| Abstract: | Målet med denne doktorgradsstudien var å få økt kunnskap om hva slags potensial internettbaserte selvhjelpsgrupper kan ha som rehabiliteringstilbud til kvinner som er behandlet for brystkreft. Som del av studien ble det etablert en selvhjelpsgruppe for brystkreftopererte på Internett. Dette foregikk i regi av Kreftforeningen og Nasjonalt Senter for Telemedisin. Selvhjelpsgruppen var tilgjengelig fra slutten av oktober 2003 til og med februar 2005. 40 brystkreftopererte kvinner i ulik alder og stadium av sykdommen valgte å delta. Data ble samlet inn ved hjelp av spørreskjema, deltakende observasjon av aktiviteten i gruppen og åpne intervjuer av et utvalg deltakere. Det ble skrevet ca 1100 innlegg, og kvinner med spredning framstod som de mest aktive brukerne av tilbudet. Studien bidrar til å bekrefte at deltakelse i en selvhjelpsgruppe på Internett kan ha stor betydning for kvinner som er behandlet for brystkreft. Materialet reiser imidlertid også kritiske spørsmål til hvilke forventninger vi kan ha til slike tilbud. Et hovedargument i denne studien er at arbeidet med å mestre det livstruende aspektet ved kreft bidro til at gruppen ikke ble ”utnyttet” som antatt i de mest radikale anslagene og at mange valgte å forlate gruppen. Et videre argument et at kvinner med brystkreft ofte har omfattende omsorgsoppgaver og er yrkeskvinner, og at ønsket om å fungere i disse rollene kan bli begrensende for deres engasjement i selvhjelpsgrupper. I tillegg til å rette et kritisk søkelys på antatte endringer i pasientrollen, tilsier erfaringene fra denne studien at det også er nødvendig å ha fokus på organisering av internettbaserte selvhjelpsgrupper i det videre arbeidet med å kartlegge potensialet i disse. For eksempel reiser studien spørsmål om det er nødvendig å definere målgruppen for tilbudet klarere enn det som ble gjort her. Et videre spørsmål er om det også bør inkluderes en mer aktiv ledelse av slike grupper enn det vi la opp til i denne studien. |
| Description: | Paper 2 and paper 4 of the thesis are published in revised versions: Paper 2: Sandaunet, AG. "A space for suffering? Communicating breast cancer in an online self-help context", Qualitative Health Research, Vol. 18, No. 12, 1631-1641 (2008). Final draft post refereeing available at http://hdl.handle.net/10037/2334. Published version available at publisher's site: http://dx.doi.org/10.1177/1049732308327076 Paper 4, published with revised title: Marianne Trondsen and Anne-Grete Sandaunet, "The dual role of the action researcher", Evaluation and Program Planning, Volume 32, Issue 1, February 2009, Pages 13-20. Final draft post refereeing available at http://hdl.handle.net/10037/1728. Published version available at publisher's site: http://dx.doi.org/10.1016/j.evalprogplan.2008.09.005 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1731 |
| Abstract: | I avhandlingen kartlegges alle kjente og mulige kirkesteder i de to nordligste fylkene, og kirkebygningene som har stått her. Arbeidet tar utgangspunkt i sagalitteratur og eldre topografiske beskrivelser, kirkeregnskaper fra 16- og 1700-tallet, eldre tegninger og foto, arkeologiske registreringer og egne befaringer. Særlig har den systematiske gjennomgangen av det geistlige arkivmaterialet fra 16- og 1700-tallet gitt ny kunnskap om kirkearkitekturen i landsdelen forut for 1800. Kirkeetableringens sammenheng med den generelle bosetningshistorien understrekes og undersøkes. Et hovedpoeng i avhandlingen er hvordan bosetningshistorien, med en norrøn befolkning i Sør-Troms i yngre jernalder, kolonisering av Nord-Troms i høgmiddelalderen, og av det ytre kystlandskapet i Finnmark i senmiddelalderen, virker på kirkeetableringen. Dette førte senere til at tre ulike kirkelige instanser hadde kontroll over kirkene og forsvarte sine økonomiske interesser i høg- og senmiddelalderen: Domkapitlet i Trondheim kontrollerte Sør-Troms gjennom kollegiatkirken på Trondenes, den kongelige kapellgeistligheten satt med Nord-Troms med utgangspunkt i det kongelige kapellet på Tromsøya, og erkebiskopen kontrollerte Finnmark gjennom fiskeværskapellene. Ettersom avviklingen av disse forholdene i etterreformatorisk tid også skjedde på forskjellige tidspunkt, er det mulig å se resultatene av den tidlige bosetningsutviklingen – også i selve kirkearkitekturen – så sent som på 1700-tallet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1801 |
