| Abstract: | Proliferation of wireless networks has been a major trigger behind increased mobility of computing devices. Along with increased mobility come requests for ad-hoc exchange of resources between computing devices as an extension of humans interacting. We termed it casual resource sharing where resources in this thesis have been narrowed down to files only. We have named our casual resource sharing model for shared virtual folders (SVF). SVFs can be looked upon as a common repository much in the same way as the tuplespace model. The SVF members perceive the repository similarly to a common file directory on a server, while in reality all participating devices stores their own contribution of files. All types of files could be added to the repository and shared. To become a SVF member one needs to be invited by another member or initiate a SVF oneself. All members are free to withdraw their SVF membership whenever they wish. They are also free to log on to the SVF and log out as they please. The SVF cease to exist when the last member has drawn his membership. The SVF implements a simple versioning detection system to alert members when a file has been modified by another member. Feasibility of the model is demonstrated in a prototype implementation based on Java and the JXTA middleware, a peer-to-peer (P2P) infrastructure middleware supporting the Internet protocol. The implementation functions with any underlying network supporting the IP protocol, both LAN or WAN. The interacting devices could be running on any operating system. The SVF itself is created with focus on simplicity and requires no more than software installation before use. The model and implementation is discussed and contrasted with other existing approaches to casual resource sharing. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1076 |
| Abstract: | Hvordan kontinentalsokkelen i de norske nærområdene har blitt lagt inn under norsk jurisdiksjon siden introduksjonen av den moderne havretten i 1982. Bakgrunn, prosess og aktører. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1741 |
| Abstract: | This is an evaluation of implementing LabCraft to the Bloodbank at UNN Tromsø, based on a qualitative method, interviewing different users. Most challenges were directly or in- directly caused by the struggle between the top-down and the socio-technical approach. The topdown management-controlled approach used at hospitals where standardizations, cost saving and efficiency is key factors, is challenged by the socio-technical approach, based on user participation, and room for local adjustments to systems. The user role in the process directly influences the outcome of the process as well as the communication between the actors. More user participation in hospital implementations is needed, especially in the pre implementation phase. Detecting errors in the pre implementation phase prevents challenges later in the process. When creating demands for the tender all needed specifications must be included, to fit the Bloodbanks needs. All parts of the system must be included in the tender, also those working well. The installed base and the information infrastructure must be considered as well. Too close attachment to the old system may prevent users from seeing the improvements in the new system. Routines for conducting hospital implementations should be established as well as defining areas of responsibility for different actors. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4698 |
