| Abstract: | Skoleledelse har de senere år blitt et viktig tema i takt med at skolen som organisasjon har endret seg. Begrepet lærende organisasjoner er blitt idealet. Til tross for økt satsing på ledelse og organisasjonsutvikling, opplever ansatte i skolene en del utfordringer. Resultatene fra en arbeidsmiljøkartlegging Troms fylkeskommune har gjort blant sine ansatte bekrefter dette. Med bakgrunn i dette har oppgaven undersøkt: Hvorfor oppstår det samarbeidsproblem blant ledere og ansatte i videregående skoler i Troms, og hva skal til for å løse disse? Og hvorfor har noen skoler mer samarbeidsproblemer enn andre? Kvalitativ metode er benyttet med case studier i kombinasjon med eksisterende empiri. Problemstillingen er deskriptiv og intensivt design med komparative n studier i to skoler er valgt. Samarbeidsforholdene er undersøkt i lys av fire variabler: konflikter, kommunikasjon, organisasjonskultur og ledelse. Konfliktnivået ansees ikke som problematisk, men er et uttrykk for engasjerte medarbeidere. Man har stor åpenhet rundt faglige diskusjoner, og en utbredt delingskultur. Kommunikasjon fungerer bra, men stor informasjonsflyt og høyt dokumentasjonskrav oppleves som en utfordring. Fragmentert organisasjonskultur, dårlig konfliktløsning, fraværende ledere og manglende dialog fører til samarbeidsproblemer. Aktiv ledelse og dialog motvirker dette og er ønsket av lærerne. Skoler som gjennomgår større organisasjonsendringer har mer samarbeidsproblemer enn andre skoler. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4823 |
| Abstract: | Temaet for avhandlingen er kontakt og samarbeide mellom hjem og skole. Hensikten med oppgaven er å belyse kontakten mellom hjem og skole basert på læreres og foreldres erfaringer, og hvilke rammebetingelser som er tilstede for denne kontakten. Først gir oppgaven et bilde av statens ideologi, som til dels legger føringer for fordeling av makt mellom skole og foreldre. I en kort gjennomgang av lovverk som omfatter ulike ansvarsområder, slik det er fordelt mellom myndigheter, skole og foreldrene, blir det belyst hvordan myndighetene legger til rette for foreldrenes innflytelse i skolen. Herunder gis et kort utdrag fra tidligere mønsterplan M87 og den generelle delen av læreplanen L97, (R97), som var gjeldende da jeg gjennomførte undersøkelsen i 1994. For å se på utviklingen i forhold til foreldrenes innflytelse på skolen er deler av Opplæringsloven av 1998 inkludert i oppgaven. Myndighetenes intensjoner om hvordan samarbeid og kontakt mellom hjem og skole skal vektlegges er også nedfelt i læreplaner for lærere. Utdrag av disse læreplanene tas derfor med for å belyse hvordan nye lærere læres opp til hvordan de skal prioritere kontakten og samarbeidet mellom hjem og skole. Videre tar oppgaven for seg ulike sider ved skolens oppbygning som samfunnsinstitusjon i forhold til fordeling av makt og innflytelse mellom skole og hjem. Den tar for seg latente maktstrukturer nedfelt i rollemønsteret i samarbeidsrelasjonene mellom hjem og skole. Hjem og skole utgjør selvstendige samfunnssystemer som har til oppgave å ivareta baras oppdragelse og utdannelse. Interaksjonen mellom systemene er basert på at deres oppgaver er rettet mot barnet/eleven. Det innebærer at foreldrene indirekte har innsyn og kontakt med skolen via barnet. Studiet belyser individuelle og strukturelle sider ved relasjonene. Herunder ligger også en analyse av samarbeidsorganene i skolen. En gjennomgang av samarbeidsorganene viser sider ved disse som kanskje hemmer mer enn fremmer foreldrenes synlige engasjement. Oppgaven antyder at samarbeidsorganene fungerer mer som enveis kommunikasjonskanal for skolen/lærerne enn som et organ for foreldreinnflytelse i skolen. Det vil ikke bli gitt entydig svar på om dette fra