| Abstract: | 2D seismic and well data have been used to understand the geological evolution of the SW Barents Sea by interpreting different seismic units and to evaluate their role in distribution of fluid migration system. Eight seismic unit including seafloor are identified in the study area based on well tie with seismic data. Torsk and Kolmule formation show western progradational pattern suggesting deposition during relative sea level fall. Stappen High and Loppa High appear to act as main sediment source area in western margin of SW Barents Sea. The distributions of fluid flow features are significantly higher in western part than in the eastern part of study area. The distribution of fluid flow show direct relationship with structural elements of SW Barents Sea although net erosion might have had added effect on fluid migration process. The late Jurassic Hekkingen formation, are considered as the widespread source rock in western Barents Sea. In addition to this, lower Cretaceous unit and Snadd formation are potential source rock in the study area. Among the various observed fluid flow features were gas chimneys, leakage along faults and high amplitude anomalies. Gas chimneys were most abundant fluid flow features in the study area. The location of chimney structures are associated with major fault complexes in the study area suggesting close relation between the fault and fractures. The inferred gas leakages are closely related to the Cenozoic evolution of the Barents Sea, and are possible caused by gas expansion due to removal of overburden of sediments from the Barents Sea. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4290 |
| Abstract: | SAMMENDRAG Vannøya ligger lengst nord i Vest- Troms gneisregionen, en provins bestående av neoarkeiske til mesoproterozoiske bergarter av varierende sammensetning. Området var utsatt for en langvarig fase med rifting som skjedde som følge av oppsprekkingen av det Arkeiske kontinentet. Hovedfasen av riftingen fant sted for 2.5-2.4 Ga siden. Den mafiske intrusjonen på Vannøya har vært utsatt for en omfattende metasomatose, som førte til at de opprinnelige magmatiske mineralene ble fullstendig erstattet av metamorfe mineraler. På grunn av dette er den kjemiske sammensetningen til protolitten ukjent. Den metasomatiske hendelsen var antagelig knyttet til deformasjon. Store deler av intrusjonen består imidlertid av en bergart som ikke har vært deformert og bevarte sin primære magmatiske tekstur. Fluidinnfiltreringen forårsaket hydrering av bergarten under grønnskiferfacies forhold. Den observerte omvandlingen av aktinolitt til hornblende tyder på at de eksotermiske reaksjonene under denne hendelsen førte til en temperaturøkning tilsvarende øvre grønnskiferfacies (under 500˚C). Dannelsen av albittiserte og homogent epidotiserte partier i bergarten, kuleformede domener anriket på epidot, og lignende domener anriket på biotitt var forårsaket av tilførselen og/eller omfordelingen av elementer som Na, Ca, Si, Fe, Al, Sr, K, Rb, Ba og REE. Den metasomatiske prosessen bestod av tre faser, som foregikk muligens samtidig: albittisering, epidotisering og dannelse av partier anriket på biotitt. Innfiltreringen av et fluid som var anriket på Na førte til at det ble dannet albittiserte partier i bergarten. Dette fluidet initierte mobilisering av Ca fra magmatiske mineraler. Elementet ble oppløst i fluidfasen og inkorporert i epidot i deler av bergarten der forholdene var gunstige for krystalliseringen av mineralet. Bergarten anriket på epidot viser en anrikning på REE, Sr og Pb, noe som indikerer mobilitet til disse elementene under metasomatosen. Betydelige mengder av kalium var også oppløst i fluidet. XRF- dataene viser at Cs, Rb, Ba og Li har høyere verdier i bergarten anriket på biotitt. Dannelsen av de epidot- rike og de biotitt- rike domenene kunne ha skjedd samtidig, siden fraksjoneringen av elementene som blir inkorporert i strukturen til epidot og biotitt ikke var konkurrerende. Opprinnelsen til fluidet er antatt å være marin, på grunn av omfattende albittisering i enkelte områder, noe som innebærer introduksjon av store mengder Na. Opptreden av turmalin indikerer tilstedeværelse av bor under omdanningen, som igjen støtter den overnevnte hypotesen. Interaksjoner av fluidet med de omkringliggende sedimentene er også sannsynlig. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4243 |