| Abstract: | Barn med sterke atferdsavvik blir kasteballer i det offentlige hjelpeapparetet. Som kasteball i systemet får barna større problemer enn de i utgangspunktet hadde. Vandringene disse ungene hadde hatt gjennom hjelpeapparatet og via altfor mange tiltak som fosterhjem og institusjoner, er slående og skremmende i forhold til det vi vet er bra for barns utvikling, nemlig at de skal vokse opp i trygge omgivelser med få, nære og varige relasjoner til voksenpersoner. Observasjonene er ikke nye og kan observeres direkte i barnas journaler. Det som er nytt i denne sammenhengen er fortellingene om hva denne vandringen - vagabonderingen - kan få av konsekvenser for den enkelte gjennom opplevd svik fra voksenpersonene, og de traumer dette kan påføre barn og unge som har hatt en oppvekst fylt av svik. For mange vil dette kunne medføre utvikling av psykoser og bipolaritet. Disse konsekvensene har profesjonene og hjelpeapparatets instanser i liten grad tatt inn over seg. Denne viten er ny for fagfeltet, selv om mange av de profesjonsutøverne jeg har møtt er smertelig klar over fenomenet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3588 |
| Abstract: | Avhandlingen undersøker møter mellom kritisk-alternative initiativ og kommunale planpraksiser i norsk byplanlegging, med siktemål om å undersøke hvorvidt, hvordan og hvorfor (ikke) de kritisk-alternative initiativene influerer og endrer etablerte byplanpraksiser hva angår byutviklingspolicy, planforståelser, planmetodikk og beslutningsprosedyrer. “Kritisk-alternative initiativ” er et konsept utviklet i og med avhandlingen for å kunne identifisere, beskrive og analysere en spesifikk form for deltagelse i byplanleggingen. Kritisk-alternative initiativ har tre hovedkjennetegn. For det første er de initiert og/eller utført av aktører utenfor formelle planpraksiser, som regel sivilsamfunnsaktører. Dette i motsetning til tradisjonelle deltagelsespraksiser som er initiert og kontrollert av planmyndigheten selv. For det andre er kritisk-alternative initiativ grunnleggende kritiske til byens byutviklingspolicy og byplanpraksiser som sådan. I forlengelsen av dette vil de for det tredje utvikle alternativ byutviklingspolicy og planforståelser. De skiller seg således også fra uformelle, aksjonsbaserte deltagelsespraksiser, hvis kjennetegn er en orientering kun mot avgrensede prosjekter og saker. Avhandlingen gjennomfører to enkeltcase-analyser, med en påfølgende komparasjon. Casene er Byutviklingens År i Tromsø og Nyhavna-Regjeringen i Trondheim. Med utgangspunkt i Maarten Hajers argumentative diskursanalyse undersøkes møtene mellom kritisk-alternative initiativ og kommunal planmyndighet, som møte mellom ulike diskursive forståelser av hva byplanlegging er, kan og bør være. Perspektivet søker å etablere forståelse for hvordan ulike aktører søker å oppnå dominans for sine diskurser gjennom argumentative og relasjonelle prosesser, samtidig som det vektlegges hvordan disse prosessene er forankret i ulike (institusjonelle) praksiser. Avhandlingen identifiserer hvorvidt og hva slags type endringer de to initiativene etablerer og analyserer hvorfor resultatene ble som det ble. Avhandlingen synliggjør to kritisk-alternative initiativ som problematiserer prosjektbasert, markedsinitiert byplanlegging, men også en forståelse av byplanlegging som kun et spørsmål om arealforvaltning og en planlegging konstituert av en regulativ logikk. Begge søker en mer strategisk, kreativ og eksperimenterende planleggingspraksis hvor et bredere aktørmangfold bidrar. På bakgrunn av de teoretiske perspektivene og den empiriske analysen foreslår avhandlingen en analytisk modell for å analysere utenfra-baserte endringsinitiativ, samt konkrete faktorer som kan være relevante for å forstå kritisk-alternative initiativers endringskapasitet utover de to casene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4183 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2596 |
