Now showing items 1-20 of 44
Next Page| Abstract: | Denne rapporten handler om hvordan studenter og yrkesutøvere kan arbeide med sykepleiefaget ved å bruke egne "yrkesfortellinger". Rapporten belyser hvordan arbeidsformen er brukt ved Høgskolen i Tromsø, Avdeling for helsefag, Videreutdanningen i eldreomsorg, og mine erfaringer og refleksjoner relatert til dette. Arbeidsformen kan også ha relevans for andre yrkesfaglige utdanninger. I rapporten drøftes: Hvilken kunnskap er nødvendig for å bli en dyktig sykepleier? I hvilken form og hvilket språk gjør det mulig å artikulere ulike sider ved sykepleiekunnskap og fagets egenart, samtidig som en ivaretar studentens kunnskap og erfaringer? Hvordan gjøre studentenes erfaringer og kunnskapen verdifull og tilgjengelige for studenten selv og medstudenter ved bruk av fortellingen? Framgangsmåten innebærer å beskrive og reflektere over spørsmålstillingene med utgangspunkt i egne erfaringer og kunnskap. I første del av rapporten beskriver jeg situasjoner hvor ulike tilnærmingsmåter inngår som fortellingen og eksakte gjengivelse av fakta. Tilnærmingsmåtene har jeg møtt både privat og i skolesituasjoner. I andre del av rapporten går jeg over til å se på hvilket sykepleieideal og kunnskapsbegrep mine erfaringer representerer. To sykepleieideal og kunnskapsbegrep settes opp mot hverandre. Det argumenteres for at for å bli en dyktig sykepleier trengs ulike former for kunnskap både påstands-, ferdighets-, og fortrolighetskunnskap. I den senere tid har fortellende viten også fått status som kunnskap. Denne kunnskapsformen er komplementær til de andre kunnskapsformene. Å bruke fortellinger er en tradisjonelt formidlingsform i sykepleie. Å fortelle om sine yrkeserfaringer skaper orden og mening i ens erfaringer. Rapporten viser hvordan det kan arbeides med denne type viten i en yrkesutdanning. Mitt utgangspunkt for å bruke yrkesfortellinger er at studenten og yrkesutøverene dyktiggjør seg ved refleksjon relatert til konkrete situasjoner. Når studentene kommer til videreutdanningen har de allerede en fagidentitet. Målet er å videreutvikle denne ved å styrke de sterke sidene, kompensere for de svake og bidra med ny kunnskap. Gjennom forbilledlige fortellinger kan en "fortelle fram" det mangetydige og mangfoldige. I tråd med Martinsen (1996) mener jeg at fortellingens styrke først og fremst å reflektere over det som gikk galt, og at en åpent møter de utfordringer og problemer som en møter i pleiesituasjon. I rapporten presenteres fire «bilder» fra ulike læringssekvenser hvor studentfortellinger inngår. Disse knyttes det refleksjoner til, eksempelvis; hvordan kan fortellingen brukes? Hva kan læres ved å bruke fortellingene? Videre, noen forutsetninger som må være tilstede for at fortellingen kan brukes og de utfordringer læreren står overfor ved bruk av tilnærmingsmåten. Til sist noen "advarsler" ved bruk av fortellingen i undervisningen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3246 |
| Abstract: | I løpet av de siste 10 årene har ”evidensbasert praksis” vokst fram som et begrep innen de fleste helsefagene. Argumentet for etableringen av dette begrepet, fulgt av et omfattende evidensbasert kunnskapssystem - The Cochrane Collaboration and Library - er at medisinsk og helsefaglig praksis i størst mulig grad må bygge på ”sikker” kunnskap. Det vil si kunnskap utviklet gjennom faktaorientert forskning. Pasientene/brukerne er ofte et sentralt element i argumentasjonen. ”Sikre bevis” skal erstatte erfaring som grunnlag for pasientrettete tiltak. Intensjonen er å etablere evidensbasert praksis som et styrende prinsipp for helsefaglig praksis og forskning. I Norge blir evidensbasert ofte oversatt med ”kunnskapsbasert”, uten noen nærmere klargjøring av hvilken kunnskapsforståelse systemet bygger på og er bærer av. Denne boken presenterer en studie av det kunnskapsidealet som ligger til grunn for evidensbasert praksis. Med utgangspunkt i litteratur om evidensbasert medisin, som var startstedet for den evidensbaserte ”bevegelsen”, gjør jeg en kunnskapsteoretisk analyse av de premissene som systemet, mer implisitt enn eksplisitt bygger på og genererer. Funnene fra denne studien vurderes i forhold til argumentasjonen for innføringen av det evidensbaserte kunnskapssystemet i medisinsk og helsefaglig praksis. Jeg ender opp med å sette kritisk søkelys på den kunnskapsforståelsen som det evidensbaserte systemet bygger på, og på sammenhengen mellom den kunnskapen det formidler og den innsikt og kompetanse som trengs for å løse helseproblemer som mennesker i dag sliter med. Dette eksemplifiseres med en sammenlignende analyse av et av kriteriene for den forskningen som aksepteres i Cochrane-systemet, og allmennlegers forståelse og diagnostisering av pasienter med kroniske muskelsmerter. Den evidensbaserte litteraturen har i stor grad preg av å være veiledning i bruk av det evidensbaserte kunnskapssystemet i praksis. Det ser ut til at fagmiljøene i