Now showing items 1-20 of 195
Next Page| Abstract: | Avhandlingen behandler en del av spørsmålene rundt domstolens forhold til partenes prosesshandlinger i sivile saker. Det spørres for det første hvorvidt retten har en adgang til å drive materiell prosessledelse. Spørsmålet søkes besvart ved en gjennomgang av de sentrale hensyn med særlig fokus på hovedhensynene, nemlig hensynet til en materielt riktig avgjørelse og hensynet til rettens nøytralitet og uavhengighet. Deretter drøftes det om retten i særlige tilfeller kan ha en plikt til å drive materiell prosessledelse. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/572 |
| Abstract: | Forvaltningens virkemidler for samfunnsmessig styring kan ha ulik form og bygge på ulikt rettskildegrunnlag. Tema for denne oppgaven er forvaltningens adgang til å foreta rettslige beslutninger og faktiske handlinger på nødrettsgrunnlag, med særlig vekt på oppfyllelsen av legalitetsprinsippets krav til rettskildefundament ved slike forvaltningstiltak. Bakgrunnen for et slikt perspektivvalg er at nødrettens rolle som hjemmelsgrunnlag må betraktes som en del av et større problemkompleks vedrørende grensedragningen for forvaltningens materielle kompetanse. Legalitetsprinsippets innhold og utstrekning har lenge vært gjenstand for debatt i rettslitteraturen, og selv om synspunktene her er mange og delte, er det alminnelig antatt at det eksisterer to hovedlinjer; henholdsvis en legitimitetsteori og en kompetanseteori. På grunnlag av den teoretiske divergensen på dette punkt, blir det i avhandlingen foretatt en sammenlignende analyse av de teoretiske hovedlinjers anvendelse på spørsmålet om adgangen til å foreta offentlige nødrettsinngrep. Behandlingen av nødrettsinngrepet kan på denne måten også sees på som et bidrag til den generelle debatten rundt legalitetsprinsippets innhold og utstrekning. Det siktes her særlig til betydningen av om det i relasjon til legalitetsprinsippet må foretas en sondring mellom forvaltningens normeringshandlinger på nødrettsgrunnlag og deres faktiske nødrettsinngrep. Samtidig som nødrettsadgangen på denne måten representerer en fraksjon av spørsmålet om maktforholdet mellom stat og individ, er det også visse forhold ved nødrettsgrunnlaget isolert sett som fortjener oppmerksomhet. Det kan blant annet stilles spørsmål om all nødrett er strafferettslig nødrett, eller om det må oppstilles et frittstående nødrettsgrunnlag for forvaltningens normeringshandlinger uavhengig av den strafferettslige nødrettsbestemmelsen. Dette er også tema for nærmere behandling i oppgaven, og får i tilfelle også innvirkning på forholdet til de materielle hjemmelskravene for forvaltningsvirksomhet, - og i særdeleshet legalitetsprinsippet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1012 |
| Abstract: | Avhandlingen tar for seg straffereaksjonen forvaring. Forvaring er en av tre strafferettslige særreaksjoner som trådte i kraft i januar 2002. Særreaksjonen kan gis i stedet for fengselsstraff når visse vilkår er oppfylt. Tanken bak forvaringsinstituttet er å beskytte samfunnet mot de særlig farlige lovbryterne, og i motsetning til fengselsstraff er derfor forvaring en tidsubestemt straffereaksjon. Dette innebærer at tidsrammen for forvaringen på nærmere vilkår kan forlenges, og i teorien vare livet ut for den forvaringsdømte. Avhandlingen går grundig inn på de materielle vilkårene for forvaring. Også prosessuelle vilkår for forvaring samt forvaringens lengde blir behandlet kort. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/619 |
| Abstract: | Rettsvitenskap. EØS-reglene om statsstøtte i forhold til offentlige tjenester. Redegjørelse for gjeldende rett. Illustrasjon: Statens forhold til hurtigruteselskapene. Sjøtransporttjenester og etterfølgende forhold (fusjon og nettolønn) |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/542 |
| Abstract: | Menneskehandel synes å utgjøre den nest største illegale økonomien i verden, og bare i Europa blir ca 500.000 unge jenter og kvinner ofre for menneskehandel hvert år. Også Norge er berørt av denne type illegal virksomhet, og oppgaven tar i hovedsak for seg vår strafferettslige regulering av fenomenet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/766 |