myndighetens side blir sett som funksjonalitet eller dysfunksjonalitet i samarbeidsorganene. I mange sammenhenger understrekes det fra myndighetenes side at foreldrene er en viktig resurs som skolen må trekkes inn og brukes av skolen. Dette er ikke uttrykt gjennom pålegg eller retningslinjer for skolens faglige virksomhet. Jeg har funnet at myndighetenes ideologi, lovgivning og forskrifter dobbeltkommuniserer hvilke posisjon foreldrene skal ha i skolen. I store trekk har den norske skolen vært sentralstyrt. Myndighetene har bestemt hva skolens innhold skal være, og hvilke grad foreldrene skal ha innflytelse i skolen. Inntrykket er at denne innflytelsen har vært og stort sett er fraværende. Dette inntrykket forsterkes ved at foreldrene i liten grad har hatt mulighet for valg av hvilken skole barna skal gå i. Videre har jeg funnet at skolen har lite rom for foreldredeltakelse i dens daglige virke. Det er ikke avsatt rom til foreldrene i skolens bygningskropp eller i skolen som organisasjon. Dette gjør at de fleste foreldre kun får fragmentert kunnskap om skolens innhold. Dermed kan skolen oppleves som en arena hvor foreldrene føler seg fremmedgjort. De kommer i en situasjon hvor skolens ansatte behersker grunnen, og hvor det ligger en ubalanse i maktfordelingen mellom skole og hjem. Undersøkelsen som danner grunnlaget for denne oppgaven ble gjennomført i 1994, via kvalitative intervjuer av lærere og foreldre til barn i grunnskolen. Studiet belyser hvordan lærere og foreldre oppfatter sitt eget respektive den andre parts ansvar og samarbeide med skolen om barnas skolegang. Her presenteres noen læreres synspunkter på foreldre og på egen praksis i forhold til kontakten mellom hjem og skole. Lærere som fikk sin utdanning for 35 år siden fikk så godt som ingen opplæring i hvordan de skulle trekke foreldrene med i skolens arbeid. Det var ikke tema den gangen. Jeg har funnet at selv om det er kommet nye læreplaner for allmennlærerutdanningen, får heller ikke dagens læreskolestudenter vesentlig opplæring i hvordan de skal ivareta denne delen av jobben sin, og den opplæringen de får er vilkårlig. Uavhengig av lærernes alder og erfaring i læreryrket over tid, følger de omtrent de samme mønstre i forhold til kontakt med foreldrene, og ingen av dem uttrykker ideer om å trekke foreldrene inn i skolen. Det ser ut til å være akseptert at foreldrene skal være passive deltakere på foreldremøtene eller stiller som praktisk tilretteleggere med ansvar for eksempel for kaffekoking og kakebaking. Foreldrene får lite eller ingen relevant informasjon om skolens innhold og har derved ikke reell mulighet for innflytelse på egne barns læringsarbeid faglig og sosialt. Det er ikke lagt til legges til rette for at foreldrene/de foresatte får nødvendige opplysninger for å kunne delta i reelle drøftinger om utviklingen av skolen. Derved er ikke myndighetenes intensjoner for samarbeid mellom hjem og skole gjennomført ved den skolen undersøkelsen er foretatt. Jeg har søkt å finne faktorer som kan medvirke til at læreren kommuniserer bedre med noen foreldre enn med andre. Ut fra mine data kan det se ut til at foreldrenes utdanningsnivå kan være en forklaring i denne sammenheng. Generelt ser det ut til at foreldre med utdanning utover videregående skole, oftere enn andre foreldre, er innforstått med skolens funksjon og forstår skolens mandat. I den grad de har kontakt med skolen opplever de, oftere enn andre foreldre, at deres mening blir tatt hensyn til og følelse av familiaritet, (i motsetning til fremmedgjøring), i forhold til skolen. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1638 |
