Browsing Mastergradsoppgaver i fiskehelse by Issue Date
DSpace/Manakin Repository
- Home
- Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi
- Norges fiskerihøgskole
- Mastergradsoppgaver i fiskehelse
- Browsing Mastergradsoppgaver i fiskehelse by Issue Date
Browsing Mastergradsoppgaver i fiskehelse by Issue Date
Now showing items 1-9 of 9
-
Lysne, Hege (Master thesis; Mastergradsoppgave, 12-Apr-2007)[+][-]
Abstract: Fisk som oppheld seg i gassovermetta vatn kan utvikla gassblæresykje. I landbasert oppdrett er problemet ofte overmetting av nitrogen. Ved bruk av oksygeneringsanlegg der oksygengassen ikkje erstattar nitrogen, kan hyperbarisk oksygenovermetting oppstå. Det vil seia at både oksygenmettinga og den totale gassmettinga i vatnet overstig 100 %. I slike tilfelle kan oksygengassen forårsaka gassblæresykje. Andre skadelege effektar høge oksygenverdiar kan ha på fisk er forstyrringar i den fysiologiske syre/basebalansen og auka danning av reaktive oksygenforbindelsar. Dette kan oppstå uavhengig av det totale gasstrykket i vatnet. I dette forsøket vart torsk i setjefiskstørrelse (39 gram ved forsøksstart) utsett for tre ulike nivå av hyperbarisk oksygenovermetting: 173 % O2 / 115 % totalmetting, 145 % O2 / 109 % totalmetting og 118 % O2 / 105 % totalmetting. Som kontroll vart ei gruppe utsett for ikkje-oksygenert vatn, med om lag 76 % O2 og 97 % totalmetting. Varigheita av eksponeringa var seks veker. Oksygennivået vart overvaka av eit automatisk måleanlegg og loggført tre gonger per døgn. Temperatur vart målt dagleg. Total gassmetting og ei rekkje andre vasskvalitetsparametrar vart målt manuelt tre-fire gonger i løpet av eksponeringsperioden. Fisken vart fôra i overskot, og lengde og vekt registrert før og etter oksygeneksponeringa. Blodprøvar vart teke av eit utval fisk før, under og etter oksygeneksponeringa. Umiddelbart etter avslutta oksygeneksponering vart overlevande fisk overført til smittelaboratorium. Halvparten av fisken i kvar gruppe vart smitta med Listonella anguillarum, bakterien som forårsakar klassisk vibriose. Resten av fisken vart haldne under samme betingelsar som smittegruppa, bortsett frå bakteriesmitten. Smitteforsøket føregjekk ved om lag 76 % O2-metting. Ved avslutning av smitteforsøket vart lengde og vekt målt på all overlevande fisk. Fisken var individmerka og kvart individ kunne dermed følgjast gjennom forsøket. URI: http://hdl.handle.net/10037/1807 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (1.586Mb) -
Strøm, Monika (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-May-2007)[+][-]
Abstract: I dette studiet ble forekomsten av parasitter hos oppdrettstorsk fra lokaliteter med ulike miljøforhold sammenlignet. Totalt 80 torsk ble undersøkt fordelt på tre lokaliteter i henholdsvis Storfjorden, Balsfjorden og Ørnfjorden i Troms fylke i Nord-Norge i perioden juli/august 2004. På grunn av varierende abiotiske og biotiske forhold ble det forventet å finne ulike forekomster av parasitter hos oppdrettstorsken mellom lokalitetene. Videre var det forventet å finne forholdsvis høy forekomst av direkte transmitterte parasitter som følge av de høye tettheter av torsk som holdes i en oppdrettsituasjon. Til slutt var det forventet lave infeksjoner av parasitter som overføres via naturlige byttedyr som følge av at torsk i oppdrett hovedsakelig spiser kunstig tørrfôr. I det totale materialet ble det funnet tretten parasittarter, hvor av sju har en direkte- og seks en indirekte livssyklus. Da de direkte transmitterte artene jevnt over hadde både høyest prevalens og intensiteter svarte resultatene til forventningene om at parasitter med direkte livssyklus dominerer parasittbildet hos oppdrettstorsk. Som forventet var det klare forskjeller i parasittsamfunnene hos oppdrettstorsken mellom lokalitetene. Den laveste diversiteten ble funnet i parasittsamfunnene hos torsken i