Now showing items 43-58 of 58
| Abstract: | Tsjetsjenia erklærte selvstendighet i september 1991, tre måneder før Sovjetunionens oppløsning. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble selvstendighetskravet endret fra et krav om selvstendighet fra Sovjetunionen, til et krav om selvstendighet fra Russland. Konflikten mellom Tsjetsjenia og Russland defineres ofte som en separatistkonflikt, der Tsjetsjenia ønsker å bryte løs fra Russland og danne sin egen stat. Problemstillingen lyder som følgende: «Hvordan har politisk utvikling i Russland påvirket utviklingen av konflikten mellom Russland og Tsjetsjenia?» Oppgaven ser på hvordan politisk utvikling i Russland påvirket og påvirker de nasjonale spørsmål og håndtering av konflikten mellom Russland og Tsjetsjenia. Problemstillingen har en deskriptiv forutsetning og baserer seg på en kontekstuell tilnærming. Oppgaven tar form av en case-studie, og bruker kontekstuell metode. De kontekstuelle rammene for oppgaven er utviklingen mellom 1989 og 2012. I hovedsak er det samlet inn data som beskriver den politiske utviklingen fra slutten av 1980-årene og fram til i dag. Da dette er meget omfattende er det valgt ut enkelte områder av konteksten som fokuset i oppgaven ligger på, nemlig nasjonalisme og statsbygging. Problemstillingen analyseres følgende i lys av teori om identitetspolitikk/nasjonalisme, og begrepene stateness og liberty. Analysen har et spesielt fokus på dynamikken mellom den tsjetsjenske nasjonalistiske bevegelsen og den russiske responsen på separasjonskravet. Målet er å finne en årsaksforklaring på konfliktutviklingen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4492 |
| Abstract: | Oppgaven er en studie av hvilke vurderinger og beslutninger to kommuner gjorde som et resultat av en registrering i ROBEK, og hva som forklarer forskjellene i måten de håndterte denne registreringen på. ROBEK er et statlig politisk virkemiddel ovenfor kommuner, som fungerer som en oppfordring til å etterstrebe en god kommuneøkonomi. De kommuner som etter visse kriterier i kommuneloven havner i registeret blir delvis satt under Fylkesmannens kontroll. De to kommunene i studien satte igang ulike prosesser knyttet til denne registreringen, og tiltakene er knyttet til hvilken vurdering den enkelte kommune gjorde av ROBEK. Noen kommuner ser på registreringen som en form for veiledningsordning, mens andre ser på det mer som en svarteliste. Kommuner er delt i sitt syn på ROBEK, og dette kan føre til at ROBEK som politisk virkemiddel ikke fungerer optimalt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2712 |
| Abstract: | Etter at det gjennom utviklingen i havretten ble vanlig at stater krever 200 mils økonomiske soner i havet har det oppstått svært mange nye grenser. Den fysiske avgrensingen av statlige territoriene er svært viktig. Grenser er det som definerer den geografiske utstrekningen av stater, og bestemmer også grensene for statenes suverenitet. På grunn av strategiske og økonomiske behov er det i statenes interesse å avklare grensene sine. I Arktis er de fleste grensene avklart, men ikke de som involverer Russland og USA. Russland har også flere andre uavklarte maritime grenser. Er det noe spesielt med Russland som gjør at landet ikke blir enige med nabostatene om grensene? Denne oppgaven tar for seg fire tilfeller, grensen mot Norge i Barentshavet, grensen mot USA i Beringhavet, grensen mot Japan ved Kurilene og grensene i Kaspihavet. Ved å sammenligne de fire tilfellene, på bakgrunn av havrettens regler for maritim grensesetting og teoretiske perspektiver på internasjonal politikk, studerer oppgaven Russlands opptreden i forhold til forhandlinger. Å forstå hvordan Russland opptrer, og hvorfor Russland opptrer slik, kan belyse noe av det som gjør at grensene forblir uavklarte. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1889 |
