| Abstract: | På 1500- og 1600-tallet bredte det seg en storstilt trolldomsforfølgelse gjennom Europa. I overkant av 100 000 mennesker - majoriteten kvinner - ble formelt anklaget for å være trollfolk, og rundt 50 000 mistet livet på grunn av det. Norge var intet unntak og vi kjenner til minst 767 prosesser med 300 dødsfall til følge. Spesielt Finnmark ble hardt rammet, der hele 138 prosesser førte til 91 dødsfall. Med tanke på at det bodde knapt 3000 mennesker i Finnmark er dette ekstreme høye tall også i europeisk sammenheng. Bare de mest utsatte områdene i Tyskland og Frankrike kan skilte med så mange prosesser per innbygger. Finnmark skiller seg også ut i forhold til resten av landet i forhold til omfanget av demonologiske prosesser og elementer. Da Lucifer kom til Vardøhus undersøker omfanget av demonologisk tankegods i trolldomsprosessene i Finnmark og sammenligner funnene med Bergenhus len, Rogaland, Agder og Østlandet som totalt utgjør 660 av landets 767 trolldomsprosesser. Hovedproblemstillingen for oppgaven er todelt: I hvor stor grad skilte Vardøhus seg fra resten av landet, og hvorfor fikk demonologiske idéer bedre fotfeste i Vardøhus enn i resten av landet? Undersøkelsen avdekker blant annet 61 djevelpakter, 12 djevelmerker, 42 tilfeller av tortur og totalt 66 demonologiske prosesser i Vardøhus. Disse tallene er langt høyere enn alle de andre områdene, og utgjør hele 49,8 % av alle demonologiske prosesser i de utvalgte områdene. Årsaken til denne forskjellen er delvis på grunn av den uavklarte landegrensesituasjonen mellom Danmark/Norge, Sverige og Russland, forestillinger om det overnaturlige nord som Satans lekegrind blant den intellektuelle eliten og til slutt den skotske forbindelsen representert ved James VI og Vardøhus’ lensinnehaver John Cunningham. Spesielt John Cunningham må trekkes frem som avgjørende i hvert fall for introduksjon av demonologiske elementer til Finnmark. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4829 |
| Abstract: | Denne avhandlingen er en studie av de ulike historiske prosessene som den venetianske myte har påvirket. Den venetianske myte er et begrep som har blitt brukt for å beskrive ulike ideer har eksistert om den venetianske bystaten og det venetianske samfunnet. Det er et historiefaglig begrep som ble brukt første gang av den italienske historikeren Gina Fasoli i 1958. Begrepet har siden den tid vært en viktig del av historiedebatten om den venetianske republikken, og om Venezias rolle i utviklingen av europeisk republikanisme og politisk frihet (liberty). Avhandlingen favner svært bredt og diskuterer svært ulike tema som de siste 50 årene har blitt debattert med bakgrunn i dette begrepet. Disse temaene inkluderer bl.a. •Venezias opprinnelsesmyter og Markus Evangelistens tilhørlighet til Venezia •Venezia i florentinsk politisk tenkning •Den venetianske myte i verkene til Gasparo Contarini, Donato Gianotti og Paolo Sarpi •Den venetianske myte som republikansk ideal •Den venetianske myte i England og i engelske verk. •Motreaksjonen på den venetianske myte, den venetianske antimyte |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4827 |
| Abstract: | Spitsbergen fra ingenmannsland til del av Norge - telekommunikasjoner som politisk virkemiddel? Det var initiativet fra Arctic Coal Company (ACC) som førte til oppretting av et radiotelegrafisamband til Svalbard i 1911, og ACC var meget aktive i prosessen. ACC drev en kullgruve i Longyear City og søkte om konsesjon for å bygge en radiotelegrafstasjon i Nord-Norge, men det var utenkelig å gi en slik konsesjon til et utenlandsk selskap. Norge kunne selvsagt ha bygget Hammerfest-stasjonen, og amerikanerne den på Spitsbergen, men Norge ønsket å bygge begge to og krevde at amerikanerne brukte dem. Amerikanerne på sin side kunne ha bygget stasjonen på Spitsbergen