Now showing items 1-20 of 24
Next Page| Abstract: | Opgaven giver et glimt af et moderne Grønland og med en kort beskrivelse af kolonihistorien introduseres læseren overfor nogen af de vigtige faktorer som spiller en rolle i konstruktionen af den kulturelle og sociale person i Grønland. Ved at stille mig kritisk til begreber som deling, generøstitet og den sociale person i fællesskaber, forklarer jeg, hvad det betyder når jeg siger, at at bidrage er vigtigt i konstruktionen af den sociale grønlandske person. Ved at observere to typer af praksisser, deling af fangst og kaffesamvær er jeg blevet gjort opmærksom på nogen værdier som præger de grønlandske fællesskaber. Disse fællsesskaber og værdier er fokus for min opgave. I mit forsøg på at forstå disse fællesskaber og limet som holder dem sammen, er jeg indenom flere begreber. At hjælpe, imødekommenhed og generøsitet, men disse syntes bare at beskrive et lille aspekt ved denne værdi eller praksis. Jeg konkluderer med at det at bidrage bedst beskriver det jeg ser. Og i opgaven forklarer jeg, hvordan det at være en bidrager og at byde på sig selv er et vigtigt aspekt ved grønlandske fællesskaber. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/433 |
| Abstract: | Oppgaven handler om grønlandske kulturarrangementer og hvordan de har endret karakter i takt med Grønlands politisk konjunkturer og identitetsmessige utviklinger. Med utgangspunkt i landets drøyt 230 år lange kolonihistorie ønsker jeg å finne ut om kulturarrangementer på Grønland kan virke som avkoloniserende verktøy, hvor den grønlandske identiteten og kulturen blir satt som de primære og i opposisjon til det danske. I tillegg til kolonihistorien, gjennomgikk landet i juni 2009 en politisk omstrukturering. Det da eksisterende hjemmestyret ble erstattet med selvstyre. Reformen betydde at de fikk større selvbestemmelse enn hva som tidligere hadde vært tilfelle. Dette var helt klart en avkoloniserende handling, og i den anledning kunne man anta at det nye styresettet ville generere arrangementer med et identitets – og kulturpolitisk innhold. Som vi skal se, vokste det frem en grønlandsk motstandsbevegelse på 1970-tallet. Bevegelsen ble i første omgang iverksatt av utdannede grønlendere i Danmark, som proklamerte krav om større selvbestemmelse. De ønsket at Grønland skulle frigjøres fra den danske fjernstyringen og utvikles på grønlandske premisser. Som en del av motstandsbevegelsen, ble det opprettet en politisert festival, Aasivik. Arrangementet var en ledende drivkraft i kampen for større selvbestemmelse, og tok sikte på å skape en politisk og etnisk bevissthet. Dette dreide seg blant annet om å konstruere en grønlandsk identitet, som var vesensforskjellig fra den danske. Kolonitiden hadde skapt en identitet preget av mindreverdighet og lavt selvverd. Dette ønsket Aasivik å endre på. Festivalen ville konstruere en positiv ladet identitet, basert på grønlandske verdier. Som det kommer frem, har dette arbeidet båret frukter. Sammen med de politiske utviklingene har det også forekommet endringer i den grønlandske identiteten. Dette vil jeg argumentere for har påvirket kulturarrangementenes kommunikative innhold. Aasivik vil for øvrig fungere som et komparativt element dagens arrangementer settes opp i mot. Dette betyr at oppgaven til dels vil ha et diakront perspektiv. Jeg vil på bakgrunn av Grønlands politiske historie gjøre rede for om det finnes noen arrangementer som har et identitets – og kulturpolitisk innhold. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2542 |
| Abstract: | Dette er en studie av tverrfaglig kommunikasjon og kompetansebytte blant ansatte i en barne- og ungdomspsykiatrisk døgnavdeling. Utgangspunktet er det tverrfaglige samarbeidet med vekt på kompetansebytte og hvordan de ansatte nyttiggjør seg kompetansen som er tilgjengelig i avdelingen. Og jobbe tverrfaglig er en balansekunst og viser til hvordan profesjonene balanserer på kanten mellom egen profesjonskunnskap og det tverrfaglige samarbeidet. Det var viktig for de ansatte å kunne dele av egen kompetanse for å fremme tverrfaglig samarbeid, og det å holde litt igjen for å verne om egen fagidentitet. Profesjonene ved avdelingen hadde ulik erfaring og bakgrunnskunnskap i tilnærmingene og utfordringene de møtte i den daglige driften i avdelingen. Fokuset lå på kompetansebytte som knytter seg opp mot kunnskap, kommunikasjon og språk. Kommunikativ kompetanse forutsetter utvikling over tid og er en viktig for at et tverrfaglig samarbeid skal fungere. Konflikter kan oppstå i kjølvannet av et slikt samarbeid hvis ikke alle finner sin plass i systemet og både er villig til å gi og ta i samhandlingssituasjoner. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1745 |
