| Sammendrag: | Prepositions belong to a class of small words whose meaning is very difficult to pinpoint once and for all; they are known to change interpretation dependent on the various contexts which they can appear in. This general flexibility which characterizes members of the category P makes them hard to classify, and forms the basis for the work leading up to the dissertation "Verbal Prepositions in Norwegian: Paths, Places, and Possession". The dissertation investigates prepositional phrases (i.e. phrases which has a preposition as their core element) in combination with different types of verbs, and examines what types of meanings which arise when the argument structure of the prepositional phrase is integrated with the argument structure of the verb. Based mainly on data from Norwegian, the dissertation investigates three different empirical domains where prepositional phrases combine with verb phrases in different ways. The interpretations which arise are the result of a combination of the fine-grained structure of the prepositional phrase, the structure of the verb phrase, and the different modes of combination. The dissertation sheds new light on the interplay between (syntactic) structure and (semantic) interpretation, and it also adds new insight about the properties of the category P in Norwegian. The dissertation is also a contribution to the debate between "Lexicalism", on the one hand, and "Constructionism", on the other. Lexicalists assume human beings to be endowed with a separate lexical module, where lexemes are stored together with highly specific argument structure information, and what types of different contexts they can appear in. Constructionists, on the other, reject this view, arguing instead that interpretation is driven solely by properties of the syntactic structure which is built up. The dissertation concludes that a moderate Constructionist model with a fine-grained syntactic structure determining interpretation is best equipped to handle the enormous flexibility of verb-prepositional phrase combinations of the types explored. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/248 |
| Sammendrag: | The research questions posed in the dissertation are related to our understanding of the role played by elections during processes of transition from authoritarianism and the subsequent consolidation of democratic rule. In this, the lessons drawn from the Spanish experience after the demise of the Franco dictatorship in 1975 are assessed. Various researchers have pointed to the fact that the political elites that forged the transition from authoritarianism, in addition to the immediate task of restoring democracy as such, more or less deliberately sought to institutionalise a set of societal divisions into manifest political cleavages through free and competitive elections in a particular sequential fashion. However, although the notion of an electoral sequence has been generally well argued at the level of political elites and political parties, it has been far less established in terms of the behaviour of the individual voters. Thus, the overarching assumption guiding the investigation in the dissertation is that there must somehow have been a nexus between the elite efforts to guide the process of turning pressing societal divisions into manifest cleavages and the structuring of electoral behaviour along these very same cleavages. Particular emphasis is put on the territorial dimension of Spanish politics. It is a long-established fact Spain has had to struggle with recurring tensions between the political Centre on the one hand and the economically advanced Basque and Catalan Peripheries on the other. In the wake of the transition, this was a pressing problem concerning the legitimacy of the very state. In fact, given the hard suppression suffered under the Franco regime, it was an open question whether the integrity of the Spanish state could be maintained when the voters after forty years of compulsory silence were given a say in politics. Another pressing issue was that of social reform and economic redistribution, for long left more or less left unattended by the Right-wing dictatorship. And, lastly, the impetus for neo-liberal reforms that took hold internationally in the 1980s had to be dealt with also in Spain. Thus, taking as point of departure the notion of an elite guided sequential transformation of societal divisions related to the issues of the political regime, the territorial structure of the state, the issue of economic redistribution, and, lastly, the impetus for neo-liberal reforms, all observed at the elite level, the dissertation probes into how and to what extent this alleged sequence was reflected in terms of the structuring of voter behaviour between 1977 and 2000. Thus, the overarching research question in the dissertation is stated as follows: How and to what extent may electoral participation and party choice in Spain between 1977 and 2000 be understood in relation to how the parties and voters handled the problems posed by the transition from authoritarianism and democratic consolidation, with particular reference to the sequence of translation of the societal divisions into manifest cleavages? Taking this question as point of departure, the theoretical foundations for what I have coined the electoral nexus in transitions from authoritarian rule and democratic consolidation are discussed. Derived from general theory on democratisation, party building, elections and cleavage formation, a set of overarching assumptions related to the loci of change and stability in newly enfranchised polities are presented. These assumptions serve as the basis for the elaboration of a conceptual framework for the study of the behaviour of the voters in terms of electoral mobilisation, stabilisation and competition. Then the Spanish case of a transition from a long-lasting authoritarian regime in a polity ridden by a profound territorial problem is presented. The alleged timing and the sequence of the attempts to transform a legacy of societal divisions into manifest cleavages are discussed. In terms of data and methodology, seven datasets for pairs of elections between 1977 and 2000 based on electoral returns from the more than 8.000 Spanish municipalities are elaborated. Then, the methods for estimating changes between elections in the proportions of voters tied to aggregate units are catered to and the LOGIT method for cross-level inference explained and discussed. Further, a conceptualisation of ‘Centre’ and ‘Peripheries’ in relation to the Spanish case is addressed and a so-called radial typology for the study of electoral behaviour along the territorial dimension elaborated. Then, a general overview of official electoral results and party systems are offered and the overarching assumptions on electoral behaviour presented earlier are specified into a set of ten hypotheses that are put to test in the empirical analyses: First, the macro level variation between pairs of elections in terms of aggregated correlations between proportions of the electorate at pairs of consecutive elections are