| Abstract: | Avhandlingens tema er lesekompetanse hos tospråklige elever. Med utgangspunkt i læreplanens mål (L97Samisk) om funksjonell tospråklighet, er det foretatt en sammenligning av informantenes lesekompetanse på sine respektive språk. Tospråklighet representerer et mangfoldig felt, og derfor er den kontekstuelle beskrivelsen en viktig plattform for forståelse av resultatene. Den aktuelle konteksten kjennetegnes av elever fra tospråklige hjem i områder dominert av majoritetens språk, men i et miljø preget av vitalisering av minoritetens språk. Foreldrene har valgt minoritetsspråket som opplæringsspråk av flere gode grunner. Resultatene fra undersøkelsen av elevenes lesekompetanse førte til et samarbeidsprosjekt mellom skole, hjem og lærerutdanning. Målet med samarbeidet var todelt: For det første å få en felles forståelse av forskjellen på hverdagsspråk som brukes i daglig kommunikasjon og det kognitive/akademiske språket som er et grunnlag for å lykkes i skolens utdanning. For det andre hva skole og hjem i fellesskap kan gjøre for å styrke de språklige forutsetningene for utvikling av aldersadekvat lesekompetanse. Hovedfunnene i prosjektet kan samles og formuleres i tre veivisere som peker framover. Den første veiviseren retter oppmerksomheten mot kriteriene for valg av opplæringsmodell i den aktuelle konteksten, uavklarte roller mellom hjem og skole i samarbeidet og lokalsamfunnets og massemedienes rolle i vitalisering av minoritetsspråket. Den andre veiviseren peker mot forskningsprosjektet. Hjem og skole trenger en samarbeidspartner i sine felles anstrengelser fram mot målet om funksjonell tospråklighet for sine barn/elever. Den tredje veiviseren peker mot lærerutdanningens rolle i utdanning av kommende lærere. To områder peker seg ut på bakgrunn av arbeidet med avhandlingen. Det ene gjelder lærerutdannernes rolle i å formidle til studentene betydningen av å arbeide mot en utvikling fra hverdagsspråk til skolespråk. Det andre gjelder forholdet mellom tradisjonskunnskap og tradisjonelle læringsformer og den teoretisering som utvikling av det kognitive/akademiske skolespråket krever. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1351 |
| Abstract: | Denne avhandlingen setter fokus på lærerutdannernes verdi- og fagsynspreferanser. Bakgrunnen er Læreplanverkets understrekning av at lærere må stå fram ”tydelig, levende og bevisst i forhold til den kunnskap, de ferdigheter og verdier som skal formidles” (s.32). Læreplanverket fokuserer lærernes holdninger og didaktiske ferdigheter og verdiene som ligger til grunn. Utsagnet forstås i denne avhandlingen i lys av Skolelovens verdisyn som bygger på Rawls forskjellsprinsipp, nemlig at ulikhet bare kan aksepteres dersom det medfører størst fordel for de som er dårligst stilt (Rawls 1996:291). Antakelsene i avhandlingen om en sammenheng mellom verdier, holdninger og atferd bygger på tradisjonen fra Lewin (1952) Kluckhohn (1951), Rokeach (1973) som postulerer en relasjon mellom verdi- og handlingsnivå ved at verdier leder oss i prioriteringen av handlinger og vurderinger i tråd med verdienes ønskverdige standarder. "Values influence behaviour but have not character of a goal. For example, the individual does not try to “reach” the value of fairness, but fairness is “guiding” his behaviour…. In other words, value are not force fields, but they induce force fields (Lewin 1952:41)." Lærerutdannernes verdier og fagsyn blir i avhandlingen søkt identifisert via preferanser på dimensjonene sentralisering versus desentralisering, integrasjon versus segresjon, individualisme versus kollektivisme, normalisert versus terapeutisk fagsyn. Verdipreferansene bygger på skillelinjemodellen. Den dominerende skillelinjen går mellom kollektivisme og individualisme, og mellom terapeutisk og normaliseringsorientert fagsyn. På den ene side finner vi frisetting, relativisme og subjektivisme og på den andre side, et samfunnsorientert, nomstyrt perspektiv som retter kritikk mot oppløsning og pluralisme. Med andre ord solidaritet mot liberalistisk selvhevdelse. Dimensjonene omhandler behov for tillit, respekt, identitet, kontroll, og ansvar for å nevne noen, og ”hvordan” disse behovene forstås i motsetningene mellom kollektivisme og individualisme. Skillelinjene kommer til syne gjennom ulike prioritering av likhet og frihet med de konsekvenser prioriteringene har for hvilke fordelings- rettferdighetsprinsipper, som legges til grunn. Verdiene ”guider” oss i prioriteringene mellom handlinger i den ene eller andre retningen. Resultatet viser at utvalget samlet sett gir sterkere tilslutning til kollektivistiske verdipreferanser enn til individualistiske. Forholdet mellom oppslutning om terapeutisk versus normaliseringsorientert fagsyn er omtrent det samme som for verdier, men her er resultatet at kollektivistene slutter like sterkt opp omkring terapeutisk fagsyn som om normaliseringsorientert, noe som står i motsetning til hypotesen om samsvar mellom kollektivisme og normalisering. Derimot prioriterer mindretallet (individualistene) normaliseringsorientert fagsyn. Dette betyr at