| Abstract: | "(...) det er faktisk sånn at her ute lever vi litt i to verdener (...)". Med utgangspunkt i et lite nordnorsk kystsamfunn, ønsker jeg å utfordre forestillinger om livet i byen og på bygda, hvor livet i byen ofte blir framstilt som moderne og pulserende og livet i bygda som tradisjonelt og kjedelig. Hvordan forholder innbyggerne seg til det å leve i ”to verdener”, representert ved det moderne og tradisjonelle og ikke minst møtet mellom disse? Hvilke muligheter og utfordringer stilles de overfor i sitt dagligliv? Et annet fokus i oppgaven er betydningen av stedstilhørighet i et moderne samfunn preget av mobilitet, muligheter og valg. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4637 |
| Abstract: | Hovedproblemstilling i dette prosjektet er å se på kontinuitet og endring av kulturell egenart hos dølbefolkninga i Indre Troms (etterkommere av østnorske innvandrere og nybyggere). Disse dølene har fram til i dag beholdt sitt kulturelle særpreg gjennom mer eller mindre aktivt og bevisst kulturformidlingsarbeid, og de innehar en positiv selvidentifikasjon som kan oppfattes som prototypen på ”norskhet”; den (øst)norske bondekulturen. Oppgaven beskriver og analyserer ulike aspekter ved dølakulturen som slektskap, endogami, språk/dialekt, religion, økonomisk og økologisk tilpasning osv. I tillegg til antropologisk teori og metode, benyttes både en historisk og sosiolingvistisk tilnærmingsmåte for å forklare vedlikehold av kultur og identitet samt de endringsprosessene som har funnet sted. Viktige hovedtema er: dølakultur som bondekultur, haugianismen som religiøst og ideologisk uttrykk, dialekt som identitetsmarkør, etterkrigsgenerasjonens handtering av nye opportunitetssituasjoner, endringer i forhold til jakt, fangst og fiske og reifisering av kultur og tradisjon spesielt uttrykt gjennom jubileumsfeiringer, slektstreff og andre markeringer. I tillegg kommer et komparativt perspektiv der dølene blir sammenliknet og kontrastert til andre nordnorske befolkningskategorier som nordlendinger, samer og kvener. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/422 |
| Abstract: | Oppgaven retter søkelyset mot forbud mot religiøse symboler i det offentlige rom og hvilke konsekvenser et forbud kan ha for aktørene. Mitt hovedfokus ligger på å studere hvordan det muslimske hodekledet kan brukes for å kommunisere tilhørighet og hvilke konnotasjoner knyttes til symbolet blant ulike aktører fra ulike samfunnslag i Istanbul, Tyrkia. I Tyrkia har religiøse symboler som kors, kalotter og hijaber vært forbudt i det offentlige rom siden 1997. Med offentlige rom menes utdannelsesinstitusjoner, arbeidsplasser tilknyttet offentlige og statlige kontorer. 60 % av voksne kvinner benytter seg av tildekking av håret i Tyrkia og et slikt forbud får betydningsfulle konsekvenser for enkeltindivider og deres familier. Som et resultat av forbudet nektes en rekke kvinner adgang til universitetsutdannelse grunnet deres bruk av religiøse symboler. Jeg utforsker dilemmaet som oppstår når muslimske kvinner må velge mellom utdannelse eller hijab og hvilke prosesser som ligger bak deres valg. Forbudets konsekvenser for den sosiale organisering er essensielt og jeg har sett nærmere på hvordan kvinnenes tildekking ble en den viktigste identitetsmarkøren for mine informanter. Religiøse preferanser ble derfor et viktig grunnlag for kategorisering og stigmatisering av tildekkede kvinner. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1913 |