| Abstract: | Det er fremsatt flere teorier når det gjelder hvordan klorholdig amfibol dannes, men inntil nå har det ikke lykkes å få indikert disse ved hjelp av eksperimenter. I denne oppgaven er hypotesen til Kullerud (1996) om underskudd av fluid som årsak til dannelse av klorholdig amfibol sjekket, ved å tilsette forskjellige fluid (NaCl + H2O) og (HCl i 37 % løsning), samt underskudd (1 wt%) og overskudd (4 og 8 wt%) av fluid i forsøk med pulver av gabbroanorthositt under høyt P og T. Det ble dannet klorholdig amfibol i noen av forsøkene, men disse er i stor grad NaCa amfibol i motsetning til det som er kjent fra naturen der de fleste er Ca amfibol, og det er derfor noen avvik i forholdene Cl vs Na, K, Fe og Mg i forhold til naturlig forekommende amfibol. Det er blandt annet ikke funnet noen positiv korrelasjon mellom K og Cl i amfibol dannet i dette forsøket. Det er også kjørt forsøk ved flere forskjellige temperaturer for å se om temperatur er en variabel når det gjelder Cl i amfibol. Dette ble gjort for å se om Cl innhold i amfibol kan brukes til termobarometri, og også om Cl innhold i amfibol kan gi en pekepinn på fluidsammensetningen til fluidet som var tilstedet da amfibolen ble dannet. Eksperimentene ble gjort ved Petrologisk laboratorium ved Universitetet i Tromsø, og det ble brukt ett finmalt pulver av en gabbro anorthositt fra Flakstadøy. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1041 |
| Abstract: | Gas hydrates are solid compounds of a guest gas molecule (primarily methane) enclosed in a lattice of host water molecules, occurring under specific pressure-temperature conditions in both natural and manmade environments. In the past decade, gas hydrates are increasingly investigated as a potential new energy source. This thesis presents an integrated evaluation of the gas bound within the hydrate province of the Nyegga area, located in the southern Norwegian Sea. Gas hydrates have long been inferred in the region on the basis of bottom simulating reflections (BSRs). A stochastic Monte Carlo-type calculation was conducted to calculate the in-place gas bound within a gas hydrate zone, as well as within the associated free gas and chimney zones. A prospect, defined by the BSR-extent, is evaluated with focus on the uncertainty of the various reservoir parameters. The lateral variation in reservoir parameters, particularly the 3D reservoir extent and gas saturation, is poorly constrained using the available data and thus results in a large range of input parameters. The Nyegga prospect appears to hold approximately 700 GSm3 of gas in the mean case, roughly comparable to the Ormen Lange gas field. The uncertainty related to the input parameters gives a wide spread of in-place volumes of ca. 180 GSm3 (P90) to >1400 GSm3 (P10). The majority of the resources appear to be bound in the solid gas hydrate zone, followed by the free gas zone and the chimney zone. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2326 |
| Abstract: | Forskning relatert til fjellskred har oftest fokusert på geomorfologiske fenomener og overflateprosesser, og i mindre grad den betydningen strukturen i berggrunnen kan ha for utrasning. Studiet av fjellskredet i Laksvatnfjellet er en kombinasjon av fagfeltene berggrunnsgeologi, strukturgeologi og geomorfologi. Til sammen har dette dannet grunnlaget for å kunne tolke blant annet skredmekanismer, kontrollerende faktorer og drivkrefter til skredet. Skredet avgrenses i øvre del av en NNØ-SSV og NØ-SV strykende forkastning som er parallell med bakskrenten, og en ØNØ-VSV strykende forkastning som følger en linær elvedal i sør. I øvre deler av skredet er det opptreden av morfologiske rygger, som er tolket å skyldes rotasjon utover av bergrunnen, ved utglidning langs et plant hovedglideplan i bakskrenten. I nedre deler av skredet er det terrasser som er tolket å ha blitt rotert inn mot fjellsiden, ved utglidning langs listriske glideplan. Den indre strukturen i berggrunnen (foliasjon, krenulasjonskløv, sprekker og forkastninger) er viktige faktorer som har styrt utviklingen og lokaliseringen av skredet. Utglidning langs underliggende plan i berggrunnen er den viktigste skredmekanismen, og kan ha skjedd i form av creep langs glideplanene. Dette kan også være årsaken til bevegelse i skredet i dag, som blant annet er påvist av InSAR data. Et eventuelt sammenhengende basalt glideplan i skredet er antatt å ha en rampe-flate geometri. Observasjoner på blotningsskala antyder også flere interne glideplan med trappetrinnsgeometri. En teori er derfor at det kan eksistere flere interne glideplan i skredet, istedenfor eller i tillegg til et sammenhengende basalt glideplan. Ytre drivkrefter som kan ha medvirket til skredet er blant annet seismisk aktivitet knyttet til reaktivering av mesozoiske forkastninger på land og stressavlastning i berggrunnen som følge av deglasiasjon. Strøket til forkastningene som avgrenser skredet, samsvarer med trenden av mesozoiske regionale forkastninger på land i og på sokkelen utenfor Nord-Norge. Reaktivering av disse er derfor antatt og medvirket til initiering skredet i Laksvatnfjellet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3415 |