assessed. Second, an analysis of the inferred behaviour of individual voters for the seven pairs of elections between 1977 and 2000 for Spain as a whole is conducted. In this, the specific role played by electoral abstention in Spain is addressed. The main focus, however, is on identifying trends and changes in the electoral profiles of the various components of the party system(s) in relation to their positions on the main political cleavages. Third, an analysis as to how electoral mobilisation and demobilisation have been structured along the main cleavages, with particular emphasis on the territorial dimension of Spanish politics is conducted. Fourth, the dynamics of electoral stabilisation in relation to the territorial dimension with particular reference to the notion of nationalisation of party voting in terms of differentiation between the Centre and the Peripheries is conducted. Fifth, the analysis of how and to what extent the electoral competition between the parties has been structured along the territorial dimension. Thus, briefly summarised, the conclusion is that electoral mobilisation and demobilisation has played a pivotal role in the formation of the party systems(s) in Spain, both in temporal and in territorial terms. The patterns of electoral mobilisation and demobilisation have to a substantial extent been structured according to the timing of the translation of societal divisions into manifest cleavages along the Left-Right axis and at the same time been structured in accord with the general theory on Centre and Peripheries. Second, the Centre-Periphery axis and the Left-Right axis have co-varied in line with the notion that the Spanish Left came to accept that the territorial restructuring of the state was paramount to the consolidation of democracy. Consequently, to the extent that the electoral participation and party choice in Spain between 1977 and 2000 can be understood in relation to how the parties and voters handled the problems posed by the transition from authoritarianism and democratic consolidation, the differentiation of the effect of the Centre-Periphery cleavage along the Left-Right axis is paramount to the understanding of the electoral nexus between the sequence of cleavage translation and the behaviour of the enfranchised citizenry in the modern Spanish democracy. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/287 |
| Sammendrag: | The thesis discusses problems related to the American Philosopher Donald Davidson’s (1917-2003) views upon beliefs, truth and error. Underlying questions are; what are the basic conditions for knowledge? What are the prerequisites for understanding other human beings? What are the conditions for emergence of beliefs that can be true or false? The thesis focuses on the role that our inherited characteristics play in understanding other human beings, and these are seen in relation to the significance of our upbringing in a speech community. Davidson’s approach takes its starting point in a thought experiment called radical interpretation. Radical interpretation is a situation where a person interprets another in order to find the meanings and beliefs of the other. The interpreter does not in advance know the other person’s language and culture; hence the “radical”. The idea is that what we can make out in such a situation tells us something about meaning and belief generally, and this will then also restrict and inform a theory of knowledge. The possibility of error is a premise for a theory of linguistically formed knowledge. The thesis inquires whether we within the Davidsonian model can give an account of error, and shows that the theory lacks resources towards an account where speaker and interpreter can go objectively wrong together. The analysis shows that this defect is due to a tension between the aim of reaching objective truth via social interaction and the fact that the idiolect is the only kind of language that the interpretational model can handle. On a metaphilosophical level the analysis of Davidson’s theory is employed to test the potential of a naturalized philosophical account of intentionality. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/599 |
| Sammendrag: | The overall aim of the present study was to investigate how cognitive processing of emotionally valenced information may be a vulnerability factor to depression, and to develop a cognitive model of recurrent depression. Several more specific aims were formulated and investigated. To reach the aims of the study, an extensive theoretical review of the research literature on cognitive processes of depression was carried out. Also, we compared never depressed (ND; n = 46), previously depressed (PD; n = 42) and clinically depressed (CD; n = 61) individuals on several questionnaires and experimental tasks including dysphoric symptoms (BDI; Beck et al., 1979), dysfunctional attitudes (DAS; Weissman & Beck, 1978), preferences for positive and negative tape-recorded self-statements (Crowson & Cromwell, 1995), choice preference and reaction time to emotionally valenced words (DOAT; Gotlib, McLachlan, & Katz, 1988; Kakolewski, Crowson, Sewell, & Cromwell, 1999; McCabe & Gotlib, 1995), and free recall, recognition and fabrication of positive and negative self-statements (Wang & Holte, 1995). The main results of the study was: (1) the development of a Cognitive battle model to explain mechanisms involved in recurrent depression; (2) results which seem to indicate that dysfunctional attitudes, in mildly to moderately clinically depressed individuals, may have the potential to decrease the effortful processing of positive stimuli; and, (3) results which indicate that decreased approach motivation to positive stimuli may be a vulnerability factor to depression. Future research should be aimed to examine the relationship between parenting (e.g. insecure attachment; inadequate affect regulation), frontal lobe development (i.e., hemispheric asymmetry), cognitive vulnerability factors (e.g. uncertainty; rumination), and decreased approach motivation to positive stimuli. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/660 |
| Sammendrag: | The AIDS epidemic has been recognized as the most pressing national health problem in Addis Ababa, Ethiopia. Zenebe argues that HIV/AIDS prevention programs in Ethiopia are not producing expected results because they are not based on understanding the distinctive characteristics of the people’s sexual cultures shaped by relations of power, by history, and by differentiated traditions within the particular society. The focus of the thesis is on how dominant medical discourses about prevention and treatment of the HIV/AIDS pandemic intersect with ideas emerging from local traditions, religious norms, as well as notions of sexuality and gender. The study shows that the dominant ‘scientific’ construction of the HIV/AIDS problem is often met with resistance by the women and men that are the target groups for the disease prevention programs. The thesis concludes that HIV/AIDS prevention programs in Ethiopia need to give attention to the phenomenon of sexuality, and the way it is shaped and constrained by factors including the complex and unequal relationships between men and women, rich and poor, and between North and South. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/356 |