Storfjorden og Balsfjorden, hvor henholdsvis 70 % og 65 % av torsken var infisert med kun en eller to arter. Til sammenligning var 75 % av torsken i Ørnfjorden infisert med mellom fire og sju parasittarter. Det var kun i Balsfjorden at det forekom torsk uten parasittinfeksjoner. Videre var overlappet mellom de respektive parasittsamfunnene generelt lav noe som skyldes at ulike parasittarter dominerte på ulike lokaliteter. Den høyeste likheten var imidlertid mellom Storfjorden og Ørnfjorden noe som skyldes at parasittarten som dominerte i Storfjorden, ikten Cryptocotyle lingua, også hadde høye forekomster i Ørnfjorden. Oppdrettstorsken på alle lokalitetene hadde en viss forekomst av næringstransmitterte parasitter. Dette viser at også merdgående torsk i noen grad beiter på naturlige byttedyr, men infeksjonene var likevel ubetydelige og langt mindre enn det som er dokumentert hos villtorsk i våre farvann. Torsken i de tre undersøkte oppdrettsanleggene hadde generelt såpass lave parasittinfeksjoner at de ikke så ut til å skape noen problemer verken for torskens helse eller oppdretter. Likevel har lokalisering av anlegg betydning for infeksjonsbildet hos oppdrettstorsken som i stor grad influeres av miljøforholdene ved lokalitetene. URI: http://hdl.handle.net/10037/1052 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (502.8Kb) -
Gaard, Torstein (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-May-2007)[+][-]
Abstract: Den sekskomponents vaksinen som i dag er vanlig på atlantisk laks (Salmo salar L.) i norsk fiskeoppdrett gir forskjellig beskyttelse mot de respektive sykdommene. Spesielt dårlig er beskyttelsen mot infeksiøs pankreas nekrose virus (IPNV). Komplementsystemet regnes som en svært viktig del av immunforsvaret hos teleoster (beinfisk), og det er foreslått at et bedre utviklet komplementsystem kompanserer for et dårligere utviklet adaptivt immunforsvar. For å få en bedre forståelse av hvorfor vaksinering gir en dårligere beskyttelse mot IPNV enn mot andre sykdommer er to sentrale komponenter i komplementsystemet (C3 og C7) studert nærmere med hensyn på kvantifisering av mRNA nivå. Atlantisk laks ble vaksinert med to monoklonale vaksiner mot henholdsvis Aeromonas salmonicida og IPNV. Prøver av lever og milt ble tatt 1, 2, 5 og 7 dager etter vaksinering. C3 mRNA nivå i lever etter vaksinering mot A. salmonicida viste seg bli oppregulert, mens i milt viste C3 mRNA nivå seg å bli nedregulert. Like store forandringer ble ikke observert etter vaksinering mot IPNV i lever, mens i milt viste C3 mRNA nivå seg å bli nedregulert ytterligere. C7 mRNA nivå etter vaksinering mot A. salmonicida viste seg å oppreguleres både i milt og lever. En liten oppregulering viste seg også etter vaksinering mot IPNV i lever. Resultatene indikerer at transkripsjon av komplementfaktorer stimuleres bedre av vaksinen mot A. salmonicida enn vaksinen mot IPNV. I tillegg ser det ut som transkripsjon av komplementfaktor C7 er viktig i forbindelse med en infeksjon. Det ble gjort et smitteforsøk med A. salmonicida for å verifisere funksjonen av vaksinen. Det ble her observert lav dødelighet i den vaksinerte gruppen, og høy dødelighet i de uvaksinerte gruppene. Resultatene viser at vaksinen fungerer mot A. salmonicida. URI: http://hdl.handle.net/10037/1056 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (1.066Mb) -
Myren, Stine Mari (Master thesis; Mastergradsoppgave, 06-Jul-2007)[+][-]