| Abstract: | En studie av et fjellskred klassifisert som en katastrofal masseutglidning på et underliggende glideplan. Fjellskredet befinner seg i Nomedalstinden på nordøstsiden av Kåfjorden i Troms fylke. Skredet har oppstått i planfolierte granatglimmergneiser i Kåfjordgruppen i Reisadekkekomplekset. Bergartene er gjennomsatt av et sprekkemønster med flere populasjoner av sprekker. Observasjoner gjort i felt blir sett i sammenheng med regionale kjente topografiske lineasjoner og strukturer, samt satellittfoto og digitale elevasjonsmodeller. Helningsgradienten i skråningen hvor skredet har oppstått er forholdsvis lav, under 30°. Skredet primære glideplan har en rampe-flate geometri, og i de steileste delene av planet følger glideplanet foliasjonen med et fall på omkring 35°. Foliasjonens orientering er tilnærmet konstant utenfor skredet. Vi finner indikasjoner på intern rotasjon av en halvgraben knyttet til at glideplanet er listrisk under sentrale deler av skredet. Mylonittisk foliasjon danner et effektivt glideplan. Langsgående sprekker bidrar til en rampe-flate geometri for glideplanet. Skredet avgrenses i nord av et Ø-V orientert lineament som samsvarer med regionale topografiske lineamenter og strukturer. Morfostrukturer i skredet tolkes som indikatorer for deformasjon knyttet opp mot strukturer i berggrunnen. Det blir diskutert hvilke faktorer som har vært styrende for at skredet kunne utløses i bergartene i Nomedalstinden. Det presenteres en modell for en kronologisk utvikling av skredet og en diskusjon rundt risikoen for framtidige utrasninger. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3655 |
| Abstract: | Mulig bevis for vertikal migrasjon av fluider gjennom forkastninger i sørvestlige deler av Barentshavet eksisterer i form av akustisk maskerte områder, tegn til akkumulasjoner og pockmarks. Alle områder med vertikal akustisk maskering forekommer i sammenheng med forkastninger som foreslås å fungere som strømningsveier for fluidene. Maskeringen er funnet i et intervall fra 570 ms TWT til 1590 ms TWT som kan antyde en lekkasje fra dypere til grunnere områder. Fluidene kan komme fra dypereliggende reservoarer på Loppahøyden og/eller fra distale kilder i områder med høyere begravningsdyp. Form og utstrekning på de vertikale maskerte områdene varierer, noe som kan indikere variasjoner i væskestrømmen, både med tanke på mengde og intensitet. De maskerte områdene terminerer i amplitudeanomalier langs URU (Upper Regional Unconformity), alle med reversert polaritet sammenlignet med havbunnsrefleksjonen. Dette kan bety en akkumulasjon av fluider under impermeable enheter, enten grunnet lav permeabilitet i de høyt kompakterte, kvartære, overliggende avsetningene, eller grunnet tilstedeværelse av gasshydrater. Havbunnen og URU inneholder fordypninger med diametre i størrelsesorden 30-450 m. Fordypningene er forsøkt satt opp mot forkastninger i området for å se om det eksisterer en sammenheng mellom forkastningsrelatert migrasjon, fordypninger på havbunnen og langs URU. Forekomsten av slike fordypninger kan også komme av fri gass fra smeltede gasshydrater. I tillegg til akkumulasjonen funnet over de akustisk maskerte områdene langs URU, er det foretatt en kartlegging av kanallignende strukturer i ulike nivå av Snaddformasjonen for å se om det eksisterer en sammenheng mellom mulige akkumulasjoner i kanalene og andre migrasjonstegn i området. Det hele settes i en større regional sammenheng, hvor heving og erosjon trolig kan være styringsprosesser bak fluidlekkasjen som er observert. Trolig kan studien av slike prosesser gi en indikasjon på tidspunktet for migrasjonen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3421 |
| Abstract: | The Vestnesa Ridge is a 100 km long and ≈3 km wide sediment drift NW of the Svalbard Margin deposited on young oceanic crust. The crest of the Vestnesa Ridge is pierced by 133 pockmarks, where the orientation and elongation is controlled mainly by processes such as positioning of faulting, creeping of sediments or similar down-slope processes. High resolution single seismic reflection data together with chirp data across these pock-marks allowed connecting the potential fluid flow pathways in the sub seabed such as acoustic chimneys and faults to the pockmarks at the seabed. The acoustic datasets encompass very high resolution swath bathymetry data gridded to 15m together with very resolution chirp data. A cross cutting BSR (bottom- simulating reflection) exists in the study area defining the base of the GHSZ (Gas hydrate stability zone), that becomes shallower towards the spreading zone due to increases in heat flow. The GHSZ overlays an approx. 