| Abstract: | Sammendrag Oppgaven handler om frivillighet blant ungdom i en russisk ungdomsorganisasjon. Jeg tar utgangspunkt i at frivillighet og frivillig organisering ikke kan anses som universelle begreper som forklarer seg selv, men må ses i forhold til konteksten de inngår i. Ut fra dette har jeg studert hvordan frivillige forstår, gir mening til og praktiserer frivillighet i en ungdomsgruppe i en formell organisasjon i Murmansk. Vi skal se at ungdommene er en del av et samfunn der frivillighet har liten grad av legitimitet, og at dette får innvirkning på hvordan de gir mening til frivillighet og avgrenser ungdomsgruppa som et fellesskap. Frivillighet blir et symbolsk uttrykk for både det formelle formålsrettede arbeidet i ungdomsgruppa, og for et fristed for ungdommene, der de inngår i et varmt fellesskap. Vi skal se hvordan frivillighetens formelle og uformelle side kommer til uttrykk og forhandles om i samhandling innad i ungdomsgruppa. Organisering innebærer som vi skal se styring, som står i et motsetningsforhold til frivillighet som symbolsk uttrykk for fristed. Oppgaven belyser hvordan dette gjør ledelse i ungdomsgruppa til en utfordring, og hvordan dette kan håndteres gjennom subtil ledelse. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1917 |
| Abstract: | Denne oppgaven tar for seg frivillighet og integrasjon. Oppgaven retter søkelyset frivillige organisasjoners tiltak for å innlemme innvandrere i det norske samfunnet, mer spesifikt Tromsø. studiet tar opp faktorer som hemmer og fremme et mer gjensidig og likeverdig forhold mellom ”frivillige” og ”brukere” i organisasjoners aktiviteter. Lokale prosesser for innlemmelse i Tromsø er også influert av nasjonale debatter om integrasjon og norskhet, et faktum som også regulere samhandlingen mellom majoritet .og minoritet befolkningen i Tromsø. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3466 |
| Abstract: | I denne oppgaven har jeg prøvd å finne ut av hva folk i Porsanger kommune i Finnmark mener om Finnmarksloven. Jeg gjennomførte et feltarbeid i denne kommunen sommeren 2010. Denne oppgaven er basert på dette feltarbeidet, som jeg da har analysert i samsvar med de teoretiske overveielsene jeg har redegjort for i oppgavens kapittel 1. Jeg intervjuet bygdefolk og en del byråkrater og politikere. Kommunen har svært liten autonomi etter finnmarksloven. Man kan spørre: Hva slags tanker har justiskomiteen i departementet gjort seg om kommunalt demokrati da de la frem forslaget om finnmarksloven, og hva mente Stortinget og Bondevik II regjeringen da de vedtok finnmarksloven. I dag har kommunen muligheten for å forvalte bare i forhold til arealplanen, mens FEFO kan feste eller selge tomteområder, sandtak og rettigheter til vindkraftutbygging. Hvor skal kommunen da få inntekter fra? Når det gjaldt bygdefolket, var det noen 'svar' fra informantene som gikk igjen hos mange og som var sammenfallende. Det ene gjaldt bygdefolkets sin misnøye med reindriftsutøverne som lar reinen beite på innmark som ikke er gjerdet inn og på privat grunn. Flere hadde fått hagene sine ødelagt fordi eiendommen lå innenfor et reinbeitedistrikt og ikke var gjerdet inn. Dette er en sak som ikke hører inn under finnmarksloven, men under reindriftsloven av 2007, der det ikke lenger er gjete- og driveplikt for reinbeitedistriktet og dårlige sanksjonsmuligheter for privat eier. Mine informanter knyttet den til finnmarksloven. Den andre saken som irriterte bygdefolket var den administrasjonen som FEFo i dag bedriver. Her var bygdefolket uenige i at prisene var satt opp og at administrasjonen var ennå mer 'byråkratisk' enn under Statsskog. Da finnmarksloven kom i 2006 hadde bygdefolket forventet å få flere rettigheter innenfor egen kommunegrense, men hva hadde de fått? Ifølge mine informanter ble de enda mer 'stemoderlig' behandlet enn under Statsskog. Dette har jeg forsøkt å gjenspeile i overskriften "HERRE I EGET HUS?" |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3476 |