| Abstract: | The Scotland Act 1998 created the Scottish Parliament and Executive. The First Minister of Scotland is the head of the Scottish Executive. Since 2001, Jack McConnell has been the First Minister of Scotland. In this Master’s Thesis I present an analysis of six speeches made by Jack McConnell between 2003 and 2006, to see if he is establishing a political discourse that contains an image of Scotland as an autonomous political unit. It seems from the evidence of those six speeches that the First Minister of Scotland is not establishing a political discourse that contains an image of Scotland as an autonomous political unit. To help explain the First Minister’s decision not to create an image of Scotland as an autonomous political unit my work draws on three hypotheses. These three hypotheses are the political party constraint, the political constraint and the financial constraint hypothesis. Discourse analysis is the methodological approach, with the work of Laclau & Mouffe and their concept of ‘hegemony’ as the centrepiece of the analysis. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/448 |
| Abstract: | Det overordnede temaet for denne oppgaven er vern av kystnatur generelt og marin verneplan spesielt. Om lag 14,3 av Norges areal er vernet. Kyst- og havområdene er foreløpig dårlig representert. Kystnaturen påvirkes i dag av ulike former for tekniske inngrep, og det økende presset på kyst- og havområdene har satt sine spor. Dette er utgangspunktet for flere internasjonale avtaler som søker å regulere og forvalte disse områdene. I denne oppgaven er det internasjonale rammeverket knytt opp til Havrettskonvensjonen, OSPAR og Konvensjonen om biologisk mangfold. Dette er avtaler Norge har ratifisert og dermed er forpliktet til. Spørsmålet som stiller i denne oppgaven er: Hvorfor og hvordan kom vern av kystnatur på dagsorden, og hvordan har Norge definert og fulgt opp det internasjonale arbeidet med vern av kystnatur. Det er flere forhold som er interessante i denne sammenheng. Denne oppgaven tar henholdsvis utgangspunkt i to avveininger; forholdet mellom internasjonale forpliktelser og nasjonale målsettinger samt forholdet mellom vern og bruk. På bakgrunn av disse avveiningene er det utledet følgende hypotese: ”Det er lettere å få gjennomslag for miljøpremisser på internasjonalt nivå enn på nasjonalt nivå”. Dette er overordnet en studie av en beslutningsprosess. I den anledning er det nyttet ulike beslutningsteoretiske perspektiver, mellom annet ulike beslutningsfaser og beslutningsmodeller. Vern av kystnatur er gjennom de internasjonale forpliktelsene satt på nasjonal dagsorden. Tilknyttet denne type vern, har Norge definert problemet på lik linje med det internasjonale rammeverket. Som en forpliktende oppfølging av Havretten, OSPAR og Konvensjonen om biologisk mangfold startet Norge arbeidet med og utviklingen av en nasjonal marin verneplan. Videre tar oppgaven for seg dette arbeidet. Ulike Stortingsmeldinger og utredninger ligger til grunn for prosessen med marin verneplan. Gjennom dokumentanalyse, supplert med intervju med berørte parter er problemstillingen forsøkt belyst. På denne måten er det mulig å avdekke hvorfor og hvordan vern av kystnatur kom på dagsorden, og hvordan Norge har definert og fulgt opp denne typen vern. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1948 |
| Abstract: | Etter 40 år med forhandlinger om maritim avgrensing mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet ble den endelige grensen satt. Denne masteroppgaven studerer delelinjeforhandlingene i lys av teoretisk perspektiv som inkluderer de innenrikspolitiske faktorene i hvert av landene, i tillegg til å ta høyde for den geopolitiske konteksten som forhandlingene foregikk i. Hvordan spilte petroleumsindustriens interesser, fiskerinæringen og de sikkerhetspolitiske interessene inn på forhandlingene? Endringene i Arktis fra å være en militærstrategisk sone til å bli åsted for kyststaters samarbeid har også påvirket forhandlingene. Spørsmålene om et nytt rettslig regime var nødvendig i Arktis, bygd etter ideene til Antarktis-traktaten, gjorde at Russland og Norge fikk hastverk med å sende et signal til omverden om at det eksisterer en sterk konsensus om å benytte gjeldende Havrettskonvensjon fra 1982 i dette området. En vårdag i april 2010 overrasket forhandlingsdelegasjonene med å erklære den tentative enigheten om delelinja. Etter mange tiår med dragkamp om sektorlinje eller midtlinja, hadde Russland og Norge kommet til et rettferdig kompromiss – å dele de tidligere omstridte områdene omtrent på midten. Oppgaven argumenterer derfor for at alternative forklaringer enn militær selvhevdelse må benyttes for å forstå hvordan løsningen endelig kom i stand. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4812 |
| Abstract: | Oppgaven omhandler rammeavtalen på Nord/Sør- og utviklingsspørsmål som forvaltes av NORAD til en rekke frivillige organisasjoner om egendrevet opplysningsarbeid. I 1976 ble rammeavtalen opprettet, og i 2010 var det 42 RammeavtaleORGanisasjoner (RORG) som mottok opplysningsstøtte. Ved opprettelsen av rammeavtalen var det nedfelt målsettinger om hva RORGene skulle opplyse om, og målsettingen var i stor grad basert på å legitimere norsk u-hjelp og Norges giverrolle. Utover 1990-tallet ble målsettingen utvidet, og gjennom et samarbeid skulle NORAD og RORGene bidra til opplysningsarbeid i et helhetlig Nord/Sør-perspektiv. 1990-tallet ble også omtalt som organisasjonenes tiår, og det ble viktig å hegne om organisasjonenes uavhengighet. Ved årtusenskifte ble det lagt vekt på at et mangfold av frivillige organisasjoner skulle drive et bredt opplysningsarbeid, og være kritiske og korrigerende til det norske utviklingsarbeidet. Utviklingstendensene i målsettingene har dermed beveget seg fra å legitimere norsk u-hjelp til å være kritisk og korrigerende til norsk utviklingspolitikk. Jeg har i min studie undersøkt om relasjonen mellom NORAD og RORGene har blitt påvirket av endringer i rammeavtalens målsettinger. Mine empiriske funn viser at relasjonen mellom NORAD og RORGene var preget av nærhet og gjensidig tillitt når målsettingen var basert på legitimering av norsk u-hjelp. Når målsettingen ble utvidet, åpnet det opp for ulike synspunkter mellom NORAD og RORGene for hva som skulle vektlegges i opplysningsstøtten. Samtidig var den nye målsettingen basert på et samarbeid mellom NORAD og RORGene. Interessekonflikt førte dermed til at NORAD dominerte i sitt ønske om å informere om norsk bistand. Dette førte til at RORGenes handlingsrom ble begrenset, og det ble vanskelig for RORGene å utøve kritikk av norsk bistandsarbeid. I den siste perioden var ikke målsettingen basert på et samarbeid mellom NORAD og RORGene, men heller at et mangfold av frivillige organisasjoner skulle drive et utstrakt opplysningsarbeid, samt være kritiske og korrigerende til norsk utviklingshjelp. Det viste seg at enkelte organisasjoner uttrykte ”angst” for å kritisere offentlige myndigheter med statlig støtte, og at nærhet mellom NORAD og RORGene ga forestillinger om politisk styring fra NORADs side. Studiens tema viser til det historisk tette og nære samspillet mellom staten og frivillige organisasjoner i Norge, og at statens anses som en ”grei kar”. Samtidig kan spørsmålet stilles om frivilligheten er fri? For frivillige organisasjoner er avhengige av statlige penger, samtidig som de skal holde avstand og være et korrektiv. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3602 |
| Abstract: | Since the beginning of the atomic age, nuclear weapons proliferation has been on of the major security issues facing the international society, and a growing concern for the consequences of a potential spread of nuclear weapons in the aftermath of World War II led to the negotiation of the Nuclear Non-proliferation Treaty (NPT) in 1968. The two main purposes of the treaty was to prevent the spread of nuclear weapons to non-nuclear-weapon states, and for the five recognised nuclear weapon states to disarm and reduce their stockpiles of nuclear weapons. The NPT is the centrepiece of a network of interlocking, overlapping, and mutually reinforcing mechanisms