150 m thick layer with en-hanced amplitude reflections suggesting considerable amounts of free gas beneath the GHSZ. Due to reduced permeability in hydrated sediments, gas apparently migrates below the GHSZ along the flanks of Vestnesa Ridge upwards towards the crest. Here the pressure builds up as it get trapped below the GHSZ. Acoustic chimneys connects to the seabed pockmarks and pierce through the GHSZ providing a pressure valve for the free gas zone directly beneath the BSR and possibly for the deep acoustic turbidity zone, where gas may accumulate. Suggested source regions of fluid flow encompass both a depth window for thermogenic gas and a shallow temperature window for biogenic gas. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1734 |
| Abstract: | This thesis describes a study that was carried out in the Tertiary fold-and-thrust belt of Svalbard, in the mountain range of Mediumfjellet summer 2007 and 2008. The focuses were on: i) further describing the larger structures of the Mediumfjellet, ii) analyze the fracture distribution in the limestone beds associated with the major structures in the area. Available data sets are based on photo textured Lidar scan and extensive field observations. The Mediumfjellet thrust stack is situated in the so-called central zone of the Spitsbergen fault-and-thrust belt. The mountain range displays three in-sequence thrusts (M1, M2, and M3) and one out-of-sequence thrust (G), with associated hanging wall anticlines. The anticlines are in general upright and tight, locally with overturned forelimbs, and characterized by thickening of the hinge zone and thinning of the forelimb. Lateral variations caused by oblique ramps, fault segment linkage, and lateral changes in the fold geometry and the fold plunge make the thrust system a complex deformation zone. The fracture system has been divided into three populations, namely; i) Perpendicular fractures including conjugate shear fractures and extensional fractures, ii) conjugate hybrid shear fractures, and iii) thrust fractures. Based on the systematic relationships to the fold axis, the perpendicular and hybrid fractures, are interpreted as syn-folding fractures, whereas observations of folded thrust fractures support a pre-folding event. This study thereby suggests a 2 stage kinematic fracture model, where the pre-folding thrust fractures indicate a NW-SE to N-S contraction, and the syn-folding fractures reveal NW-SW to E-W contraction. Fractures that do not fit into this model are assumed to be a result of lateral local variations or reactivation of existing fractures. When comparing the fracture intensity to the fold domains, the highest intensity is situated in the hinge zone. This implies a fold mechanism with fixed hinge folding, most commonly ascribed to fault-propagation folding or transported fault-propagation folding. Assuming good permeability for large throughgoing fractures and good porosity when there is a high intensity of short bed-terminating fractures, the study suggests a model with good fluid pathways in the forelimb near the major thrusts, and well developed short fractures in the major fold hinges, indicating the location of a possible reservoir. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1800 |
| Abstract: | The Nyegga area is located at the north-eastern escarpment of the large Storegga Slide on the south of the Vøring plateau. The region has long been a natural laboratory for shallow fluid flow investigations, mainly due to the large number of fluid flow expressions found on the bathymetric and seismic data, and the possibility to investigate the relationship between fluid flow, gas hydrate formation and slope stability. The seafloor at Nyegga is marked by hundreds of small depressions and mounds. These are in turn the upper termination of semi-circular zones of low amplitude, upbended or downbended reflections called acoustic chimneys or pipes. These chimneys terminate also at different stratigraphic horizons below the seafloor and have been interpreted as episodic fluid flow expulsion features. Underlying Eocene-Oligocene polygonal fault systems are suspected of being a long term source of fluids to the shallow subsurface sediments, while Tertiary domes are suspected to be possible leakage areas for thermogenic fluids. The area is characterized by the presence of free gas trapped beneath a seal of gas hydrates as indicated by a bottom simulating reflector (BSR). In this study 287 pockmarks, 23 mounds and 441 acoustic chimneys were investigated using high resolution swath bathymetry and 3D seismic data. The data allowed mapping and quantification of