| Abstract: | Since the release of the infamous photographs, which depicted the torture of Iraqi prisoners by American military personnel at the Abu Ghraib prison, it has come to an increased international public awareness that U.S. authorities are systematically using cruel, inhuman and degrading treatment as an interrogative technique in secret detention facilities around the world. Most of the detainees have been found innocent at a later stage. This is problematic because the prisoners have no available means to prove their innocence. This study attempts to identify the processes that allow torture of detainees suspected of affiliation with Islamic terrorist organizations to be enacted by U.S. military personnel and to be legitimized in the United States society. The dissertation focuses on the discursive practices that define meanings of torture and that create and dehumanize an ‘Enemy Other’ and images of dangerous terrorist in the aftermath of September 11th attack. The dissertation uses discourse analysis as a methodological and analytical tool. That is, it analyzes the discourses that produce meaning of what constitutes torture and the effect of these discourses on the enactment and legitimization of torture. The dissertations also analyzes the discourses that dehumanize Arab Muslims and create images of an Enemy Other and of dangerous terrorists, and how these discourses in turn influence the utilization and endorsement of torture. The dissertation concludes that the monopolization and maintenance of these discourses enable the enactment of torture by U.S. military authorities, and allow the practice to not only be overlooked, but to also be conceptualized and perceived as legitimate by the American public. Keywords: human rights, torture, the ‘War on Terror’, dehumanization, discourse, Geneva Conventions, the Convention Against Torture and Other Cruel, Inhuman, or Degrading Treatment, denial, ‘clash of civilizations’. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2908 |
| Abstract: | The overall theme of this thesis is the relationship between tourism and its industry, and indigenous people struggling for sustainable development and cultural recognition. A prevailing assumption has been that tourism, as a modern institution, will change and perhaps even destroy traditional cultures in an effort to turn them into a commercial product. Questioning this assumption, this thesis explores if, and how, indigenous people can create development by means of tourism, without having to compromise their culture and future as A People. Being among the world’s most marginalised indigenous people, but perhaps also some of the most famous cultural ‘Others’, the San people of Botswana provides the empirical ground from where this relationship is examined. The complexity of this relationship is analysed at two levels: On an empirical level, where a case study of a San owned Community-Based Tourism project – a Cultural Hiking Trail – provides the empirical based for examining and discussing the development opportunities, challenges and constraints provided by tourism. The Botswana national history and contemporary socio-political situation present the context in which this issue is explored. The argument is that a tourism model, which does not address the San people’s needs and aspiration as a marginalised indigenous group, brings little prospects of sustainable development and empowerment. The relationship between tourism and indigenous development is furthermore approached on a theoretical level. The discussion address the ambiguity and power inherent in the concept of ‘authenticity’ in tourism, where the ‘authentic’ often is defined and marketed as if there was an absolute and objective standard upon which tourists’ experiences could be determined authentic. The author argues that tourism will not a-priori change or destroy the San people’s indigenous culture. Through empirical examples it is illustrated that the San’s direct involvement in tourism may also generate new forms of authenticity and cultural traditions through processes of cultural transformation and innovation. This may furthermore aspire to empowerment as the San are allowed to be both ‘modern’ and ‘traditional’. By approaching the relationship between ‘Indigenous Peoples’, ‘Tourism’ and ‘Development’ empirically and theoretically, this thesis concludes that if tourism is undertaken on the capacity, skills and knowledge of indigenous people themselves, tourism could provide opportunities for sustainable socio-economic development and empowerment. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1171 |