| Sammendrag: | This thesis describes a number of experiments that aimed to investigate the role of relatively low-level visual input factors in category-specific effects in object identification and colour perception. In the object recognition experiments, using picture-name or name-picture verification tasks, as well as object-naming tasks, clues to the causal factors contributing to such effects were obtained. It was found that category-specific effects in normal object identification, both living things advantages and living things disadvantages can occur even when nuisance variables like familiarity and complexity are well controlled. Task demands on perceptual differentiation and stimulus presentation conditions can influence and even reverse category-specific effects (Report I). When identification has to rely mostly on global shape visual information, the living things advantage in identification is enhanced compared to when visual detail is available in stimulus pictures. Furthermore, a lack of visual detail induces a left hemisphere disadvantage for identification, but only for nonliving things (Report II). In an experiment utilising eye movement methods, it was found that when rotating objects in depth, which presumably causes changes in outline shape, changes in participants' eye movement strategies could be observed. Specifically, participants tended to focus more on the objects' centres of gravity when rotations went from canonical to noncanonical views. This effect was, however, only reliably observed for nonliving things. (Report III). In a study examining differential interference effects in Stroop performance, it was found that the amount of interference is smaller for non-opponent compared to opponent colours. An artificial neural network that coarsely implements a trichromatic input coding scheme can simulate this reduced opponent colour interference. Additionally, it was found that individual differences in colour discrimination ability are associated with individual differences in Stroop performance. (Report IV). |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/354 |
| Sammendrag: | Denne avhandlingen setter fokus på lærerutdannernes verdi- og fagsynspreferanser. Bakgrunnen er Læreplanverkets understrekning av at lærere må stå fram ”tydelig, levende og bevisst i forhold til den kunnskap, de ferdigheter og verdier som skal formidles” (s.32). Læreplanverket fokuserer lærernes holdninger og didaktiske ferdigheter og verdiene som ligger til grunn. Utsagnet forstås i denne avhandlingen i lys av Skolelovens verdisyn som bygger på Rawls forskjellsprinsipp, nemlig at ulikhet bare kan aksepteres dersom det medfører størst fordel for de som er dårligst stilt (Rawls 1996:291). Antakelsene i avhandlingen om en sammenheng mellom verdier, holdninger og atferd bygger på tradisjonen fra Lewin (1952) Kluckhohn (1951), Rokeach (1973) som postulerer en relasjon mellom verdi- og handlingsnivå ved at verdier leder oss i prioriteringen av handlinger og vurderinger i tråd med verdienes ønskverdige standarder. "Values influence behaviour but have not character of a goal. For example, the individual does not try to “reach” the value of fairness, but fairness is “guiding” his behaviour…. In other words, value are not force fields, but they induce force fields (Lewin 1952:41)." Lærerutdannernes verdier og fagsyn blir i avhandlingen søkt identifisert via preferanser på dimensjonene sentralisering versus desentralisering, integrasjon versus segresjon, individualisme versus kollektivisme, normalisert versus terapeutisk fagsyn. Verdipreferansene bygger på skillelinjemodellen. Den dominerende skillelinjen går mellom kollektivisme og individualisme, og mellom terapeutisk og normaliseringsorientert fagsyn. På den ene side finner vi frisetting, relativisme og subjektivisme og på den andre side, et samfunnsorientert, nomstyrt perspektiv som retter kritikk mot oppløsning og pluralisme. Med andre ord solidaritet mot liberalistisk selvhevdelse. Dimensjonene omhandler behov for tillit, respekt, identitet, kontroll, og ansvar for å nevne noen, og ”hvordan” disse behovene forstås i motsetningene mellom kollektivisme og individualisme. Skillelinjene kommer til syne gjennom ulike prioritering av likhet og frihet med de konsekvenser prioriteringene har for hvilke fordelings- rettferdighetsprinsipper, som legges til grunn. Verdiene ”guider” oss i prioriteringene mellom handlinger i den ene eller andre retningen. Resultatet viser at utvalget samlet sett gir sterkere tilslutning til kollektivistiske verdipreferanser enn til individualistiske. Forholdet mellom oppslutning om terapeutisk versus normaliseringsorientert fagsyn er omtrent det samme som for verdier, men her er resultatet at kollektivistene slutter like sterkt opp omkring terapeutisk fagsyn som om normaliseringsorientert, noe som står i motsetning til hypotesen om samsvar mellom kollektivisme og normalisering. Derimot prioriterer mindretallet (individualistene) normaliseringsorientert fagsyn. Dette betyr at et stort flertall av lærerutdannerne vektlegger et reduksjonistisk perspektiv på lære- og atferdsproblematikk samtidig som normaliseringens og den kollektivistiske fane heves høyt. Resultatet reflekterer minst to former for individualisme, en som forutsetter en etisk og moralsk lærer som gjenkjenner seg i sin yrkesutøvelse der likeverd, læring og velferd mellom ujevnbyrdige skal realiseres i skolen, og som best forstås i lys av Rawls rettferdighetskonsepsjon (Rawls 1971), frihetsprinsippet og forskjellsprinsippet Den andre formen for individualisme kan forstås ut fra en pluralistisk synsvinkel. Her representerer individualismen et fritt, selvstendig individet som samarbeider, forhandler og konkurrerer innenfor rammen av lovpålagte regler, og hvor selvrealisering er et sentralt mål. I dette perspektivet er bindingene ikke indre og forpliktende, men utenfrastyrt og lovpålagt. Fremst i verdi- og fagsynsfronten står kvinnene. Resultatene i denne avhandlingen peker på et betydelig sprik mellom den solidaritetsideologien som ligger til grunn i det skoleverket lærerutdanningen utdanner lærere til, og hvordan lærevanskeproblematikk forstås blant lærerutdannere. At denne diskrepansen er ”kjønnsbetinget” i betydelig grad når det gjelder fagsyn, innbyr til å stille nye spørsmål og en utvidet gransking av lærerutdannernes selvoppfatning i relasjon til verdier og fagsyn og lærerutdanningenes institusjonskultur på området. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/511 |