several parameters of seabed and subseabed expressions of fluid flow. The results showed that the pockmarks and mounds at Nyegga are not directly related to the polygonal fault system, but instead are product of blowout events originating from two locally overpressured shallow reservoirs overlying the polygonal fault system. Indications of fluid migration starting from the base of the polygonal faults system were found, but these fluids are most likely being distributed by the shallow reservoirs. The blowout events are the result of hydraulic fracturing starting mainly from structural crests or updip pinchouts within free gas-accumulation zones beneath the base of the gas hydrate stability zone or from traps beneath glacigenic debris flow deposits. Quantification of the pockmarks, mounds and acoustic chimneys showed that the largest pockmarks and mounds are found overlying structural closures and traps with presumably highest overpressure within the free gas zones, indicating a relationship between their size and the degree of overpressure. Pockmarks, mounds and acoustic chimneys are mainly elongated features and in some areas their orientation was found to be parallel to the free gas trapping structures in the subsurface. This is an indication that the orientation of pockmarks and mounds in these areas is inherited from the acoustic chimneys and hence from the axis of hydraulic fracturing. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1677 |
| Abstract: | In 2008 Scandinavian Highlands discovered a gold mineralization within the Mauken basement window. The Mauken basement window is a thought to be an eastward continuation of the West Troms Basement Complex which is a series of rocks with an age span from Neoarchaean to Paleoproterozic. The mineralization found in a steeply dipping NW-SE striking shear zone and is hosted in a meta-sedimentary unit. The rock which hosts the mineralization is metamorphosed under greenschist facies conditions. The protolith for the mineralization has not been determined and could be of magmatic or of sedimentary origin, which the rocks surrounding the mineralization are. Surrounding the mineralization is a halo of sericitization, but the rock is also influenced by chloritization and local carbonatization. The mineral assemblage of the mineralization is dominated by quartz, micas, and carbonates. The gold mineralization is closely linked to the formation of arsenopyrite, since most of the gold is found as inclusions in arsenopyrite grains. The deposit is likely to have been formed in relation to the Svecofennian orogeny and could be classified as an orogenic gold deposit. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5209 |
| Abstract: | Holmsletfjella is situated on the southern side of St. Jonsfjorden on the archipelago of Svalbard. The drill core herein studied is part of an exploration program by Store Norske. Chemical analysis of the drill cores in combination with the geological history have reviled the Holmsletfjella Formation and the Ultramafic Vestgötabreen Complex to have been altered by fluids migrating through the rocks during the formation of the Caledonian mountain chain. These fluids were sourced from VAMSNAZ (V, As, Mo, Se, Ni, Ag and Zn) shales, which is an excellent source of gold. At the same time as the fluids were migrating the serpentinites of the Ultramafic Vestgötabreen Complex underwent listwanite alteration that resulted in partial alteration of the serpentinites into listwanites. Possible gold deposits may have been displaced or remobilised during the generation of the West Spitsbergen Fold Belt thereby making the work locating the gold deposits harder. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4237 |
| Abstract: | Kolluviale vifter er en utbredt landskapsform i Nordnorske fjell, men er lite studert. Det er utført geomorfologiske og sedimentologiske undersøkelser av tre kolluviale vifter i Storfjord og Signaldalen, Troms. Under siste istids maksimum var området dekket av is. Studieområdet ble deglasiert mellom 9800- 9300 år BP, og denne perioden regnes som starttidspunktet for vifteutbyggingen. Sedimentasjonsraten var trolig størst i en tidlig fase. Aktiviteten av massebevegelsesprosesser er størst under paraglasiale forhold som følge av ustabilitet i fjellene på grunn av en hurtig landhevning, stor tilgang på løsmasser og mangel på stabiliserende vegetasjon i fjell og skråninger. Stratigrafiske undersøkelser av viften under Mannfjellet indikerer hurtigere sedimentasjonsrate i tidligere postglasial tid. Den kolluviale viften ved Indre Berg i Storfjord viser en moderat gradient. Viften er dominert av debrisflow som avsetningsprosess. Den kolluviale viften under Otertind