helsetjenesten har vært mer opptatt av å lære seg å bruke systemet enn å reflektere over hva det vil innebære å drive evidensbasert praksis etter disse retningslinjene. Kort sagt har det, så vidt jeg kjenner til, hevet seg få kritiske røster mot evidensbasert praksis her i landet. Derfor var det viktig for meg å få formidlet resultatene av studien min av det evidensbaserte systemet så raskt som mulig. Dette ble gjort i en artikkelserie i fagbladet Fysioterapeuten i 2000. Reaksjonene uteble ikke. Synspunktene mine ble imøtegått av representanter fra det evidensbaserte miljøet. For å understreke at intensjonene med denne boken er å stimulere til videre refleksjon og debatt om fenomenet ”evidensbasert praksis” presenterer jeg motinnlegget og mitt svar på det i slutten av boken. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3366 |
| Abstract: | Undervisningssykehjemsprosjektet (USP) Tromsø/Nord var et av fire prosjekt som ble etablert i universitetsbyene med utgangspunkt i Nasjonal plan for Undervisningssykehjem. Prosjektet startet opp i 1999, og ble avsluttet ved utgangen av 2003. Prosjektet skulle bidra til å heve kvaliteten i omsorg, pleie, behandling og rehabilitering for syke gamle ved å øke ansattes forutsetninger, og samtidig skape et godt sted å bo over kortere eller lengre tid. Erfaringene i USP Tromsø viser at målrettet arbeid med kompetanseutvikling, fagutvikling, læringsmiljø og forskning gjennom et forpliktende samarbeid mellom parter på tvers av kommune- høgskole- og universitetssektor har vært mulig og gitt resultater. Det har skjedd en positiv utvikling i USP-sykehjemmet og blant de samarbeidende parter som har vært Tromsø kommune, Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Tromsø, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, UNN og Kvaløya videregående skole. Alle ønsker å fortsette samarbeidet ved varig etablering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2302 |
| Abstract: | Rapporten beskriver ideene bak, og gjennomføringen av et faglig utviklingsprosjekt, kalt ”Læring i arbeid” (LIA-prosjektet). Prosjektperioden varte fra august 2003, og ble avsluttet med en konferanse 8. februar 2005. LIA-prosjektet har vært et samarbeidsprosjekt mellom Undervisningssykehjemmet i Tromsø, Høgskolen i Tromsø og fem sykehjem i Nord-Norge. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2301 |
| Abstract: | Samarbeid i helsetjenesten var tittelen på Fellesundervisningen for første års helsefagstudenter tilknyttet bachelorstudiene; sykepleie, bioingeniør, ergoterapeut, tannpleie, fysioterapeut og radiograf ved Høgskolen i Tromsø i 2004. Med fokus på veilederrollen og aktiviteten i de tverrfaglige studentgruppene, var vi til stede som observatører i 24 gruppemøter og ved to muntlige eksamener. Sammen med tidligere veilederevalueringer, og studentenes uttalelser, danner dette grunnlaget for vår analyse. Studien viser at humor, bruk av metaforer, veileders indre motivasjon og evne til å etablere et trygt læringsmiljø for studentene er suksessfaktorer ved veilederrollen med hensyn til studentenes læringsutbytte. Vi ser at organiseringen av fellesundervisningen er en viktig forutsetning for studentenes læringsprosess og at veilederrollen og veileders relasjonelle kompetanse får stor betydning for gruppeprosessen. I drøftingen diskuterer vi også utfordringene ved innføring av nye læringsmodeller i kunnskapsintensive organisasjoner med veletablert kultur og læringstradisjon. Resultatene fra studiene er interessant for alle som interesserer seg for veiledning og læring. Kanskje er resultatene særlig interessant i forsknings og utdanningsmiljøer preget av veletablert organisasjonskultur, som nå utfordres i forhold til å tenke samhandling på tvers av fagområder både nasjonalt, internasjonalt og ikke minst regionalt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2293 |
| Abstract: | I et paper som dette, ser jeg en anledning til å utforske og rydde i et uoversiktelig landskap for å se hvordan dette nybrottsarbeidet kan bidra til fagutvikling og mer forskningsrettet virksomhet i lærerstaben, primært knyttet til utvikling av nettstøtten. Jeg har noen pragmatiske siktemål med paperet: 1. Å kartlegge, beskrive og drøfte vilkår for å få i gang mer systematisk FoU-arbeid knyttet til prosjektet: Fysio-nett, 2. Å finne fram til en hensiktsmessig strategi for igangsetting av slikt arbeid innenfor nærmeste realistiske ”mulighetssoner”og 3. Å utforske hvilke problemstillinger som kan være aktuelle i et aksjonsforskningsprosjekt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2269 |
| Abstract: | Dokumentasjon av fysioterapifaget og forskning i fysioterapi er både nødvendig og ønskelig av flere grunner. Det er nødvendig for å bli inkludert i det offentliges helsetilbud, og for å bli en anerkjent profesjon. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2268 |
