Now showing items 1-20 of 153
Next Page| Abstract: | Studien er en kvalitativ undersøkelse og et kvalitativt forskningsintervju er benyttet som metode i tilvirkningen av data. Undersøkelsen har fokus mot foreldres erfaringer ved å skulle gjennomføre 24 timers posisjonering, inkludert tilpasset sovesystem på natten, for eget barn. Det er relativt lite erfaring her i Norge med å tenke posisjonering hele døgnet for barn med store bevegelsesvansker, og få studier retter seg mot foreldreopplevelsen ved implementering av denne tilnærmingen. Hensikten har vært å få innsikt i hva foreldre ser som muligheter og utfordringer med gjennomføring av 24 timers posisjonering for barnet sitt samt hva som synes vesentlig for at dette skal lykkes. Utvalget har bestått av to informanter som er foreldre til barn med spastisk quadriplegi. Barna har benyttet et tilpasset sovesystem på natten i tillegg til de hjelpemidlene de benytter på dagtid. I første del av oppgaven presenteres teori som har vært sentral i analysen av studiens resultater. Det redegjøres også for 24 timers posisjonering samt forskning på dette feltet. I studiens hoveddel presenteres undersøkelsens resultater med påfølgende diskusjon av disse. Undersøkelsen viser at det er nødvendig med en tilvenningsfase når barna skal starte med 24 timers posisjonering, og det kreves en individuell tilpasning til sovesystemet. Videre viser den at barnas sovestilling ble mer symmetrisk etter at de begynte med posisjonering om natten. Hjelpemidlene barnet benytter på dagtid synes å ha en vesentlig funksjon i forhold til barnets aktivitet dersom de er riktig tilpasset barnet. Videre kommer det frem at det vesentlige for at 24 timers posisjonering skal kunne gjennomføres er informasjon om tilnærmingen, at nærpersoner er villige til å ta den eventuelle belastningen dette medfører en periode, og at det eksisterer kunnskap om, og en felles forståelse for 24 timers posisjonering hos de som hjelper barnet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2559 |
| Abstract: | Purpose. Activity related pain may be a barrier to rehabilitation in patients with chronic musculoskeletal disorders. This study investigated patients’ reports of increased pain during activity, and the association between such pain and psychological factors and pain variables. Method. Questionnaires from 232 adults with chronic musculoskeletal pain measured pain intensity, spread of pain and pain duration. Pain during activity was assessed both on a 11 point Numeric Rating Scale (NRS), and operationalized as a dichotomous measure, where responders defined if they experienced pain during general activity and exercise. Psychological factors were measured by the Hopkins Symptom Check List 25, the Tampa Scale for Kinesiophobia and a subscale of the Arthritis Self – Efficacy Scale. Multiple and logistic regression was used to analyse associations between increased pain during activity and associated variables. Results. Increased pain during activity was reported by 69 % of participants. Fear of movement was a significant factor for reporting increased pain during activity, both general activity and exercise, also in a subsample with low psychological distress. Other significant factors were spread of pain and a low sense of self efficacy. Conclusion. Patients with high fear of movement, large spread of pain and low self efficacy were more likely to report increased pain during activity even in the absence of psychological distress. |
| Description: | Accepted manuscript version, reprinted with permission (Informa Helthcare). Published version available at http://dx.doi.org/10.3109/09638280903567877 This article is part of Elin Damsgård's doctoral thesis which is available in Munin at http://hdl.handle.net/10037/2500 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3549 |