i Signaldalen er en mer sammensatt vifte, der ulike prosesser dominerer på forskjellige deler av viften. Den kolluviale viften under Otertind har en veldig bratt overflate. Snøskred er en avsettende prosess på hele vifteområdet, og på den sentrale delen av viften er det snøskred og steinsprang som dominerer. På kantene av viften er debrisflow den dominerende prosessen. Den kolluviale viften under Mannfjellet er også en vifte sammensatt av ulike prosesser. I de øvre delene av viften dominerer debrisflow, mens lengre ned vises en overgang mot hyperkonsentrerte strømmer. De hyperkonsentrerte strømmene går så videre mot fluviale prosesser når vanninnholdet øker sammenlignet med sedimentinnholdet i massestrømmen. Den kolluviale viften under Mannfjellet er en veldig slak vifte, spesielt i nedre del. Denne representerer en overgang mot en alluvial vifte. Kolluviale vifter dominert av hurtige massebevegelsesprosesser gir brattere overflate, men debrisflow gir mer moderate gradienter, mens vannrike massestrømmer gir slake vifter. Debrisflow i området startes ved en kritsk kombinasjon av tre faktorer, tilstedeværelse av løsmasser, gradient over 27° og tilførsel av vann (nedbør/smeltevann). Bevegelsesmønsteret og avsetningene til en debrisflow er sterkt påvirket av terrengets topografi, og avsetter sedimenter avhengig av forandringer i gradienter. Aktiviteten på viftene er påvirket av klimaforandringer, og det har vært en økning i aktiviter de siste 50 år, med den kraftigste økningen de siste 15 årene. Dette kan skyldes et mildere og fuktigere klima med hyppigere tilfeller med intense nedbørsperioder. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1145 |
| Abstract: | Den kvartære lagpakken er analysert med fokus på glasial geomorfologi. Dette er gjort ved bruk av tre-dimensjonale (3D) seismiske data fra Nordkappbanken, sørvestlige Barentshav. I tillegg til havbunnen er det identifisert 2 begravde flater som begge er påvirket av glasiale prosesser. Geomorfologien til den stratigrafisk grunneste av de begravde flatene viser flere store depresjoner som er opp til 65 meter dype, 2 til 6 km brede og dekker et lateralt område på til sammen rundt 60 km2. Rygger av sedimenter like nord-nordvest for depresjonene har nesten samme form og volum som disse, og sammen er depresjonene og ryggene tolket til å representere “hill-hole pairs”. På samme flate er det observert rette langstrakte furer orientert sør-sørøst / nord-nordvest, tolket til å være mega-skala glasiale lineasjoner formet av raske isstrømmer. Mega-skala glasiale lineasjoner sett i sammenheng med “hill-hole pairs” indikerer pro- eller subglasial glasitektonisk deformasjon. Alderen til den begravde flaten er rundt 17.1 til 16.6 kal ka, som tilsvarer en tid da isdekket i Barentshavet trakk seg tilbake. Perioder med stillstand i tilbaketrekningen og fremrykk av isdekket har trolig spilt en stor rolle for de glasitektoniske prosessene i studieområdet. Seismiske data indikerer forekomst av grunn gass i områdene med glasitektoniske formelementer. Denne gassen kan ha ført til dannelse av svakhetssoner og ustabile sedimenter, og har trolig medvirket til glasitektonisk erosjon. Studieområdet ligger i dag innenfor stabilitetssonen for gasshydrater med struktur II, og det er indikert at denne typen gasshydrater kan ha medvirket til de glasitektoniske prosessene. På bakgrunn av at gasshydrater med struktur II inneholder tyngre hydrokarboner, og siden det er grunn gass i studieområdet er det sett nærmere på mulige migrasjonsruter for fluider. Et tett nettverk av forkastninger, saltdiapirer og påviste hydrokarboner i den underliggende berggrunnen indikerer migrasjon av tyngre hydrokarboner fra dypere hydrokarbonreservoarer opp i de grunne avsetningene. Depresjonene er dype og opptrer også på den stratigrafisk dypeste begravde flaten (URU), slik at den underliggende sedimentære berggrunnen er erodert. Denne erosjonen observeres bare i områder der den underliggende sedimentære berggrunnen består av kritt-avsetninger, noe som tyder på at kritt-enheter kan ha vært svakhetssoner som ble erodert lettere enn omkringliggende bergartsenheter. Avslutningsvis er en mulig relasjon mellom glasitektonikken og de store formelementene Nordkappbanken bueformede rygg og Nordkappbanken sedimentære kile vurdert. Nordkappbanken bueformede rygg er tolket til å være en endemorene avsatt under isdekkets fremrykk for 16 kal ka, og den glasitektoniske deformasjonen diskuteres til å ha en sammenheng med dette fremrykket. “Hill-hole pairs” er lokalisert under denne endemorenen, og det er foreslått at de kan være et resultat av proglasial oppskyving av sedimenter. Det er også foreslått at det har vært store mengder sedimentrikt smeltevann involvert i deglasiasjonen, noe som førte til at Nordkappbanken sedimentære kile ble avsatt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5210 |