uavhengig av hva Norge gjorde, men de måtte ha noen å kommunisere med. Avstanden til USA var f.eks. 4000 km., mens avstanden til Hammerfest-området bare var 800 km. Datidens teknikk med gnistsendere på langbølge krevde kraftige sendere for å nå frem over store avstander. Etablering av en norsk radiotelegrafstasjon var nok ikke tuftet på forretningsmessige kriterier, og selv om Norge bedyret det motsatte, mente mange at Norge hadde politiske motiver for å investerte 390.000 1911-kroner i et ingenmannsland. Fra Stortinget godkjente bygging av en radiotelegrafstasjon på Spitsbergen 3. mai 1911, gikk det bare et par måneder før arbeidet med Spitsbergen Radio var i gang. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4633 |
| Abstract: | Denne oppgaven handler om norsk samepolitikk i perioden fra 1945 til 1963. Hovedproblemstillingen for oppgaven har vært todelt: For det første å undersøke de holdningene norske myndigheter hadde til samene i perioden fra 1945 til 1963, og hvilke samepolitiske tiltak som ble planlagt og forsøkt gjennomført fra myndighetenes side. For det andre å kartlegge samiske holdninger til disse reformtiltak sentralmyndighetene hadde planer om. For å belyse disse problemstillingene har jeg gått gjennom relevant arkivmateriale fra Riksarkivet, Statsarkivet Tromsø og Samisk Arkiv, i tillegg til bruk av aviser og relevant forskningslitteratur. Oppgaven vil søke å analysere utviklingen i norsk samepolitikk i den første etterkrigsperiode, da myndighetene langt på vei var villige til å ta et grunnleggende oppgjør med fornorskningspolitikken, men hvor oppgjøret mislyktes på grunn av lokal motstand i Finnmark. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4296 |
| Abstract: | Denne avhandlingen tar utgangspunkt i et nåtidig og aktuelt fenomen. Kjernen i avhandlingen er to parallelle tyske samfunnsdebatter. Den første handler om staten Tyrkias politiske plass i Europa, kort sagt om Tyrkia er klar for EU-medlemsskap og bør bli tatt opp som nytt EU- land. Den andre debatten handler om innvandringen og integrasjonen av særlig muslimske tilflyttere i Tyskland. Den første debatten har siden 2010 dabbet av i intensitet, og det kan i skrivende stund se ut som om Tyrkia ikke kommer til å bli et EU-medlemsland med det første. Den andre debatten derimot, kom delvis som en konsekvens av den første og steg i intensitet i 2010 etter at Thilo Sarrazin publiserte boken «Deutschland schafft sich ab». Integrasjonsdebatten er fremdeles en varm potet i tysk presse og offentlighet, det ser ut til å være en form for debatt som virker engasjerende på store deler av befolkningen. De to debattene synes på noen måter å krysse hverandre, både i stil og argumentasjon. Integrasjonsdebatten gjelder særlig muslimske immigranter i Tyskland, og siden den største andelen av muslimske immigranter kommer fra Tyrkia, så handler det altså på nytt om «tyrkerne» og «muslimene» vs. innvandrere med «ikke- muslimsk bakgrunn» og den tyske majoritetsbefolkningen. I den første debatten blir Tyrkia blant annet betraktet kritisk under forskningslupen til den fremtredende sosialhistorikeren Hans Ulrich Wehler. Det er ekstra interessant å se at en tysk historiker fører an i debatten. Han bruker blant annet historiske saksforhold, så vel som historiske og kulturelle ulikheter, mellom Tyskland og Tyrkia som argument mot en tettere politisk inkludering av Tyrkia. Men han stopper ikke der, han uttaler også en frykt for økt tyrkisk immigrasjon til Tyskland, dersom Tyrkia blir medlem av EU. I følge Wehler vill det vanskeliggjøre den allerede delikate integrasjonsprosessen av tyrkere i Tyskland. Wehler engasjerer seg sågar i begge debattene, og trekker noen paralleller mellom de to spørsmålene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4291 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no