| Sammendrag: | Avhandlingen er en studie av effekter over to år med systematisk begrepsundervisning (BU) av fem barn tilmeldt Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste for lærevansker på målområder som angår læreforutsetninger, fagfunksjonering og testresultater. Med læreforutsetninger forstås i avhandlingen (1) språklig bevisstgjorte grunnleggende begrepssystemer (GBS – dvs. Farge, form, stilling, størrelse, antall etc.) og tilhørende enkeltbegreper, samt (2) ferdighet i å utføre analytisk koding, dvs. barnas kompetanse i å styre sin oppmerksomhetsinnretning ved hjelp av GBS mot likheter og forskjeller som angår det de skal lære om. Fagfunksjonering som målområde fokuserer mot barnas prestasjoner i lesing/skriving og matematikk, mens testresultater refererer til barnas prestasjoner på testene WISC-R, Raven fargede matriser, Bender Motor Gestalt Test og ITPA/delteten verbal expression. Den empiriske studien ble i hovedsak gjennomført i årene 1998–2000(2001) og datainn-samlingen ble foretatt via intervju, spørreskjema, observasjon og dokumentlesing. I tillegg kom testing med formelle tester m.m. Det ble samlet inn kvalitative data i form av beskrivelser/utsagn og kvantitative data i form av tallstørrelser og forholdsvurderinger. Ved studiens begynnelse høsten 1998 befant to av barna seg på andre årstrinn og de øvrige tre på tredje årstrinn. Som nevnt står effekter av systematisk begrepsundervisning (BU) i fokus i den foreliggende tiltaksstudien. Denne form for begrepsundervisning bygger på Magne Nyborgs teoretiske og empiriske arbeider. Dette siste for øvrig også i nær samarbeid med flere kollegaer. Nyborg (1927–1996) utviklet i sin tid en omfattende teori om læring (og undervisning). Svært sammenfattet kan Nyborgs teori betegnes som en teori hvor læring som faktor i utviklingen står sentralt, og der grunnleggende språk- og begrepslæring samt språkets betydning for etterfølgende læring fremheves; især gjelder dette språkets betydning for prosesser som koding i persepsjonen, korttidsminne, tenkning, språkets betydning for valg av handling og handlingsutførelser og – i vid forstand – språkets betydning for personlighetsutviklingen. I teorien inngår også betraktninger om og forslag til pedagogiske tilretteleggelser som nettopp sikter mot å bidra til barn og unges tilegnelse av språklige læreforutsetninger og positive ledsagende emosjonelle og motivasjonelle erfaringer (i forhold til læringssituasjoner) Nyborgs modell for begrepsundervisning, BU-modellen, kan betegnes som den sentrale didaktiske modellen. I tillegg kommer modellen for ferdighetsopplæring og GBS-Modellen (en ordnet oversikt over grunnleggende begrepssystemer, opptil 18–26 GBS – alt etter hvordan disse grupperes). Ut fra prinsippene i BU-modellen ble de aktuelle barn i studien (1) undervist slik at de på en språklig bevisstgjort måte lærte utvalgte GBS og tilhørende begreper. I tillegg ble de (2) øvd i å utføre analytisk koding ut fra GBS. Som et tredje punkt (3) anvendt lærer GBS som redskaper for sin undervisning i norsk og matematikk så vel som på andre fagområder. For især to av barnas vedkommende ble det lagt opp til å innhente erfaringer med BU gjennomført i en kombinasjon av spesialundervisning og ordinær undervisning med tanke på å bidra til inklusjon. Dette ble gjennomført ved hjelp av et nærmere beskrevet tre-trinns opplegg. I avhandlingens teoridel redegjøres det grundig for Nyborgs teori om læring så vel som for de didaktiske modellene. Videre gjennomføres det en sammenligning mellom læringsteorien og andre syn på informasjonsprossessering, bl.a. vis a vis Baddeleys modell for arbeidsminne/ working memory fra 2000. Nyborg modell for begrepsundervisning sammenlignes også, på sin side, med tre andre faseinndelte modeller for henholdsvis begrepstilegnelse og begrepsundervisning. I avhandlingens teoridel inngår også omtale av Nyborgs syn på intelligens som sammenholdes med intelligens slik begrepet forstås i et konsensusperspektiv i lys av internasjonal forskning på området. Resultatene som oppnås på de tre målområdene kan under ett betegnes som klart positive. Det at de fleste resultatene i større eller mindre grad også vurderes som (delvise) positive effekter av BU-tiltaket, betyr allikevel ikke at en kan trekke absolutte konklusjoner i den forstand at det dreier seg om håndfaste bevis på kausal sammenheng. I stedet bør de mer nøkternt samlet sett kunne betraktes som forholdsvis klare indikasjoner på en slik sammenheng. Ytre validitet eller generalisering diskuteres i lys av analytisk eller skjønnsmessig generalisering som prinsipp. Innholdet i tiltaksstudien dokumenteres gjennom omfattende kasusbeskrivelser av gjennomføringen av BU overfor hvert av barna. På denne måten legges det til rette for replikasjoner eller etterprøvinger av tiltaket og de funn som fremkommer i lys av læringsteorien. Samtidig er kasusbeskrivelsene så omfattende at det ligger godt tilrette for leserens/brukerens egen generalisering, dvs. kasusbeskrivelser er så omfattende at eventuelle lesere gis muligheter til selv å vurdere om tiltaket og funnene også kan være relevante i forhold til egne aktuelle elever. Siste kapittel inneholder et grundig forslag til igangsetting og gjennomføring av tilpasset opplæring i form av BU på ulike nivåer i grunnskolen med tanke på å forebygge samt redusere lærevansker av språklig og motivasjonell art hos barn og unge. I tillegg settes frem forslag til videre forskning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/582 |
| Sammendrag: | Norske relasjoner til Eritrea strekker seg tilbake til 1949. Norge ble da medlem av FNs Eritreakommisjon, og stemte for at Eritrea skulle gjenforenes med Etiopia. På slutten av 1970 – tallet kom den eritreiske frigjøringsbevegelsen i kontakt med norske aktører innenfor den politiske venstresiden og ulike humanitære organisasjoner. Etter hvert utviklet det seg relasjoner og nettverk på flere plan, i første rekke innenfor sivilsamfunnet i tilknytning til frivillige organisasjoner og solidaritetsforeninger, men etter hvert også på myndighetsnivå. I 1996, etter frigjøringen, ble Eritrea et av Norges hovedsamarbeidsland innenfor bistand, men krigen mellom Eritrea og Etiopia 1998 – 2000 og den politiske utviklingen i Eritrea førte til nedgradering av samarbeidet i 2002. Engasjementet for Eritrea var et resultat av frivillige organisasjoners arbeid og enkeltmenneskers drivkraft. Likeledes var det eritreiske eksilsamfunnets innsats avgjørende. Eritreerne lyktes i å navigere i og knytte kontakter innenfor viktige bistandspolitiske kretser i vesten. Skandinavia, og spesielt Norge, framstod trolig som spesielt attraktive fordi her er kort vei mellom stat og sivilsamfunn. Den nære kontakten mellom representanter for norske myndigheter, frivillige organisasjoner og den eritreiske frigjøringsbevegelsen, førte i to omganger til forsøk på fredsmekling mellom Etiopia og Eritrea. I avhandlingen argumenteres det for at dette kan betegnes som en forløper for Den norske modellen, der fredsarbeid ledsages av bistand og hvor samarbeid mellom statlige myndigheter og frivillige organisasjoner står sentralt. |
| Beskrivelse: | I den trykte utgaven finnes det på sidene 310-312 kart som vi ikke har fått tillatelse til å gjengi elektronisk. Det er lagt inn lenker til kartene slik at de kan sees på internett. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/598 |