| Abstract: | Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i følgende tema: Klinisk blikk i utøvelsen av anestesisykepleie. Hvordan bruker anestesisykepleiere klinisk blikk i sitt arbeid? Hvordan påvirker dette de vurderinger de gjør og de avgjørelser de tar? Hvordan dokumenterer de eventuelt det kliniske blikket? Arbeidet tar utgangspunkt i et fokusgruppeintervju med fire anestesisykepleiere som har lang erfaring som anestesisykepleiere. Tema for fokusgruppeintervjuet er anestesisykepleiernes bruk av klinisk blikk og hvordan de dokumenterer dette. Klinisk blikk utgjør en vesentlig del av fagutøvelse, kvalitetssikring og kunnskapsutvikling i anestesisykepleiefaget. Anestesisykepleierne arbeider i en hverdag omgitt av stadig mer og mer avansert medisinsk teknisk overvåkningsapparatur. En betydelig komponent i faget vil bli svekket dersom teknologiske nyvinninger fortrenger klinisk blikk som en del av fagkunnskapen og utøvelsen. Anestesisykepleierne som deltok i min studie, beskrev bruk av klinisk blikk som en vesentlig del av deres fagutøvelse. De ga uttrykk for at anestesisykepleiernes bruk av klinisk blikk i kombinasjon med teknisk overvåkningsapparatur, var det som var den beste og tryggeste overvåkningen for pasienter i et anestesiforløp. Anestesisykepleierne dokumenterer sitt arbeid i en anestesijournal. Dette er et skjema med avkrysningsfelt, og lite rom for fritekst. Observasjoner, vurderinger og handlinger blir i liten grad dokumentert. Tekniske målinger, ofte tallverdier og tiltak, blir dokumentert i pasientens anestesijournal. Anestesisykepleierne dokumenterer ikke sine observasjoner, vurderinger og handlinger i pasientens sykepleiejournal. På bakgrunn av dette arbeidet er det min oppfatning at synliggjøring av bruk av klinisk blikk er viktig for å sette fokus på erfaringskunnskapens betydning i anestesisykepleien. Dokumentasjon av kliniske observasjoner er viktig for å utvikle faget og synliggjøre anestesisykepleiernes arbeid og ansvarsområde. Søkeord: anestesisykepleie, klinisk blikk, kliniske observasjoner, erfaringskunnskap, dokumentasjon |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4341 |
| Abstract: | OBJECTIVE: To assess the effect of arm motor impairment on actual arm use in the early post-stroke period and explore its association with self-care dependency. SUBJECTS: Thirty-one patients recruited within the 30 first days after stroke. METHODS: Motor impairment of the upper extremity was measured with Fugl-Meyer Motor Assessment (FMA) and arm use was measured with accelerometry. Arm movement ratio (AMR), the ratio of arm use duration between the more and less affected arm, was calculated. Self-care dependency was defined as needing personal assistance in primary self-care activities. RESULTS: FMA of the more affected arm was strongly associated with AMR (Spearman's correlation coefficient -0.851, p > 0.001), although some patients deviated considerably from the regression line. Covariates did not have any influence on this relation. Both arm motor function and actual arm use related to self-care dependency, but were no longer significant when we controlled for lower extremity motor function. CONCLUSION: FMA and AMR correlated highly in the early post-stroke period. These measures relate to different dimensions of the International Classification of Functioning and Health, and could be supplementary measures to reveal non-use of the affected arm. Arm use and arm impairment were not significantly associated with self-care dependency in our sample. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4061 |
| Abstract: | Studien har tatt utgangspunkt i de store rapporterte mørketall vedrørende uønskede hendelser og manglende avviksregistrering i spesialisthelsetjenesten. Problemet er utdypet i tidligere studier som i hovedsak har hatt fokus på strukturelle og kulturelle forhold. Denne studien har vektlagt hva sykepleierne gjør når de erfarer avvik. Et premiss har vært at oppfatningen av eget ansvar vises gjennom sykepleiernes handlinger. Dette har resultert i følgende problemstilling: Hva oppfatter sykepleierne som sitt ansvar når de erfarer uønskede hendelser. Et strategisk utvalg på fire sykepleiere fra to geografisk spredte sykehus er intervjuet. Intervjuguide ble benyttet som utgangspunkt for intervjuene, og intervjuene ble tatt opp på digital lydopptaker. Det er gjennomført innholdsanalyse som er inspirert av Graneheim og Lundman, og materialet er kondensert og abstrahert fra meningsenheter til kategorier og tema. Det teoretiske utgangspunktet for analysen er kunnskapsteori hentet fra sykepleie og filosofi. Teorigrunnlaget slår fast at faglig skjønn er en