et stort flertall av lærerutdannerne vektlegger et reduksjonistisk perspektiv på lære- og atferdsproblematikk samtidig som normaliseringens og den kollektivistiske fane heves høyt. Resultatet reflekterer minst to former for individualisme, en som forutsetter en etisk og moralsk lærer som gjenkjenner seg i sin yrkesutøvelse der likeverd, læring og velferd mellom ujevnbyrdige skal realiseres i skolen, og som best forstås i lys av Rawls rettferdighetskonsepsjon (Rawls 1971), frihetsprinsippet og forskjellsprinsippet Den andre formen for individualisme kan forstås ut fra en pluralistisk synsvinkel. Her representerer individualismen et fritt, selvstendig individet som samarbeider, forhandler og konkurrerer innenfor rammen av lovpålagte regler, og hvor selvrealisering er et sentralt mål. I dette perspektivet er bindingene ikke indre og forpliktende, men utenfrastyrt og lovpålagt. Fremst i verdi- og fagsynsfronten står kvinnene. Resultatene i denne avhandlingen peker på et betydelig sprik mellom den solidaritetsideologien som ligger til grunn i det skoleverket lærerutdanningen utdanner lærere til, og hvordan lærevanskeproblematikk forstås blant lærerutdannere. At denne diskrepansen er ”kjønnsbetinget” i betydelig grad når det gjelder fagsyn, innbyr til å stille nye spørsmål og en utvidet gransking av lærerutdannernes selvoppfatning i relasjon til verdier og fagsyn og lærerutdanningenes institusjonskultur på området. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/511 |
| Abstract: | Temaet for avhandlingen er den sosiale reproduksjon som skjer gjennom det norske utdanningssystemet, til tross for at sentrale myndigheter i ti-år etter ti-år har hatt som uttrykt målsetting at et av utdanningssystemets sentrale mål skal være nettopp å utjevne sosial forskjeller. Avhandlingens hovedproblemstilling er: Hvordan kan ulike tilnærminger til et prinsipp om tilpasset opplæring for alle i betydningen alle, påvirke seleksjonen og den sosiale reproduksjon i skolen? Undersøkelsen har karakter av å være en begrepsavklarende utforskning av en profesjonell terminologi i tilknytning til tilpasset opplæring og seleksjon, forstått i lys av dens kontekstuelle binding til lærerutdanning og lærerpraksis. En undersøkelse av prinsippet om tilpasset opplæring og dets operasjonalisering vil inkludere følgende delproblemstillinger: 1. Hvilke sentrale politiske og vitenskapelige posisjoner i forhold til tilpasset opplæring for alle har man? 2. Hvilken betydning tillegges elevens sosiale bakgrunn m.h.t. tilpasset opplæring? 3. Hvilke normative vilkår bør tenkning knyttet til tilpasset opplæring for alle elever, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, inkludere? 4. Hvilke didaktiske føringer følger av en tilpasset opplæring for alle elever, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn? Avhandlingen argumenterer for behovet for å utvikle profesjonskunnskap som kan gjøre lærer i stand til kritisk å reflektere over hvordan deres strategiske valg kan fremme eller hemme opplæringen. Tilpasset opplæring må problematiseres i forhold til skolens praksis og det rom av muligheter og begrensninger som gies. Avhandlingen belyser og problematiserer den grunnleggende ideen om alles rett til kunnskap og dannelse ut fra den enkeltes evner og forutsetninger. Spørsmålet som stilles er hvordan denne idé skal kunne realiseres uavhengig av elevens sosiale og kulturelle bakgrunn. I analysen anvendes teori av Basil Bernstein, Axel Honneth og Antonio Gramsci. Avhandlingens analysestrategi går ut på å stille ulike teoretiske perspektiver opp mot hverandre, og knytte sammen statistikk, case-studier, beskrivelser og andre relevante forskningsresultater ved hjelp av analysen. I avhandlingen behandles en rekke pedagogiske paradokser som for eksempel elevens rett til beskyttelse versus retten til selvbestemmelse og retten til like muligheter versus retten til å være ulik og autonom. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1400 |
| Abstract: | Avhandlingen presenterer, praktiserer og gir en teoretisk begrunnelse for en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk som er utviklet av Anniken Greve og Rolf Gaasland i fellesskap, den såkalte Textpraxis-metodikken. Metodikken er utformet med henblikk på å kunne være et felles verktøy for alle som vil tolke litterære tekster, og den er utformet slik at den skal kunne anvendes overfor tekster som tilhører alle de tre litterære hovedsjangrene (episke, lyriske og dramatiske tekster).
