| Abstract: | Det statseide fiskeindustriselskapet A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri (Finotro) ble etablert på begynnelsen av 1950-tallet. Avhandlingen handler om planleggingen, driften og avviklingen av Finotro. Hovedvekten er lagt på driftsfasen fra 1951 til 1986, men framstillingen går helt tilbake til 1930-årene og til de første forsøkene på å få til en omstilling i norsk fiskerinæring, fra tørr- og saltfisktilvirkning til ferske og frosne produkter. Planarbeidet under okkupasjonen er også viet stor plass. Finotros historie er tett koblet til Arbeiderpartiets fiskeri- og industripolitikk. Partiet unnfanget Finotro, tok vare på konsernet under oppveksten og bidro med omsorg og støtte i vanskelige år. Men det var også Arbeiderpartiet som skjøv problembarnet fra seg i 1986, da staten solgte statsbedriften. Avviklingen av Finotro er et tidlig eksempel i norsk historie på privatisering av statlig industri, og er således et markant skifte i retning av økonomisk liberalisering og nedbygging av en næringspolitisk aktiv stat. Et gjennomgangstema i avhandlingen er det statlige eierskapet. Hvorfor engasjerte staten ved Fiskeridepartementet seg som utbygger og eier da det skulle etableres en ny frossenfiskindustri i Finnmark og Nord-Troms etter den andre verdenskrig? Et annet spørsmål er hvordan staten opptrådte som eier, et eierskap som var kjennetegnet av en stor grad av passivitet og ansvarsfraskrivelse. Et annet tema er knyttet til Finotro som arena for organiserte interessegrupper. Ved siden av staten hadde Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og LO mindre eierposter i selskapet, noe som ga konsernet et sterkt korporativt preg. Hvordan var utviklingen i minoritetseiernes innflytelse fram til Finotro ble et heleid statsaksjeselskap i 1981? Teknologi og økonomi utgjør det tredje problemkomplekset. Finotro er et eksempel på at staten fungerte som entreprenør for innføring av nye produksjonsmetoder i fiskerinæringen. Finotro var også av stor betydning for at norske frosne fiskeprodukter ble en global vare. Den statseide frossenfiskindustrien var ingen økonomisk suksess. De tradisjonelle produktene saltfisk og tørrfisk oppnådde lenge langt bedre markedspriser enn frossen filet. Underskuddsdriften ble et kronisk problem, og en rekke ganger måtte Stortinget tilføre statsbedriften ekstra midler. Men til tross for elendige økonomiske resultater, oppfylte Finotro viktige samfunnsmessige målsettinger. Anleggene var en stabil mottaker av fangster fra kystflåten året rundt, og konsernet skapte også arbeid for flere hundre personer. På den måten bidro Finotro til å opprettholde bosettingen i regionen i en fase av norsk etterkrigstid som var preget av den kalde krigens trusselbilde. Finotro bidro også vesentlig til den velstandsøkningen som befolkningen i regionen opplevde etter annen verdenskrig. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4314 |
| Abstract: | Avhandlingen Rom for rettferdighet – Liberale utfordringer i grenseland mellom basisstruktur og bakgrunnskultur, er en diskusjon av skillet mellom det politiske og det ikke–politiske som ligger til grunn for John Rawls’ politiske liberalisme. Hovedspørsmålet er om Rawls sin distinksjon mellom det politiske og det ikke-politiske skaper problemer for den samfunnsmessige evnen til å virkeliggjøre de kravene hans eget begrep ”rettferdighet som rimelighet” stiller til demokratisk samfunn. Rettferdighet som rimelighet krever like rettigheter, sjanselikhet og at ulik fordeling skal komme de svakeste til gode. I avhandlingen drøftes ulike konsekvenser av å begrense anvendelsen av rettferdighetsprinsippene til det politiske området i samfunnslivet. I grove trekk er konsekvensene av dette, for det første at såkalte private og sosiale relasjoner ikke blir vurderes fra et rettferdighetsperspektiv, og for det andre at teorien resulterer i et begrep om det politiske som ikke gir tilstrekkelig rom for demokratisk deliberasjon og deltakelse. Avhandlingens siste del er en drøfting av den feministiske diskusjonen om Rawls’ rettferdighetsteori. Avhandlingen konkluderer med at dersom rettferdighet som rimelighet skal realiseres, så trenger vi et mer åpent og inkluderende begrep om offentlig fornuftsbruk der grensene for det som angår rettferdighet og det som ikke gjør det er noe som selv er gjenstand for offentlig diskusjon. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/620 |
| Abstract: | Doktorgradsavhandlingen omhandler kvinners frykt for seksuell vold, og hvordan denne frykten skapes og opprettholdes. Avhandlingen tar utgangspunkt i norske kvinners hverdagserfaringer, og baserer seg i all hovedsak på skriftlig kildemateriale av ulik art. De situasjonene og hendelsene det fokuseres på, er de som oppleves som krenkende av kvinner. Det gjøres forsøk på å beskrive bredden i hvilke erfaringer dette kan være. Slike gjentatte krenkende erfaringer kan, argumenteres det for, bidra til en forståelse av kvinners frykt for seksuell vold, og denne fryktens implikasjoner for kvinners handlings- og bevegelsesfrihet. Hvilke strategier kvinner selv benytter i sine forhandlinger om rom, drøftes også. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/659 |