viktig del av en erfaren sykepleiers handlingskompetanse, og at skjønn brukes både for å oppdage og registrere avvik i den konkrete situasjonen. Rammebetingelser i spesialisthelsetjenesten kan se ut til å sette begrensninger for utøvelse av skjønn. Studien viser at sykepleierne bruker skjønn for å ta ansvar for vurderingen av hvordan avvik skal håndteres. Sykepleierne tar alltid ansvar for de nødvendige handlinger som vedrører pasienten der og da, men de viser i liten grad ansvar for virksomheten eller langsiktig pasientsikkerhet. Avvik som registreres er i hovedsak avvik knyttet til behandling, mens avvik som ikke registreres er knyttet til generell sykepleie og etiske dilemmaer som krever avansert bruk av skjønn. Høy kunnskapsbase har betydning for at sykepleierne skal kunne oppdage avvik. For at sykepleierne skal ta ansvar utover den konkrete pasientsituasjonen kan det se ut til at organisatorisk kompetanse har særlig betydning. Denne studien foreslår derfor at organisatorisk kompetanse gis økt vekt i sykepleierutdanningen og at helseforetakene i større grad legger til rette for og prioriterer aktiv erfarings- og kunnskapsutveksling på arbeidsstedet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3516 |
| Abstract: | De fleste barn og unge i Norge har det godt. De har nok mat, et sted å bo, skole og fritid som fungerer, venner og foreldre som viser at de bryr seg. Dette gjelder dessverre ikke alle, og det er da hjelpeapparatet kan bli koblet inn. Bokens fokus er den subjektive opplevelsen og meningsdimensjonen hos ungdom som mottar hjelp fra helse- og sosialvesen, skole- og utdanningsvesen, NAV, politiet, jurister og Utekontakten. Vi møter fire ungdommer som raust forteller fra egen oppvekst, hvor de enten har fått eller har manglet hjelp i kritiske perioder i livet. Gjennom fortellingene får vi del i hva ungdommene mener er de profesjonelle hjelperes viktigste utfordringer: – Hjelpere må bli flinkere til å gi tid. – Hjelpere må bli dyktigere til å anerkjenne, lytte, se og verdsette, og de må forsøke å få tak i ungdommens perspektiv på hvordan deres liv oppleves. – Hjelpere skal være en god blanding av kompis, ”mor” og hjelper. Dette krever både følelsesmessig og intellektuell innsats. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3270 |
| Abstract: | Dette prosjektet vil bestå av 6 casestudier på pasienter med uspesifikke nakkesmerter. Prosjektet har som mål å integrere teori om funksjonell motorisk kontroll i vår behandling av disse pasientene. Gjennom aksjonsforskning vil prøver vi å utvikle vår personlige praksis med bakgrunn i teorien, og vurdere om teorien må endres på bakgrunn av denne erfaringen med reelle praksissituasjoner. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2322 |
| Abstract: | Simulering i åpne situasjoner gir tilgang til en virkelighetsnær praksis som i studien kommer til uttrykk som en alvorlig lek. Den alvorlige leken tar dem med på jobb, til pasienten i praksis. Simuleringssituasjonen påkaller til å gi svar på situasjonen ved å både forstå og handle raskt. De får kjenne på egen opplevelse av situasjonen og egen tilnærming. Simuleringen gir studentene mulighet for både å mestre og feile, de tillates å stå i opplevelser av både flyt og rystelser. Rystelsene skaper motivasjon og dermed en unik mulighet for vekst. Gjennom denne erfaringen stiller de seg åpen for å utvikle ny og bedre kunnskap. Gjentaket i den alvorlige leken gir rom for utprøving og oppøving av praktisk kunnskap som fester seg i kroppen. Simuleringen i de åpne situasjonene der den alvorlige leken trer fram skaper mulighet for danning i intensivsykepleie. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4701 |