| Abstract: | Dette prosjektet vil bestå av 6 casestudier på pasienter med uspesifikke nakkesmerter. Prosjektet har som mål å integrere teori om funksjonell motorisk kontroll i vår behandling av disse pasientene. Gjennom aksjonsforskning vil prøver vi å utvikle vår personlige praksis med bakgrunn i teorien, og vurdere om teorien må endres på bakgrunn av denne erfaringen med reelle praksissituasjoner. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2322 |
| Abstract: | Background: Fall-related injuries in older adults are a major health problem. Although the aetiology of falls is multifactorial, physical factors are assumed to contribute significantly. The "Timed up and go test" (TUG) is designed to measure basic mobility function. This report evaluates the association between TUG times and history of falls. Methods: A retrospective, observational, population-based study was conducted on 414 men and 560 women with mean age 77.5 (SD 2.3). TUG time and falls during the previous 12 months were recorded. Covariates were age, sex, medical history and health-related mobility problems. Means, confidence intervals and test characteristics for TUG were calculated. Odds ratios and influence of covariates were examined by logistic regression. Results: The mean TUG time was 11.1s (SD 2.5) among male non-fallers and 13.0s (SD 7.8) among fallers. The difference was 1.9s (95%CI 0.9–3.0). The odds ratio for fallers being in the upper quartile was 2.1 (95%CI 1.4–3.3). Adjusted for covariates, the odds ratio was (OR = 1.8, 95%CI 1.1–2.9). The corresponding mean was 13.0s (SD 5.74) among female non-fallers and 13.9s (SD 8.5) among fallers. The difference was 0.9 (95%CI -0.3–2.1). The odds ratio for fallers being in upper quartile was 1.0 (95%CI 0.7–1.4). The area under the ROC curve was 0.50 (95%CI 0.45–0.55) in women and 0.56 (95%CI 0.50–0.62) in men. Conclusion: TUG is statistically associated with a history of falls in men but not in women. The ability to classify fallers is poor, and the clinical value of the association is therefore limited. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1254 |
| Abstract: | This article aims at giving an example of how practical, clinical knowledge can be explored by the use of a tailor-made Information and Communication Technology (ICT)-tool: Physio-Net. In constructing content to this particular internet- based resource used for bachelor students at Tromsø University College, a clinician expert physiotherapist contributed with a detailed analysis of her own practice and its underpinning rationale, displayed by film and text simultaneously. The clinician was interviewed about how the work had affected later practice and why, and her experiences are discussed in terms of reflective practice. Internalised ways of thinking and acting were changed; she became more aware of the importance of taking the patient’s perspective, of the interaction in the situation, and made more careful conclusions in the clinical reasoning process. Time, observation, writing and guidance were important clues to this learning process and outcome. It is concluded that looking into one’s own practice amongst “critical friends”, mediated in a transparent mode as the Internet tool provides, constitutes a valuable learning potential for the individual and might contribute towards making professional practice more open and easier to discuss and develop. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2416 |
| Abstract: | De fleste barn og unge i Norge har det godt. De har nok mat, et sted å bo, skole og fritid som fungerer, venner og foreldre som viser at de bryr seg. Dette gjelder dessverre ikke alle, og det er da hjelpeapparatet kan bli koblet inn. Bokens fokus er den subjektive opplevelsen og meningsdimensjonen hos ungdom som mottar hjelp fra helse- og sosialvesen, skole- og utdanningsvesen, NAV, politiet, jurister og Utekontakten. Vi møter fire ungdommer som raust forteller fra egen oppvekst, hvor de enten har fått eller har manglet hjelp i kritiske perioder i livet. Gjennom fortellingene får vi del i hva ungdommene mener er de profesjonelle hjelperes viktigste utfordringer: – Hjelpere må bli flinkere til å gi tid. – Hjelpere må bli dyktigere til å anerkjenne, lytte, se og verdsette, og de må forsøke å få tak i ungdommens perspektiv på hvordan deres liv oppleves. – Hjelpere skal være en god blanding av kompis, ”mor” og hjelper. Dette krever både følelsesmessig og intellektuell innsats. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3270 |
| Abstract: | Introduction: Landmines are indiscriminate weapons that mainly injure poor populations in the developing world. Pre-hospital
treatment by village-based paramedics and first responders has reduced mortality, but little is known about the social impact of
paramedic and first responder training in villages. The aim of this study was to understand how villagers in socially deprived,
mine-infested villages experience the establishment of paramedic and first responder chains of survival.