| Abstract: | Intensjonen med oppgaven er å forstå og beskrive ulike former for struktur og meningsdannelse blant backpackere i Nusa Tenggara, Indonesia. Oppgaven beskriver backpackernes læring og erfaring, og hvordan de oppfatter seg selv. Gjennom deltakende observasjon beskrives backpacking som fenomen. Det geografiske fokus er et utvalg øyer øst for Bali (Lombok, Komodo, Flores, Vest-Timor og Roti), som utgjør en reiserute for backpackere i Indonesia. Oppgaven starter med introduksjon om turisme som forskningsfelt. Videre analyseres backpacking gjennom tre ulike teoretiske tilnærminger. Den første teoretiske tilnærmingen, fokuserer på backpackerne som deltakere i et nettverk av nettverk, som utgjør et globalt økumene. Den andre tilnærmingsmåten fokuserer på hva det er som gjør at enkelte steder og opplevelser er verdt å få med seg og hvilke kriterier backpackerne legger til grunn for sine reisevalg. Den siste delen av oppgaven setter fokus på backpacking som en fase av livet. I denne oppgaven er fokuset på turisten, representert ved backpackerne i Indonesia, som en motsats til mange tidligere studier som har tatt for seg turisme i forhold til destinasjonsstedet og lokalbefolkningen. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/653 |
| Abstract: | Teksten handler om endring av identitet hos kronisk og alvorlig syke mennesker i Norge. Med utgangspunkt i ME-sykdommen har jeg utforsket endringer i selvet og selvidentiteten når man går fra å være frisk til å bli syk. Jeg har sett på hvordan identitet bygges opp eller rives ned i møte med samfunnet rundt. Det biomedisinske helsesystemet er diskutert i forhold til sykdommer som er vanskelig å diagnostisere og behandle, og i den forbindelse rettes søkelyset også mot maktstrukturer i samfunnet og hvordan disse kan påvirke selvet til kronisk syke. Et gjennomgående mål har vært å overskride dikotomien mellom kropp og sjel som preger den biomedisinske kulturtradisjonen, og heller legge fokus på menneskens selv for å forstå kompliserte sykdommer som for eksempel ME. Kontakt med de ME-syke har jeg hatt gjennom Internett, særlig gjennom et uavhengig forum for ME-syke, og gjennom en blogg som heter "Marias Metode". Søkeord: ME, CFS, kronisk sykdom, selvet, identitet |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4339 |
| Abstract: | Gjøre feltarbeid på eritreisk ungdom innenfor to ulike arenaer der synet på det eritreiske er forskjellig, og dermed vise hvordan eritreisk identitet kan forstås ulikt. Ta utgangspunkt i eritreiske ungdommers syn på det eritreiske, for å se hvordan og når de velger å vise til sin eritreiske identitet, eller velger å ikke vise til sin eritreiske identitet når de samhandler med andre eritreiske ungdommer i hverdagen. Slik at de selv kan være med på å bestemme når de ønsker å være eritreisk. Se hvordan eritreiske ungdommers søken på anerkjennelse – i både den svenske og eritreiske kulturelle leir – setter rammer på hvordan de oppfører seg i ungdomstiden. Det er verdt å rette oppmerksomhet mot minoriteters ungdomstid, for her er de frisinnet nok til å eksperimentere med ulike ting som er tilgjenglig for en i samfunnet, og det er erfaringene herifra som tilslutt vil danne deres verdensbilde og verdi. Introdusere eksisterende og fremtidlige minoritetsforskere for et nytt perspektiv, der man heller tar sikte på å forklare minoriteters ungdomstid som en prosess mot en ny hybrididentitet, fremfor å representere minoritetsungdommens identitet og syn på verdi. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1743 |
| Abstract: | Teksten gir et stedsbilde av Havøysund, et fiskevær som ligger lengst nord i landet og ytterst på Finnmarkskysten. Med utgangspunkt i Rodmans begreper multivocality og multilocality (1992) utforskes individuelle perspektiver og erfaringer med å bo nettopp her. Oppfatninger om stedet og erfaringer på stedet vil være ulike og kanskje også konkurrerende. Det handler altså om stedet slik det oppleves ’innenfra’, av beboerne på stedet. Med utgangspunkt i disse ulike opplevelsene av stedet gir oppgaven en tilnærming til hvordan ulike menneskers identitet dannes i samspill med stedet. Det er alles hjemsted men noen er mer ’hjemme’ her enn andre. Dette