Now showing items 1-20 of 54
Next Page| Abstract: | The Nyegga study area of the thesis is located at the north-eastern escarpment of the Holocene giant Storegga Slide. It lies on the southern part of the Vøring plateau on the mid-Norwegian continental margin at approximately 700-1000m water depth. The area has been known to be prone for submarine sliding and is therefore an excellent location for studying morphological features to infer slide mechanisms and development. A major effect of submarine slides is seen on the seafloor of the Nyegga area, as the Storegga Slide sidewall marks a clear transition from undisturbed marine sediments to the disrupted, chaotic morphology in the slide scar. Two other slides termed the T and U slides have been discovered in the study area. All three slides lie within the Plio-Pleistocene Naust Formation; both the T and U slides are likely of middle Pleistocene age, at 200 and 400 Ka respectively. The three slides have been investigated using 3D seismic data provided by Statoil (ST0408 cube). It allowed mapping the top and bottoming horizons of the slides and utilizing a volumetric approach for visualization and interpretation of the sliding processes and directions. The identified kinematic indicators, which include slide blocks, ridges and head-/sidewalls, suggest a similar north-south direction of material transport for all three slides. For the Storegga Slide it refers to the post-sliding after the major east-west directed slide event at 8180 cal years BP. 27 depression, fault-like features interpreted to be crown cracks distributed amongst the slides were identified and their extension quantified. The presence of crown cracks and other morphological features suggest retrogressive slide developments though alternatives are possible. Failure within the study area was initiated because of a retrogression of slide material that occurred down-slope where excess pore pressure may have decreased along layers that provided zones of weakness. A number of glide planes have been observed for each slide, all of them occurring in marine deposits representing zones of weakness. Today’s areas of spreading and crown cracks at Nyegga may be a geohazard and a risk for nearby pipelines and installations on the seabed. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2493 |
| Abstract: | To 3D-seismiske datasett fra den sørvestlige delen av Vøringmarginen på midtnorsk kontinentalsokkel er blitt brukt til å analysere den øvre del av Naustformasjonen (~0,5-0,2 ma). En seismisk stratigrafi med fire hovedenheter er etablert (enhet 1-4). De to eldste enhetene (enhet 1 og 2) er dominert av glasiale debrisstrømmavsetninger dannet under glasiale maksima da det Fennoskandiske isdekket nådde ut til eggakanten. Deler av enhet 2 er senere deformert ved yngre rashendelser. De to yngste enhetene (enhet 3 og 4) er karakteriseres som rasavsetninger og er relatert til Vigridraset og Sklinnadjupraset. I enhet 3 er det identifisert kompresjonsstrukturer dannet ved at godt konsoliderte avsetninger er blitt brutt opp og skjøvet inn over mer uforstyrrete deler. Mindre konsoliderte avsetninger er deformert ved kompresjon som resulterte i dannelse av foldestrukturer. Avsetningene i enhet 4 viser at utrasningene var karakterisert ved en komplisert strømningsprosess med utvikling av gjennomgående skjærsoner som skiller soner av sedimenter med ulik grad av deformasjon. De ulike sonene kan være avsatt til noe ulik tid eller ha bevegd seg med ulik hastighet i en hendelse. Sklinnadjupraset ble trolig utløst like etter Vigridraset. Sklinnadjupraset har trolig utviket seg retrogressivt og fylt igjen øvre del av rasgropa dannet av Vigridraset. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2498 |
| Abstract: | I denne oppgaven har 3D seismiske data blitt benyttet for å studere den øvre del av Naustformasjonen fra den midtre delen av Vøringmarginen på den midt-norske kontinentalmarginen. Oppgavens hovedfokus har vært å beskrive og tolke paleomiljøet i perioden 0,8 Ma og frem til nåtid med hovedfokus på Sklinnadjuprasets utvikling og genesen av de ulike rasavsetningene i studieområdet. En seismisk stratigrafi er etablert for de tre hovedenhetene Naust U, S og T. Denne er korrelert med publiserte, regionale 2D linjer, som tidligere har blitt benyttet i studier av Naustformasjonen. Den eldste enheten, Naust U, domineres av avsetninger som viser en pålappende intern seismisk signatur, dominert av undulerende, parallelle og kontinuerlige refleksjoner av medium amplitude. Disse avsetningene relateres til et avsetningsmiljø hvor sedimenter trolig har blitt påvirket av havstrømmer under avsetning. Langstrakte hauger tolkes til å være konturitt-driftavsetninger og representerer derved en videreføring av avsetningsmiljøet i den underliggende Kaiformasjonen. Kaiformasjonen