| Abstract: | Oppgaven handler om grønlandske kulturarrangementer og hvordan de har endret karakter i takt med Grønlands politisk konjunkturer og identitetsmessige utviklinger. Med utgangspunkt i landets drøyt 230 år lange kolonihistorie ønsker jeg å finne ut om kulturarrangementer på Grønland kan virke som avkoloniserende verktøy, hvor den grønlandske identiteten og kulturen blir satt som de primære og i opposisjon til det danske. I tillegg til kolonihistorien, gjennomgikk landet i juni 2009 en politisk omstrukturering. Det da eksisterende hjemmestyret ble erstattet med selvstyre. Reformen betydde at de fikk større selvbestemmelse enn hva som tidligere hadde vært tilfelle. Dette var helt klart en avkoloniserende handling, og i den anledning kunne man anta at det nye styresettet ville generere arrangementer med et identitets – og kulturpolitisk innhold. Som vi skal se, vokste det frem en grønlandsk motstandsbevegelse på 1970-tallet. Bevegelsen ble i første omgang iverksatt av utdannede grønlendere i Danmark, som proklamerte krav om større selvbestemmelse. De ønsket at Grønland skulle frigjøres fra den danske fjernstyringen og utvikles på grønlandske premisser. Som en del av motstandsbevegelsen, ble det opprettet en politisert festival, Aasivik. Arrangementet var en ledende drivkraft i kampen for større selvbestemmelse, og tok sikte på å skape en politisk og etnisk bevissthet. Dette dreide seg blant annet om å konstruere en grønlandsk identitet, som var vesensforskjellig fra den danske. Kolonitiden hadde skapt en identitet preget av mindreverdighet og lavt selvverd. Dette ønsket Aasivik å endre på. Festivalen ville konstruere en positiv ladet identitet, basert på grønlandske verdier. Som det kommer frem, har dette arbeidet båret frukter. Sammen med de politiske utviklingene har det også forekommet endringer i den grønlandske identiteten. Dette vil jeg argumentere for har påvirket kulturarrangementenes kommunikative innhold. Aasivik vil for øvrig fungere som et komparativt element dagens arrangementer settes opp i mot. Dette betyr at oppgaven til dels vil ha et diakront perspektiv. Jeg vil på bakgrunn av Grønlands politiske historie gjøre rede for om det finnes noen arrangementer som har et identitets – og kulturpolitisk innhold. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2542 |
| Abstract: | Temaet for denne avhandlingen er nasjonshegemoniet innen stedsnavn på Svalbard, et norsk område med et areal på størrelse med Nordland og Troms fylker til sammen. Her har mange forskjellige nasjoner satt spor etter seg i stedsnavna i forbindelse med vitenskaps- og fangstekspedisjoner. Svalbard ble i 1925 en del av Norge, men før dette har nordmenn, svensker, russere, briter, tyskere, hollendere og andre satt sitt preg på stedsnavna helt fra Willem Barentsz oppdaget øygruppen og kalte den for Spitzbergen i 1596. I denne studien undersøker jeg hvilke nasjoner som har satt spor etter seg i stedsnavna, og i hvilken rekkefølge de forskjellige nasjonene står i et slikt navnehegemoni. Både kvinne- og mannsnavn er representert i stedsnavn – som Marietoppen og Qvarnströmbreen. I klassifiseringen er det skilt mellom personer som har hatt et aktivt forhold til Svalbard, f.eks. hvalfangere, fangstfolk, ekspedisjonsmedlemmer – og de som har hatt et mer perifert forhold til Svalbard, f.eks. fyrster og myndighetspersoner. I tillegg kommer det stedsnavn som er nasjonsrelaterte på den måten at andre navn enn personnavn fra hjemlandet er overført i stedsnavn på Svalbard, f. eks. Falunfjellet (Sverige) og Italiaodden (luftskipet Italia). |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4746 |
| Abstract: | Spitsbergen fra ingenmannsland til del av Norge - telekommunikasjoner som politisk virkemiddel? Det var initiativet fra Arctic Coal Company (ACC) som førte til oppretting av et radiotelegrafisamband til Svalbard i 1911, og ACC var meget aktive i prosessen. ACC drev en kullgruve i Longyear City og søkte om konsesjon for å bygge en radiotelegrafstasjon i Nord-Norge, men det var utenkelig å gi en slik konsesjon til et utenlandsk selskap. Norge kunne selvsagt ha bygget Hammerfest-stasjonen, og amerikanerne den på Spitsbergen, men Norge ønsket å bygge begge to og krevde at amerikanerne brukte dem. Amerikanerne på sin side kunne ha bygget stasjonen på Spitsbergen uavhengig av hva Norge gjorde, men de måtte ha noen å kommunisere med. Avstanden