kommer i oppgaven til uttrykk gjennom tre ulike eksempler på hvordan identitet og sted virker sammen. For det første gjennom et møte med to sjarkfiskere med stor kompetanse i de naturmessige omgivelsene. Denne kompetansen er essensiell for deres identitet. Imidlertid er fiskerinæringen inne i en ubehagelig og kontinuerlig prosess av omstillinger og reguleringer. Dette presset på fiskerne fra overlokalt hold, får også betydning for hvordan de ser seg sjøl. Det neste eksemplet handler om kvinner som er om lag 30 år. De er etablerte på stedet med mann, barn og hus, samtidig som de er under desentralisert utdanning. Lokalt er imidlertid utdanning et noe ambivalent felt, med sin historie om ’søringer’ med utdanning som inntok maktposisjoner lokalt. Utdanning er dessuten noe som potensielt leder folk vekk fra stedet, da arbeidsmarkedet her er relativt begrenset. Kvinnene løser potensielle dilemmaer ved å velge en nytteorientert utdanning for å kunne reintegreres på stedet etter endt utdanning. Tredje eksempel handler om to yngre kvinner i begynnelsen av tjue-årene. De har flytteplaner, og opplever hjemplassen som et sted av mangler. De savner utesteder, butikker og treningssenter. Konsum og livsstil blir stadig viktigere som måter å fortelle noe om seg sjøl på. I Havøysund er det dårlige kår for denne form for livsstilsidentitet og dette er noe som skyver jentene mot mer urbane strøk. Dette kan være en grunn til at det er vanskelig å ’finne seg sjøl’ i Havøysund, noe sosialantropologen Marianne Gullestad (1996) mener har vokst fram som sjølve hovedoppgaven i ungdomstiden. På samme måte virker de små og transparente forhold på stedet, hvor ’hvem du er’ er basert på hele din livshistorie på stedet, og din families historie på stedet. Dette gjør at ens identitet kan føles ’forutbestemt’ lokalt. Med utgangspunkt i Ingolds begrep om omgivelsers “affordance” (2000) diskuterer oppgaven avslutningsvis hvordan stedets “tilbud” framstår ulikt for beboerne på bakgrunn av individuell kompetanse, erfaring, livsfase og andre faktorer. Litteratur: Rodman, Margaret C. (1992): “Empowering place: Multivocality and Multilocality”, s. 640-656 i American Anthropologist vol. 94 no.3. Gullestad, Marianne (1996): Hverdagsfilosofer. Universitetsforlaget, Oslo. Ingold, Tim (2000): The perception of the environment. Essays in livelihood, dwelling and skill, Routledge London and New York. |
| Description: | Dette er en hovedfagsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3587 |
| Abstract: | ”Territorialisering og grenser: Nasjonal og religiøs tilhørighet i Den autonome republikken Adsjaria” er basert på feltarbeid i Adsjaria, Georgia, i perioden desember 2003- juni 2004. Det er det første norske og et av svært få internasjonale antropologiske arbeid utført i landet. Adsjaria, innerst i Svartehavet, er et grenseland mellom Tyrkia og Georgia, kristendommen og islam. Flertallet av innbyggerne, adsjarerne, deler religion (islam) med tyrkerne men språk (georgisk) med georgierne, et resultat av en historisk skiftende tilhørighet. Etter 1991 har den geopolitiske konteksten for adsjarisk identifikasjon blitt radikalt endret. Dette skyldes for det første at kristendommen har fått en sentral betydning i Georgias postsovjetiske stats- og nasjonsbygging. For det andre skyldes det åpningen av den lenge stengte adsjarisk- tyrkiske grensen. Begge deler har bidratt til å problematisere kategorier for adsjarisk tilhørighet, nasjon, religion og region, samt relasjonen mellom disse. Adsjarias forhold til både Georgia og Tyrkia har blitt gjenstand for redefinisjon. Avhandlingen tar spesifikt for seg territorialisering, konstruksjon og signifikasjon av ulike fysiske og symbolske grenser. De fysiske grensene her går mellom Georgia/Adsjaria og Tyrkia og mellom Adsjaria og (resten av) Georgia. De symbolske går mellom islam og kristendommen, tyrkisk og georgisk, adsjarisk og tyrkisk, adsjarisk og georgisk. Det vises hvordan rivaliserende former for territorialisering kommer til uttrykk både på mikroplan, i religiøs praksis, språk, navngiving og arkitektur, og i større politiske prosesser. Det siste gjelder især begivenheter knyttet til den adsjariske revolusjonen i mai 2004. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/963 |