Methods: The study used focus-group interviews conducted in four villages in northern Iraq, to explore villagers’ perceptions of the impact of paramedic and first responder training. The material was analyzed using grounded theory, with the main category identified entitled ‘life or death’, with three subcategories: ‘living on the edge’, ‘demanding equal rights’, and ‘adapting to new needs’. Results: The paramedics were perceived by the villagers as having a large impact on the social life of the village, first as an emergency medical resource, and also as a prerequisite for the villages’ continued existence. The system represented one of the few services offered by outside society to villages that lacked health care, schools, electricity, roads, and clean water. Despite an improved economic situation in the larger society, conditions in the villages had deteriorated. Although originally intended as an emergency care system for land mine victims, the system was adapted to include the role of a general medical resource in the villages. This adaptation was perceived as useful by the villagers, and necessary for their continued trust in the system. A prerequisite for this adaptation was that the program coordinator was a villager himself, and that the program deviated from its originally fixed time period. This flexibility depended on very close cooperation between expatriate and local program managers. Conclusions: Our findings indicate that the paramedic system made a wider impact than just the provision of emergency health care. The program earned trust through a strong local anchor, and by adapting to the needs of the population served. |
| Description: | This paper is part of Torben Wisborg's doctoral thesis, which is available in Munin at http://hdl.handle.net/10037/2404 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2931 |
| Abstract: | Practical knowledge is essential knowledge in occupational therapy. It is a situated and experienced knowledge, a knowing how and from within the situation. This knowledge has been difficult to facilitate in the learning process of a group of Occupational Therapist students in Gaza. Travel restrictions and the unstable political situation separated teachers and students. Lack of clinical occupational therapists inside Gaza also had a major impact. Educational technology such as videoconferences, internet and films became new and necessary tools. This article is based on results from an action research project following the process of using flexible forms of learning and developing an internet based learning programme named Ergonet and the learning process of the students using it, aiming at answering the following research questions: 1. How do the teachers experience the teaching process of facilitating practical knowledge? 2. How can an internet support program be developed to facilitate practical knowledge in OT education? 3. How do the teachers evaluate the outcome of implementing flexible forms of learning, regarding to the students practical skills? Pedagogical challenges in facilitating practical knowledge to occupational therapy students in a Palestinian culture had an impact on the way flexible forms of learning were developed and used. Experiences from using tools such as videoconferences, the internet, educational films and evaluation films impacted on the way the internet learning programme was developed. Ergonet contains an occupational therapy knowledgebase and clinical films presenting experienced masters doing assessments and therapy with clients. The films are presented and analysed in small sequences followed by written text, photo, articles and web-sites. Our pedagogical intention has been to develop a creative learning platform enhancing more active and deeper learning strategies among the students. The results indicate how rote-learning and lack of reflective and critical thinking have been challenged and changed by the didactic way Ergonet was used. |
| Description: | An action research approach performed in cooperation with teachers in the Occupational Therapist program at Bethlehem University. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2294 |
| Abstract: | This article is based upon a study of 15 students’ learning, educated within a part-time, decentralised and net-supported bachelor program in physiotherapy. The program was found to educate students with skills and attributes which are most needed for health care workers of tomorrow. The research questions were: What are the key factors of the program that contribute to the learning outcomes? How can such a program challenge a more traditional campus-delivered program? The most important factors were 1) the variation between learning arenas; on-campus activities, periods of clinical placement and self-study periods and 2) the stronger emphasize on clinical experiences throughout; regular, weekly skills training in clinics and tasks that stimulated ref lection and social and collaborative learning. Transferring such elements to full-time programs is suggested. This implies more responsibility to the professional field, and affects the role of the teachers, supervisors and the power of the institution. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2930 |
| Abstract: | The paper recounts the use of a tool, called Physio-net, that integrates text and video as an aid to reflection and which has been developed for a course on professional practice. Practitioners develop video for viewing by students and can then use these as a developing dialogue between students and
teachers, clinicians and physiotherapists.
Initial research into the effectiveness of the tool demonstrate that this is an effective tool for developing reflection by students, and is also of extremely useful as a tool for practitioners to reflect on their own practice. This is also a medium which enables students and teachers to develop skills of balanced and friendly criticism. The conclusion is that it is the blending of these three, aspects, the use of text, the use of video, and a community of trust between participants, that has led to the successful implentation of the platform. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2427 |
Now showing items 1-20 of 44
Next Page
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no