Abstract: Vaccines in aquaculture are heading into the 21st century facing old challenges with new possibilities. Fish die each year as a result of inefficient vaccination against intracellular pathogens e.g. infectious pancreatic necrosis virus (IPNV). A successful prophylactic strategy to combat viral diseases like IPN in fish farming depend both on innate immune responses, like cytokines and natural killer cells, and on specific responses, like antibodies and cytotoxic T cells. In new vaccine strategies for fish, knowledge of how to effective stimulate innate immune responses is essential. In this study we have investigated the expression of pro-inflammatory cytokines after injection of empty fluorescent Poly(D-L-lactide-co-glycolic) acid particles (PLGA) to see what affect PLGA particles have on the immune response per se. Four groups of Atlantic salmon of ~80 g were intraperitoneally injected with respectively NaCl (0.9%), LPS (1mg/kg), PLGA (108 particles/fish) and a mixture of PLGA (108 particles/fish)/LPS (1mg/kg). Tissue and cell samples were collected at day 2, 4, 7, 14 and 30 post-injection. Cell samples were taken from head kidney and peritoneum, and tissue samples from liver and spleen. The expression of the pro-inflammatory cytokines, IL-1b, IL-6, IL-8 and TNF-α1 in peritoneum, spleen, liver and head kidney macrophages was measured using Real time Reverse transcriptase Polymerase chain reaction (Real-time RT-PCR). In head kidney macrophages and peritoneum the expression levels in the 3 experimental groups, injected with PLGA, LPS and a PLGA/LPS mix were low throughout the whole sampling period. Expression of IL-6 in liver was too low to be detected in all 3 experimental groups and also in the saline injected fish. The results from spleen and liver of fish injected with PLGA/LPS and LPS showed elevated levels of especially TNF-α1, IL-6 and IL-8 at early stages (2-4 days), and overall elevated mRNA transcript levels were detected at early stages. The particles were labelled with 6-coumarin, for a visual study of intraperitoneal (ip)-cell samples. Fluorescent PLGA particles were microscopic visualized in connection to ip-cells up to 14 days post-injection. An attempt to evaluate distribution patterns of PLGA particles in different tissues did not succeed. URI: http://hdl.handle.net/10037/1159 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (1.113Mb) -
Løvmo, Lisbeth (Master thesis; Mastergradsoppgave, Nov-2007)[+][-]
Abstract: Formålet med denne oppgaven er å undersøke om baktarm og fermenteringskammer hos torsk kan være infeksjonsvei for Vibrio anguillarum. Videre skal en forsøke å påvise om en probiotisk bakterie, Carnobacterium maltaromaticum kan begrense eventuelle skader som V. anguillarum påfører tarmen. Det er kjørt 5. ulike behandlingsregimer med tre fisk i hver gruppe. For å redusere antall forsøksdyr er det bruket en in vitro metode. ”The intestinal sack” metoden har tidligere vist å være hensiktsmessig når en ønsker å studere tarmskader forårsaket av patogene bakterier samt interaksjoner mellom patogene agens og melkesyrebakterier. Oppgaven har en mikrobiologisk del hvor en ser på sammensetningen av bakterier i tarmsegmentene etter tre av behandlingene, med tre fisk i hver av gruppene. Histologiske endringene som følge av de ulike behandlingene ble visualisert ved hjelp av lysmikroskopi (LM), transmisjon elektron mikroskopi (TEM) og scanning elektron mikroskopi (SEM). Resultatene fra den mikrobiologiske delen av forsøket viser at bakteriene (V. anguillarum og C. maltaromaticum) som tarmsegmentene er eksponert for har evne til å feste seg til tarmen. Dette kan være med på å påvirke sammensetningen av bakterier i tarmen. Fra mikroskopi delen ser en resultater som er noe ulikt fra det man har påvist hos laks. Blant annet finner man ikke igjen de store ødeleggelsene av epitelcellene hos torsk. Resultatene kan tyde på at V. anguillarum ikke har tarm som hovedinfeksjonsrute. Ut fra resultatene er det vanskelig å entydig kunne si noe om den probiotiske bakterien har effekt eller ikke. Siden den patogene bakterien ikke viser å ha forårsaket entydige skader. Det som imidlertid er påfallende for baktarmen hos torsk, er den store mengdene med goblet celler som en observerer. Fermenteringskammeret hos torsk har vist seg å være noe annerledes oppbygd enn resten av tarmen, med lengre mikrovilli og mindre avgrenset terminal web. URI: http://hdl.handle.net/10037/1267 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (1.487Mb) -