| Abstract: | Denne avhandlingen handler om sosial tilhørighet i Cape Town, Sør-Afrika. Jeg setter søkelyset på sørafrikanske ”fargede” muslimer, som ofte blir omtalt som kappmalayer. ”Farget” er i Sør-Afrika en rasekategori fra apartheidtiden. Da betydde det at man verken var av afrikansk ”svart” herkomst, eller europeisk ”hvit”. Det var en rasekategori som omfattet flere ulike kulturelle og religiøse grupper, deriblant de sørafrikanske muslimene. De ”fargede” hadde sin opprinnelse blant de første slavene som kom til kolonien på midten av 1600-tallet. Mange av dem ble hentet fra de andre koloniene til Nederland, deriblant Indonesia. Politiske og religiøse opprørere fra disse landene ble også fengslet i Cape Town, og islam fikk raskt rotfeste. Sammen med landets urbefolkning khoi/san ble sammenblandingen av disse menneskene grunnlaget for kategorien ”farget” under apartheid. Kappmalayene sies å stamme fra de malayiske slavene og fangene. Under apartheid ble befolkningen delt inn i fire ”raser”. Det var de svarte, fargede, hvite og indiske/asiatiske. Kategorien en tilhørte var avgjørende for det sosiale liv, og satte strenge begrensninger for hvor en kunne bo, jobbe, bevege seg og hvem en kunne omgås. Sørafrikanerne var dermed ufrie til å selv definere hvem de var og hvor de følte tilhørighet. I tiden etter apartheid ble raselovene opphevet, og en kan tenke seg at det skulle være lettere å føle tilhørighet på egne premisser. Oppgaven tar dermed sikte på å undersøke subjektive tilhørigheter i Cape Town postapartheid, og hvordan disse produseres og reproduseres. ”Rase” er fortsatt relevant, men er ofte sammenvevd med andre typer tilhørigheter, som for eksempel økonomiske, stedsmessige og kulturelle tilhørigheter. Cape Town byr på et hav av mulighet for å føle tilhørighet, og her tar jeg sikte på å belyse hvordan og på hvilke premisser dette skjer. Oppgaven er basert på et feltarbeid som ble utført i Cape Town mellom april og august 2010. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4335 |
| Abstract: | Denne oppgavens overordnede tema omhandler symboler for gruppetilhørighet som utsettes for kommersialisering. Med hovedfokus på kilten og tartanmønsteret ser jeg på om meningen bak symbolene endres, hovedsakelig for ”eierne” av symbolene. Jeg diskuterer virkningen av turisme og kommersialiseringen i et skotsk perspektiv og hvordan kommersialiserte symboler oppfattes med hensyn til autentisitet. Hva som blir ansett som autentiske eller uautentiske symboler og hvem som har myndighet/autoritet til å bestemme dette er også et tema for oppgaven min. I den anledning har en av mine ambisjoner vært å belyse hvordan en modernisering av kilten har vært med på å ”tvinge” folk til å endre sin verdidifferensiering av kilten i en kommersiell sfære og en moralsk identitetssfære. Dette har jeg gjort ved å følge kilten som et fenomen i de forskjellige kontekster den brukes i, deriblant Highland Games. Jeg vil i presentasjonen av de forskjellige kontekster der kilten brukes vise hvilken betydning en kommersiell vare har i slike kontekster. Jeg vil vise hvordan en slik kommersiell vare kan flyte fritt i en sfære, mens den i en annen mer eller mindre ikke er tilstede. Oppgavens kontekstuelle analyse tar opp hvordan Skottlands historie med en motstandskamp mot England har vært med på å gjøre kilten og tartanmønsteret til et motstandssymbol ovenfor England og slik gjort England til den signifikante og periferiske ”Andre”. I tillegg er jeg opptatt av hvordan ideen om kilten er viktigere enn detaljene rundt bruken av kilten og hvordan individuell og kollektiv identitet vises ved bruk av kilten i forskjellige kontekster. Avslutningsvis i denne oppgaven foretar jeg en komparasjon til samiske symboler og den økende kommersialiseringen av dem. Jeg vil slik vise at modernisering av symboler for gruppetilhørighet, som kilten, blir ”godtatt” hvis det er skottene selv som står for moderniseringen og ikke utenforstående. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1469 |