| Abstract: | Temaet for avhandlingen er bruken av straff overfor mindreårige, med hovedvekt på anvendelsesområdet for straffarten samfunnsstraff, og hvordan samfunnsstraff kan benyttes som alternativ til ubetinget fengsel i saker der barn er i konflikt med loven. Det vil i avhandlingen bli undersøkt hvor grensene for å benytte denne strafformen i tilfeller som gjelder unge lovbrytere går. Hovedfokuset vil være på den øvre grense, dvs. grensen mot bruk av ubetinget fengselsstraff. Det er i grenselandet mellom samfunnsstraff og ubetinget fengsel man finner noen av de vanskeligste avveiningene, ettersom det i disse tilfellene ofte dreier seg om relativt alvorlige lovbrudd, med alt dette medfører av ulike kriminalpolitiske hensyn. Det vil i tillegg drøftes i hvilken grad norsk rettspraksis ivaretar de forpliktelser som følger av FNs konvensjon om barnets rettigheter, primært art. 3 om hensynet til barnets beste og art. 37 b om restriktiv bruk av frihetsberøvelse overfor mindreårige, samt art. 40, som legger føringer på straffesystemets behandling av barn. I avhandlingens avsluttende del vil det knyttes noen rettspolitiske betraktninger til hensiktsmessigheten av den nåværende ordningen, resultatene den medfører og om det er grunnlag for å ytterligere å utvide eller innskrenke anvendelsesområdet fra der det ligger i dag. Blant annet vil det bli drøftet hvorvidt allmennpreventive hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning er legitime begrunnelser for å benytte ubetinget fengsel ovenfor unge lovbrytere. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4725 |
| Abstract: | Avhandlingen belyser samhandling mellom sykehus og legekontor, og undersøker hvordan samhandlingsbetingelsene endres ved overgang fra papir- til elektronisk utveksling. Samhandling rundt henvisninger og epikriser anvendes som eksempel og illustrasjon for undersøkelsen. Avhandlinga viser at sykehuslegene gjennom sin spesialiserte kunnskapstilnærming ofte dokumenterer ”for innvortes bruk”. Jo mer organfokusert sykehusmedisinen er, jo større er avstanden til allmennmedisinens breddetilnærming. De kirugiske fagene etablerer seg lengst unna allmennmedisinen, mens noen fag (for eksempel indremedisin) kommuniserer bedre – fordi de ”likner på allmennmedisin” i sin faglige innretning. Et regulerende prinsipp for samhandlingstilbøyeligheten er et ”kunnskapens statushierarki”. De mer entydige og handlingsorienterte fagene plasserer seg øverst, mens det diffuse som kjennetegner de medisinske sykehusfagene og allmennmedisinen plasserer seg nede i hierarkiet. Innholdsmessige svakheter i medisinsk dokumentasjon som utveksles kan tilbakeføres til slike særtrekk. I preges feltet av samhandlingsbarrierer knyttet til ”dokumentasjonens statushierarki”, blant annet ved tendenser til nedprioritering av dokumentasjonsarbeid til fordel for direkte pasientarbeid. For eksempel vises dette gjennom tendenser til å delegere dokumentasjonsarbeid på sykehuset til leger i utdanningsstillinger – og der poliklinikk genererer mye papirarbeid som ”minner om legekontor”. Veksten i polikliniske konsultasjoner bidrar til en økning av dokumentasjon som ikke holder faglig mål sett fra allmennlegens ståsted (for eksempel innholdet i epikriser). Bedre innholdskvalitet fordrer større gjensidig forståelse for mottakers informasjonsbehov. Avhandlinga konkluderer med at framtidige forbedringstiltak må gjennomføres på arenaer som reduserer betydningen faglige hierarkier. For eksempel i regi av den såkalte Praksiskonsulent-ordningen der allmennleger hospiterer på sykehusavdelinger, og der ambulerende sykehusleger og allmennleger møtes, for eksempel i ”Distriktsmedisinske sentre” (DMS). |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1232 |