| Sammendrag: | Avhandlingen er en samfunnsvitenskapelig analyse av tidlige resultater av implementeringen fiskeriforvaltningsreformene i Sør Afrika og Mozambique. Forvaltningsreformene var del av landenes overordnede demokratiseringsprosesser i kjølvannet av hhv avskaffelse av apartheid i 1994 og slutten på borgerkrigen i 1992. Et av målene for forvaltningsreformene var sosioøkonomisk utvikling for fattige fiskersamfunn, og et viktig virkemiddel skulle være økt brukergruppedeltakelse både i beslutnings- og gjennomføringsfasene. Dette var et ambisiøst prosjekt, i og med at historisk sett var det svært lite rom for politisk deltakelse og organisering for folk flest, og dermed var det lite erfaring å bygge på. Et hovedfokus i avhandlingen er hvordan interne maktforhold i fiskerorganisasjoner påvirket prosessene og potensialet for økt medbestemmelse og innflytelse. Den påpeker betydningen av å ta høyde for lokale maktstrukturer og enkeltaktørers interesse i forvaltningssystemenes utforming og implementering. Hvis ikke, er forvaltningsreformer tilbøyelig til å mislykkes når man sammenlikner med de opprinnelige målene og gode hensiktene. Avhandlingen viser at til tross for at en viktig målgruppe for reformene var de fattigste fiskerne, var lokale makteliter best posisjonert til å delta i prosessene for å implementere forvaltningsreformene og nyttiggjøre seg mulighetene som følger med. Både i fiskerorganisasjoner og på myndighetsnivå var det mangelfulle systemer for kontroll, ansvarliggjøring, og sanksjonering dersom prosessene tok feil vending. Til tross for at en stor målgruppe (de fattigste fiskerne) i liten grad evnet å nyttiggjøre seg mulighetene som kunne bidra til deres sosioøkonomiske utvikling, skjedde det en betydelig bevisstgjøring og læringseffekt for fiskerne og deres organisasjoner. Slike erfaringer er viktige byggesteiner i samfunn i overgang til demokrati. Over tid kan dette erfaringsgrunnlaget bidra til at fattige, marginaliserte grupper i større grad kan påvirke beslutningsprosessene, og dermed bidra til å definere betingelsene for egen utvikling. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/988 |
| Sammendrag: | Avhandlinga er rettet mot å forstå hvordan teleradiologiske tjenester i nord norsk røntgentjeneste ble etablert og virket over en periode på ca 5 år. Siktemålet har både vært å beskrive utforming av de nye praksisene i lys av hvordan de interagerte med gjeldende orden, og å komme nærmere en forståelse av hvordan utfordringer i røntgentjenesten ble berørt. Avhandlinga har derved et evalueringsaspekt. Det samfunnsvitenskapelige temaet som har vært behandlet er rasjonalitet; fornuftsforståelser, nærmere bestemt utvalgte trekk ved begrepet som kan gjenfinnes som spor i praksiser og i omtale av tjenestenes virkemåte. Spørsmålene har vært hvilke forståelser som har fått gjennomslag i utformingsprosessene, om det er skapt noen nye forståelser i de relativt fastholdte tjenestene og hvordan sammenhengene har vært mellom fornuftsforståelse og måten utfordringer i tjenestene er blitt berørt, for eksempel om de er løst, forsterket eller om det er kommet nye til. Teleradiologi er en viktig del av de dels gjennomgripende endringene som skjer i helsevesenet. Endringene skjer gjennom relasjoner mellom minst tre dynamiske områder, eller sfærer med dels egne logikker. For det første gjeldende orden: faglig, med stadig bedre behandlingsmetoder, i tillegg til institusjonell, økonomisk og juridisk orden. For det andre oppgavene: økt press p.g.a. eldrebølgen og øking i antallet pasienter med kroniske lidelser, og for det tredje IKT, som både kan oppleves som mulighetsskaper for deling av spesialistressurser, nye tjenestemodeller og selvhjelp - og som tvingende endringskraft og aggressiv industri. Empirisk beskrives 5 dels overlappende og dels autonome teleradiologiske praksiser som utformes gjennom ulike samspill. Feltet framstår i perioden med økt kompleksitet, der det kan være vanskelig å få øye på både hva som driver endringer, og resultatene i lys av de utfordringene som skulle løses. Det beskrives klare løsninger knyttet til spesialisthjelp i akuttsituasjoner, til administrasjon av pasienter og til umiddelbar tilgang på røntgeninformasjon. Noen utfordringer øker, for eksempel presset på spesialisttjenestene. Nye skapes, for eksempel spenninger mellom prioriteringer og interesser der tiden brukes til forhandlinger. Videre i forholdet mellom nye oppgaver og belønninger som dels blir utydelig og kan oppleves urettferdig. I praksisene spilles det ut en overgangstilstand mellom gamle og nye forståelser av fornuft, mellom opprettholdelse av gjeldende orden, forsøk på å bryte ut og etablere det som oppfattes som gode tjenester, og mellom ulike bestrebelser på dominans på internlogiske premisser. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/639 |
| Sammendrag: | Til grunn for disputasen ligg boka ”Byen, banen og bolaget. Narviks historie, bind 1 1902-1950”, som var det eine bindet av eit to-binds historieverk som kom ut i samband med Narvik kommune sitt 100-årsjubileum i 2001, og manuskriptet ”Ei byhistorie om Narvik 1902-1950 – eit refleksjonstillegg”. Byhistoria om Narvik tar for seg oppkomsten av byen, og dei første femti åra av byens liv med fokus på det indre bylivet, både sosialt og politisk, byen sitt økonomiske fundament og byen sin kontakt med omverda. Bindet på 555 sider er rikt illustrert og delt inn i fire delar og 13 underkapittel. Del 1 heiter ”Jernbanen skaper en ny by” og tar for seg etableringa av og bakgrunnen for byetableringa, gjennom tre ulike faser frå 1870-1902. Del 2, ”Spenningar i nettverksbyen” dekker tida mellom 1902 og 1919, og vektlegg den fysiske, organisatoriske og identitetsmessige forminga, med fokus på særdrag, typologi og politisk utvikling. Del 3, kalla ”Spenninger og fellesskap mellom to kriger 1920-39”, dekker mellomkrigstidas økonomiske krise med dei politiske og sosiale spenningane denne medførte. Likeins dekker delen idretts- og kulturlivet sine fellesskapsbyggande og splittande funksjonar, og tiltaka for å skape ein Narvik-identitet kring 25-årsjubileet i 1926. Del 4 omhandlar krigen og den første fasen av gjenreisingstida, og har tittelen ”Krig, okkupasjon, gjenreisning og oppgjør 1940-50”. Byhistorieverket har hatt den intensjon å skildre Narviks historie gjennom den nemnte perioden med skiftande perspektiv. Byen har blitt sett både innanfrå, utanfrå, nedanfrå og ovanfrå. Det overordna perspektivet i bindet er at jernbanen og bolaget (LKAB) er grunnpilaren byen står på, og hovudpulsåra i Narvik i heile det tidsrommet som er omhandla. Lagnaden til byen var uløyseleg knytt til banen og bolaget, og malmeksporten like mye til internasjonale konjunkturar som til nasjonale og regionale utviklingstrekk og hendingar. I tillegg til sjølve byhistorieverket ligg det ved eit tredelt ”refleksjonstillegg”. Del 1 heiter Konstruksjon av byfellesskap og byidentitet – om identitetsskaping i lokalhistorien, medan del 2 krinsar rundt omgrep som kritikk og konstruksjon, analyse og syntese, og er ei analyse av Nils A. Ytreberg sin to bind byhistorie om Narvik, publisert i 1953-54. Delen har tittelen Narviks historie mellom kritikk og konstruksjon. Den siste delen i refleksjonstillegget handlar om Lokalhistorias skaping av ”minnestader”. Samla er arbeida meint å vere både eit bidrag til norsk og nordnorsk byhistorie, og som teoretisk og metodisk tilnærming til byhistoriefeltet. |