and arrangements that are commonly referred to as the international non-proliferation regime . Since the first nuclear weapons were developed in 1945, nuclear proliferation has emerged as a significant international security relation’s problem in the international society. John F. Kennedy predicted in the early 1960s that 20 to 30 states would soon be in possession of nuclear weapons. The possession of nuclear weapons has become an important power tool in the nuclear age, and yet only a handful of states are today in the possession of what has been referred to as the “absolute weapon”. The NPT has, since it entered into force in 1970, become the most widely accepted international arms control agreement with 190 signatory members . Still, after the end of the Cold War, concerns about nuclear weapons proliferation has grown rather than subsided, and continue to be one of the major challenges to international order. The research conducted in this thesis has grown out from interest rooted in the failed prediction made by John F. Kennedy, meaning that why are one witnessing the nuclear weapons situation in the international society that one do today and how important have the role of the NPT been in states decision to forgo or acquire nuclear weapons. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1842 |
| Abstract: | Med utgangspunkt i en representativ velgerundersøkelse gjennomført i forkant av sametingsvalget i 2009 er det i denne masteroppgaven gjort en studie av velgernes tillit til Sametinget. Etableringen av et samisk demokratisk system i 1989 var basert på tanken om at den samiske befolkningen selv skal ha et ord med i laget i politiske beslutninger som angår dem kollektivt som gruppe. I denne oppgaven har jeg kartlagt sametingsvelgernes holdning til Sametinget ved å se på deres tillitsnivå. Dette er gjort ved å først sammenlikne sametingsvelgernes tillit til Sametinget, til kommunestyret, Stortinget og til regjeringen. Deretter er sametingsvelgernes tillit til Sametinget sammenliknet med den tilliten Stortinget, nordiske parlamenter og europeiske parlamenter oppnår hos sine velgere. I de empiriske funnene går det fram at sametingsvelgerne i gjennomsnitt har mindre tillit til Sametinget enn til norske politiske institusjoner. Sametingsvelgerne har også lavere tillit til Sametinget sammenliknet med den tilliten norske velgere har Stortinget og nordiske velgere har til sine parlamenter, men høyere tillit enn europeere har til sine parlamenter. Andre del av oppgaven tar for seg hva som kan forklare velgernes tillitsnivå til Sametinget. Her finnes både geografiske variasjoner og variasjon knyttet til politisk ståsted. Studien framhever tillit som avgjørende for at et demokratisk styre skal ha legitimitet og for at velgerne skal kunne dra nytte av de demokratiske godene på en effektiv måte. Det viser seg at velgernes tillit til demokratiske institusjoner ikke bygges over natten, og for et ungt demokrati, som Sametinget er, vil det være det desto mer maktpåliggende å vise sin leveransedyktighet overfor velgerne for på den måten å opparbeide seg en reserve av tillit. Samtidig kan spørsmålet stilles om Sametinget har de forutsetningene som trengs for å kunne være leveransedyktig ovenfor egne velgere? |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4121 |
| Abstract: | Denne oppgaven er en diskursanalyse av den norske debatten rundt Sjtokmanfeltet og norske muligheter i nordområdene. Det sentrale her er å redegjøre for hvilke posisjon Sjtokman har fått i denne debatten. På bakgrunn av dette er det utledet to diskurser; Sjtokman trenger Norge og Norge trenger Sjtokman. Dette er gjort for å vise hvilke argumenter aktørene i den norske debatten bruker og om disse argumentene påvirker norsk innen- og/eller utenrikspolitikk. Sentralt her er hvordan det argumenters og hva aktørene bygger disse argumentene på. Det vil også bli sett nærmere på hvilke rolle Sjtokmanfeltet hadde i fusjonsdebatten mellom Statoil og Hydro. Denne oppgaven er også ment som et bidrag for å vise hvordan man kan benytte seg av diskursanalyse i statsvitenskap. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1348 |