Singdahlsen, Janitha Ormøy (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-May-2008)[+][-]
Abstract: Dagens samfunn er i stadig utvikling, og det oppstår stadig nye utfordringer, både i for av sykdommer, samt i form av måter å finne nye medikamenter på. Dette har resultert i at man må gå nye veier for å finne kilder for nye farmaka. Her er det marine miljøet mest sannsynlig en stor kilde, og det er uante muligheter der for å finne akkurat det som trengs. En måte å utvinne disse nye stoffene på, er å ekstrahere dem fra marine organismer. Det har blitt gjort i denne oppgaven, og og resultatet viste de fleste ekstraktene og eluatene fra en ekstrahering og eluering med acetonitril. Ekstraktene kom fra skinn hos steinbit, torsk, laks og uer, og disse ble testet for antimikrobiell aktivitet mot ti bakteriestammer og to soppstammer. URI: http://hdl.handle.net/10037/1478 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (533.9Kb) -
Sævareid, Karina Lundvang (Master thesis; Mastergradsoppgave, 05-Jun-2009)[+][-]
Abstract: Fiskeoppdrett er i dag en av Norges største og viktigste eksportnæringer. Dette er en suksesshistorie som ikke ville vært mulig uten vaksiner. Etter gjennombruddet med utviklingen av velfungerende vaksiner mot sentrale sykdommer på 80- og 90- tallet har ekspansjonen i næringen vært enorm og det sjøsettes i dag over 200 millioner smolt årlig. Men selv om de fleste bakteriesykdommer hos laksefisk i dag er under kontroll er bekjempelsen av virussykdommer fremdeles en stor utfordring. I dette forsøket ble en vaksine basert på PLGA nanopartikler administrert intraperitonealt til Atlantisk laks (Salmo salar). Det er ikke kjent hvorvidt partikulære vaksinebærere som PLGA kan indusere økt antistoffrespons hos fisk etter intraperitoneal injeksjon, ei heller om PLGA basert vaksine induserer transkriptresponser for ulik T-celle differensiering i fisk. For å undersøke dette ble det laget en PLGA NP basert vaksine der et haptenisert protein (TNP-LPH) og β-glukan (lamiran) ble benyttet som hhv antigen og adjuvans. Som kontroller ble antigen og adjuvans også administrert hver for seg og sammen fortynnet i PBS og i kombinasjon med freunds complete adjuvans (FCA). Etter 1 måned ble det administrert en boostinjeksjon bestående av kun TNP-LPH fortynnet i PBS. Spesifikk antistoffrespons mot haptenisert protein ble målt vha enzyme linked immunosorbent assay (ELISA) fra serum 1, 2 og 3 måneder etter immunisering samt 1 og 2 måneder etter boostinjeksjon. Analysene vha ELISA viste ingen signifikant forskjell mellom de ulike gruppene. Etter forsøk på å optimalisere protokollen for gjennomføring av ELISA var resultatet uendret da en forventet høy spesifikk antistoffrespons i den positive kontrollen ble det konkludert med at det lå metodiske årsaker til grunn. Indikatorer på innat, cellulær og humoral immunrespons ble undersøkt ved å kvantitere mRNA-uttrykket av hhv IFNγ, T-bet og GATA-3 fra hodenyre og milt 1-8 dager etter immunisering. Det ble detektert en økning av IFNγ i hodenyre 2 dager etter immunisering, ved de øvrige tidspunkter ble det ikke detektert noen økning i mRNA transkripter. For GATA-3 og T-bet ble det ikke detektert signifikante økninger av mRNA transkripter. URI: http://hdl.handle.net/10037/4185 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (2.327Mb) -
Næs, Martin (Master thesis; Mastergradsoppgave, May-2011)[+][-]