| Abstract: | Sammendrag. Oppgaven omhandler erstatningsspørmålet ved rådighetsinnskrenkninger i de ulovfestede tilfellene. En rådighetsinnskrenkning vil si at myndighetene regulerer fast eiendom slik at eier mister bruksretter. Utgangspunktet er at eier ikke får erstatning for dette. Dette ut fra hensynet til myndighetenes behov for å kunne regulere fast eiendom for å ivareta allmennhetens behov og naturverninteresser. Reguleringsbehovet går på bekostning av grunneiernes behov for å få erstattet det økonomiske tap. De to høyesterettsdommene Rt. 1918 s. 403 og Rt. 1970 s. 67 er prejudikater som befester den restiktive linje som Høyesterett i ettertid har fulgt opp. Ut fra disse dommene og senere rettspraksis er det sikker rett at den store hovedregel er erstatningsfrihet for myndighetene og at erstatning kun tilkjennes i de særlige tyngende tilfellene. Det er slike tilfeller det er mest naturlig å likestille med en ekspropriasjon slik at en analogi fra Grunnlovens § 105 best kan forsvares. At oppgaven omhandler rådighetsinnskrenkninger vil si at avståelsestilfellene, hvor det skjer en overføring av eiendomsretten til staten, faller utenfor. Dette kalles ekspropriasjon som omfattes av ordlyden i Grunnloven § 105 og alltid gir grunnlag for erstatning. Oppgaven avgrenses videre til de ulovfestede tilfeller. Her skal erstatningsspørsmålet avgjøres ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger. Det vil si at spørsmålet skal løses etter retningslinjer fastsatt av rettspraksis ut i fra de prinsipper som ledes ut av Grunnlovens § 105. I tillegg til de tema jeg har nevnt ovenfor viser oppgaven de momenter Høyesterett har lagt vekt på i erstatningsspørsmålet og enkelte momenters som har blitt trukket frem i juridisk teori, men som ikke har blitt vektlagt av Høyesterett. Oppgavens siste del er en kort fremstilling av EMK p 1-1 som beskytter eiendomsretten. Da bestemmelsen er inkorporert gjelder den som norsk rett, men behandles kort fordi den faller utenfor oppgavens ordlyd som gjelder erstatningsspørsmålet etter ”alminnelige rettsgrunnsetninger”. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1030 |
| Abstract: | Tema for avhandlingen er begrensning av entreprenørens plikt til å rette en mangel når rettingen vil volde urimelig kostnad eller ulempe jfr § 32 første ledd i lov nr 43/1997 bustadoppføringslova (buopfl). I rettslitteraturen omtales dette gjerne som misforholdsbegrensning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1117 |
| Abstract: | Hva som skal anses som samme straffbare forhold, representerer et klassisk straffeprosessuelt problem, og går som en rød tråd gjennom hele straffeprosessen. Grensedragningen reiser spørsmål om hvordan forholdets identitet skal fastlegges. Tradisjonelt har denne identitetsproblematikken i norsk straffeprosess vært knyttet til spørsmålet om domstolens kompetanse til å fravike tiltalebeslutningen i straffeprosessloven (strpl.) § 38 og omfanget av rettskraften i strpl. § 51. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) med tilleggsprotokoller ble tatt inn i norsk rett ved menneskerettighetsloven (mrl.) 21. mai 1999. I tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 (P 7-4) er det knesatt et forbud mot gjentatt straffeforfølgning for samme straffbare forhold. Videre er det uttrykkelig slått fast i mrl. § 3 at ved motstrid skal EMK gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Sammen med et økt fokus på menneskerettigheter generelt, har dette gitt identitetsproblematikken ny aktualitet. De senere år har forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i P 7-4 vært behandlet en rekke ganger av Norges Høyesterett. Av Høyesterettspraksis kan det virke som at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) legger opp til en noe annen avgrensning av det straffbare forhold enn det man tradisjonelt er vant til i norsk lære. Dette danner bakgrunnen for avhandlingen. Denne fremstillingen tar sikte på å redegjøre nærmere for hvordan Høyesterett avgjør hva som skal anses som samme straffbare forhold. Den overordnede problemstillingen for fremstillingen er å avgjøre om det er sammenfall mellom avgrensningen av det straffbare forhold slik denne tradisjonelt gjøres i norsk straffeprosess og den tilsvarende vurderingen i P 7-4. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1179 |