til USA var f.eks. 4000 km., mens avstanden til Hammerfest-området bare var 800 km. Datidens teknikk med gnistsendere på langbølge krevde kraftige sendere for å nå frem over store avstander. Etablering av en norsk radiotelegrafstasjon var nok ikke tuftet på forretningsmessige kriterier, og selv om Norge bedyret det motsatte, mente mange at Norge hadde politiske motiver for å investerte 390.000 1911-kroner i et ingenmannsland. Fra Stortinget godkjente bygging av en radiotelegrafstasjon på Spitsbergen 3. mai 1911, gikk det bare et par måneder før arbeidet med Spitsbergen Radio var i gang. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4633 |
| Abstract: | Denne oppgåve omhandlar bruk av erfaring og refleksjon som virkemiddel i arbeidsplasslæring. Desse faktorane har vore ein raud tråd gjennom heile etterutdanningsperioden for rådgivarane i Tine. Eg har sett søkelys på kva måte desse faktorane har påverka både læring og implementering av ny kompetanse i vår organisasjon. Via observasjon og intervju har eg søkt å kartlegge korleis rådgivarane har opplevd eige læringsutbytte og kva dei ser på som viktig for å ta i bruk sin nye kompetanse ute hos bonde. Hovudfunna viser at rådgivarane legg vekt på erfaringsutveksling med kollegaer som grunnleggande for deira læring. Det å kunne sette ord på eigne erfaringar og få vurdert og diskutert desse med kollegaer opplever rådgivarane som nyttig. Rådgivarane meiner respekt for deira erfaring er viktig i samband med ny læring. Utprøving av ny teoretisk kunnskap i praksis har gitt godt læringsutbytte, auka motivasjon og eigarskap til ny kompetanse. Rådgivarane har opplevd eiga læring som ein prosess der tilrettelagt tid til refleksjon har ført til modning og betre forståing av det dei har lært. Rådgivarane legg vekt på det positive ved formalisert kollektiv refleksjon. Bonden sjølv trer også tydeleg fram som ein viktig brikke – ofte ein utfordrande brikke – på vegen mot full implementering av ny kompetanse. Empirien viser at det i stor grad er individuelle utfordringar og årsaker til læring og implementering av ny kompetanse. Samtidig understrekar alle respondentane at samarbeid og kollektiv refleksjon har vore særs lærerikt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1970 |
| Abstract: | Denne avhandlingen er basert på en kvalitativ studie fra forvaltningen av reindriften i Norge. Målet med forvaltningen av reindriften i Norge er å oppnå en økologisk, økonomisk, og kulturell bærekraftig reindrift. Disse målene har blitt forsøkt oppnådd gjennom et governance system fordi myndighetene har erkjent at det å inkludere ressursbrukere i forvaltningsmessige beslutningsprosesser skaper en mer rettmessig forvaltningspolitikk. For å øke medvirkningen for ressursbrukere har norske myndigheter iverksatt to ulike forvaltningsmodeller i den samiske reindriften. På den ene siden er det innført et korporativt system hvor utvalgte reineiere representerer reindriften i de årlige forhandlingene med myndighetene. I disse forhandlingene blir det økonomiske grunnlaget for reindriften lagt gjennom ulike subsidieordninger. På den andre siden er det iverksatt et medforvaltningssystem hvor reineiere er representert i styrer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Staten har også delegert en del forvaltningsgjøremål til disse styrene. Medforvaltningssystemet utgjør fire nivåer; de to øverste nivåene består av styremedlemmer (både reineiere og andre) som er politisk valgt og dermed tar politiske beslutninger. De to lavere nivåene, på det lokale plan, har kun reineiere som styremedlemmer. Det har vært vanskelig for myndighetene å få et så stort og komplekst forvaltningssystem til å fungere slik det var planlagt og det har vært utfordringer på flere hold. Det er mange grupper som skal være med i forvaltningen, både reindriftssamer og representanter fra andre næringer som har interesser i de samme områdene som reineierne bruker. I denne prosessen har noen