har et polygonalt forkastningssystem som trolig også påvirker den overliggende enheten Naust U. Øvre del av enheten Naust U viser ett skifte i sedimentasjonsmiljø, som et resultat av at det Fennoskandiske isdekket avsatte glasigene sedimenter i form av glasiale debrisstrømmer innenfor studieområdet. Naust S inkluderer tykke glasiale debristrømavsetninger med en mektighet på opptil 100 meter. Disse avsetningene er korrelert til Elster glasiasjonen, som markerer den tredje siste glasiale perioden i Skjoldryggen-regionen. Disse avsetningene har blitt utsatt for betraktelig erosjon og remobilisering som kan knyttes til Sklinnadjupraset. Innenfor studieområdet antas raset å ha utviklet seg i fem ulike faser, basert på tilstedeværelsen av gjennomgående skjærsoner som skiller avsetninger med ulike morfologiske og seismiske karakteristika. Interne skjærsoner indikerer et komplekst samspill mellom erosjons- og avsetningsprosesser også innenfor sonene. Den yngste enheten, Naust T, representerer et markant skifte i sedimentasjonsmiljø til hemipelagiske og konturittiske prosesser som helt, eller delvis draperer de underliggende rasavsetningene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4646 |
| Abstract: | Analyser av 3D seismiske data fra Ormen Lange området på den midtnorske marginen har resultert i oppdagelsen av amplitudeanomalier som krysser diskordant opp gjennom, de sterkt polygonalt forkastede, biogene silikasedimentene i Bryggeformasjonen av Oligocen alder. Disse amplitudeanomaliene har en slående likhet med lignende amplitudeanomalier som er tolket til å være sandintrusjoner i Nordsjøen. Kartlegging av amplitudeanomaliene i Bryggeformasjonen viser at disse har en skålformet geometri med en vertikalutbredelse på over 400 meter og en samlet arealutstrekning på ca. 18 km2. Amplitudeanomaliene er tolket til å være storskala sandintrusjoner med opphav fra remobilisert sand fra reservoaret i Ormen Lange feltet. Sandintrusjonene er mest sannsynlig dannet som et resultat av oppbygging av overtrykk i forseglede sandkropper. Den postavsatte remobiliseringen av sandkroppene fører til en drastisk endring av den primære avsetningsgeometrien. I dag er sandintrusjoner av stor interesse for både forskningsmiljøer og for petroleumsindustrien. Remobilisering og injeksjon av postavsatt sand er både en respons av og en kontroll på fluid migrasjon i sedimentære bassenger og har implikasjoner for hydrokarbon reservoarer og produksjon. Det virker inn på kilde, migrasjon, felle og segl aspekter i et hydrokarbon system samt at det kan utgjøre en fare ved brønnboring. Nøkkelord: Bryggeformasjonen, sandintrusjoner, remobilisering, Ormen Lange, midtnorsk margin |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1901 |
| Abstract: | Denne oppgaven beskriver et studie som ble gjennomført på nordsiden av Botneheiafjellet på Svalbard sommeren 2010. Målet med studiet var å analysere bruddmønstre i den øvre triaslagrekken, med ekstra fokus på: (1) De Geerdalenformasjonen som er reservoarbergart for CO2 injeksjon i ”Longyearbyen CO2 lab project”; (2) intrusive dolerittgangers bruddmønster og deres innvirkning på bruddutviklingen til sidebergarter; (3) Botneheiaformasjonen ble også studert for å vurdere litologiske eller geografiske variasjoner i bruddorienteringer. Botneheiafjellet er lokalisert rett vest for den N – S strykende Billefjordforkastningen. Analoger av CO2-reservoaret finnes i De Geerdalenformasjonens tverrsnitt på nord og østsiden av Botneheiafjellet. De Geerdalenformasjonen er av mesozoisk alder og er avsatt i oppgrovende vekslende sykluser og er i tertiær utsatt for lagparallell og lavvinklet forkyvning i NØ retning grunnet reaktiveringen av Billefjordforkastningen i tertiær. Dolerittintrusivene er av sen jura – tidlig kritt alder og bryter gjennom Botneheia- og De Geerdalen-formasjonen, intrusivene er også nærmere undersøkt siden de også er funnet i CO2-reservoaret. 1711 bruddorienteringsmålinger danner grunnlaget for datasettene uttviklet gjennom dette studiet. Bruddene i studieområdet er delt inn i 4 hovedkategorier; (1) Laginterne; (2) Moderat hellende; (3) Steile planare & (4) Steile irregulære brudd og sprekkesystemer. NNØ – SSV orienterte brudd var dominerende gjennom området, etterfulgt av ØNØ – VSV, Ø – V og NNV – SSØ. De NNV – SSØ strykende bruddene er bestemt til å være de eldste etterfulgt av de ØNØ –VSV strykende bruddene, de to siste bruddorienteringene kunne ikke aldersrelateres. Siden de laginterne bruddene i De Geerdalenformasjonen viser lavinklet, steil og konjugert geometri, kan de ikke knyttes til ren ekstensjon. Kompaksjon kan gjennom overleiring stå for den tidlige utviklingen av de laginterne bruddene, som er klassifisert til å være pre-tektoniske brudd. Det er i de laginterne bruddene funnet stylolitter lokalt i studieområdet. Lagkuttende bruddsett er tektoniske bruddsett, de er dannet som mode I, II og III brudd. Flere av disse gjennomsettende bruddplanene ser ut som de følger samme orientering og lokalisering som de laginterne bruddene. Dette kan tyde på en felles dominerende tektonisk årsak. Skannlinjeanalyser viser at der de laginterne bruddene opptrer i høy frekvens øker sjansen for utvikling av gjennomsettende sprekker og dannelse av bruddkorridorer. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3426 |