| Beskrivelse: | Dette er en del av Aas' doktoravhandling. Avhandlingens hoveddel er utgitt som bok og er ikke gjort tilgjengelig elektronisk: Aas, Steinar: Narviks historie. Bind 1 1902-1950. Byen, banen og bolaget. Narvik, Stiftelsen Narviks historieverk, 2001. ISBN 82-996128-1-0 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/658 |
| Sammendrag: | The thesis deals with one particular way of deriving perfective verbs in Russian, namely,
prefixation. Prefixes are interesting not only because they turn imperfective verbs into
perfectives, but also because they reveal dependencies between two different types of
predicational structure, on the one hand, and the connection of event quantification with
the event and argument shape, on the other. The type of prefix simultaneously depends on the type of imperfective it attaches to and affects the syntactic distribution and the argument structure of its host verb. There are two types of prefix studied in the dissertation: lexical and superlexical. Lexical prefixes (LPs) merge in the extended prepositional structure as heads of PathP and attach to lexical verbs. Superlexical prefixes (SLPs) usually operate as quantifiers that apply at the level of VP. Lexical prefixes readily attach to transitive and unaccusative verbs, whereas unergative verbs serve as better hosts for superlexical prefixes. In fact, just a handful of LPs occur on unergative verbs and no PP complements can follow them. The reason for such a peculiar behavior of unergatives is mysterious, since nothing in the two predicational structures (VP and PP) would preclude them from combining with each other. At the same time, it is not immediately clear what factor is crucial in selecting a type of prefixation: the argument structure or the aspectual characteristic of an imperfecticve verb. Motion verbs seem to provide the answer. Directed and non-directed motion verbs convey two clear imperfective readings, progressive and pluractional, respectively. In addition, when intransitive, directed motion verbs represent the unaccusative argument structure; non-directed motion verbs the unergative argument structure. Lexical prefixes attach to directed motion verbs and do not attach to non-directed motion verbs. Superlexical prefixes display reverse distribution. To find out what underlies such a neat split, the investigation of Path arguments of motion verbs has been undertaken. The conclusion reached as a result of this investigation is: non-directed motion verbs, in particular, and unergatives in general contain conflated material from the prepositional structure. As the conflated material is PathP, there is no room for the merge of lexical prefixes. However, when it comes to superlexical prefixation, the aspectual characteristics of the verb come to the foreground. In this thesis just two superlexicals are considered: accumulative na- and distributive pere-. Both prefixes select for the particular event shape, so that the event can be measured: cumulative or pluractional. The arguments of the verb are used by the prefix-quantifier as a measure scale (with na-) or as a coverset defining the cardinality of the pluractional event (with pere-). The discussion of these two prefixes closes the dissertation, but a number of questions related to the interrelation between the verb, the prefix and the internal argument are still left open for further research. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/904 |
| Sammendrag: | Avhandlingen henter sitt tema fra et videreutdanningsstudium i aksjonslæring som Universitetet i Tromsø på oppdrag fra tre svenske kommuner arrangerte for en gruppe svenske lærere. I dette studiet har Furu opptrådt som prosjektleder, lærer, veileder og aksjonsforsker. I aksjonsforskning er det et nært samarbeid mellom forsker og praktikere som kan betegnes som et forskende partnerskap. I avhandlingen skiller man mellom aksjonslæring som planlagt, systematiske endringsarbeid som lærerne og skolelederne gjør i sin skolehverdag og aksjonsforskning som det forskerne foretar seg når de forsker sammen med lærere og skoleledere i skolen. Studiet var lagt opp slik at lærerne skulle arbeide med og gjennomdrøfte problemer hentet fra deres eget praksisfelt. Det viste seg at de gjennom arbeidet med egne problemer tok til å engasjere seg så sterkt at Furu stiller spørsmål om hun har funnet ”en magisk kilde”. Det er dette spørsmålet som danner basis for avhandlingen, og det blir søkt og belyst ved å gjennomgå åtte av studentenes aksjonslæringsprosjekter, ved å intervjue de samme lærerne et år etter avsluttet utdanning, og ved å drøfte de funn som blir gjort i lys av relevant pedagogisk teori. Funnene er analysert i en kognitiv og en emosjonell kategori. I kapitlet med analyse av den kognitive kategorien er forholdet mellom lærerforskning og aksjonslæring drøftet. Funnene indikerer at lærerne har oppnådd en pedagogisk styrking som resultat av sin deltakelse i aksjonslæringsprosessen. Styrkingen var ikke bare var intellektuell, den innebar også utviklingen av et sterkt personlig engasjement. Hvordan skal dette forklares? For å besvare spørsmålet er ulike emosjonsteorier anvendt for å analysere lærernes svar. Som konklusjon på det lærerne har sagt i intervjuene, har Furu tatt i bruk metaforen ”rak lærerrygg” for å uttrykke at aksjonslæring evner å skape autonome og stolte lærere. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/941 |
| Sammendrag: | At det offentlige byråkratiet har stor makt, er det få som stiller spørsmålstegn ved i dag. Men hvordan bruker byråkratiet – eller administrasjonen - sin makt? Brukes makten til å hjelpe politikere til å utforme og iverksette sin politikk? Eller brukes makten til å motarbeide politikere for å fremme sin egen agenda? Dette er spørsmål som Dag Ingvar Jacobsen tar opp i sin avhandling – ”Politikk og administrasjon på lokalt nivå – den lokale administrasjonens politiske makt” - for dr. philos. graden ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Avhandlingen forsvares i Kristiansand den 25. mai. For å belyse de spørsmålene som ble stilt innledningsvis, har Jacobsen studert kommunepolitikere og fast ansatte kommunebyråkrater (ledere) i samtlige kommuner i de to fylkene Aust- og Vest-Agder i perioden 2000 til 2003. Avhandlingen tilnærmer seg hovedproblemstillingen – kommunebyråkratiets politiske makt – fra flere ulike vinkler. For å kartlegge hvor mektig kommunebyråkratiet er i forhold til andre aktører i lokalsamfunnet ble både politikere og byråkrater bedt om å rangere dem de mente var mektigst. I denne rangeringen kom lokalpolitikere, lokale byråkrater og statlig nivå ut som omtrent like mektige. Betydningen til media og til internasjonale organer ble bedømt som liten, men det er store forskjeller mellom små og store kommuner. Jo større kommune, desto mer makt får media og internasjonale organer. Men hva som kjennetegner relasjonen mellom politikere og byråkrater? Konflikt eller samarbeid? I all hovedsak er forholdet mellom de to gruppene preget av harmoni og samarbeid, og ikke minst har politikerne generelt sett svært stor tillit til at byråkratiet opptrer