| Abstract: | Denne oppgaven tar for seg ordningen med ungdomsråd i to utvalgte kommuner, og ser på hva slags betydning ungdomsråd har for ønsket om økt deltakelse og innflytelse for ungdom i lokaldemokratiet. Bakgrunnen for valg av tema er lav valgdeltakelse blant førstegangsvelgere og unge voksne, ungdom som en viktig brukergruppe for kommunen og flere statlige initiativ som retter seg mot økt deltakelse fra ungdom. Ungdomsrådene i Lyngen kommune i Troms og Åfjord kommune i Sør Trøndelag vil brukes som eksempler. Empirien baserer seg på intervju med medlemmer i de to ungdomsrådene, samt representanter fra de to kommunene. I lys av demokratiteori vil man se at ordningen med ungdomsråd har mange trekk fra både deltakerdemokrati og deliberativt demokrati. Ungdomsråd som medvirkningsorgan for ungdom har få trekk fra den konkurransedemokratiske teoriretningen. Avslutningsvis vil vi se at det ligger gode intensjoner bak ordningen med ungdomsråd, men at deres innflytelse best beskrives som begrenset. Ungdomsråd fører imidlertid til økt deltakelse for en gruppe ungdommer. Likevel er ordningen med ungdomsråd et initiativ som har gode forutsetninger for å bli et effektivt medvirkningsorgan for ungdom. Dette krever imidlertid mye fra både ungdommene selv og fra kommunene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1313 |
| Abstract: | Denne oppgaven har søkt å finne svar på hvordan og i hvor stor grad PBSG (den internasjonale spesialistgruppen for isbjørn) har påvirket norsk forskning og politikk knyttet til vern og forvaltning av isbjørn etter 1973. Dette er gjort ved å undersøke de viktigste elementene i Avtalen om vern av isbjørn, som omhandler jakt og uttak av isbjørn, vern av habitat og forskning og hvordan de er blitt implementert i Norge. De tre områdene er undersøkt over en 30 – års periode, og det er gjort en rekke funn. Kunnskap som drivkraft i utvikling av regimer og politiske beslutninger har vært et overordnet fokus i oppgaven. Oppgaven er en kvalitativ casestudie av isbjørnregimet. Studien bygger på kvalitative data som er samlet inn ved hjelp av litteraturstudie, dokumentanalyse, intervju, samt deltakelse på partsmøte under Avtalen om vern av isbjørn i Tromsø 17.-19. mars 2009. Påvirkning er blitt målt ved å studere PBSGs møterapporter i perioden 1974 – 2009 og de anbefalingene som ligger der, samt tiltak som er blitt gjennomført mellom møtene. For å strukturere data og beskrive utvikling over tid, er empiri og funn inndelt i tre faser. Oppgavens viktigste funn er at PBSG synes og ha hatt stor betydning som myndighetsrådgivere for norsk forvaltning av isbjørn i perioden 1973 og fram til i dag. Når det gjelder anbefalingene som PBSG har utarbeidet for partene, har det vært en positiv utvikling med hensyn til Norges etterlevelse av disse. Det ser ut som myndighetene i stor grad har fulgt PBSGs anbefalinger når det gjelder forskning, men mens forskningen har økt i omfang, har resolusjonene blitt redusert i antall. I tillegg til PBSGs påvirkning kan forskningen ha blitt drevet frem av et ”klimasjokk”. Samtidig som PBSGs anbefalinger tilsynelatende i stor grad påvirker norsk politikk knyttet til vern av habitat, ser utviklingen også ut til å ha sammenheng med andre faktorer. Økende fokus på miljøvern i Svalbardpolitikken, nye forvaltningskonsepter, næringspolitiske interesser, men også lokale utviklingstrekk på Svalbard har betydning for utviklingen. Ny kunnskap, som spesielt omhandler klimaendringer, har også påvirket rammebetingelsene for norsk isbjørnpolitikk. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4131 |