grupper fått mer makt enn andre og dette har satt sitt preg på forvaltningssystemet. I styrer, for eksempel, så ser man at noen grupper ender opp i mindretall og på den måten alltid ”taper” sine saker. Reindriftens næringsorganisasjon, Norges Reindriftssamers landsforbund (NRL), har fått en relativt sterk posisjon i forvaltningen av reindriftsnæringen. NRL har både monopol på forhandlingsrett med staten i det korporative systemet og i tillegg har NRL en lovfestet rett til å foreslå kandidater til medforvaltningsstyrene, som blir formelt oppnevnt av Fylkestinget, Sametinget og Landbruks- og matdepartementet (LMD). I loven står det at NRLs forlag til kandidater bør følges så langt dette er mulig. Naturlig nok så foreslår NRL alltid egne medlemmer. På den måten så er NRL (sentralt) med på å utforme subsidiesystemet for reindriftsnæringen og NRL medlemmer er med på å forme og implementere politikk gjennom medforvaltningsstyrene. For NRL medlemmer er dette positivt, for en del ikke-medlemmer så er ikke dette like populært. Subsidiesystemet har vært forhandlet frem mellom LMD og NRL i over 30 år. Målet med subsidiesystemet har vært å oppnå en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift. For Finnmarks vedkommende, som sliter med et for høyt reintall, så har subsidiesystemet ment å kompensere økonomisk for en reduksjon i reintallet. Mye av reindriftspolitikken dreier seg om Finnmark, men 75% av reindriften i Norge drives også i Finnmak. I store deler av Finnmark har subsidiesystemet ikke fungert etter intensjonen. Intensjonen med subsidiesystemet er at reineierne blir belønnet for å slakte mange rein. På denne måten kan reintallet reduseres samtidig som at reineierne kompenseres for dette tapet gjennom å motta subsidier. Det motsatte har skjedd. Reineierne øker reintallet, fordi flere rein betyr høyere inntekt fra både salg av kjøtt og subsidieordningen. Grunnen til at dette skjer er at subsidiene er knyttet til inntekt fra kjøttproduksjon. Høyere inntekt fra kjøttproduksjon gir mer subsidier. Målet om høyere økonomisk inntjening (økonomisk bærekraft) søkes oppnådd gjennom subsidieordningen. Målet om en økologisk bærekraftig reindrift søkes oppnådd gjennom både subsidieordningen og lovverket. Lovverket ble revidert i 1996 og erstattet med ny lov i 2007. I dag, 5 år etter at loven trådte i kraft, er situasjonen like vanskelig. |
| Description: | Paper 3 of this thesis is not available in Munin: 3. Ulvevadet, B. and Hausner, V. H.: 'Incentives and regulations to reconcile conservation and development : thirty years of governance of the Sami pastoral ecosystem in Finnmark, Norway', Journal of Environmental Management(2011), 92:2794-2802. Available at http://dx.doi.org/10.1016/j.jenvman.2011.06.026 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4331 |
| Abstract: | Many governments have come to realize that the best way to manage natural resources is to include the resource users in order to increase legitimacy for governance. For the Sami reindeer industry, the Norwegian government has implemented two different management models in order to meet this challenge. On the one hand, there is a corporative management model where a few democratically elected reindeer owners represent the whole industry in the annual negotiations with the government. On the other hand, there is a co-management model where reindeer owners are represented in boards at the local, regional and national levels where the government has delegated a number of management functions. In addition, there is also a hierarchical administrative management system, with only public officials as employees. Nevertheless, through media, surveys and interviews, there has been observed some dissatisfaction among reindeer owners; they claim that the system is not inclusive. I argue that the election of reindeer owners to the different co-management boards and the election of reindeer owners to the corporative units have been challenging because it is difficult to establish systems of representation that are fair for everyone. I also argue that it is complicated to make such comprehensive systems work in practice, as initially planned on paper. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1705 |