| Abstract: | During previous studies of the Upper-Palaeozoic carbonate build-ups at the Loppa High in SW Barents Sea, a connection between locations of the build-ups and syn-depositional faults was observed. This thesis is studying this relationship in detail, applying the Ant-tracking semi-automated method for detection of faults. To my knowledge, this relatively new method has not been used in the Barents Sea area before. The Ant-tracking is a patent protected technology developed by Schlumberger Stavanger Research for PetrelTM software for automatic detection of faults and fractures from three dimensional seismic data. In this thesis, two 3D seismic surveys were used, the SG9810 survey and the high resolution NH0372 site survey. In both of these surveys faults and fractures were revealed. These were further analyzed and also visualized in three dimensions. The connection between the positions of the Upper-Palaeozoic carbonate build-ups and the positions of faults and fractures was confirmed. Furthermore, all the detected build-ups were associated with one or two faults or fractures. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2494 |
| Abstract: | Formålet med oppgaven har vært å gi en geomorfologisk analyse av havbunnen og grunne begravde flater i de glasigene sedimentene i området rundt Nordkappbanken i det sørvestlige Barentshavet for å øke vår kunnskap om deglasiasjonen i dette området. Datagrunnlaget har vært fem 3D-seismiske datasett i kombinasjon med et tett nett av regional 2D-seismikk. Oppgaven viser at havbunnen i det sørvestlige Barentshav er sterkt preget av pløyespor fra isfjell. Disse pløyesporene er brukt til å rekonstruere havstrømmene under deglasiasjonen, og viser at den dominerende havstrømmen i det sørvestlige Barentshavet var fra vest-nordvest mot øst-sørøst. På havbunnen er det også funnet ryggformer dannet ved at store isfjell har skjøvet opp sedimenter. Slike former er tidligere ikke beskrevet i litteraturen. Subglasiale smeltevannskanaler og tunneldaler viser at det har vært et stort subglasialt dreneringssystem med store mengder smeltevann i studieområdet. Nordkappbanken er en avsetning som består av Nordkappbanken bueformede rygg, som er tolket til å være dannet som en stor morenebanke ved en grunningslinje fra is som har kommet ut fra Djuprenna, og av Nordkappbanken sedimentære kile, som for det meste trolig består av glasimarine sedimenter fra isen som dannet den bueformede ryggen. Isdekkets plassering ved dannelsen av Nordkappbanken er deretter rekonstruert. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1438 |
| Abstract: | The Malangenfjord, with its deep sill and good hydrological communication with the Norwegian Sea, has been the site for a high resolution paleoclimatic investigation. By using benthic foraminifera and stable isotopes from a marine sediment core, this study will reconstruct the changes in inflow of warm Atlantic Water at a high-latitude setting. Radiocarbon dating has give ages between 8000 – 1500 cal. yrs BP. The benthic δ18O values increases from 1.8‰ to 3‰ in the period from 8 to 1.5 cal. kyr yr BP. Interpretations indicate that this isotopic enrichment reflects a drop in the bottom water temperature from 10°C to 5.5°C, the latter being around 1.5°C colder than the modern temperature in the Malangenfjord. Additional data was retrieved from Ingøydjupet in the southern Barents Sea, in order to investigate the paleoclimatic changes in the North Cape Current. This record ranging from 15000 – 0 cal. yrs BP, has to tolerate a low resolution and a highly uncertain age model compared to the record from the Malangenfjord. Nevertheless it displays a deglacial unstable period, thermal optimum and a later enrichment in the benthic δ18O values from 2.8‰ to 3.6‰. The preliminary interpretation suggests a late Holocene cooling with bottom water temperatures dropping from 6°C to 2.5°C, the latter being 1.5°C colder than modern temperature for the area. The study gives evidence for a long-term cooling with rapid changes superimposed on the general trend. The overall cooling trend correlates with the decreasing insolation at 70°N and isotopic data from the North GRIP ice core project. Several cold events could be interpreted as periods with reduced inflow of Atlantic Water, and vice versa for warmer events. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1345 |