| Abstract: | 2D seismic and well data have been used to understand the geological evolution of the SW Barents Sea by interpreting different seismic units and to evaluate their role in distribution of fluid migration system. Eight seismic unit including seafloor are identified in the study area based on well tie with seismic data. Torsk and Kolmule formation show western progradational pattern suggesting deposition during relative sea level fall. Stappen High and Loppa High appear to act as main sediment source area in western margin of SW Barents Sea. The distributions of fluid flow features are significantly higher in western part than in the eastern part of study area. The distribution of fluid flow show direct relationship with structural elements of SW Barents Sea although net erosion might have had added effect on fluid migration process. The late Jurassic Hekkingen formation, are considered as the widespread source rock in western Barents Sea. In addition to this, lower Cretaceous unit and Snadd formation are potential source rock in the study area. Among the various observed fluid flow features were gas chimneys, leakage along faults and high amplitude anomalies. Gas chimneys were most abundant fluid flow features in the study area. The location of chimney structures are associated with major fault complexes in the study area suggesting close relation between the fault and fractures. The inferred gas leakages are closely related to the Cenozoic evolution of the Barents Sea, and are possible caused by gas expansion due to removal of overburden of sediments from the Barents Sea. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4290 |
| Abstract: | SAMMENDRAG Vannøya ligger lengst nord i Vest- Troms gneisregionen, en provins bestående av neoarkeiske til mesoproterozoiske bergarter av varierende sammensetning. Området var utsatt for en langvarig fase med rifting som skjedde som følge av oppsprekkingen av det Arkeiske kontinentet. Hovedfasen av riftingen fant sted for 2.5-2.4 Ga siden. Den mafiske intrusjonen på Vannøya har vært utsatt for en omfattende metasomatose, som førte til at de opprinnelige magmatiske mineralene ble fullstendig erstattet av metamorfe mineraler. På grunn av dette er den kjemiske sammensetningen til protolitten ukjent. Den metasomatiske hendelsen var antagelig knyttet til deformasjon. Store deler av intrusjonen består imidlertid av en bergart som ikke har vært deformert og bevarte sin primære magmatiske tekstur. Fluidinnfiltreringen forårsaket hydrering av bergarten under grønnskiferfacies forhold. Den observerte omvandlingen av aktinolitt til hornblende tyder på at de eksotermiske reaksjonene under denne hendelsen førte til en temperaturøkning tilsvarende øvre grønnskiferfacies (under 500˚C). Dannelsen av albittiserte og homogent epidotiserte partier i bergarten, kuleformede domener anriket på epidot, og lignende domener anriket på biotitt var forårsaket av tilførselen og/eller omfordelingen av elementer som Na, Ca, Si, Fe, Al, Sr, K, Rb, Ba og REE. Den metasomatiske prosessen bestod av tre faser, som foregikk muligens samtidig: albittisering, epidotisering og dannelse av partier anriket på biotitt. Innfiltreringen av et fluid som var anriket på Na førte til at det ble dannet albittiserte partier i bergarten. Dette fluidet initierte mobilisering av Ca fra magmatiske mineraler. Elementet ble oppløst i fluidfasen og inkorporert i epidot i deler av bergarten der forholdene var gunstige for krystalliseringen av mineralet. Bergarten anriket på epidot viser en anrikning på REE, Sr og Pb, noe som indikerer mobilitet til disse elementene under metasomatosen. Betydelige mengder av kalium var også oppløst i fluidet. XRF- dataene viser at Cs, Rb, Ba og Li har høyere verdier i bergarten anriket på biotitt. Dannelsen av de epidot- rike og de biotitt- rike domenene kunne ha skjedd samtidig, siden fraksjoneringen av elementene som blir inkorporert i strukturen til epidot og biotitt ikke var konkurrerende. Opprinnelsen til fluidet er antatt å være marin, på grunn av omfattende albittisering i enkelte områder, noe som innebærer introduksjon av store mengder Na. Opptreden av turmalin indikerer tilstedeværelse av bor under omdanningen, som igjen støtter den overnevnte hypotesen. Interaksjoner av fluidet med de omkringliggende sedimentene er også sannsynlig. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4243 |