| Abstract: | Denne hovedoppgaven beskriver Norges Kystfiskarlags kamp for å få gjennomslag i fiskeriforvaltningen. I oppstarten, på slutten av 1980-tallet, hadde de svært begrenset innflytelse, mens de i dag framstår som en anerkjent organisasjon med de samme formelle rettigheter som de øvrige organisasjonene i fiskerinæringen. Sentralt i denne prosessen er Faglagssaken og at de har oppnådd representasjon på sentrale arenaer, som Reguleringsrådet, Den norsk-russiske fiskerikommisjon og i Norges Råfisklag. Dette regnes som de viktigste milepælene for Kystfiskarlaget, men de har også hatt gjennomslag i fiskerreguleringene, selv om Norges Fiskarlag har hatt betydelig større innflytese på dette området. Kystfiskarlagets framgangsmåte for å få gjennomslag i en fiskeriforvaltning som var preget av Fiskarlagets helt dominerende posisjon som interesseorganisasjon, sammenlignes med de teoretiske perspektivene på myndighetspåvirkning; korporativisme og lobbyisme. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1213 |
| Abstract: | Perspektivet i denne oppgaven er rettet inn mot ungdommer med erfaring fra tre utvalgte regionale ungdomsråd i Nord-Norge. Fokuset er på medlemmenes opplevelse av innflytelse og demokrati i ungdomsrådet. Videre måles politisk engasjement, politisk tillit og politisk deltakelse. Den landsdekkende kartleggingen til Skimmeli (2000) av kommuners motivasjon for å opprette ungdomsråd er et viktig bakteppe for oppgaven. To sentrale begrunnelser avdekkes. Et overordnet mål er å sikre den sosiale gruppen ungdom brukermedvirkning, en annen sterk motivasjon er at organene kan bidra til økt politisk deltakelse og oppdra de unge til å bli demokratiske borgere. Jeg søker å belyse hvorvidt disse intensjonene oppfylles av de regionale ungdomsrådene i Nord-Norge som undersøkes i denne oppgaven. Undersøkelsen bekrefter tidligere funn i forskningen på ungdomsråd. De regionale ungdomsrådene har mange av de samme utfordringene som allerede er påvist for fenomenet. Det kan fremstå som det er uklart for respondentene hvorvidt ungdomsrådet egentlig har innflytelse. Både den kvantitative og den kvalitative undersøkelsen viser at ungdomsrådet kommer for sent inn i prosessene til å ha reell påvirkningsmulighet. Det er også sterk bevissthet om problemer knyttet til legitimitet og representativitet i ungdomsrådet. Flere av informantene i den kvalitative undersøkelsen er opptatt av at ungdomsrådet må rette seg mer inn mot horisontale aktiviteter, slik at de tydeliggjør seg for det brede lag av ungdom. For øvrig preges arbeidet i rådene av den vertikale plasseringen i styringskjeden når det kommer til saksarbeid og formaliteter. Det viser seg at ungdomsrådene er styrt og kontrollert av forvaltningen, som til dels velger hvilke saker som kommer til rådet. I den kvalitative analysen beskriver en av informantene at ungdomsrådet domineres av voksenstyring og at de voksnes kontroll i noen tilfeller bidrar til å gjøre arbeidet mindre demokratisk. Forskningsprosjektet viser at de som har vært medlem av de studerte regionale ungdomsrådene er mer politisk engasjerte og aktive sammenliknet med funnene fra Medborgerundersøkelsen for aldersgruppen 18 til 30 år. Resultatet er i tråd med forventningene. Ungdomsrådsutvalget har også sterkere vertikal politisk tillit sammenliknet med Medborgerundersøkelsen. Et viktig funn er at ungdomsrådsutvalget har et kumulativt deltakelsesmønster der konvensjonell politisk deltakelse dominerer. Dette bryter med tendensene for gruppen ungdom, som er aksjonsorienterte og mindre aktive i konvensjonelle kanaler (Ødegård 2009). Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad ungdomsrådet har påvirket engasjementet og deltakelsesmønsteret i utvalget, og det må fremheves at flertallet av respondentene hadde organisasjonserfaring før de ble med i rådet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2732 |