Abstract: Sammendrag Forekomsten av lakselus (Lepeophtheirus salmonis Krøyer) på vill sjøørret (Salmo trutta L.,), vill sjørøye (Salvelinus alpinus L.,) og laksesmolt (Salmo salar L.,) i burforsøk ble undersøkt i den oppdrettsintensive Altafjorden og den oppdrettsfrie Porsangerfjorden. Innsamling av data fant sted i de to respektive fjordene i juli til august 2010. Infeksjonen av lakselus på villfisken var lav i begge fjordene under hele prøvefiskeperioden, med den høyeste intensiteten i Altafjorden i september med 9 lus per infisert fisk. Generelt var chalimus det dominerende stadiet i begge fjordene, men en økende andel lus i preadult og adult- stadie utover i perioden. Det ble funnet en signifikant høyere prevalens og abundans for både villfisk og burfisk i den oppdrettsintensive Altafjorden enn i den oppdrettsfrie Porsangerfjorden. I Altafjorden ble det ikke funnet noen signifikant forskjell i infeksjon av lakselus på vill sjøørret og sjørøye mellom innsiden og utsiden av den nasjonale laksefjorden. Det ble derimot funnet signifikant mindre lus på laksesmolt i bur på innsiden enn på utsiden av vernesonen. For Porsangerfjorden var det signifikant høyere luseinfeksjon på vill sjøørret og sjørøye innenfor vernesonen enn utenfor, mens for laksesmolt i burforsøk ikke ble funnet noen forskjell i luseinfeksjon mellom vernesonene. Estimatene av luselarveproduksjonen på oppdrettsanleggene i Altafjorden viste at denne ikke var av betydning før i august. Dette betyr at utvandringen av laksesmolt i månedsskiftet juni/juli antakeligvis ikke blir påvirket negativt av luselarveproduksjonen. Det ble for Altafjorden og Porsangerfjorden ikke funnet noen sammenheng mellom produksjon av luselarver på anleggene og infeksjon på vill sjøørret og sjørøye. For sjøørret og sjørøye i de to fjordene viste resultatene at lusenivået representerte en lav risiko for populasjonsregulerende effekt for sommeren 2010. URI: http://hdl.handle.net/10037/4176 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (1.108Mb) -
Grip, Jostein (Master thesis; Mastergradsoppgave, 14-Jun-2011)[+][-]
Abstract: Sammendrag Partikler av polymerene poly (lactide-co-glycolide) acid (PLGA) og poly (lactide) acid (PLA) har vist seg å være effektive som adjuvanter/antigendepot i musemodeller, hvor de bidrar til å fremprovosere en robust og vedvarende antistoffrespons. Fremdeles er PLGA/PLA-partiklenes egenskaper som adjuvans i atlantisk laks lite kjent. Målet med dette studiet var å sammenlikne depotegenskapen til ulike PLGA/PLA-formuleringer, samt deres evne til å stimulere det adaptive (humorale) immunforsvaret til produksjon av spesifikke antistoffer. Til studiet har vi koinkapsulert et modellprotein (human gamma globulin, HGG) med β-glukan (laminaran) i formuleringer av PLGA og PLA med ulike fysio-kjemiske egenskaper (molekylvekt, partikkelstørrelse, melke:glykolsyre forhold). Partiklenes depoteffekt i atlantisk laks ble undersøkt 7 og 36 dager etter intraperitoneal injeksjon ved bruk av I125-merket HGG. Depot/biodistribusjon av HGG-I125 ble målt i organpakken (mage-tarmsystem, lever, milt), muskel, nyren og i hele fisken. I perioden 4-16 uker etter immunisering ble fisken blodtappet i intervaller på 2 uker for måling av spesifikke antistoffer mot HGG ved bruk av indirekte ELISA. In vitro inkubering av partikkelformuleringene viste at antigen ble frigjort raskere fra mikropartikler enn nanopartikler, samtidig var depoteffekten in vivo bedre for enkelte mikropartikkelformuleringer sammenliknet med nanopartikler. Akkumulering av antigen fra nanopartikler av polymer med høy molekylvekt ble observert i nyrene. Partikkelformuleringenes depoteffekt kunne ikke korreleres til nivået av HGG-spesifikke antistoffer. Funnene i dette studiet viser at partikkelformuleringene har ulike depotegenskaper og evne til å fremkalle antistoffrespons i atlantisk laks avhengig av polymerenes fysio-kjemiske egenskaper. URI: http://hdl.handle.net/10037/4175 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (1.889Mb)
Now showing items 1-9 of 9
Search Munin
Browse
-
All of Munin
-
This Collection
Help
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no