| Abstract: | Det er fremsatt flere teorier når det gjelder hvordan klorholdig amfibol dannes, men inntil nå har det ikke lykkes å få indikert disse ved hjelp av eksperimenter. I denne oppgaven er hypotesen til Kullerud (1996) om underskudd av fluid som årsak til dannelse av klorholdig amfibol sjekket, ved å tilsette forskjellige fluid (NaCl + H2O) og (HCl i 37 % løsning), samt underskudd (1 wt%) og overskudd (4 og 8 wt%) av fluid i forsøk med pulver av gabbroanorthositt under høyt P og T. Det ble dannet klorholdig amfibol i noen av forsøkene, men disse er i stor grad NaCa amfibol i motsetning til det som er kjent fra naturen der de fleste er Ca amfibol, og det er derfor noen avvik i forholdene Cl vs Na, K, Fe og Mg i forhold til naturlig forekommende amfibol. Det er blandt annet ikke funnet noen positiv korrelasjon mellom K og Cl i amfibol dannet i dette forsøket. Det er også kjørt forsøk ved flere forskjellige temperaturer for å se om temperatur er en variabel når det gjelder Cl i amfibol. Dette ble gjort for å se om Cl innhold i amfibol kan brukes til termobarometri, og også om Cl innhold i amfibol kan gi en pekepinn på fluidsammensetningen til fluidet som var tilstedet da amfibolen ble dannet. Eksperimentene ble gjort ved Petrologisk laboratorium ved Universitetet i Tromsø, og det ble brukt ett finmalt pulver av en gabbro anorthositt fra Flakstadøy. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1041 |
| Abstract: | Gas hydrates are solid compounds of a guest gas molecule (primarily methane) enclosed in a lattice of host water molecules, occurring under specific pressure-temperature conditions in both natural and manmade environments. In the past decade, gas hydrates are increasingly investigated as a potential new energy source. This thesis presents an integrated evaluation of the gas bound within the hydrate province of the Nyegga area, located in the southern Norwegian Sea. Gas hydrates have long been inferred in the region on the basis of bottom simulating reflections (BSRs). A stochastic Monte Carlo-type calculation was conducted to calculate the in-place gas bound within a gas hydrate zone, as well as within the associated free gas and chimney zones. A prospect, defined by the BSR-extent, is evaluated with focus on the uncertainty of the various reservoir parameters. The lateral variation in reservoir parameters, particularly the 3D reservoir extent and gas saturation, is poorly constrained using the available data and thus results in a large range of input parameters. The Nyegga prospect appears to hold approximately 700 GSm3 of gas in the mean case, roughly comparable to the Ormen Lange gas field. The uncertainty related to the input parameters gives a wide spread of in-place volumes of ca. 180 GSm3 (P90) to >1400 GSm3 (P10). The majority of the resources appear to be bound in the solid gas hydrate zone, followed by the free gas zone and the chimney zone. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2326 |
| Abstract: | Forskning relatert til fjellskred har oftest fokusert på geomorfologiske fenomener og overflateprosesser, og i mindre grad den betydningen strukturen i berggrunnen kan ha for utrasning. Studiet av fjellskredet i Laksvatnfjellet er en kombinasjon av fagfeltene berggrunnsgeologi, strukturgeologi og geomorfologi. Til sammen har dette dannet grunnlaget for å kunne tolke blant annet skredmekanismer, kontrollerende faktorer og drivkrefter til skredet. Skredet avgrenses i øvre del av en NNØ-SSV og NØ-SV strykende forkastning som er parallell med bakskrenten, og en ØNØ-VSV strykende forkastning som følger en linær elvedal i sør. I øvre deler av skredet er det opptreden av morfologiske rygger, som er tolket å skyldes rotasjon utover av bergrunnen, ved utglidning langs et plant hovedglideplan i bakskrenten. I nedre deler av skredet er det terrasser som er tolket å ha blitt rotert inn mot fjellsiden, ved utglidning langs listriske glideplan. Den indre strukturen i berggrunnen (foliasjon, krenulasjonskløv, sprekker og forkastninger) er viktige faktorer som har styrt utviklingen og lokaliseringen av skredet. Utglidning langs underliggende plan i berggrunnen er den viktigste skredmekanismen, og kan ha skjedd i form av creep langs glideplanene. Dette kan også være årsaken til bevegelse i skredet i dag, som blant annet er påvist av InSAR data. Et eventuelt sammenhengende basalt glideplan i skredet er antatt å ha en rampe-flate geometri. Observasjoner på blotningsskala antyder også flere interne glideplan med trappetrinnsgeometri. En teori er derfor at det kan eksistere flere interne glideplan i skredet, istedenfor eller i tillegg til et sammenhengende basalt glideplan. Ytre drivkrefter som kan ha medvirket til skredet er blant annet seismisk aktivitet knyttet til reaktivering av mesozoiske forkastninger på land og stressavlastning i berggrunnen som følge av deglasiasjon. Strøket til forkastningene som avgrenser skredet, samsvarer med trenden av mesozoiske regionale forkastninger på land i og på sokkelen utenfor Nord-Norge. Reaktivering av disse er derfor antatt og medvirket til initiering skredet i Laksvatnfjellet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3415 |