Den teoretiske diskusjonen i avhandlingen har tildels vitenskapsteoretisk, tildels litteraturteoretisk karakter. Den vitenskapsteoretiske diskusjonen tar utgangspunkt i den såkalte teori- og metodepluralismen i faget, og spør om denne pluralismen er en indikasjon på at faget ikke trenger en metodikk som den foreslåtte. Avhandlingen konkluderer med at avvisningen av behovet for en slik metodikk hviler på et utilstrekkelig oppgjør med enhetsvitenskapsideologiens metodesyn. Den mer spesifikt litteraturteoretiske diskusjonen sikter mot å begrunne og forsvare det synet på litteratur som ligger til grunn for metodikken, nemlig at den litterære teksten er en kommunikativ handling med et anliggende og en holdning til sitt anliggende som det er fortolkerens oppgave å identifisere og respondere på. I disse delene av avhandlingen diskuteres dette synet på litteratur opp mot en rekke litteraturteoretiske oppfatninger som antas å stå sterkt i moderne litteraturvitenskap, knyttet til bl. a. formbegrepet, intensjonsspørsmålet, statusen til parafrasen og spørsmålet om litterariteten. Avhandlingen argumenterer for en større nøysomhet i inndragningen av filosofiske begreper i den litteraturvitenskapelige tolkningsaktiviteten, og advarer mot at vi lukker den faglige praksisen omkring bestemte filosofiske premisser som fagets aktører ikke fører en kritisk samtale om. |
| Description: | Dette er en dr.philos. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2063 |
| Abstract: | Avhandlingen utforsker hvordan bruk av videokonferanse som teknologisk verktøy muliggjør læring og utvikling av kunnskap, når allmennleger og spesialister utveksler informasjon og kunnskap om pasienter. Læringsforståelsen bygger på det sosiokulturelle perspektivet, med fokus på sosial interaksjon, og kulturhistorisk aktivitetsteori, med fokus på objektorientert aktivitet. I avhandlingen vektlegges individuelle og institusjonelle aspekter ved læringsprosessen, der samtalen er det sentrale bindeleddet. Det empiriske materialet utgjør i hovedsak videoopptak av allmennleger og spesialister som samarbeider ved bruk av videokonferanse. Ved å analysere interaksjonen har fokuset vært rettet mot hvordan allmennlegene og spesialistene forhandler seg fram til en forståelse for behandlingen. Videoopptakene er supplert med intervjuer. Studien viser at de medisinske samtalene fungerer som et middel for meningsdannelse og kunnskapsutvikling mellom allmennlegene og spesialistene. Konsultasjoner er en prosess med vekselvis informasjon, spørsmål og anbefalninger om behandling, og effekter av behandling. Kunnskap konstrueres ved å lukke kunnskapsåpningen mellom de kunnskapskildene som allmennlegen og spesialisten besitter, og den kunnskapen de trenger for å løse et medisinsk problem. Konstruksjon av kunnskap foregår som en sosial prosess, der vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap utveksles. Spenningene mellom kunnskapsformene og den nye måten å utføre behandling på, dreier seg om å etablere en delt forståelse mellom disse kunnskapsformene. Denne konstruksjonen skaper muligheter for læring i daglig arbeid. Vekselvirkningen, mellom institusjonell setting og individuell meningsdannelse, er en aktivitet som foregår som en prosess, som både er en del av øyeblikket, og en del av historisk utviklede praksiser. Denne avhandlingen har studert stabiliseringen av denne historisk nye arbeidspraksisen for behandling av pasienter. Nøkkelord: Pedagogikk, sosiokulturell teori, kulturhistorisk aktivitetsteori, interaksjonsanalyse, læring, kunnskapsutvikling, medisinske samtaler, videokonferanse |
| Description: | Papers number 1 and 2 of the thesis are not available in Munin: 1. Nilsen, L. L & Moen, A: 'Teleconsultation- Collaborative work and opportunities for learning across organizational boundaries', Journal of Telemedicine and Telecare (2008) 14, 377-380. Available at http://dx.doi.org/10.1258/jtt.2008.007012 2. Nilsen, L. L, & Ludvigsen, S. R.: 'Collaborative work and medical talk : Opportunities for learning through knowledge sharing', Communication & Medicine (2010) Volume 7(2) 143–153. Available at http://dx.doi.org/10.1558/cam.v7i2.143 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3584 |
| Abstract: | The thesis is a study of texts from and interviews with six Norwegian teacher students enrolled in a compulsory course in mathematics. It is a critical constructive descriptive investigation where the aim has been to listen to the students sharing their experiences studying mathematics. The thesis is not intended as an evaluation of the teacher education program, the students’ work or methodology, but rather as a contribution towards defining the didactic challenges teacher training is faced with. The thesis proceeds from a phenomenological perspective, using narratives as an important feature in both the analysis itself and the presentation of the results. Using phenomenologically oriented knowledge sociology and theories of narrative analysis, a description of the students’ perceptions of teaching and learning mathematics, both prior to and in the course of the compulsory course, is made visible through narratives. The methodology employed is narrative analysis. The students’ experiences are divided into four main areas of beliefs: beliefs about mathematics in general, beliefs about themselves as practitioners of mathematics, beliefs about teaching mathematics, and beliefs about how mathematics are learnt. One of the results indicated that the students’ experience of the compulsory course in mathematics did not depend on their previously held beliefs on mathematics education or their attitudes towards mathematics in general. Another result was that about 50% of all the students had higher expectations about their grade at the beginning of the semester than what they actually ended up with at the end. The reason for this remains to be conclusively demonstrated, but it seems likely that the way mathematics is taught in a teacher training program differs from the students’ previous experiences in how to learn mathematics. This should be taken into consideration in prospective mathematics programs, for instance by supervising the students about their own beliefs in a meta-perspective by analyzing their own narratives and how they are subject to alterations during the course. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1419 |
| Abstract: | In the years 1761 and 1769, the planet Venus passed in front of the Sun as seen from Earth. In that century of Enlightenment, these events – known as transits of Venus – attracted massive interest from the entire world of learning. The monograph "Maximilianus Hell (1720-1792) and the Eighteenth-Century Transits of Venus. A Study of Jesuit Science in Nordic and Central-European Contexts" is a source-based, historical case study that aims to explore and contextualise Venus transit activities in the Nordic countries and Central Europe. It traces the scientific career of an individual, Maximilianus Hell, and analyses the conditions for astronomical research in areas presently known as Slovakia, Austria, Romania, Hungary, Denmark, Norway, Sweden, Finland and Russia. It presents numerous primary sources and also has a separate part with editions of Latin texts. This is the first full-scale, contextualised study of the Jesuit Father Maximilianus Hell in the English language. New sources, not only on Father Hell, but also on the institutional history of astronomy in Central and Nordic regions of Europe are presented. The thesis is also pioneering in the sense that it covers areas that have until now been neglected or at least ill-understood in the Anglo- and Francophone historiography on the eighteenth-century transits of Venus. By ‘breaking down national barriers’ and employing a comparative perspective, it offers new insight into the different conditions for astronomical research in each country or region covered. Examination of archival sources and literature in various languages – primarily in Latin, Swedish, Danish, Russian, French and German – has been vital here. Hopefully, this study may prove helpful to the formation of a fuller and more nuanced understanding of the Venus transit projects of the eighteenth century, seen as an international enterprise. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4178 |
| Abstract: | Doktorgradsavhandlingen omhandler kvinners frykt for seksuell vold, og hvordan denne frykten skapes og opprettholdes. Avhandlingen tar utgangspunkt i norske kvinners hverdagserfaringer, og baserer seg i all hovedsak på skriftlig kildemateriale av ulik art. De situasjonene og hendelsene det fokuseres på, er de som oppleves som krenkende av kvinner. Det gjøres forsøk på å beskrive bredden i hvilke erfaringer dette kan være. Slike gjentatte krenkende erfaringer kan, argumenteres det for, bidra til en forståelse av kvinners frykt for seksuell vold, og denne fryktens implikasjoner for kvinners handlings- og bevegelsesfrihet. Hvilke strategier kvinner selv benytter i sine forhandlinger om rom, drøftes også. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/659 |
| Abstract: | Samarbeid er en sentral organisatorisk verdi i psykisk helsearbeid. Gjennom Opptrappingsplan for psykisk helse har tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser i løpet av de siste årene fått et betydelig løft. Et sentralt krav i denne planen har vært en langt bedre samordning av tjenester og et mer koordinert samarbeid mellom de forskjellige tjenestetilbyderne. Forutsetningene for samarbeid på tvers av organisasjoner og profesjoner blir nesten utelukkende diskutert og vurdert med utgangspunkt i legefaglige og, i mindre grad, psykologfaglige premisser. Den desidert største gruppen i psykisk helsearbeid både i kommune- og i spesialisthelsetjenesten representerer imidlertid pleie- og omsorgspersonalet. I denne undersøkelsen er samarbeid mellom organisatoriske enheter og profesjoner betraktet ut fra perspektivet til denne gruppen. Empirisk bygger undersøkelsen på en innholdsanalyse av stortingsmeldinger og en omfattende diskursanalyse av intervju. Intervjuene følger kontaktpersonene til 15 pasienter med forskjellige psykiske lidelser over en ettårs periode. Undersøkelsens sentrale funn sammenfattes i det følgende. Samarbeid har tidligere vært omtalt i forbindelse med styring og ledelse. Dette aspektet er langt på vei fraværende i nyere styringsdokumenter der begrep som samordning og tverrfaglighet dominerer. Kravet om tverrfaglig samarbeid rettes først og fremst mot pleie- og