Samfunnsdebatten har den siste tiden vært preget av diskusjon omkring en angivelig fedmeepidemi som berører store deler av verden. Fedme fremstår som en trussel mot god helse, samtidig som det å være overvektig bryter med idealet for skjønnhet i vår kultur. En utbredt holdning i samfunnet er at enhver er ansvarlig for å forme sin egen kropp slik at den nærmer seg det som anses som det sosialt legitime. Det er nettopp dette fokuset på fedme og moral som er bakteppet for denne oppgaven.
Denne oppgaven er en kvalitativ studie, der formålet er å undersøke hvordan en gruppe foreldre snakker om sine barns vektproblemer. Oppgaven har et diskursanalytisk utgangspunkt. Gjennom dybdeintervju med seks foreldre ønsker jeg å utforske de diskursive ressursene og strategiene som er tilgjengelig for de som har, eller har hatt svært overvektige barn når de forteller sin historie om barnas vektproblemer. Kartleggingen av diskursene har funnet sted gjennom bruk av to forskjellige diskursanalytiske perspektiver. Laclau og Mouffes diskursteori og Potter og Wetherels diskurspsykologi. Disse teoriene beskriver diskurs som henholdsvis strukturerende størrelser, og som refleksive resurser individene kan benytte seg av når de i sosiale interaksjoner fremstiller seg selv og sin verden. Oppgaven argumenterer for at foreldrene trekker på og benytter seg av minst seks forskjellige diskurser når de fremstiller sine barns vektproblemer. Ved hjelp av disse diskursene søker foreldrene å vise hvordan barnas vektproblemer ikke stammer fra en svak moral, en ustabil familie, eller uopplyste foreldre.
Det eksisterer en rekke feltdiskurser som lager retningslinjer hva som er meningsfylt å si om overvekt og fedme. Alt fra biologisk funderte forklaringer, sosialt forankrede forklaringer og forklaringer som beskriver individuelle personlighetstrekk gjør seg gjeldene på overvekt og fedme feltet. Foreldrene i denne studien fremhever enkelte diskurser og utelukker andre. Foreldrene avviser spesielt de diskursene som fremmer foreldreansvar i forhold til barnas vektproblemer. Det at foreldrene trekker på enkelte diskurser, men utelukker andre kan forstås som et resultat av hensiktsmessig informasjonsfiltrering fra foreldrenes side og i motsetning til en ukritisk adoptering av de overordnede diskursenes meningsinnhold. Ved å benytte seg av forskjellige diskurser, og ved å fremme disse diskursene på bestemte måter forhandler foreldrene fram sin egen historie om barnas vektproblem. Ved å presentere disse historiene gjør foreldrene et opprør mot den dominante diskursen som beskriver overvekt som selvforskyldt, gjennom manglende vilje og selvdisiplin.
Denne oppgaven tar for seg motivasjon og erfaring av forskningsdeltakelse. Motivasjon og erfaring uttrykkes gjennom en kvalitativ studie av kvinner i overgangsalderen. Deres erfaringer baseres på deltakelse i forskning gjennom å delta i kontrollgruppen. Hensikten er å få en innsikt i motivasjon for å melde seg til frivillig deltakelse og erfaringer med å delta i forskning. Gjennom å kontekstualisere forsikringsdeltakelse bidrar denne oppgaven også til mer innsikt i overgangsalderen. I den sosiologiske sammenhengen er dette interessant fordi det kan si noe om konteksten som forskningsdeltakelsen tar form i.
Denne oppgaven tar utgangspunkt i en gruppe kvinner som ikke allerede holdt på med fysisk aktivitet, men som gjorde et forsøk på å implementere en treningsrutine. Oppgaven tar sikte på å undersøke både motivasjonen for å igangsette en treningsrutine, og hvordan forsøket på å starte med regelmessig trening ble gjennomført og erfart. Teoriene som brukes for å belyse problemstillingen er praksisteoriene til Anthony Giddens og Pierre Bourdieu, samt Chris Shillings kroppssosiologiske handlingsteori. Oppgavens sentrale poeng er at kontekstuelle forhold og kroppslig erfaring er vesentlig, både for å forstå motivasjon og handling, når det gjelder endring av treningsrutiner. Forholdet mellom refleksivitet og kroppsliggjorte handlingsmønstre er et sentralt teoretisk nedslagsfelt.
I dagens samfunn har det oppstått en kommersiell og konsumeristisk interesse for kroppen, hvor et stadig voksende helse- og kroppsmarked er med på å forme dagens kropps- og helseidealer. Medisinske varer og målesintrument som før var forbeholdt legen er i stor grad nå tilgjengelig på det åpne markedet. En blodtrykksmåler er et eksempel. Hvilke begrunnelser gis for egenutført blodtrykksmåling? Finnes det begrensninger tilknyttet bruken? Hvilke konsekvenser har denne bruken for individenes helse- og kroppssyn?
Denne oppgaven handler om hvordan et russisk universitet gir sosial støtte til sine studenter. Ut fra en interesse for forholdet mellom det formelle og det uformelle i det russiske samfunnet, har jeg undersøkt hvordan dette forholdet kommer til uttrykk innenfor institusjonelle rammer. Oppgaven baserer seg på et to måneders langt feltarbeid på et universitet i den nordvest-russiske byen Murmansk.
Dorothy E. Smiths institusjonelle etnografi utgjør det teoretiske og metodiske utgangspunktet for dette prosjektet. Institusjonell etnografi er en framgangsmåte for å utforske det sosiale med et ståsted i hverdagslivet, og med utgangspunkt i samfunnet som konkrete aktiviteter utført av folk. Med dette utgangspunktet har jeg ikke sett på formell/uformell som begreper som forklarer seg selv, men som aktiviteter som må undersøkes og klargjøres gjennom empirisk arbeid. Smiths sosiologi slipper folks kunnskap om egne hverdagsliv til, og dette prosjektet søker å bygge videre på mine informanters egen kunnskap.
Oppgaven viser hvordan det sosiale arbeidet på universitetet gjøres, organiseres og styres. Gjennom en kartlegging basert på min egen deltakende observasjon, på universitetets egne dokumenter, og på de ansattes erfaringer, viser jeg hvordan arbeidet styres etter to tilnærminger: Arbeid «etter dokumentasjon» og arbeid «etter studentens behov». Til sammen utgjør disse to ulike tilnærmingene en hjelpeordning der det uformelle og det formelle aspektet vanskelig kan skilles fra hverandre. Et argument i denne oppgaven er at det uformelle arbeidet ikke kan sees som noe som står på siden av det formelle, men som en institusjonell forventning som det sosiale arbeidet til en viss grad baserer seg på.