| Abstract: | Denne oppgaven tar sikte på å si noe om et studieforbunds engasjement på ett av de mange områder som dekkes av begrepet voksenopplæring, nemlig universitetssirklene, eller studieringer på høgre nivå som etter hvert ble betegnelsen. Det ville føre for langt å beskrive alle sider ved denne virksomheten. Derfor er oppgaven begrenset til å si noe om ”livsvilkårene”. Hovedfunnene er at livsvilkårene har vært svingende. En liten post på statsbudsjettet har til tider fått stor politisk oppmerksomhet. Folkeuniversitetets medarbeidere rundt omkring i landet har stort sett opplevd oppturer og nedturer på samme måte. Utdanningsinstitusjonene har over tid endret seg fra å stå sammen med Folkeuniversitetet om å spre høgre utdanning, til å tenke mer på seg selv. Samarbeid har utviklet seg til konkurranse. Bare i løpet av et par tiår har den kommersielle språkbruken mer og mer tatt over. Produksjon, marked og kunder er blitt sentrale begreper; begreper som også former hverdagen. Ved å gå dypere inn i Folkeuniversitetets virksomhet innenfor høgre utdanning, har jeg fått prøvd ut om mine erfaringer og tanker på dette feltet samsvarer med det en kan beskrive som allmenn oppfatning. I stor grad har det vært tilfelle. Når det gjelder framtidsutsiktene, er min konklusjon at Folkeuniversitetet ikke kommer tilbake til den store aktivitet som Folkeuniversitetet hadde på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. På den annen side vil ikke denne virksomheten forsvinne helt, men omfanget vil være atskillig mindre enn det har vært. Nye undervisningsmetoder kan bidra til å nå nye deltakergrupper. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3459 |
| Abstract: | Undersøkelsen omfatter 10 deltakere i norskopplæring for voksne innvandrere på tre skoler, en stor byskole og to mindre distriktsskoler. Formålet med undersøkelsen var å få vite hvordan voksne innvandrere opplever kommunens norskopplæringstilbud, med særskilt fokus på hva som fungerer best for den voksne innvandreren som skal lære seg norsk, og hvilken organiseringsform som egner seg for voksnes andrespråkslæring. Informantene har fått spørsmål om norskopplæring generelt og voksenopplæringa spesielt, og de har uttalt seg om andragogiske prinsipper som selvstyring, voksnes erfaringsreservoar og indre motivasjon, og den gode voksenpedagogen. De empiriske funnene blir drøftet i lys av sentrale voksenpedagogiske teoretikere som Knowles, Illeris, m.fl. Undersøkelsen viser at det ikke nødvendigvis er de mest individuelt tilrettelagte opplæringsprogrammene som fungerer best for andrespråkslæring. Deltakerne har vel så stor nytte av kontakten, kommunikasjonen og den muntlige praktiseringen sammen med sine medelever. De store voksenopplæringene har derfor en fordel fordi de har et stort antall elever og kan dele inn i homogene grupper/klasser. For å lære norsk må man benytte seg av enhver anledning til språklæring, men det er læreren som er den viktigste hjelperen i læringsprosessen. Den gode voksenpedagogen er et godt menneske med sosiale evner som kan faget sitt, stiller krav og gir rom for humor og glede i undervisninga. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3453 |
| Abstract: | Utgangspunktet for denne studien er utfordringer knyttet til utvikling av endringskompetanse hos studentene i sykepleierutdanningen. Jeg ønsker å belyse om aksjonslæring som pedagogisk tilnærming i utdanningen kunne bidra til å utdanne endringsorienterte sykepleiere. For å få svar på problemstillingen ”Kan aksjonslæring i utdanningen bidra til å utdanne endringsorienterte sykepleiere?” har jeg undersøkt hvordan sykepleierne beskriver sin deltakelse i et aksjonslæringsprosjekt: ” Sykepleieprosedyrer for små mobile skjermer.”
Forskningsstrategen er en casestudie og data er framkommet ved halvstrukturerte individuelle intervjuer av fire informanter. Informantene fullførte BA-utdanningen i sykepleie våren 2007. Alle informantene er kvinner i et aldersspenn fra 24 til 36 år og har sitt arbeid i to forskjellige kommuner.
Gjennom analysen har jeg vist hva som kjennetegner studentenes erfaringer og hvordan dette kan knyttes til læringsteori i et sosiokulturelt perspektiv. Er sykepleierne endringsorienterte og kan dette knyttes til aksjonslæring som metode? Min analyse og tolkning gir følgende hovedfunn:
• praksisfellesskapet i de praktiske studiene kan påvirke studentens mulighet til å bli legitime perifere deltakere. • deltakelse i prosjektet ga gjenkjennelse av sentrale elementer i en aksjonslærings prosess. • praksisfellesskapets syn på IKT påvirker den nyutdannede, men de har klart å bevare sin positive holdning. • sykepleierne er bevisst på sitt og kollegers ståsted i forhold til IKT og de tar ansvar for å definere sin yrkesrolle. • erfaring fra deltakelse i aksjonslæring oppleves som relevant for forståelse av utfordringer i arbeidet fordi det er handlingsrettet og gir tid til refleksjon. Funn i forhold til endringsorientering er konsistente. Informantene framstår som trygge på eget ståsted i forhold til teknologi og kan reflektere over problemstillinger knyttet til å stå i spenningsfeltet mellom idealer og realiteter. I hvor stor grad dette kan knyttes til aksjonslæring som metode kommer ikke tilstrekkelig fram i materialet til å kunne konkludere. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1986 |
| Abstract: | Denne oppgaven tar for seg forholdet mellom moderne industriell arbeidsorganisasjon, representert ved Lean production og læring, med spesiell vekt på den uformelle læringen, det vil si læring som finner sted som biprodukt av andre aktiviteter. Gjennom en casestudie kartlegges læringsrommet, definert som operatørenes muligheter til å lære gjennom det daglige arbeid, ved to avdelinger en Lean-bedrift, Jotun Fabrikker i Sandefjord. Hovedvekten legges på de strukturelle forhold som konstituerer læringsrommet; arbeidsoppgavenes kompleksitet, grad av autonomi, mulighet for problemløsing og eksperimentering, deltakelse i målformulering, planlegging og virksomhetsutvikling og mulighet for erfaringsutveksling og refleksjon. Deretter analyseres læringsrommet ut fra hva slags type logikk som er rådende; en produksjonslogikk med tilpasningsrettet læring som konsekvens eller en utviklingslogikk, med utviklingsrettet/innovativ læring som resultat. Analysen av datamaterialet gav følgende funn: Selv om forholdene tilsynelatende er kan være ganske identiske, kan læringsrommene likevel bli svært ulike, med ulike læringsmuligheter som resultat. Ulikhetene i læringsmulighetene kan imidlertid i liten grad sees som uttrykk for noe som har med Lean production å gjøre, men snarere som noe knyttet til ”lokale” forhold; det å ikke ha flere skift å ”standardisere seg mot” samt lite tilfang av nye produkter, skaper dårligere læringsmuligheter i forhold til den avdelingen som har tre skifts-løsning, og som oftere må forholde seg til nye produkter. Lean production kan bidra til å skape lærende arbeidsplasser gjennom arbeid med kontinuerlige forbedringer og standardisering, dersom prosessene: Involverer alle berørte deltakere. Drives ”nedenfra”. Gis tilstrekkelig tid til refleksjon. Støttes opp med tiltak som kvalifiserer den erfaringsbaserte læringen, for eksempel problemløsning sammen med eksperter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1985 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no