| Abstract: | This master’s thesis concentrates on patient-participation in rehabilitation of elderly stroke patients, and it is a qualitative study based on in-depth interviews with three experienced physiotherapists. The objective of this study is to illuminate the patient-participation of elderly stroke patients. It is also an aim to stimulate into reflections on problems within this field of practice and thus contribute to an increased consciousness and understanding of the communication with this particular group of patients. As a background for the main subject I have outlined some theory on rehabilitation and patient-participation. My theoretical perspectives focus on attitudes and approach in communication, and are mainly based on theories of social philosophy. The interviewees` experiences are presented by citations with my comments closely linked to the text. The descriptions bring to attention factors influencing the communication, and they also highlight the challenges this field of practice is facing. The three physiotherapists seem conscious of the importance of patient-participation, but they do, however, express difficulties in carrying it through in their busy everyday practice with its limiting framework. A lot of the elderly patients greatly respect authority figures, and they wish to leave their decisions related to rehabilitation and future to professionals and families. The physiotherapists often make decisions on behalf of the patients, and they are also conscious that the way different alternatives are presented to the patients, may limit their options. The therapists reflect on the possibility of their approaches towards patients being controversial in order to make the patients accept certain alternatives in case of disagreement. The discussion focuses on the physiotherapists` attitudes and approaches in communication with patients, and I have chosen some of the above mentioned problems which appeared especially interesting for further discussion. By discussing these topics in light of the theoretical perspectives I have tried to view the physiotherapists’ experiences from other viewpoints, and also attempted to open up for further reflections on clinical practice. In my opinion, an increased consciousness and reflection on these topics eventually may benefit the patients. Key words: Stroke patients, rehabilitation, patient-participation, communication, attitudes, approaches, consciousness, reflections. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1634 |
| Abstract: | This article is based upon a study of 15 students’ learning, educated within a part-time, decentralised and net-supported bachelor program in physiotherapy. The program was found to educate students with skills and attributes which are most needed for health care workers of tomorrow. The research questions were: What are the key factors of the program that contribute to the learning outcomes? How can such a program challenge a more traditional campus-delivered program? The most important factors were 1) the variation between learning arenas; on-campus activities, periods of clinical placement and self-study periods and 2) the stronger emphasize on clinical experiences throughout; regular, weekly skills training in clinics and tasks that stimulated ref lection and social and collaborative learning. Transferring such elements to full-time programs is suggested. This implies more responsibility to the professional field, and affects the role of the teachers, supervisors and the power of the institution. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2930 |
| Abstract: | There are an increasing number of educational programs to improve clinical competence and skills to treat mental disorders. For complex disorders there is also a focus on improving the quality of interprofessional work. This paper reports on interprofessional outputs of an educational program on eating disorders. A total of 207 professionals who completed the program were requested to describe up to 12 possible scenarios depicted as realistic prospects for their future work within this field. Analyzing the scenarios resulted in three categories of describing the participants' preferences: (1) interprofessional interventions and treatment; (2) the further development of competence; and (3) organization of the health care system. The findings showed that the participants were considering working across new lines in their current workplaces or crossing borders to new frontiers in the execution of competence. Our findings may be summarized into the concept of "clinical confidence." This concept has so far been understood as some kind of personal trait, disposition, or attitude. The present findings add nuances to this concept in terms of state-dependent encouragement, engagement, and a potential to act and to cross professional borders in order to better treat complex mental disorders. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4896 |