omsorgspersonalet, mens yrkesutøvere med formell behandlerstatus langt på vei er unntatt fra dette. Ansvarsgrupper og individuelle planer er de mest brukte instrumentene for å sikre samarbeid på tvers av organisasjoner og profesjoner. I de undersøkte pasientkarrierene har pleie- og omsorgspersonalet ivaretatt kontinuitet og ledelse av disse fora. I intervjuene var behandlerne omtalt som eksterne spesialister, og på denne måten diskursivt ekskludert fra et ansvar for et helhetlig tjenestetilbud til pasientene. Med et diskursanalytisk utgangspunkt avgrenses tre forskjellige handlingsorienteringer for pleie- og omsorgspersonal i psykisk helsearbeid. I en medisinsk diskurs omtaler de sitt arbeid som utførende del av en behandling som yrkesutøvere med offisiell behandlerstatus står ansvarlig for. Langt mindre framtredende er dette avhengige, utførende aspektet i en pleiediskurs. Her vektlegger respondentene en egen behandling som kjerne for sin faglige identitet. Denne behandlingen er knyttet til relativt uklare begrep om miljøterapi og nettverksarbeid. En tredje diskursiv handlingsorientering er beskrevet som en livskvalitetsdiskurs. Her omtaler respondentene behandling som et likeverdig tiltak blant flere som de koordinerer. Behandling, utført enten av behandlere eller av pleie- og omsorgspersonal, utgjør i denne diskursive sammenhengen bare en del av et sammensatt tjenestetilbud. Undersøkelsen konkluderer med at pleie- og omsorgspersonal bør ha et langt større autonomt handlingsrom i utformingen av et sammensatt og tverrfaglig tjenestetilbud. Det argumenteres at dette autonome handlingsrommet bør formuleres både som faglig rettighet og forpliktelse. De tre forskjellige diskursive handlingsorienteringene brukes som utgangspunkt for å utvikle flere organisatoriske og faglige orienteringer for framtidig samarbeid i psykisk helsearbeid, der pleie- og omsorgspersonal kan ivareta oppgavene knyttet til utformingen av tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser på en mest mulig effektiv måte. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1385 |
| Abstract: | The elusive nature of Orphism and Orphic Mystery cults has been the subject of numerous studies. It is the aim of this thesis to take a new look at some of the controversies within this field. This has been made possible through the recent publications of several important new sources normally seen as Orphic, namely a series of gold tablets and especially the Derveni Papyrus. The main focus of the thesis is therefore on the gold tablets, a series of small texts engraved on thin gold leaves and put in the graves of their deceased owners. I argue through my analyses that some of the longer of these texts contain references to initiation rituals that should not be reduced to one single cult (such as the Orphic) but rather draw upon more general eschatological ideas and ritual patterns. I also argue that the mythical references, by most traced back to an imagined myth of the dismembered Dionysos, most probably refer to a wide array of eschatological ideas sometimes of a local character. My analyses of these texts, then, agrees with the bricoleur theory where the tablets are seen as products of independent, itinerant manteis, rather than a homogenous pan-hellenic Orphic cult. Further analyses of the imagery found on some of the Apulian vases of south Italy also emphasize the heterogeneous nature of the eschatological ideas that normally have been simply labelled Orphic. This becomes especially clear in the analysis of the Derveni papyrus, an Orphic text by almost any definition. This particular text points to a quite different eschatology than what is found in the other material analysed in this thesis. The thesis, then, argues that the so-called Orphic texts should be approached as heterogeneous, eclectic texts rather than products of a single uniform Orphic cult. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2001 |
| Abstract: | Når ble Nord-Norge et fraflyttingsområde? I hvilken utstrekning flyttet folk internt i kommunene, fra kommune til kommune, fra fylke til fylke, inn og ut av landsdelen? Endret flyttestrømmene retning over tid? Hvem var henholdsvis innflytterne, utflytterne og de bofaste? Hva var hovedårsakene til at folk flyttet? Denne avhandlinga søker svar på disse spørsmålene ut fra datamateriale fra Troms fylke i annen halvdel av 1800-tallet. Materialet er i hovedsak folketellinger bearbeidet ved Registreringssentral for historiske data. Analysene viser at inntil ca 1880 var Nord-Norge i hovedsak et område hvor folketallet vokste pga innflytting. Etter den økonomiske krisa på den tid, har antall utflyttere stadig vært større enn antall tilflyttere. Etter 1865 hadde selv de nykoloniserte områdene i Indre Troms utflyttingsoverskudd. Når folketallet allikevel vokste noe mer enn landsgjennomsnittet, skyldtes det først og fremst store fødselskull, men også relativt lite emigrasjon herfra til Amerika. Fram til denne perioden hadde flyttestrømmen mest gått nordover, men nå snudde den i og med at strømmen av søringer tørket ut. Samtidig flyttet tromsværingene heller sørover enn til Finnmark. Arbeid på anlegg i Nordland, i håndverk, industri og tjeneste sørpå trakk mot slutten av hundreåret flere ut av fylket