| Abstract: | En studie av et fjellskred klassifisert som en katastrofal masseutglidning på et underliggende glideplan. Fjellskredet befinner seg i Nomedalstinden på nordøstsiden av Kåfjorden i Troms fylke. Skredet har oppstått i planfolierte granatglimmergneiser i Kåfjordgruppen i Reisadekkekomplekset. Bergartene er gjennomsatt av et sprekkemønster med flere populasjoner av sprekker. Observasjoner gjort i felt blir sett i sammenheng med regionale kjente topografiske lineasjoner og strukturer, samt satellittfoto og digitale elevasjonsmodeller. Helningsgradienten i skråningen hvor skredet har oppstått er forholdsvis lav, under 30°. Skredet primære glideplan har en rampe-flate geometri, og i de steileste delene av planet følger glideplanet foliasjonen med et fall på omkring 35°. Foliasjonens orientering er tilnærmet konstant utenfor skredet. Vi finner indikasjoner på intern rotasjon av en halvgraben knyttet til at glideplanet er listrisk under sentrale deler av skredet. Mylonittisk foliasjon danner et effektivt glideplan. Langsgående sprekker bidrar til en rampe-flate geometri for glideplanet. Skredet avgrenses i nord av et Ø-V orientert lineament som samsvarer med regionale topografiske lineamenter og strukturer. Morfostrukturer i skredet tolkes som indikatorer for deformasjon knyttet opp mot strukturer i berggrunnen. Det blir diskutert hvilke faktorer som har vært styrende for at skredet kunne utløses i bergartene i Nomedalstinden. Det presenteres en modell for en kronologisk utvikling av skredet og en diskusjon rundt risikoen for framtidige utrasninger. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3655 |
| Abstract: | Mulig bevis for vertikal migrasjon av fluider gjennom forkastninger i sørvestlige deler av Barentshavet eksisterer i form av akustisk maskerte områder, tegn til akkumulasjoner og pockmarks. Alle områder med vertikal akustisk maskering forekommer i sammenheng med forkastninger som foreslås å fungere som strømningsveier for fluidene. Maskeringen er funnet i et intervall fra 570 ms TWT til 1590 ms TWT som kan antyde en lekkasje fra dypere til grunnere områder. Fluidene kan komme fra dypereliggende reservoarer på Loppahøyden og/eller fra distale kilder i områder med høyere begravningsdyp. Form og utstrekning på de vertikale maskerte områdene varierer, noe som kan indikere variasjoner i væskestrømmen, både med tanke på mengde og intensitet. De maskerte områdene terminerer i amplitudeanomalier langs URU (Upper Regional Unconformity), alle med reversert polaritet sammenlignet med havbunnsrefleksjonen. Dette kan bety en akkumulasjon av fluider under impermeable enheter, enten grunnet lav permeabilitet i de høyt kompakterte, kvartære, overliggende avsetningene, eller grunnet tilstedeværelse av gasshydrater. Havbunnen og URU inneholder fordypninger med diametre i størrelsesorden 30-450 m. Fordypningene er forsøkt satt opp mot forkastninger i området for å se om det eksisterer en sammenheng mellom forkastningsrelatert migrasjon, fordypninger på havbunnen og langs URU. Forekomsten av slike fordypninger kan også komme av fri gass fra smeltede gasshydrater. I tillegg til akkumulasjonen funnet over de akustisk maskerte områdene langs URU, er det foretatt en kartlegging av kanallignende strukturer i ulike nivå av Snaddformasjonen for å se om det eksisterer en sammenheng mellom mulige akkumulasjoner i kanalene og andre migrasjonstegn i området. Det hele settes i en større regional sammenheng, hvor heving og erosjon trolig kan være styringsprosesser bak fluidlekkasjen som er observert. Trolig kan studien av slike prosesser gi en indikasjon på tidspunktet for migrasjonen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3421 |
| Abstract: | The Vestnesa Ridge is a 100 km long and ≈3 km wide sediment drift NW of the Svalbard Margin deposited on young oceanic crust. The crest of the Vestnesa Ridge is pierced by 133 pockmarks, where the orientation and elongation is controlled mainly by processes such as positioning of faulting, creeping of sediments or similar down-slope processes. High resolution single seismic reflection data together with chirp data across these pock-marks allowed connecting the potential fluid flow pathways in the sub seabed such as acoustic chimneys and faults to the pockmarks at the seabed. The acoustic datasets encompass very high resolution swath bathymetry data gridded to 15m together with very resolution chirp data. A cross cutting BSR (bottom- simulating reflection) exists in the study area defining the base of the GHSZ (Gas hydrate stability zone), that becomes shallower towards the spreading zone due to increases in heat flow. The GHSZ overlays an approx. 