å tråd med de signaler og ønsker som politikerne sender ut. Byråkratene oppfattes som lojale, og det er svært lite variasjon i denne tilliten mellom medlemmer av ulike politiske partier. Dette betyr ikke at byråkratene opptrer som ”politiske nikkedokker”. I diskusjonen fram til politiske vedtak fattes fremstår byråkratene som en gruppe som holder den faglige friheten høyt. De sier hva de mener er faglig best, uansett hvor lite populært dette er blant politikerne, men de er svært forsiktige med å gå ut i media med slike uenigheter. Når politiske vedtak er fattet, virker det som om byråkratene forsøker å iverksette så lojalt som mulig, selv om de personlig ikke er enige i det politiske vedtaket. Går vi enda lenger inn i problemstillingen, og stiller spørsmål ved hvor uenige politikere og byråkrater egentlig er, får vi et litt overraskende resultat, nemlig at det er vanskelig å finne noen systematisk uenighet mellom de to gruppene. Heller enn å finne interesseforskjeller mellom politikere og byråkrater, så finner vi ganske store interessevariasjoner internt i politiker- og byråkratgruppene. Spesielt stor er forskjellen mellom medlemmer av ulike politiske partier, noe som er en indikasjon på at partipolitikken også er høyst relevant på lokalt nivå i norsk politikk. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/951 |
| Sammendrag: | Tema for denne avhandlingen er desentralisert allmennlærerutdanning ved lærerutdanningsinstitusjonene i Nord-Norge 1979-2006. Avhandlingen tar utgangspunkt i de desentraliserte lærerutdanningene som kom i gang i Alta, Tromsø, Bodø og Nesna i 1979. Sentrale forskningsspørsmål er: Hvorfor og hvordan ble disse opprettet? Hvordan og hvorfor ble disse senere endret? I avhandlingen undersøkes lovgivning, beslutninger og skriftlig arkivmateriale fra involverte aktører. For å vurdere desentralisert utdanning opp mot ordinær utdanning gis en gjennomgang av norsk lærerutdanningshistorie. I avhandlingen presenteres også et teoretisk grunnlag som skal bidra til å forstå og å forklare utviklingen av de to lærerutdanninger. Teorigrunnlaget er hentet fra Margaret Archers historisk-sosiologiske arbeid, som søker å gi svar på spørsmål som: Hvorfor og hvordan vokser utdanningssystemer fram? Hvorfor og hvordan blir utdanningssystemer endret? Hvorfor har et utdanningssystem den spesielle struktur det har? Arbeidet er underbygd av kritisk realisme som vitenskapsteori. Undersøkelsen viser at desentralisert allmennlærerutdanning ble igangsatt som et alternativt tilbud med det siktemål å utdanne lærere til geografiske områder med lærermangel. Ideene om desentralisert allmennlæreutdanning, slik den ble realisert, var knyttet til stedet, i betydningen studentens hjemsted. Det ble altså etablert relasjoner mellom studenten, utdanningsinstitusjonen og skolen på studentenes hjemsted. I disse relasjonene lå et potensiale for utvikling av lærerkompetanse og lærerprofesjon med en klar yrkesretting av utdanningen. Det var også på studentens hjemsted at den framtidige yrkesutøvelsen var ment å skje. Flesteparten av studentene var kvinner med omsorgsansvar. Tidsmessig faller igangsettelsen sammen med ideer som kvinnefrigjøring, pedagogisk progressivisme og lokalsamfunnsorientering. Den desentraliserte allmennlærerutdanningen skulle ikke bare sikre bedre lærerdekning i områder som hadde slitt med å få kvalifiserte og stabile lærere. Den representerte også en lokalorientert pedagogikk og vektlegging av egen lærerpraksis. Den pedagogiske tenkningen omkring den desentraliserte utdanningen så for seg at denne kunne vise vei for fremtidige forbedringer i lærerutdanningen generelt. De desentraliserte tilbudene ble videreført og senere endret. Utdanningene gikk over fra å være deltidsutdanninger til å bli samlingsbaserte heltidsutdanninger. Kravet om omsorgsforpliktelser og tilhørighet i en bestemt region falt bort. Geografisk avstand kunne overkommes gjennom å anvende informasjons- og kommunikasjonsteknologi. De særegne trekk forsvant og denne alternative utdanningen skiftet etter hvert karakter og ble med få unntak mer lik den ordinære allmennlærerutdanningen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1391 |
| Sammendrag: | The thesis is an attempt to arrive at the cartography of the low thematic domain of the clause using data from various argument structure constructions in Polish. It assumes the existence of a universal functional sequence (cf. Cinque (1999)) and the theory of morphology where morphemes are lexically specified to spell out chunks of the universal sequence. Furthermore, functional vocabulary items are flexible in the sense that they can be inserted for different subsets of their lexical specification. Part I deals with Polish conjugation class markers (so-called Themes), where a typology of the latter is proposed: high Themes spell out a superset of the featural hierarchy spelled out by low Themes. Two domains sensitive to the type of Theme are discussed: (i) verbs displaying the reflexive clitic (i.e. reflexive, anticausative, prefix-induced, and Reflexiva Tantum) and (ii) the Impersonal construction in -NO/TO. The conclusion is that bare stem inchoatives (i.e. Polish low Theme stems or inchoatives in causativizing languages) should not be equated with anticausatives. More generally, the notion ’split intransitivity’ should be deconstructed, given a very fine-grained universal sequence. Part II focuses on another type of functional vocabulary items, so-called Event Separators (ES) - morphology occurring in various participial constructions, as well as nominalizations. The main tenet is that the constant negotiation of spell out options between two items with overlapping lexical specification (i.e. Theme and ES) results in a typology of participial or nominalizing constructions. Furthermore, an analysis of Impersonal -NO/TO is advanced, where an analogy to Germanic/Romance Perfect Tense is drawn. The specific algorithm of mapping assumed to hold between the verbal and nominal functional sequence derives semantic restrictions on external arguments (i.e. features on Silverstein’s Hierarchy, e.g. animate, human, pronoun, etc.), as well as different degrees of ’subjecthood’. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/991 |