enn de tradisjonelle flyttemålene i fiskeridistriktene i Finnmark. Et flertall blant flytterne var unge kvinner på jakt etter arbeid, ofte som tjenere. Både for menn og kvinner var flytting et ledd i strevet for å etablere seg med eget levebrød og egen familie. Mange arvet en del av foreldrenes gård og kombinerte jordbruk med fiske. For dem var det viktig å bare flytte korte avstander og holde seg i nærheten av hjemstedet, mens de ventet på sin part. Andre satset på de nye mulighetene i sekundær- og tertiærnæringene. Det betydde oftest flytting over lengre avstander til byer og tettsteder. Samene inngikk sjelden i den sistnevnte gruppa, de beholdt oftere sin tradisjonelle tilknytning til primærnæringene og sto mer fremmede overfor de nye byyrkene. Avhandlinga er den første norske som har flytting i historisk tid som sitt hovedtema. Det er i tillegg den første som studerer et helt fylke ut fra data på individnivå, hvor det også er mulig å finne utflytterne på sine nye bosteder. For å kunne følge menneskene fra folketelling til folketelling er det utviklet spesielle edb-programmer. Avhandlinga ble skrevet med støtte fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. |
| Description: | Doktoranden er knyttet til Registreringssentral for historiske data |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1390 |
| Abstract: | Avhandlingsarbeidet har vært en del av forskningsprosjektet ”Arkitektur i Nord-Norge” som hadde som mål å fokusere på områder som ikke tidligere hadde vært forsket på i særlig grad – som f.eks. byplanleggingen på 1800-tallet. Et hovedspørsmål har vært hvilken betydning bygningsloven av 1845 fikk for utviklingen. Loven innførte et reguleringsprinsipp der bebyggelsen skulle deles inn i rettvinklede kvartaler – altså et slags sjakkbrettmønster. Hvordan ble dette forstått av borgere og embetsmenn i Bodø og Hammerfest? De hadde vel klart å organisere byene sine greit før denne loven kom?
Avhandlingens utgangspunkt er byenes fysiske formene, altså hvordan bygninger var plassert i forhold til gater og plasser. Men de fysiske restene er det få av i dag på grunn av bombingen av Bodø og brenningen av Hammerfest under andre verdenskrig. Arbeidet har derfor måtte dreie seg mye om å rekonstruere et bilde av 1800-tallets byer ved hjelp av skriftlige kilder, fotografier, kart og tegninger. Dette er utgangspunktet for en analyse av prosessene som lå bak organiseringen av gater, plasser og hus etter at staten etablerte Hammerfest i 1789 og Bodø i 1816 og frem til omkring 1900. I løpet av 1800-tallet utvikles lovverket for byregulering med bygningsloven av 1845 som en milepæl. Men analysen konkluderer blant annet med at den eldre organiseringsmåten (fra før 1845) speiles i reguleringsplanene som strengt tatt bare skulle speile bygningsloven. De nye reguleringsprinsippene ble altså ikke umiddelbart forstått. Loven representerte nemlig en omfattende modernisering som forutsatte nye måter å tenke om tid og rom på. Mot slutten av 1800-tallet påvirkes byreguleringens praksis av generelle samfunnsendringer og utvikles også uavhengig av bygningslovens paragrafer. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2105 |
| Abstract: | Fiske på det åpne hav reguleres gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner. Denne forvaltningen er forankret i et videre institusjonelt rammeverk av internasjonale avtaler og prosesser som er i stadig utvikling. Spørsmålet som stilles er hvordan ulike institusjoner påvirker hverandre i denne utviklingen. Gjennom en case studie av den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) har jeg undersøkt i hvilken grad NEAFC blir påvirket av andre institusjoner. Studien viste at det internasjonale rammeverket har liten innflytelsen på fordeling av fiskekvoter, mens de har større innflytelse på innføringen av nye prinsipper og prosedyrer for bevaring av det marine miljø. Mange av disse tiltakene for å fremme bevaring har imidlertid liten praktisk betydning, de framstår som symbolske skuebrød. De er likevel svar på internasjonale krav og kan slik ses som en vellykket etterlevelse av internasjonale forpliktelser. |
| Description: | The papers of this thesis are not available in Munin: 1. Alf Håkon Hoel and Ingrid Kvalvik: 'The allocation of scarce natural resources: The case of fisheries', Marine Policy (2006) vol. 30 no. 4, pp 347-356. Available at http://dx.doi.org/10.1016/j.marpol.2005.04.003 2. Ingrid Kvalvik (2010): 'The North East Atlantic Fisheries Commission and the Implementation of Sustainability Principles: Lessons to be Learned?', in Dawn Russell and David WanderZwaag (eds.) Recasting Transboundary Fisheries Management Arrangements in Light of Sustainability Principles. Leiden/Boston: Martinus Nijhoff Publisheres. 3. Ingrid Kvalvik: 'Managing institutional overlap in the protection of marine ecosystems on the high seas. The case of NEAFC and the OSPAR Commission' (submitted paper to Ocean and Coastal Management). 4. Ingrid Kvalvik and Are Sydnes: 'Compliance and reputation in international fisheries management – the case of the Northeast Atlantic Fisheries Commission' (submitted paper to Global Environmental Politics). |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3701 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no