| Abstract: | Bakgrunn: Constraint-induced movement therapy (CIMT) er en treningsform som blant annet har blitt brukt for gjenvinning av arm/håndfunksjon for pasienter med hjerneslag. Denne metoden kjennetegnes av høy intensitet og oppgaveorientert trening. Det synes å være lite belyst hvilke faglige refleksjoner fysioterapeuter har etter å ha brukt CIMT som treningsmetode. Hensikt: Å få innsikt i hvordan fysioterapeuter har erfart å bruke CIMT som treningsform for å gjenvinne arm/håndfunksjon hos personer med hjerneslag. Materiale og metode: Studien har en fenomenologisk hermeneutisk vitenskapsteoretisk forankring. Semistrukturert kvalitativt forskningsintervju ble valgt som metode. To fysioterapeuter med lang erfaring, både innen CIMT og fysioterapifaget for øvrig, ble intervjuet. Temabasert innholdsanalyse ble gjennomført og ledet frem til to hovedtema. Studiens innsikter: Et gjennomgående begrep i begge intervjuene var ”bevegelseskvalitet”. Videre var sentrale temaer som ble fremhevet i materialet begrensninger og muligheter, samt kompetanse og individualisering. Informantene opplevde CIMT som en svært krevende metode, hvor fysioterapeuten spiller en stor rolle i forhold til målsetting, mestringsopplevelser, motivasjon og funksjonsbedring. Erfaringen med bruk av standard CIMT opplegg var at pasientene kompenserte mye, for eksempel med skulder eller truncus. For å oppnå bevegelseskvalitet, så fysioterapeutene det som nødvendig å komplementere med andre fysioterapi prinsipper som i større grad legger til rette for en grundig bevegelsesanalyse. De tilpasset deretter treningen til hver enkelt pasient. Dette kunne være i form av tilrettelegging av oppgave og miljø, forberedelser før trening for danne grunnlaget for hensiktsmessig bevegelse, eller ved å fasilitere til optimal bevegelse gjennom spesifikk håndtering mens pasienten gjorde oppgaven. Som forutsetning for å utføre slik kartlegging og trening løftet fysioterapeutene frem viktigheten av at det er en erfaren fysioterapeut som innehar både praktisk og teoretisk kunnskap. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4540 |
| Abstract: | There is currently little research on how equipment designed for the movement and development of multidisabled children works. This is also the case for the Active Learning equipment studied in this project. The purpose of this thesis has been to observe and analyze what takes place when a multidisabled child is placed in such equipment. Another objective is to interpret the interaction between the child and the equipment and possible developments during the observations. The theoretical background in this thesis involves learning seen from both a natural science and a phenomenological perspective, especially linked to the perspective of the multidisabled child. The study is based on qualitative method using participant observation. The data material comes from two observations of a multidisabled schoolchild placed in the Active Learning equipment “square hammock” and “essef board”. Transcribed textmaterial from videotapes has been condensed into meaningful text-units which are used in further analysis. The main topics that emerge from the results are self-activity, with subtopics seeking and sensing and play and rhythm, and external and internal conditions with subtopics attention and emotions and surrounding conditions. These topics come together in the overall theme of the thesis, active learning. This study shows that the multidisabled child can learn about both himself and his surroundings through self-activity in the equipment which provides varied sensory information for the child. Emotional state and focus of attention in the situation, as well as the conditions of the environment, like adjustments with perceptual material, positioning and the qualities of the equipment, are seen to have impact on the activity and the possible learning processes that emerge. This is a small study, and therefore one cannot conclude that learning has taken place in the child’s interaction with the equipment. However, the findings indicate that the equipment contributes to creating good movement and learning conditions for children with multidisabilities. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4699 |