150 m thick layer with en-hanced amplitude reflections suggesting considerable amounts of free gas beneath the GHSZ. Due to reduced permeability in hydrated sediments, gas apparently migrates below the GHSZ along the flanks of Vestnesa Ridge upwards towards the crest. Here the pressure builds up as it get trapped below the GHSZ. Acoustic chimneys connects to the seabed pockmarks and pierce through the GHSZ providing a pressure valve for the free gas zone directly beneath the BSR and possibly for the deep acoustic turbidity zone, where gas may accumulate. Suggested source regions of fluid flow encompass both a depth window for thermogenic gas and a shallow temperature window for biogenic gas. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1734 |
| Abstract: | This thesis describes a study that was carried out in the Tertiary fold-and-thrust belt of Svalbard, in the mountain range of Mediumfjellet summer 2007 and 2008. The focuses were on: i) further describing the larger structures of the Mediumfjellet, ii) analyze the fracture distribution in the limestone beds associated with the major structures in the area. Available data sets are based on photo textured Lidar scan and extensive field observations. The Mediumfjellet thrust stack is situated in the so-called central zone of the Spitsbergen fault-and-thrust belt. The mountain range displays three in-sequence thrusts (M1, M2, and M3) and one out-of-sequence thrust (G), with associated hanging wall anticlines. The anticlines are in general upright and tight, locally with overturned forelimbs, and characterized by thickening of the hinge zone and thinning of the forelimb. Lateral variations caused by oblique ramps, fault segment linkage, and lateral changes in the fold geometry and the fold plunge make the thrust system a complex deformation zone. The fracture system has been divided into three populations, namely; i) Perpendicular fractures including conjugate shear fractures and extensional fractures, ii) conjugate hybrid shear fractures, and iii) thrust fractures. Based on the systematic relationships to the fold axis, the perpendicular and hybrid fractures, are interpreted as syn-folding fractures, whereas observations of folded thrust fractures support a pre-folding event. This study thereby suggests a 2 stage kinematic fracture model, where the pre-folding thrust fractures indicate a NW-SE to N-S contraction, and the syn-folding fractures reveal NW-SW to E-W contraction. Fractures that do not fit into this model are assumed to be a result of lateral local variations or reactivation of existing fractures. When comparing the fracture intensity to the fold domains, the highest intensity is situated in the hinge zone. This implies a fold mechanism with fixed hinge folding, most commonly ascribed to fault-propagation folding or transported fault-propagation folding. Assuming good permeability for large throughgoing fractures and good porosity when there is a high intensity of short bed-terminating fractures, the study suggests a model with good fluid pathways in the forelimb near the major thrusts, and well developed short fractures in the major fold hinges, indicating the location of a possible reservoir. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1800 |
| Abstract: | The Nyegga area is located at the north-eastern escarpment of the large Storegga Slide on the south of the Vøring plateau. The region has long been a natural laboratory for shallow fluid flow investigations, mainly due to the large number of fluid flow expressions found on the bathymetric and seismic data, and the possibility to investigate the relationship between fluid flow, gas hydrate formation and slope stability. The seafloor at Nyegga is marked by hundreds of small depressions and mounds. These are in turn the upper termination of semi-circular zones of low amplitude, upbended or downbended reflections called acoustic chimneys or pipes. These chimneys terminate also at different stratigraphic horizons below the seafloor and have been interpreted as episodic fluid flow expulsion features. Underlying Eocene-Oligocene polygonal fault systems are suspected of being a long term source of fluids to the shallow subsurface sediments, while Tertiary domes are suspected to be possible leakage areas for thermogenic fluids. The area is characterized by the presence of free gas trapped beneath a seal of gas hydrates as indicated by a bottom simulating reflector (BSR). In this study 287 pockmarks, 23 mounds and 441 acoustic chimneys were investigated using high resolution swath bathymetry and 3D seismic data. The data allowed