| Abstract: | Oppgåva har bakgrunn i ein mistenkt minska terskel for undersøking med koronar angiografi seinare år, og har hatt som mål å gå igjennom primærhenvisningane til koronar angiografi hjå dei pasientane som i 2007 fekk kirurgisk revaskularisering etter elektiv koronar angiografi. Me ville finna ut i kor stor grad det fins primærhenvisningar til elektiv koronar angiografi med svak indikasjon for slik undersøking hjå pasienter som likevel viste seg å ha alvorleg koronarsjukdom. Dette vil delvis gje eit grunnlag for vurdering av kva nivå ein bør leggja seg på i vurderinga av henvisningar til koronar angiografi. Studien var ein retrospektiv gjennomgang av primærhenvisningane til elektiv koronar angiografi der 183 pasientar vart innlemma i studien. Ein samla data om risikofaktorar, symptomer og resultat av belastnings-EKG. Kvar henvisning vart scora etter objektive kriterier, og vurdert med hensyn på indikasjon for angiografi. Konklusjonen er at ingen av henvisningane i denne studien var av ein slik karakter at det var overraskande at pasienten hadde alvorleg koronarsjukdom og vidare behov for kirurgisk revaskularisering. Ut frå dette materialet ser det ut til at ein kan heva terskelen for elektiv koronar angiografi utan at man risikerer å ”miste” pasienter med alvorlig kransåresjukdom og dokumentert prognostisk gevinst av revaskularisering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3581 |
| Abstract: | Denne masteroppgaven fokuserer på utfordringer og begrensninger ved å innføre videokonferanseteknologi i hjemmebasert omsorg. Det er gjort en avgrensning slik at det er arbeidsformen tilsyn som studeres. Studien er gjennomført i en kommune der slik teknologi ikke er tatt i bruk i forbindelse med omsorgsarbeid. Det tas utgangspunkt i sykepleieres erfaringer med å utøve tilsyn samt deres tanker og refleksjoner om det å ta i bruk teknologi i slik praksisutøvelse. Betydningen av å være fysisk tilstede er et sentralt aspekt ved hvordan tilsyn utføres i dag. Ved en mulig bruk av videokonferanse blir denne fysiske tilstedeværelsen brutt. I det den fysiske tilstedeværelsen brytes, endres også sentrale grunnstrukturer for menneskelig eksistens, hvilket også får konsekvenser for et tilsyn utøvet over videokonferanse. Søkeord: velferdsteknologi, omsorgsteknologi, hjemmesykepleie, telecare, homecare , telenursing, spatial care, invisible work, |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4806 |
| Abstract: | Denne oppgaven undersøker hvordan ansatte ved Universitetet i Tromsø begrunner sitt valg av transportmiddel til og fra jobben. Bakteppet for oppgaven er at bilen og bilismen i dag har en sentral og selvfølgelig plass i samfunnet i den vestlige verden, og at bilen og moderniteten på mange områder er nært knyttet til hverandre. Bilens mange fordeler har gitt den en viktig posisjon i samfunnet, men det voksende antallet biler har også gitt uheldige konsekvenser, spesielt for miljøet. Et flertall av oss uttrykker en positiv innstilling til miljøspørsmål, men når det kommer til praktisk rettede miljøtiltak er viljen noe mindre (Berge 1998:40). Det er altså en forskjell mellom holdning og atferd. Derfor er det interessant å undersøke hvordan vi begrunner våre valg av transportmiddel, og hva slags forhold vi har til bilen og bilismen. Begrepet strukturelle fortellinger er brukt som et analytisk virkemiddel for å belyse og forstå begrunnelsene for informantenes valg. De strukturelle fortellingene er en bestemt måte å argumentere på når man begrunner valg og handlinger i hverdagslivet. Fortellingene kan defineres som en slags rasjonalitet som vi kan bruke til å forklare og forsvare vår transportatferd overfor oss selv og andre. Påstanden i de strukturelle fortellinger blir ofte framstilt, i form og innhold, som en allmenngyldig og udiskutabel sannhet, noe som kan unndra valget av transportmiddel kritisk refleksjon (Freudendal-Pedersen 2007:71). Dette kan være uheldig i en sammenheng hvor mange bruker privatbil som transportmetode og det er et ønske om å redusere biltrafikken. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4158 |