| Abstract: | This article aims at giving an example of how practical, clinical knowledge can be explored by the use of a tailor-made Information and Communication Technology (ICT)-tool: Physio-Net. In constructing content to this particular internet- based resource used for bachelor students at Tromsø University College, a clinician expert physiotherapist contributed with a detailed analysis of her own practice and its underpinning rationale, displayed by film and text simultaneously. The clinician was interviewed about how the work had affected later practice and why, and her experiences are discussed in terms of reflective practice. Internalised ways of thinking and acting were changed; she became more aware of the importance of taking the patient’s perspective, of the interaction in the situation, and made more careful conclusions in the clinical reasoning process. Time, observation, writing and guidance were important clues to this learning process and outcome. It is concluded that looking into one’s own practice amongst “critical friends”, mediated in a transparent mode as the Internet tool provides, constitutes a valuable learning potential for the individual and might contribute towards making professional practice more open and easier to discuss and develop. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2416 |
| Abstract: | An online learning module for health sciences students with various educational backgrounds was implemented at the University of Tromsø (UiT). The purpose of this article is to examine how participation in a joint, web-based course can be a didactic tool that promotes motivation and contributes to interactions among health sciences students. The study is based upon findings from focus group interviews with students who participated in a joint online course, as well as on recordings of activity in online discussions. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5024 |
| Abstract: | SAMMENDRAG Tema for studien er møtet mellom helsearbeideren og pasienten med langvarig non-malign smertetilstand. Studiens hensikt er å evaluere den tverrfaglige modellen ved ”min” Smerteklinikk for vurdering av langvarige smertetilstander. Modellen har en bio-psyko-sosio-kulturell grunnlagsforståelse og tverrfaglig tilnærming, noe som er i tråd med nasjonale og internasjonale retningslinjer. Som psykomotorisk fysioterapeut ved denne smerteklinikken møter jeg mange pasienter som sliter med å få forståelse for sine ”usynlige” smerter i møte med helsevesenet. Intensjonen til Smerteklinikken er å møte pasientene med forståelse for sitt smerteproblem, å bidra til innsikt i egen situasjon og å fremme brukermedvirkning. Det tverrfaglige oppsummeringsmøtet anses å ha stor betydning for å ivareta pasientens deltakelse og medbestemmelse. Problemstilling: Hvordan erfarer pasientene det tverrfaglige tilbudet for vurdering av sin smertetilstand ved aktuell Smerteklinikk? Forskningsspørsmål: I hvilken grad vektlegger pasientene opplevelsen av å bli forstått og tatt på alvor, og hvilken betydning har dette for dem? Hvilken kunnskap og innsikt oppnår pasientene gjennom den tverrfaglige vurderingen som helhet? Metode: Studien er en kvalitativ intervjuundersøkelse, og inkluderer fire informanter med langvarige smertetilstander uten objektive funn som påviser deres smertetilstand. Erfaringsmessig er det disse pasientene som møter minst forståelse fra helsevesenet. Det antas derfor at de best kan belyse problemstillingen. Empirien belyses og drøftes i et fenomenologisk, hermeneutisk og kommunikativt perspektiv. Resultater: Materialet viser at det var store kontraster i hvordan informantene opplevde møtene med faggruppene. Felles var et følelsesmessig engasjement hos alle, og at de individuelle møtene syntes å ha størst betydning både m.h.t. å bli forstått og tatt på alvor og for å bidra til kunnskap og innsikt i sitt smerteproblem. Å få bekreftet smertene, å få forklaring på smertene, å få fortelle, at noen lytter og deltakelse og ivaretakelse er faktorer som har betydning for å bli forstått og tatt på alvor. Kunnskap og innsikt skapes gjennom kroppslig erfaring, oppmerksomhet mot kroppen og gjennom å få fortelle til noen som lytter. Motsatt medfører det å ikke få fortelle, å bli misforstått og opplevelse av å ikke bli undersøkt godt nok til krenkelse av integritet og usikkerhet. Å møte pasientens levde kropp istedenfor den objektive kroppen fremstår som essensielt. Nøkkelord: Tverrfaglig, langvarige smerter, kommunikasjon, levd kropp |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3438 |