mapping and quantification of several parameters of seabed and subseabed expressions of fluid flow. The results showed that the pockmarks and mounds at Nyegga are not directly related to the polygonal fault system, but instead are product of blowout events originating from two locally overpressured shallow reservoirs overlying the polygonal fault system. Indications of fluid migration starting from the base of the polygonal faults system were found, but these fluids are most likely being distributed by the shallow reservoirs. The blowout events are the result of hydraulic fracturing starting mainly from structural crests or updip pinchouts within free gas-accumulation zones beneath the base of the gas hydrate stability zone or from traps beneath glacigenic debris flow deposits. Quantification of the pockmarks, mounds and acoustic chimneys showed that the largest pockmarks and mounds are found overlying structural closures and traps with presumably highest overpressure within the free gas zones, indicating a relationship between their size and the degree of overpressure. Pockmarks, mounds and acoustic chimneys are mainly elongated features and in some areas their orientation was found to be parallel to the free gas trapping structures in the subsurface. This is an indication that the orientation of pockmarks and mounds in these areas is inherited from the acoustic chimneys and hence from the axis of hydraulic fracturing. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1677 |
| Abstract: | Holmsletfjella is situated on the southern side of St. Jonsfjorden on the archipelago of Svalbard. The drill core herein studied is part of an exploration program by Store Norske. Chemical analysis of the drill cores in combination with the geological history have reviled the Holmsletfjella Formation and the Ultramafic Vestgötabreen Complex to have been altered by fluids migrating through the rocks during the formation of the Caledonian mountain chain. These fluids were sourced from VAMSNAZ (V, As, Mo, Se, Ni, Ag and Zn) shales, which is an excellent source of gold. At the same time as the fluids were migrating the serpentinites of the Ultramafic Vestgötabreen Complex underwent listwanite alteration that resulted in partial alteration of the serpentinites into listwanites. Possible gold deposits may have been displaced or remobilised during the generation of the West Spitsbergen Fold Belt thereby making the work locating the gold deposits harder. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4237 |
| Abstract: | Kolluviale vifter er en utbredt landskapsform i Nordnorske fjell, men er lite studert. Det er utført geomorfologiske og sedimentologiske undersøkelser av tre kolluviale vifter i Storfjord og Signaldalen, Troms. Under siste istids maksimum var området dekket av is. Studieområdet ble deglasiert mellom 9800- 9300 år BP, og denne perioden regnes som starttidspunktet for vifteutbyggingen. Sedimentasjonsraten var trolig størst i en tidlig fase. Aktiviteten av massebevegelsesprosesser er størst under paraglasiale forhold som følge av ustabilitet i fjellene på grunn av en hurtig landhevning, stor tilgang på løsmasser og mangel på stabiliserende vegetasjon i fjell og skråninger. Stratigrafiske undersøkelser av viften under Mannfjellet indikerer hurtigere sedimentasjonsrate i tidligere postglasial tid. Den kolluviale viften ved Indre Berg i Storfjord viser en moderat gradient. Viften er dominert av debrisflow som avsetningsprosess. Den kolluviale viften under Otertind i Signaldalen er en mer sammensatt vifte, der ulike prosesser dominerer på forskjellige deler av viften. Den kolluviale viften under Otertind har en veldig bratt overflate. Snøskred er en avsettende prosess på hele vifteområdet, og på den sentrale delen av viften er det snøskred og steinsprang som dominerer. På kantene av viften er debrisflow den dominerende prosessen. Den kolluviale viften under Mannfjellet er også en vifte sammensatt av ulike prosesser. I de øvre delene av viften dominerer debrisflow, mens lengre ned vises en overgang mot hyperkonsentrerte strømmer. De hyperkonsentrerte strømmene går så videre mot fluviale prosesser når vanninnholdet øker sammenlignet med sedimentinnholdet i massestrømmen. Den kolluviale viften under Mannfjellet er en veldig slak vifte, spesielt i nedre del. Denne representerer en overgang mot en alluvial vifte. Kolluviale vifter dominert av hurtige massebevegelsesprosesser gir brattere overflate, men debrisflow gir mer moderate gradienter, mens vannrike massestrømmer gir slake vifter. Debrisflow i området startes ved en kritsk kombinasjon av tre faktorer, tilstedeværelse av løsmasser, gradient over 27° og tilførsel av vann (nedbør/smeltevann). Bevegelsesmønsteret og avsetningene til en debrisflow er sterkt påvirket av terrengets topografi, og avsetter sedimenter avhengig av forandringer i gradienter. Aktiviteten på viftene er påvirket av klimaforandringer, og det har vært en økning i aktiviter de siste 50 år, med den kraftigste økningen de siste 15 årene. Dette kan skyldes et mildere og fuktigere klima med hyppigere tilfeller med intense nedbørsperioder. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1145 |