| Abstract: | Tema for oppgaven er tiltak for elever med lese og skrivevansker. Oppgaven tar utgangspunkt i et prosjekt ved PPT i Tromsø høsten 2006,der Ny start ble prøvd ut som metode i undervisningen av disse elevene. Effekten av Ny start ble undersøkt gjennom et kvasi-eksperimentelt pretest-posttest design. Resultatene fra undersøkelsen viste at elevene hadde god utvikling i lese- og skriveferdigheter i den perioden tiltaket pågikk. Det er imidlertid usikkert i hvor stor grad denne utviklingen var en effekt av Ny start. En gjennomgang av empiri på feltet tilsier at metoder som bygger på tilsvarende prinsipper som Ny start har god effekt. Med utgangspunkt i teori om lesing og lesevansker er det også belegg for å anta at Ny Start er en metode som kan gi god læringseffekt for denne elevgruppen. Dette støtter antagelsene om at Ny Start som kan gi god effekt i undervisningen av elever med lese- og skrivevansker. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1359 |
| Abstract: | Karl Pettersen var kjent som geolog, skolemann, tollkasserer og politiker. Han blir betegnet som den første geologen i Nord-Norge, og selv om han aldri hadde full stilling som geolog, var han en ivrig og anerkjent forsker. Mest kjent er Pettersen for sin deltakelse ved etableringen av Tromsø museum i 1872. I tillegg var han med på etableringen av Tromsø kommunale bibliotek i 1871. Fra 1855 til 1877 arbeidet Pettersen som adjunkt ved Tromsø Middel og Realskole, og fra 1877 til sin død arbeidet han som tollkasserer i Tromsø. Ved siden av dette var Pettersen engasjert i politikken. Han var medlem av Tromsø Arbeiderforening, og satt flere perioder som medlem av bystyret. |
| Description: | Universitetet i Tromsø anskaffet seg Karl Pettersen-arkivet ved en auksjon i Oslo i 1999. Daværende økonomikonsulent Jan Erik Frantsvåg og professor i geologi Tore Vorren sto for innkjøpet. Arkivet inneholder for det meste materiale som stammer fra Karl Pettersens virksomhet som geolog, herunder notatbøker, brev, diplomer, almanakker og en rekke andre dokumenter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2859 |
| Abstract: | Dag Skogheim (1928-) er en prisbelønt forfatter, født på Sørkvaløy ved Sømna i Nordland og oppvokst i Brønnøysund, nå (2010) bosatt i Levanger. Skogheim har publisert en rekke dikt, noveller, romaner, biografier og historisk-dokumentariske verk, og er en flittig spaltist i norske aviser. En viktig del av hans produksjon er knyttet til tuberkulosens historie, herunder bøkene "Gå foran, vis vei!" (1993) og "Sanatorieliv" (2001). Skogheim ble selv rammet av tuberkulose som 15-åring i 1943, og var innlagt ved ulike tuberkuloseinstitusjoner fram til 1954. Etter å ha blitt frisk tok han ex.art. som privatist og deretter pedagogisk utdannelse i Elverum. Han studerte også engelsk og folkeminnevitenskap i Trondheim og Oslo. I perioden 1961-1972 var han lærer i Å lesund, Rendalen og Asker, men har siden vært forfatter på heltid. I 1991 ble han statsstipendiat. |
| Description: | Dag Skogheim tok kontakt med Universitetet i Tromsø i 1998 for å høre om institusjonen ville overta hans arkiv om tuberkulosens historie. Det ble avgjort at Universitetsbiblioteket skulle ta hånd om materialet og tilgjengeliggjøre det for forskning. Siden 1999 har Skogheim i flere omganger levert inn materiale, først og fremst intervjuer (lydopptak) med en rekke tuberkuløse, men også billedmateriale, avisutklipp, artikler og andre skriftlige dokumenter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2858 |