| Abstract: | Hensikten med denne studien er å kaste lys over en bestemt type praksis, der fysioterapeut og synspedagog samarbeider i behandling av hjerneslagpasienter med både synsforstyrrelser og motoriske forstyrrelser. Det har vist seg at synsforstyrrelser opptrer ofte etter hjerneslag, og dette har så langt vært et område som er viet lite oppmerksomhet. Utvalget i studien er strategisk valgt, og består av to pasienter med både motoriske forstyrrelser og synsforstyrrelser, samt fysioterapeut og synspedagog. Pasientene var innlagt på sykehus for spesialisert rehabilitering. Jeg har valgt ikke-deltakende observasjon og videofilming av autentiske praksissituasjoner, samt at konsultasjonsnotat ble brukt som bakgrunn for videre analyse av materialet. Materialet er analysert og drøftet i lys av utvalgte aspekter fra naturvitenskapelige, fenomenologiske og sosiokulturelle perspektiver og begreper. Studiens innsikter peker på at fysioterapeutens og synspedagogens tilnærming hjelper pasientene å bedre utførelsen av bevegelser og aktiviteter i behandlingen. Tilpasning av hender, kropp og omgivelser i samhandling med den enkelte pasient, sammen med et samtidig fokus på øyemotorikk, syn og oppgaver som fordrer oppmerksomhet i situasjonene, ser ut til å være avgjørende for at pasientene skal oppnå større bevegelsesfrihet og ta større deler av rommet i bruk. Det synes avgjørende at terapeutene drar veksler på hverandres spesifikke fagkunnskap. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2571 |
| Abstract: | Etter å ha gjennomført tilsynet med UNN HF Harstad og UNN HF Tromsø samt Tromsø- og Harstad kommune er oppfatningen at pasientene som får hjerneslag blir godt ivaretatt i overgangen mellom tjenestenivåene i Troms. Og informasjonsflyten mellom tjenestenivåene er systematisert slik at viktig pasientinformasjon følger med pasienten ved utskrivning. Som der igjennom sikrer en forsvarlig behandling og oppfølging av pasienter med hjerneslag. Under tilsynet brukte tilsynslaget Questback spørreskjema som informasjonskilde i tillegg til dokumentgransking. Vår erfaring var at intervju med ansatte kan erstattes med elektronisk spørreskjema som verifiserings metode av øvrige revisjonsfunn. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4672 |
| Abstract: | Trots att alla fyra kolasamiska språk allvarligt hotas av ett språkbyte från samiska till ryska har en språkrevitaliseringsprocess startat. Särskilt det kildinsamiska samhället i Lovozero verkar ha de nödvändiga förutsättningarna för att kunna genomföra en effektiv språkrevitalisering, även med syfte att återinföra kildinsamiska som vardags- och kommunikationsspråk. Det finns dock likaså utfordringar och barriärer som har en bromsande effekt på revitaliseringsprocessen. Än idag påverkar historiska händelser och politiska åtgärdar som kollektivisering, repressioner, andra världskriget, tvångsförflyttningar och internatskolsystemet det kolasamiska samhället och den språkliga och kulturella utvecklingen mycket negativt. Andra destruktiva faktorer är purism, brist på effektiva språkutlärningsmetoder, outnyttjade resurser och främjandet av det nordsamiska språket bland kolasamerna. Ett viktigt ämne i artikeln utgör en kritisk diskussion av samarbetet mellan ryska (östra) och nordiska (västra) Sápmi samt vilka konsekvenser icke-transparenta och ansvarslöst genomförda västliga bistånds- och utvecklingsprojekt kan få för det kolasamiska samhället och för den språkliga och kulturella revitaliseringen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4782 |