| Abstract: | During previous studies of the Upper-Palaeozoic carbonate build-ups at the Loppa High in SW Barents Sea, a connection between locations of the build-ups and syn-depositional faults was observed. This thesis is studying this relationship in detail, applying the Ant-tracking semi-automated method for detection of faults. To my knowledge, this relatively new method has not been used in the Barents Sea area before. The Ant-tracking is a patent protected technology developed by Schlumberger Stavanger Research for PetrelTM software for automatic detection of faults and fractures from three dimensional seismic data. In this thesis, two 3D seismic surveys were used, the SG9810 survey and the high resolution NH0372 site survey. In both of these surveys faults and fractures were revealed. These were further analyzed and also visualized in three dimensions. The connection between the positions of the Upper-Palaeozoic carbonate build-ups and the positions of faults and fractures was confirmed. Furthermore, all the detected build-ups were associated with one or two faults or fractures. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2494 |
| Abstract: | Formålet med oppgaven har vært å gi en geomorfologisk analyse av havbunnen og grunne begravde flater i de glasigene sedimentene i området rundt Nordkappbanken i det sørvestlige Barentshavet for å øke vår kunnskap om deglasiasjonen i dette området. Datagrunnlaget har vært fem 3D-seismiske datasett i kombinasjon med et tett nett av regional 2D-seismikk. Oppgaven viser at havbunnen i det sørvestlige Barentshav er sterkt preget av pløyespor fra isfjell. Disse pløyesporene er brukt til å rekonstruere havstrømmene under deglasiasjonen, og viser at den dominerende havstrømmen i det sørvestlige Barentshavet var fra vest-nordvest mot øst-sørøst. På havbunnen er det også funnet ryggformer dannet ved at store isfjell har skjøvet opp sedimenter. Slike former er tidligere ikke beskrevet i litteraturen. Subglasiale smeltevannskanaler og tunneldaler viser at det har vært et stort subglasialt dreneringssystem med store mengder smeltevann i studieområdet. Nordkappbanken er en avsetning som består av Nordkappbanken bueformede rygg, som er tolket til å være dannet som en stor morenebanke ved en grunningslinje fra is som har kommet ut fra Djuprenna, og av Nordkappbanken sedimentære kile, som for det meste trolig består av glasimarine sedimenter fra isen som dannet den bueformede ryggen. Isdekkets plassering ved dannelsen av Nordkappbanken er deretter rekonstruert. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1438 |
| Abstract: | The Malangenfjord, with its deep sill and good hydrological communication with the Norwegian Sea, has been the site for a high resolution paleoclimatic investigation. By using benthic foraminifera and stable isotopes from a marine sediment core, this study will reconstruct the changes in inflow of warm Atlantic Water at a high-latitude setting. Radiocarbon dating has give ages between 8000 – 1500 cal. yrs BP. The benthic δ18O values increases from 1.8‰ to 3‰ in the period from 8 to 1.5 cal. kyr yr BP. Interpretations indicate that this isotopic enrichment reflects a drop in the bottom water temperature from 10°C to 5.5°C, the latter being around 1.5°C colder than the modern temperature in the Malangenfjord. Additional data was retrieved from Ingøydjupet in the southern Barents Sea, in order to investigate the paleoclimatic changes in the North Cape Current. This record ranging from 15000 – 0 cal. yrs BP, has to tolerate a low resolution and a highly uncertain age model compared to the record from the Malangenfjord. Nevertheless it displays a deglacial unstable period, thermal optimum and a later enrichment in the benthic δ18O values from 2.8‰ to 3.6‰. The preliminary interpretation suggests a late Holocene cooling with bottom water temperatures dropping from 6°C to 2.5°C, the latter being 1.5°C colder than modern temperature for the area. The study gives evidence for a long-term cooling with rapid changes superimposed on the general trend. The overall cooling trend correlates with the decreasing insolation at 70°N and isotopic data from the North GRIP ice core project. Several cold events could be interpreted as periods with reduced inflow of Atlantic Water, and vice versa for warmer events. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1345 |
Now showing items 1-20 of 54
Next Page
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no