| Abstract: | Det foreligger lite forskning på hvordan ungdommer med Duchenne muskeldystrofi opplever egen situasjon. Deres erfaringer med fysioterapitiltak og habilitering er også svært lite beskrevet. Hensikten med denne studien er å utforske hvordan ungdommer med Duchenne erfarer egen situasjon og mottak av fysioterapi og habiliteringstjeneste i en prosess med pågående funksjonstap. Studien er forankret i hermeneutisk fenomenologisk forskningstradisjon. Det er gjort semistrukturerte intervju med et strategisk utvalg bestående av tre informanter på 13, 15 og 18 år. Materialet er analysert og drøftet i lys av teori om identitetsutvikling og oppfattelse av egen kropp. Resultatene som presenteres viser at informantene er opptatt av å oppleve tilhørighet blant andre, samt at kontroll og trygghet fremstår som viktig for å mestre å leve med sykdommen. Oppfølgingen fra helsevesenet og hvordan tiltakene utføres og hvordan de møtes av helsepersonell har betydning for informantenes opplevelse av trygghet og kontroll. Fagkunnskap, personlig kjemi og kontinuitet hos helsepersonell fremheves som sentrale faktorer. Egen kunnskap, bevegelsesglede, å kunne bevege egen kropp, være aktivt deltakende i problemløsning og ha godt tilpassede hjelpemidler synes også viktig. Studien tilfører ny kunnskap til fagfeltet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4669 |
| Abstract: | Denne masteroppgaven har til hensikt å belyse fire foreldres erfaringer i møte med vellykket livsstilsendring i familien. Endringene har til hensikt å redusere overvekt hos barn. Målet med oppgaven er å bidra til økt forståelse om hva som oppleves som viktig for å oppnå ønsket livsstilsendring fra et foreldreperspektiv. Overvekt er et økende problem i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Overvekt representerer en sammensatt problemstilling, og bidrar til økte helseproblemer i befolkningen generelt. Blant barn og unge ser man også bekymringsfull utvikling med hensyn til overvekt. For å endre dagens vektutvikling i samfunnet kreves det tiltak både på individ- og samfunnsnivå. Overvekt i seg selv er ikke en sykdom, men disponerer for sykdommer som blant annet diabetes, hjerte- kar-lidelser og psykososiale problemer. Oppgavens metodiske tilnærming er kvalitative forskningsintervju med fire foreldre til overvektige barn. Disse er foreldrene er sammen med sine barn deltakere på studien Aktivitetskolen i Finnmark. I tillegg inngår et utvalg av nasjonal og internasjonal forskning knyttet til området overvekt og barn, og teori om mestring og sosialisering i oppgavens teoretiske fortolkningsramme. Dette danner grunnlag for diskusjon av empiriske funn. Resultater fra denne studien viser at oppfølging utenfra er av stor betydning å oppnå arbeidet endring av familienes kosthold og aktivitetsvaner. Foreldre spiller også en svært viktig rolle som ledere av prosessen med endring av adferdsvaner. Endring av kosthold var en viktig faktor for at familien kunne gjennomføre en livsstilsendring og i denne studien omfatter det familien generelt, og barnet spesielt. Endring av aktivitetsvaner var også en viktig faktor for at barnet kunne endre livsstil og i sin tur redusere sin vekt. I denne studien gjaldt aktivitetsendringene i hovedsak barnet, hvor foreldrene bidrar i form av tilrettelegging som kjøring til aktiviteter. Familien for øvrig endret ikke aktivitetsnivå eller vaner i særlig grad. Motivasjon og egen tro på å lykkes i forkant av oppstart, samt eierskap til prosjektet var andre viktige faktorer i møte med endringsprosessen sett fra et foreldreperspektiv. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3634 |
Now showing items 1-20 of 153
Next Page
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no