| Abstract: | Når situasjonen er slik at en kyststat holder tilbake fartøy som flagger til en annen nasjon, vil fartøyets flaggstat ofte søke fartøyet frigitt. Det finnes mange folkerettslige metoder som kan bidra til at fartøy blir frigitte. Avhandlingen tar sikte på å drøfte problemstillinger som reiser seg når fartøy kreves frigitt etter bestemmelsene om prompt release i FNs havrettskonvensjon. Prompt release bestemmelsene tar utgangspunkt i at statspartene selv løser tvisten seg i mellom innen gitte frister noe som gjør de til spesielle bestemmelse som tar sikte på å løse tvister mellom flaggstater og kyststater raskere enn hva andre folkerettslige virkemidler gjør. Avhandlingen tar opp problemstillinger rundt de materielle og prosessuelle prompt release bestemmelsene. For eksempel drøftes spørsmål om hvilke vilkår som må være oppfylte for at en flaggstat skal kunne kreve og for at en kyststat skal ha en plikt til prompt release. Også problemstillinger i forholdt til flaggstatens motytelse blir drøftet, hvilke krav må være oppfylte for motytelsen skal anses som ”reasonable bond”. Det vil også drøftes problemstillinger rundt The International Tribunal for the Law of the Sea og andre internasjonale domstolers kompetanse til å avgjøre tvister om prompt release der statspartene selv ikke blir enige om hvilke betingelser som gjelder for prompt release. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1006 |
| Abstract: | Tema for oppgaven er besøksforbud etter strpl. § 222 a. Påtalemyndigheten har anledning til, med hjemmel i strpl § 222 a, å forby en person å oppholde seg på et bestemt sted eller forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en bestemt person dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt. Oppgaven er en redegjørelse av innholdet i bestemmelsen om besøksforbud. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1376 |
| Abstract: | Tema for avhandlingen er seksuell omgang med mindreårige. De sentrale bestemmelsene som regulerer dette er straffeloven §§ 195 og 196. Avhandlingen er en analyse av disse bestemmelsene. Grunnet Norges inkorporasjon av EMK må norske domstoler se hen til reglene i konvensjonen ved praktiseringen av norske rettsregler. I relasjon til §§ 195 og 196 har uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 stor betydning. På bakgrunn av denne har Høyesterett endret rettstilstanden hva angår det objektive straffbarhetsvilkåret i straffeloven § 195 tredje ledd. Avhandlingen behandler også spørsmål vedrørende konkurrens, samt visse prosessuelle regler som gjør seg gjeldende i forhold til bestemmelsene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1370 |
| Abstract: | Temaet er knyttet til maktutøvelse på generalforsamlingen i allmennaksjeselskaper. Generalforsamlingen er eiernes organ, og den øverste myndigheten i selskapet. Det handler om hvem som skal være i posisjon til å være med på å ta beslutninger. Utgangspunktet er likhetsprinsippet i asal. § 4-1. Aksjonærer skal likebehandles. Videre bestemmer asal. § 5-4 første ledd at hver aksje har en stemme. I Norge åpner allmennaksjeloven for å fravike likhetsprinsippet. Stemmeretten kan skilles fra den enkelte aksje, slik at det ikke lenger er samsvar mellom eierskap og kontroll. Stemmerettsbegrensninger kan også knyttes til person. I EU-kommisjonens Action Plan fra 2003 ble det satt målsettinger i forhold til flere tiltak på sentrale områder av selskapsretten. Her kom det frem at Kommisjonen innen 2008 skulle legge frem en rapport om proporsjonalitetsprinsippet, og hvordan EU-statene forholder seg til avvik mellom eierskap og kontroll i selskaper av ASA-typen. Denne rapporten ble lagt frem sommeren 2007, og har tittelen ”Report on the Proportionality Principle in the European Union. På bakgrunn av denne rapporten, sammenholdt med norsk aksjelovgivning, er et utvalg av kontrollforsterkende mekanismer beskrevet i forhold til eksistens og anvendelse i europeiske land. Dette er gjort innenfor en ramme av sentrale hensyn og generelle utviklingstrekk. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1369 |