| Abstract: | China and the U.S. are both great powers with vast and rapidly increasing consumption of oil. Despite considerable domestic production, this has resulted in a need for imports. Dependence on unstable oil producers outside American or Chinese control is considered by both states as an economic problem, but more importantly as a potential threat to national security. The thesis particularly emphasizes the security aspects of this dependence, in other words questions of energy security, which are viewed as increasingly important by the governments of both countries. This is a case study looking at the policies of China and the U.S., aimed at improving their national energy security, in the Caspian Sea region, which is an emerging (or arguably re-emerging) oil producing region in a global context. A considerable volume of empirical data has been collected in order to gain an overview of these policies, which have then been analyzed in light of categories borrowed from neoliberal and neorealist theories of international relations. A main conclusion of the thesis is that the policies applied to ensure access to the oil resources of the Caspian Sea region vary a great deal and often cannot be satisfactorily explained by traditional theories of international relations. Furthermore, we conclude that aggressive state policies aimed at securing access to oil resources may result in a domino effect as oil becomes scarcer. The findings of this thesis leave the door open for, and will hopefully contribute to, further studies both of energy security policy in general and in the region in particular. The thesis could prove especially useful as a starting point for inter-state or inter-regional comparisons, which may potentially contribute to wider generalizations. Such generalizations were not attempted in this thesis, as case studies do not lend themselves well to such endeavors, although certain more context-specific generalizations were presented. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/993 |
| Abstract: | Terrorhandlingene den 11. september 2001 var spektakulære og tragiske. President Bush sin tale samme kveld og de påfølgende septemberdagene inneholdt dikotomiseringen ”evil” satt opp mot ”good” og utdypninger om at Amerika lever som en ”beacon for freedom and opportunity”. Da presidenten henvendte seg til en samlet Kongress hevdet han at: ”Every nation, in every region, now has a decision to make. Either you are with us, or you are with the terrorists”. Hva man legger til grunn for politiske handlinger er, og vil alltid være, basert på diskurser. Diskursteori forteller oss at de ulike oppfatninger av verden er like gyldige. Men det synes problematisk rent politisk når denne relativismen fjernes og en svart-hvitt presentasjon av verden søkes innført fra en politisk ledelse som innehar et repertoar av maktmidler verden aldri tidligere har sett. Kompleksiteten i de forskjellige prosessene som finner sted i verden synes å forsvinne. Denne oppgaven søker å belyse hvilken bakgrunn man hadde for det verdensbildet den amerikanske politiske ledelsen søkte å konstruere som den gjeldende sannhet etter terrorangrepene i USA 11. september 2001. Diskursanalysen tar utgangspunkt i noen underliggende premisser som ligger til grunn for alle sosialkonstruktivistiske tilnærminger. Man stiller seg kritisk til all viten som tas for gitt, man fremmer at all vår viten om verden er historisk og kulturelt betinget, sammenhengen mellom viten og sosiale prosesser blir poengtert, og man understreker sammenhengen mellom viten og sosiale handlinger. 29 taler og et offentlig strategidokument er blitt analysert. Diskursen som blir forsøkt avdekket vil være det verdensbildet som ble presentert i kjølvannet av terrorangrepene gjennom disse talene. Analysen lander på at et dikotomiserende og forenklende språk fungerte legitimerende for de tiltak man utførte i kjølvannet av angrepene. Det blir også klarlagt at man i USA var, og er, i større grad enn andre steder mottakelig for denne type ordlegging, og dette var en forutsetning for diskursen i seg selv. Til slutt poengteres det at ved å låse diskursen innenfor kjente rammer utelukker man mer nyanserte og konstruktive tilnærminger til konflikten man står overfor. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1947 |
Now showing items 43-58 of 58
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no