| Abstract: | Serine Regine Normann (1867-1939) var en nordnorsk forfatter. Hun vokste opp på Bø i Vesterålen og Breivika ved Harstad, og bodde den første delen av voksenlivet i Bø. På 1890-tallet flyttet hun til Kristiana og tok utdannelse som lærerinne, et yrke hun innehadde fra 1898 til hun gikk av ved aldersgrensen i 1932. Som forfatter er hun særlig kjent for sine romaner, eventyr, sagn og fortellinger med motiver hentet fra Nord-Norge. Hun debuterte med "Krabvaag" (1905), den første av i alt ti romaner. Normann skrev også barnebøker og oversatte eventyr fra svensk til norsk. |
| Description: | Universitetsbiblioteket i Tromsø fikk overlevert et omfangsrikt arkivmateriale fra Regine Normanns slektninger Marie og Magnhild Normann i 1980. Arkivet inneholder både skjønnlitterære manus, avisartikler og korrespondanse. Materialet ble ordnet i 15 arkivbokser av Liv Helene Willumsen i 1991. Hun har også skrevet arkivkatalogen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2841 |
| Abstract: | Lars Kornelius Edvard Berg (1901-1969) var en profilert forfatter og kulturpersonlighet i Tromsø. Han var sentral for opprettelsen av Hålogaland Teater og spilte også en rolle for opprettelsen av Universitetet i Tromsø. Av profesjon var han lærer. I annen halvdel av 1930-årene oppholdt han seg i Oslo, hvor han skrev flere av sine viktigste litterære verk. Under krigen var han motstandsmann i Tromsø inntil han ble fengslet i desember 1942 og etter hvert overført til Grini, hvor han satt til okkupasjonens slutt. Etter krigen arbeidet han aktivt for opprettelsen av Hålogaland Teater og skrev samtidig en rekke litterære verk. Som forfatter er Lars Berg kjent for sine dristige erotiske skildringer, sin dialektfargede nynorsk og sin regionale forankring til Nord-Norge som kommer til uttrykk gjennom valg av sted og tema for romaner, skuespill og noveller. Han debuterte med "Men det var det ingen som visste" (1934); den første av i alt tolv publiserte romaner. Han skrev også teaterstykker, noveller og dikt. Novellesamlinga "Båten og mannen og andre noveller", basert på hans utgivelser i Arbeidermagasinet, kom i 2001. Den posthume diktsamlinga "Steingaren framfor havet" ble utgitt samme år. |
| Description: | Universitetsbiblioteket i Tromsø fikk overlevert et omfangsrikt arkivmateriale fra Lars Bergs sønn Einride Berg og enke Aud Berg i 1999. Arkivet inneholder både skjønnlitterære manus, avisartikler og korrespondanse. Noe tilvekst er kommet fra Universitetsbiblioteket i Bergen i 2006. Materialet er ordnet i 71 arkivbokser. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2787 |
| Abstract: | Axel Coldevin (1900-1992) var historiker og skolemann, født på storgården Dønnes i Nordland. Han tok embetseksamen i historie i 1927 og doktorgraden i 1937. Av yrke var han lektor i Sarpsborg, Oslo og Bærum fra 1927 til han gikk av med pensjon. Ved siden av skolegjerningen forfattet han flere lærebøker, og skrev også en rekke lokal- og regional-historiske verk. Som historiker er han mest kjent for sin forskning på nordnorsk historie og storgårdenes historie i Norge. |
| Description: | Axel Coldevins slektninger overleverte til UB på 1990-tallet manuskriptet til, samt diverse andre dokumenter i tilknytning til, doktoravhandlingen "Næringsliv og priser i Nordland 1700-1880", som Coldevin disputerte på i 1937. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2786 |
| Abstract: | Borghild Krane (1906–1997), oppvaksen i Tromsø. Lege, psykiater og bibliotekar. Ho var lege i Tromsø 1943–1945. Ho var ei av dei første til å skildra lesbisk kjærleik i norsk litteratur. Ho var også ein ivrig Amalie Skram-forskar, og aktiv katolikk. |
| Description: | UB har manuskriptet (1944-47) til boka "I håpets tegn" som har handlinga lagt til Tromsø. Boka vart gjeven ut på Gyldendal i 1948. UB fekk manuskriptet frå forfattaren i 1981. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2785 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no