| Abstract: | Temaet for denne masteroppgaven er erstatningsansvaret for trakassering på arbeidsplassen. I denne sammenheng vil erstatningsvilkårene bli belyst, spesielt de forskjellige erstatningsgrunnlag. Videre vil oppgaven belyse hva som ligger i trakasseringsbegrepet og herunder hva som skal til for at en står overfor trakassering. I korthet vil så enkelte andre problemstillinger ved trakassering bli behandlet, herunder arbeidsmiljølovens kapittel 13 anvendelse. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1367 |
| Abstract: | Presentasjon av aksjelovens § 3-8 med endringer av 1.1.2007. Vurdering av behovet for bestemmelsen ved siden av aksjelovens øvrige regler. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1365 |
| Abstract: | Avhandlingen sier noe om rettstilstanden til ungdom mellom 18-23 år i barnevernet. Problemstillingen er som følgende: "Hvordan er retten til å få hjelp i medhold til barnevernloven etter fylte 18 år?" |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1414 |
| Abstract: | Temaet i oppgaven var å se på hvilken myndighet politiet og barnevernet, sammen og hver for seg, har til å gripe inn overfor og til å hjelpe barn og unge med atferdsproblemer. Politi og barneverntjeneste får på to ulike måter kjennskap til barnets atferdsproblemer. Mens politiet møter barnet ute i det offentlige rom etter å ha begått en straffbar handling, møter barneverntjenesten barnet i hjemmet. Politiet møter et barn som ved første øyekast virker tøff og usårbar på utsiden, og som står alene. Barneverntjenesten møter barnet som en del av en familie, og de vet at barnet trenger hjelp. Mens politiet skal beskytte samfunnet mot dette barnet, skal barneverntjenesten hjelpe barnet til å kunne overleve i dagens tøffe samfunn. Selve lovbruddet vil for barneverntjenesten bare være en følge av en rekke hendelser som igjen er et resultat av hele livssituasjonen til barnet. De to etatene har derfor to totalt forskjellige utgangspunkter; barneverntjenesten jobber med familieproblemer, mens politiet jobber med kriminalitet. Man ser at de godt kunne jobbet uavhengig av hverandre. Oppgaven behandler først hvordan barnevern og politi arbeider hver for seg, før den behandler ulike samarbeidsmåter; for eksempel har politiet en etterforskningsplikt overfor barn under 15 år, men barna kan ikke straffes. Derimot har politiet adgang til å overføre saken til barnevernet som kan ta hånd om barnet. Oppgaven behandler hvordan lovverket hindrer og fremmer samarbeid, og ser også nærmere på hvordan Tromsø sitt politi og barnevern har valgt å tolke lovene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1353 |
| Abstract: | Tema er barn under 14 år som vitner i straffesaker. Avhørsmetodene dommeravhør og observasjon, jf. straffeprosessloven § 239 gjennomgås med fokus på om barnets beste, og barnets, og siktedes rettssikkerhet ivaretas godt nok. Sentrale emner er blant annet reglene om formaning av barnet, to ukers fristen, lovens krav til avhørspersonen, herunder krav om særlig skikkethet, reglene om lyd - og videoopptak av avhøret, adgangen til gjentatte avhør, forsvarerens, og siktedes adgang til å være til stedet ved avhørene, EMK artikkel 6, samt spørsmål om barnet har møte- og vitneplikt, eller om de omfattes av fritaksretten for siktedes nærstående etter straffeprosessloven § 122. Avhørene mottas utenfor rettsmøte, og har to formål. De er både en del av politiets etterforskning, og de utenrettslige forklaringene erstatter barnets vitneforklaring som bevis under hovedforhandlingen. Det foretas en gjennomgang av nye foreslåtte endringer på området, samt nye ordninger som er opprettet, herunder Barnehuset Bergen og undervisningsopplegget "Kommunikasjon med barn - en dialogisk metode". Undervisningsopplegget er primært utviklet for politi og dommere som er de personene som i praksis som oftest foretar avhør av barn. Undervisningsopplegget består blant annet av filmen "se min kjole", et skuespill om en jente som blir seksuelt misbrukt av sin stefar, og en manual som viser bruken av den dialogiske metoden. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1808 |