| Abstract: | Multi-proxy analyses of six sediment cores (including lithostratigraphy, physical properties, granulometric analyses, and XRF scanning), and analyses of swath bathymetry and chirp data were integrated to elucidate the Holocene sedimentary processes and palaeoenvironments in Smeerenburgfjorden, northwest Spitsbergen. Three basins separated by two sills define the present-day large-scale bathymetry. A transverse ridge in the innermost part of the fjord represents the Little Ice Age (LIA) maximum position of Smeerenburgbreen. Slide scars along the fjord sides and mass transport deposits in the basins indicate repeated mass wasting. Recessional moraines deposited during the last deglaciation suggest a mean annual retreat rate of 140 m/year. Another set of recessional moraines deposited between the maximum LIA position of Smeerenburgbreen and its present day terminus indicate a mean retreat rate of the ice front of ~87 m/year. Although only some of the recessional moraines deposited during the last deglaciation are expressed on the modern seafloor, chirp data reveal that they occur throughout the entire fjord. Suspension settling, ice rafting and mass wasting are the main sedimentary processes acting in Smeerenburgfjorden. Suspension settling is most important in the inner parts of the fjord, resulting in high sedimentation rates that rapidly decrease with increasing distance from the main sediment sources. Strong out-fjord decreasing trends in magnetic susceptibility and Fe-content indicate that these properties are related to material originating from the Hornemantoppen granite in the catchment of Smeerenburgbreen and are, thus, useful proxies for the reconstruction of the activity of the glacier. Relatively little ice rafting, most likely related to warmer surface water conditions, occurred between 8650 and 7350 cal. years BP. Ice rafting from both sea-ice and icebergs increased around 6200 cal. years BP and peaked at ~5200 cal. years BP, associated with a regional cooling. Smeerenburgbreen became more active around 2000 cal. years BP. It probably retreated during the Roman Warm Period (50 BC – AD 400) and advanced during the Dark Ages Cold Period (AD 400 – 800). From AD 1300 – 1500 (late Medieval Warm Period; AD 900 – 1500), ice rafting, sedimentation rates and productivity increased in the inner fjord. The Little Ice Age was characterised by reduced ice rafting, possibly linked to an increased sea-ice cover suppressing iceberg drift. An increase in Ice Rafted Debris (IRD) commencing around AD 1880 is suggested to represent the beginning of Smeerenburgbreen’s retreat from its LIA maximum towards its present position. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4650 |
| Abstract: | The aim of this master thesis is to investigate ice streams dynamics in Bjørnøyrenna and Nordkappbanken areas in south-west Barents Sea shelf Ice streams are responsible for the drainage of majority of ice from ice sheet and play a key role in the dynamic nature and stability of ice sheets, based mainly on six 3D seismic data sets,. Regional 2D lines are also used to establish the regional stratigraphy and for correlation purposes. A total of 15 horizons were interpreted in the various cubes. On all the sub-surface horizons, depressions and megascale glacial lineations (MSGLs) were observed, the latter being indicative of fast flowing paleo-ice streams. Most of these surfaces exhibit multiple generations of MSGLs indicating changes in ice stream source areas or flow of different ice streams. The paleo-ice streams on the seafloor are attributed to deglaciation of the Barents Sea while some of the subsurface paleo-ice streams may have formed during the Last Glacial Maximum (LGM). Glaciotectonic origin is inferred for most of the depressions with some being additionally attributed to fluid flow expulsion. Channels are inferred to be formed from glacial melt-water. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5207 |
| Abstract: | Kartlegging av kontakten mellom Tromsødekket og SMC (Nakkedalsdekket) i felt og mikroskopstudiet av tynnslip fra feltområdet, viser en to episoder (DT1 og D2) med deformasjon i Tromsødekket og tre episoder (DS1, DS2 og D2) i SMC. SMC og Tromsødekket viser forskjellig metamorfose før enhetene kom i kontakt i en sen fase av D2 episoden. I Tromsødekket er det observert en tidlig NØ-SV forkortning tolket til DT1 episode, som relativt sett, er eldre enn D2 episoden. D2 episoden medførte en kontinuerlig retrogradering av Tromsødekket fra høy amfibolittfacies til høy grønnskiferfacies. Bevegelsen av Tromsødekket er tolket til å være en kontinuerlig fra NV mot SØ. SMC har fått dannet foliasjon i metagabbro ved DT1. Anatekse i SMC hendte ved DT2 episoden, før opprettelsen av kontakt (sen D2) med Tromsødekket. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3409 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no