| Abstract: | Med utgangspunkt i sosialt liv, hovedsaklig, i en urban kontekst, ønsker jeg gjennom denne oppgaven å utfordre forestillinger om polygyni som representativt for det tradisjonelle landsbylivet i Gambia- eller som en slags arkaisk sosial institusjon. Polygyni i Gambia er et omfattende felt, og formålet med prosjektet har derfor vært å identifisere og diskutere noen trekk ved det som pekte seg ut som det mest sentrale ved denne ekteskapspraksisen. På den ene siden hvordan polygyni ser ut for å være inkorporert i det gambiske samfunnet, og på den annen side hvordan aktørene i stadig større grad ser ut for å ha et bevisst og refleksivt forhold til praksisen; og videre - hvordan denne rekontekstualiseres, transformeres og rekodifiseres. Hva som karakteriserer de forhold som reproduserer polygyni som ekteskapsform, og hvilke faktorer som gjør polygyni til en ”moderne” ekteskapsform i Gambia diskuteres opp i mot ulike modernitetsteorier. Det er i hovedsak sondringen mellom det såkalte tradisjonelle- homogenitet og bevaring- og det moderne -mangfold og endring-, og hvordan folk i Gambia forholder seg til de kulturelle verdiene som springer ut fra brytningen mellom disse som er sentralt i denne oppgaven. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2338 |
| Abstract: | In this thesis I seek to compare the premises for identification and communication among immigrant women in two French course groups at the Espace Couleurs Femmes, a sociocultural activity centre in Brussels. My point of departure is the potential success or failure of intercultural encounters. In discourses about ‘us’ and ‘them’ one often gets the impression that the Other is a distant figure, and that conceptions of otherness are grounded in political or ideological divisions on the macro level. It is my assertion that such conceptions are just as common in everyday encounters on the micro level. I examine the notions of otherness within what is considered to be a ‘minority group’ – immigrant women. My aims are both to study what role these notions play in communication and ascription and self-ascription of identity, and to show the diversity of immigrant women in order to contest stereotypical ideas of them as belonging to a homogeneous group. I have chosen to compare two French course groups with quite different levels of linguistic competence, acknowledging the importance of language for both identification and communication. Principally, I employ theories of ‘us’ and ‘them’; identity; ethnic and other forms of categorisation; language; and stereotyping. I also make use of theoretical approaches focusing on the form and content of communication in encounters, as well as on situational definitions. Besides differences in language skills between my two groups of study, one group is more cohesive and sociable while the other is rather fragmented. There is (generally under-communicated) discontent in both groups, manifested in the form of stereotypes and contest for social control. In both groups, Arabs/Muslims are perceived to exercise dominance as a group. They act as a group in many ways, but without acknowledging having much in common or exercising power. The Arab/Muslim dominance appears to be based primarily on language, and in the most cohesive group it is frequently expressed through food, meals providing a social meeting point. In the other group, the Arabs/Muslims are much more divided, but they are still perceived as unified by the others. Albeit one could imagine that those in power are also the ones performing stereotyping and alienation, in my groups of study these strategies seem to be employed mostly as protests by the powerless against those dominating. Management of cultural diversity is the main challenge of intercultural encounters. Cultural difference is not a problem as such, but it becomes problematic when it is transformed into otherness. Making people into Others is a means to protect and differentiate between the Self and Others. I contend that a priori it is difficult to predict the outcome of intercultural encounters, as social dynamics never follow any predestined pattern but are created situationally, in the encounter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1467 |
Now showing items 1-20 of 24
Next Page
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no