| Abstract: | Utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge får ofte vesentlig dårlige lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Dette beskrives som sosial dumping. Etter at Eu har fått flere medlemsland har vi fått en økende grad av innvandring til Norge og spesielt fra de nye EU medlemmene fra Øst Europa. Polske arbeidere oppgir at norske lønns-og arbeidsvilkår er bedre enn i hjemlandet,og at det er hovedårsaken til utvandringen. Økt tilgang på arbeidskraft fra de nye EU-landene er positivt for norsk økonomi, idet tilgangen har bidratt til å avhjelpe mangel på areidskraft,særlig i bygg og anleggsnæringen. Innvandringen kan imidlertid også skape problemer som sosial dumping idet polske arbeidere akseptere lønns- og arbeidsvilkår langt under den en norsk arbeider gjør. Norske arbeidere kan ved hjelp av innvandrere og lavere lønnsutgifter øke sin konkurransekraft ved å underby bedrifter som ikke benytter innvandrere og med det sikre seg kontrakter. På den annen side kan det skape problemer for norske arbeidstakere, som må stille i konkurranse med langt billigere arbeidskraft. Det indre marked skal fungere som et felles market innen EU/EØS der landene ønsker å utnytte ethvert lands styrke og redusere svakheter gjennom fri bevegelighet av arbeidstakere. Min fremstilling er en avveining mellom det forhold at veksten i antall arbeidsinnvadrere har bidratt positivt til norsk økonomi, mens det på den annen side har oppstått problemer som sosiald dumping. I tilknytningen til fremstillingen reises tre hovedspørsmål: 1. Hva er den frie bevegelighet og hva omfatter den. 2. Hvilke problemer er forbundet med friheten og hvorfor. 3. Hvilken handlefrihet har medlemsstatene til å ha særregler. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1364 |
| Abstract: | Denne masteroppgaven består av to hoveddeler. Første del er en teoretisk fremstilling av regelens innhold og hvilke hensyn som gjør seg gjeldende for dispensasjonsvurderingen. Først behandler jeg formålsbestemmelsen i pbl. § 2 og deretter grensen for hvilke hensyn man kan ta ved bruk av dispensasjonsbestemmelsen. De materielle vilkårene for å gi dispensasjon vil deretter grundig bli behandlet, spesielt med vekt på innholdet i begrepet ”særlige grunner”. Videre tar jeg for meg dispensasjon fra ulike planer, men hovedvekt på kommuneplan og reguleringsplan. Del en avsluttes med en behandling av begrepet ”mindre vesentlig endring” i forhold til en dispensasjon. Andre del av oppgaven omfatter forvaltningens skjønnsutøvelse og domstolenes prøvelsesrett. Er uttrykket ”særlige grunner” i pbl. § 7 første ledd et rettsanvendelsesspørsmål eller tilhører det forvaltningens frie skjønn? Etter en gjennomgang av ulike rettskilder vil jeg behandle tre dommer fra rettspraksis. Det er to lagmannsretts avgjørelser fra henholdsvis Agder- og Eidsivating lagmannsrett, samt Høyesteretts avgjørelsen i Rt. 2007 s. 257. Deretter behandler jeg spørsmålet om adgangen til å fastsette tyngende vilkår ved en dispensasjonsvurdering og til slutt behandles fylkesmannens prøvelse av dispensasjonsvedtak. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1398 |
| Abstract: | Oppgaven er en rettsdogmatisk undersøkelse av det maskerte utbyttet. I hovedsak reiser oppgaven problemstillinger om grensedragningen mellom det som er å anse som et maskert utbytte mot det som er å anse som en gjensidig bebyrdende avtale. Oppgaven innledes med en mer generell tilnærming av det maskerte utbyttet. Videre er det blant annet nevnte et utvalg av typefall disposisjoner som kan antas å inneholde et maskert utbytte. Avslutningsvis er det drøftet hva som kan tenkes å være konsekvensen av et maskert utbytte. De skatterettslige reglene for det maskerte utbytte er bare nevnt all den tid det kan gi bidrag til undersøkelsen av det selskapsrettslige maskerte utbyttet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1397 |
Now showing items 1-20 of 195
Next Page
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no