| Abstract: | Oppgaven tar utgangspunkt i den belastende livssituasjon soldater/offiserer i Forsvaret og deres familier settes i ved Internasjonale oppdrag i områder der det er krigslignende tilstander. Jeg har fokusert på hvordan refleksjon og læring kan brukes systematisk og hvilke behov familiene har knyttet til motivasjon og mestring. Familier i Forsvaret opplever hyppigere samlivsbrudd enn befolkningen for øvrig, og jo flere internasjonale oppdrag desto høyere er samlivsbruddraten. Jeg har intervjuet 3 par som har erfaring med Internasjonale oppdrag. Parene beskriver seg som relativt uforberedt når de reiste første gang. Ikke når det gjaldt jobben og situasjonen de som reiste ut gikk til, men når det gjaldt hvor mye internasjonale oppdrag påvirket familien. Samtalen med dem hjemme ble ofte vanskelig, det å informere barna var ikke lett og når han endelig kom hjem var det ikke bare å gli rett inn i familierollen igjen. Det var overraskende for meg at det var mennene som ga uttrykk for at de hadde noen å snakke med om de vanskelige tingene når de var ute. Kvinnene jeg intervjuet hadde ingen i omgivelsene de snakket med. Erfaringer er sentrale for parene som utgangspunkt for å lære hvordan de kunne håndtere livet med internasjonale oppdrag. Mine funn viser at andres erfaringer i liten grad er brukt av disse tre parene. Samtidig beskriver de behov for å kunne ha møtepunkt med andre familier i Forsvaret. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1965 |
| Abstract: | Lofoten utgjør en opphevet horst i forhold til omkringliggende bassenger og består hovedsakelig av prekambrisk grunnfjell. Tidligere modeller viser at landområdene og sokkelområdene utenfor Lofoten ser ut til å ha hatt en lik ekstensjonshistorie med flere faser av forkastningsbevegelser, innsynkning og oppheving gjennom mesozoikum og kenozoikum. Steile strukturer i berggrunnen danner svakhetssoner der særlig glasial erosjon med botnerosjon har medvirket til dannelsen av det typisk alpine landskapet. Studier av flybilder og bruddplan indikerer både regionale og lokale variasjoner, men har påvist fire dominerende populasjoner av bruddsett; NNØ-SSV, NØ-SV til ØNØ-VSV, VNV-ØSØ og NNV-SSØ. På bakgrunn av ulike kart fremstilt i ArcGIS er det gjort en analyse av orienterte formelemener. Ulike grupper av landformelementer har liknende orientering og kan hovedsakelig korreleres med strukturelementene og deres populasjoner. Forskjeller i landskapet mellom tre provinser ser også til en viss grad ut til å være knyttet til forskjeller i berggrunnens struktur. En modell over roterte forkastningsblokker er fremstilt basert på helning til trendlinjer og kartlagte segmenter av en paleisk overflate. Det antas at de tolkede paleiske overflatene og trendlinjene gjenspeiler eller har vært styrt av en tidligere overflate (av mulig mesozoisk alder), som opprinnelig var tilnærmet horisontal, eller hadde et svakt bølgende landskap. Noen overflater tolkes til å være rotert mot ØSØ, SSØ og SSV, altså vinkelrett på de nevnte populasjonene og gruppene, i episoder fra perm til paleogen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1674 |
| Abstract: | Temaet for denne oppgaven er menneskelig personlighet og merkepersonlighet, og sammenhengen mellom disse. Tidligere studier på temaet har vært kvantitative, og konkludert med at det eksisterer en sammenheng mellom de to begrepene. Formålet med oppgaven er å gå i dybden på denne sammenhengen, og forstå hvordan den eksisterer. Sentralt for en slik forståelse er ulike faktorer som påvirker og blir påvirket av samsvar mellom menneskelig personlighet og merkepersonlighet. For å undersøke sammenhengen mellom menneskelig personlighet og merkepersonlighet valgte jeg å benytte kvalitativ metode - i form av fokusgrupper. Det ble gjennomført tre fokusgrupper innen målgruppen unge voksne, og hvor utvalget ble begrenset til studenter ved BFE fakultetet på Universitetet i Tromsø. Utgangspunktet for studien var hvordan teoretiske aspekter lot seg gjenspeile og utdype av deltakerne i fokusgruppene, som var delt inn på grunnlag av ulike personlighetstyper i Diversity Icebreaker skalaen. Funnene fra studien