| Sammendrag: | En grunnantagelse er at økt levetid på produkter generelt ville være til fordel for miljøet. Lang produktlevetid er imidlertid en miljømessig ulempe når produkter uansett byttes ut av andre årsaker enn kvalitetsmessige foreldelse, og også dersom den fører til at et produkt ikke blir byttet ut med en ny og vesentlig mer miljøøkonomisk utgave. Avhandlingen er et forsøk på å besvare spørsmål om hvilke virkemidler og muligheter vi har for å vri forbruket i en mer miljøvennlig retning, først og fremst uttrykt i form av mindre hyppig produktutskiftning. Miljøstrategisk eller politisk er økt holdbarhet eller levetid et supplement til en resirkuleringsstrategi. Den viktigste fordelen levetid har fremfor resirkulering er at resirkulering gjennomgående vil være energi- og transportkrevende. Det er en opplagt miljømessig fordel å la materialer gå i mest mulig lukkede kretsløp, men uansett er det fornuftig å øke tidsspennet mellom produksjon og materialgjenvinning. En produktorientert miljøpolitikk vil ha et betydelig behov for kunnskap om forbrukerne og deres forhold til produktene. Det viser seg at tiltak som miljømerking/energimerking og spredning av informasjon om miljøøkonomiske produkter tidligere har hatt en begrenset virkning. Den empiriske undersøkelsen viser at til tross for flere år med offentlig fokus på det høye energiforbruket kjøleskap og fryser har, tar svært mange i liten grad miljøhensyn ved innkjøp disse produktene. Et annet hovedfunn er at når man kjøper et nytt produkt mens det gamle (for eksempel kjøleskap eller fryser) fremdeles virker, så blir det gamle produktet ikke tatt ut, men det fortsetter sitt liv på hytte, i garasje, hybel eller i kjeller. Det betyr at nye og energieffektive hvitevarer kan bidra til å øke energiforbruket heller enn å senke det, fordi de kommer i tillegg til de gamle og ikke i stedet for dem. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/960 |
| Sammendrag: | Temaet for avhandlingen er den sosiale reproduksjon som skjer gjennom det norske utdanningssystemet, til tross for at sentrale myndigheter i ti-år etter ti-år har hatt som uttrykt målsetting at et av utdanningssystemets sentrale mål skal være nettopp å utjevne sosial forskjeller. Avhandlingens hovedproblemstilling er: Hvordan kan ulike tilnærminger til et prinsipp om tilpasset opplæring for alle i betydningen alle, påvirke seleksjonen og den sosiale reproduksjon i skolen? Undersøkelsen har karakter av å være en begrepsavklarende utforskning av en profesjonell terminologi i tilknytning til tilpasset opplæring og seleksjon, forstått i lys av dens kontekstuelle binding til lærerutdanning og lærerpraksis. En undersøkelse av prinsippet om tilpasset opplæring og dets operasjonalisering vil inkludere følgende delproblemstillinger: 1. Hvilke sentrale politiske og vitenskapelige posisjoner i forhold til tilpasset opplæring for alle har man? 2. Hvilken betydning tillegges elevens sosiale bakgrunn m.h.t. tilpasset opplæring? 3. Hvilke normative vilkår bør tenkning knyttet til tilpasset opplæring for alle elever, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, inkludere? 4. Hvilke didaktiske føringer følger av en tilpasset opplæring for alle elever, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn? Avhandlingen argumenterer for behovet for å utvikle profesjonskunnskap som kan gjøre lærer i stand til kritisk å reflektere over hvordan deres strategiske valg kan fremme eller hemme opplæringen. Tilpasset opplæring må problematiseres i forhold til skolens praksis og det rom av muligheter og begrensninger som gies. Avhandlingen belyser og problematiserer den grunnleggende ideen om alles rett til kunnskap og dannelse ut fra den enkeltes evner og forutsetninger. Spørsmålet som stilles er hvordan denne idé skal kunne realiseres uavhengig av elevens sosiale og kulturelle bakgrunn. I analysen anvendes teori av Basil Bernstein, Axel Honneth og Antonio Gramsci. Avhandlingens analysestrategi går ut på å stille ulike teoretiske perspektiver opp mot hverandre, og knytte sammen statistikk, case-studier, beskrivelser og andre relevante forskningsresultater ved hjelp av analysen. I avhandlingen behandles en rekke pedagogiske paradokser som for eksempel elevens rett til beskyttelse versus retten til selvbestemmelse og retten til like muligheter versus retten til å være ulik og autonom. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1400 |
| Sammendrag: | Avhandlingen framstiller innvandring til Norge fra ca. 900 til 1537, dvs. en periode på drøyt 600 år. Tidsperioden er avgrenset ut fra rikspolitiske hendelser. Rikssamlingen under Harald Hårfagre, som la grunnlaget for dannelsen av det norske kongeriket, begynte rundt år 900, mens 1537 var året da Kristian 3. av Danmark oppnådde full kontroll over Norge. Menneskers mobilitet i middelalderen og deres identitet knyttet til territorium og samfunn blir gjennomgått, og det blir argumentert for at begge deler var sterkere i perioden enn hva som ofte blir hevdet. Et overordnet perspektiv i avhandlingen er møtet mellom innvandrere og samfunn. Selve begrepet om innvandring forutsetter at det fins ei grense, et territorium eller et domene som noen gjør krav på - og et eksisterende samfunn å vandre inn i. En god del plass blir derfor viet til å diskutere disse begrepene, ikke minst hvilket norsk mottakersamfunn som eksisterte i begynnelsen av den behandlete perioden, dvs. fra ca. 900 og et stykke inn i høymiddelalderen. I løpet av høymiddelalderen ble det dannet en politisk enhet, et norsk kongedømme, som eksisterte som en suveren politisk enhet fram til det ble en del av en større politisk enhet, et unionelt kongedømme, fra 1397 av. Det politiske fellesskapet med de nordiske naborikene i Kalmarunionen hadde avgjørende betydning for hvordan innvandringen til Norge forløp og også for hvordan den ble oppfattet og regulert. 1397 er derfor brukt som et avgjørende periodeskille i avhandlingen. Avhandlingen er delt i to hoveddeler med et skille i 1397; henholdsvis kapitlene 2 til og med 6 og 7 til og med 9. Kapittel 9 kan i tillegg leses som en oppsummering av innvandringen til Norge gjennom hele middelalderen. Det siste kapitlet, kapittel 10, faller utenfor denne todelingen både tematisk og kronologisk. Kapitlet tar for seg Nordkalotten, inkludert de delene av dagens Nord-Norge som ikke var en integrert del av det norske kongedømmet i middelalderen. I dette området var nordmenn blant innvandrerne, og perspektivet blir derfor annerledes. På grunn av kildesituasjonen er det først og fremst nordmennenes, dvs. innvandrernes perspektiv som dominerer denne framstillingen. I de øvrige kapitlene er det også først og fremst nordmennenes oppfatning av og reaksjoner på innvandring som drøftes, men da som innfødte som møtte innvandrere. Kapitlene innenfor hver hoveddel er inndelt tematisk. Det første omhandler trellene, en ufrivillig ”innvandring” som startet før en norsk politisk enhet var etablert. Deretter følger kapitler om islendinger og tyske kjøpmenn, utenlandske herskere og utlendinger i kongens tjeneste, geistlige og til slutt i denne delen, et oppsummerende kapittel om innvandringen til Norge og dens følger generelt fram til 1397. Perioden 1397-1537 har kapitler om unionens betydning for innvandringen til Norge, tyske og andre utenlandske kjøpmenn og håndverkere, samt, som alt nevnt, et kapittel som blant annet med utgangspunkt i utlendingers oppfatning av Norge summerer opp hvordan det norske samfunnet i middelalderen var formet av innvandring. Til slutt kommer da det omtalte kapitlet om innvandringen til Nordkalotten i løpet av middelalderen. |
| Beskrivelse: | Dette er en del av Opsahls doktoravhandling. Avhandlingens hoveddel er utgitt som bok og er ikke gjort tilgjengelig elektronisk: Del I. 900-1537, i Knut Kjeldstadli (red.), Norsk innvandringshistorie bd. 1, I kongenes tid 900-1814, Oslo 2003 (Pax forlag), s. 21-223. ISBN 82-530-2542-4 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1063 |
Munin bygger på DSpace 1.8.2
Universitetsbiblioteket i Tromsø, 9037 Tromsø
Tlf: 77 64 40 00, E-post: munin@ub.uit.no