bekreftet i stor grad tidligere teoriske funn. Det var likevel noen av de påviste faktorene som viste seg å ha større betydning på denne sammenhengen enn andre. Betydningen av faktorene situasjon og produktkategori syntes å stemme overens med tidligere teoretiske funn. Reklame, som symbolsk merkepersonlighetskilde, viste seg derimot i mindre grad å være påvirket av ulike personlighetstyper. I forhold til forskjeller mellom ulike personlighetstyper og atferdsmønster, var det her ulike aspekter som synes å påvirke hvorfor et samsvar mellom deltakernes personlighet og merkepersonlighet var viktig for merkepreferanser. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4472 |
| Abstract: | De siste årene har det vært gjort mye forskning på rollen til omega-3 og omega-6 i utviklingen og behandlingen av ADHD. Disse studiene har ikke kommet frem til noe entydig svar om supplement av essensielle fettsyrer kan redusere symptomene vi ser ved ADHD. Det er heller ikke kommet frem til hvilke av de essensielle fettsyrene og over hvor lang tid et slikt supplement bør pågå for at effekt skal forekomme. Jeg har i denne oppgaven analysert data fra Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge(The Norwegian Artic Adolescent Health Study-NAAHS) gjennomført fra 2003-2005 i nordnorske 10.klasser. Ved hjelp av SPSS har jeg sett på hvorvidt inntaket av omega-3 har betydning for ungdommers subjektive oppfattelse av hyperaktivitet. Det er korrigert for demografiske variabler og fysisk aktivitet. Totalt 4881 deltok i spørreundersøkelsen, derav 2443 jenter (49,9%) og 2438 gutter (51,1%). Forekomsten av hyperaktivitet var 6,9% i denne undersøkelsen, 5,8% for gutter og 8,0% for jenter. Det viste seg at omega-3 i form av inntak av fisk inntil 4 ganger pr. uke gir signifikant lavere score for ADHD-symptomer. Når en korrigerer for demografiske variable og fysisk aktivitet ser vi at inntak av fisk er den uavhengige variabelen som betyr mest for ADHD-score. Det er også en klar forskjell hos gutter og jenter. Inntak av fisk synes å ha mer å si for jenters score enn gutter. De uavhengige variablene kan forklare 5,6 % av faktorene bak ADHD hos jenter, men bare 1,1% hos guttene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4517 |
| Abstract: | Oppgåva har bakgrunn i ein mistenkt minska terskel for undersøking med koronar angiografi seinare år, og har hatt som mål å gå igjennom primærhenvisningane til koronar angiografi hjå dei pasientane som i 2007 fekk kirurgisk revaskularisering etter elektiv koronar angiografi. Me ville finna ut i kor stor grad det fins primærhenvisningar til elektiv koronar angiografi med svak indikasjon for slik undersøking hjå pasienter som likevel viste seg å ha alvorleg koronarsjukdom. Dette vil delvis gje eit grunnlag for vurdering av kva nivå ein bør leggja seg på i vurderinga av henvisningar til koronar angiografi. Studien var ein retrospektiv gjennomgang av primærhenvisningane til elektiv koronar angiografi der 183 pasientar vart innlemma i studien. Ein samla data om risikofaktorar, symptomer og resultat av belastnings-EKG. Kvar henvisning vart scora etter objektive kriterier, og vurdert med hensyn på indikasjon for angiografi. Konklusjonen er at ingen av henvisningane i denne studien var av ein slik karakter at det var overraskande at pasienten hadde alvorleg koronarsjukdom og vidare behov for kirurgisk revaskularisering. Ut frå dette materialet ser det ut til at ein kan heva terskelen for elektiv koronar angiografi utan at man risikerer å ”miste” pasienter med alvorlig kransåresjukdom og dokumentert prognostisk gevinst av revaskularisering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3581 |
| Abstract: | Hva som skal anses som samme straffbare forhold, representerer et klassisk straffeprosessuelt problem, og går som en rød tråd gjennom hele straffeprosessen. Grensedragningen reiser spørsmål om hvordan forholdets identitet skal fastlegges. Tradisjonelt har denne identitetsproblematikken i norsk straffeprosess vært knyttet til spørsmålet om domstolens kompetanse til å fravike tiltalebeslutningen i straffeprosessloven (strpl.) § 38 og omfanget av rettskraften i strpl. § 51. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) med tilleggsprotokoller ble tatt inn i norsk rett ved menneskerettighetsloven (mrl.) 21. mai 1999. I tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 (P 7-4) er det knesatt et forbud mot gjentatt straffeforfølgning for samme straffbare forhold. Videre er det uttrykkelig slått fast i mrl. § 3 at ved motstrid skal EMK gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Sammen med et økt fokus på menneskerettigheter generelt, har dette gitt identitetsproblematikken ny aktualitet. De senere år har forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i P 7-4 vært behandlet en rekke ganger av Norges Høyesterett. Av Høyesterettspraksis kan det virke som at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) legger opp til en noe annen avgrensning av det straffbare forhold enn det man tradisjonelt er vant til i norsk lære. Dette danner bakgrunnen for avhandlingen. Denne fremstillingen tar sikte på å redegjøre nærmere for hvordan Høyesterett avgjør hva som skal anses som samme straffbare forhold. Den overordnede problemstillingen for fremstillingen er å avgjøre om det er sammenfall mellom avgrensningen av det straffbare forhold slik denne tradisjonelt gjøres i norsk straffeprosess og den tilsvarende vurderingen i P 7-4. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1179 |
| Abstract: | Denne rapporten er en del av CAB-prosjektet (Collaboration Across professional Boundaris) som er et fellesprosjekt mellom åtte høgskoler og universitet. Rapporten er utarbeidet ved Universitetet i Tromsø (UiT). Problemstillingen er i hvilken grad e-læring kan støtte opp om UiTs helsefagstudenters samarbeidslæring med tanke på å utvikle tverrprofesjonell samarbeidskompetanse. Hensikten med prosjektet har vært å lage en felles nettbasert møteplass for utveksling av kunnskap og erfaringer, samt en felles arena for samarbeid og kompetanseutvikling. Totalt 120 studenter fra fem forskjellige helsefagutdanninger, fordelt på 18 grupper, deltok på kurset. To av gruppene inngikk i det nettstøttete felleskurset, og var vilkårlig plukket ut. Kurset gikk over tre uker. Det var lagt opp til fem nettdiskusjoner, en for hver case. Deltakelse og aktivitet i nettdiskusjonene var en del av arbeidskravet for å kunne meldes opp til eksamen. Casene som studentene skulle diskutere var hentet fra boka Samhandling i helsefaglig arbeid. Studentopplevelser fra praksisfeltet (Nilsen 2010). Dramastudentene ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk og ved Musikkonservatoriet på UiT var skuespillere, og U-vett, som er UiTs enhet for videreog etterutdanning, filmet og redigerte disse. Det var totalt syv forelesninger på kurset, hver på 10 – 15 minutter. Forelesningene var knyttet til kursets tema som er kommunikasjon, etikk, samfunnsfaglige emner og vitenskapsteori. Fokusgruppeintervju ble valgt som metode for å belyse problemstillingen. Teorigrunnlaget er knyttet til et konstruktivistisk læringssyn, der Vygotskys tanker om språket som redskap for å tilegne seg kunnskap blir fremholdt. Jeg tar her til orde for at det ikke bare er auditiv trening og språklyder som må vektlegges i forbindelse med helsefaglig samarbeidslæring hos studentene, men også en felles skriftlig bevisstgjøring. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2927 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no