| Abstract: | ”Inkluderende Arbeidsliv” og ”Virksomhetenes Sosiale Ansvar” er konsepter som har vært dominerende på den arbeidspolitiske arena i de siste tiår. Dette er konsepter knyttet til politiske program i Norge og Danmark, men begrepene er også tvetydige, avler ulike konnotasjoner og må forstås kontekstuelt. Studien omhandler forståelser av ”Virksomhetenes Sosiale Ansvar” og ”Inkluderende Arbeidsliv” og tolkning av praksis knyttet til dette feltet i de tre statlige virksomheter i Skandinavia. Det er lagt vekt på intervjupersonenes subjektive forståelser med utgangspunkt i det ståsted og den posisjon de har i arbeidsorganisasjonen. Arbeidsorganisasjonene er de tre nasjonale statistikkbyråene i Norge, Sverige og Danmark. Intervjupersonene er personer med personalansvar på ulike nivå i virksomhetene, samt tillitsvalgte. Det er anlagt et kvalitativt komparativt perspektiv og en induktiv tilnærming til problemstilingen. Studien viser at de subjektive forståelser av konseptet langt på vei søker å samsvare med offentlige intensjoner fra myndighetsnivå. De avviker imidlertid når det gjelder hva som oppfattes som kjernen i konseptet og hvilke utfordringer en står overfor når konsensusbaserte ideologiske målsettinger skal implementeres på virksomhetsnivå. De subjektive uttrykkene står delvis i motsetning til offisielle målsettinger om oppfylling av kvoter og rapporteringskrav. Det gis uttrykk for at tvetydigheten i konseptene forsterkes ved at det opereres med flere rasjonaliteter og logikker samtidig. Virksomhetene stilles overfor krav om økt effektivisering av produksjonen, reduksjon av sykefravær samtidig som krav til inkludering og sosial ansvarlighet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4104 |
| Abstract: | Avhandlingen henter sitt tema fra et videreutdanningsstudium i aksjonslæring som Universitetet i Tromsø på oppdrag fra tre svenske kommuner arrangerte for en gruppe svenske lærere. I dette studiet har Furu opptrådt som prosjektleder, lærer, veileder og aksjonsforsker. I aksjonsforskning er det et nært samarbeid mellom forsker og praktikere som kan betegnes som et forskende partnerskap. I avhandlingen skiller man mellom aksjonslæring som planlagt, systematiske endringsarbeid som lærerne og skolelederne gjør i sin skolehverdag og aksjonsforskning som det forskerne foretar seg når de forsker sammen med lærere og skoleledere i skolen. Studiet var lagt opp slik at lærerne skulle arbeide med og gjennomdrøfte problemer hentet fra deres eget praksisfelt. Det viste seg at de gjennom arbeidet med egne problemer tok til å engasjere seg så sterkt at Furu stiller spørsmål om hun har funnet ”en magisk kilde”. Det er dette spørsmålet som danner basis for avhandlingen, og det blir søkt og belyst ved å gjennomgå åtte av studentenes aksjonslæringsprosjekter, ved å intervjue de samme lærerne et år etter avsluttet utdanning, og ved å drøfte de funn som blir gjort i lys av relevant pedagogisk teori. Funnene er analysert i en kognitiv og en emosjonell kategori. I kapitlet med analyse av den kognitive kategorien er forholdet mellom lærerforskning og aksjonslæring drøftet. Funnene indikerer at lærerne har oppnådd en pedagogisk styrking som resultat av sin deltakelse i aksjonslæringsprosessen. Styrkingen var ikke bare var intellektuell, den innebar også utviklingen av et sterkt personlig engasjement. Hvordan skal dette forklares? For å besvare spørsmålet er ulike emosjonsteorier anvendt for å analysere lærernes svar. Som konklusjon på det lærerne har sagt i intervjuene, har Furu tatt i bruk metaforen ”rak lærerrygg” for å uttrykke at aksjonslæring evner å skape autonome og stolte lærere. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/941 |
| Abstract: | The thesis focuses on rock art and landscapes of the Stone Age of northern Fennoscandia, between about 10000BC until 2000BC. Five areas with rock art are selected for in-depth case studies where rock art is studied in relation to time and landscape. The five areas are Ofoten and Alta in northern Norway, Kanozero on Kola Peninsula and Vyg by the White Sea in northwestern Russia and Nämforsen in northern Sweden. Important has been studying rock art both from the west and from the east, crossing administrative borders. The rock art has been studied through new documentation during extensive fieldwork in northwestern Russia, northern Norway, northern Sweden and northern Finland. The thesis investigates how rock art interacts with the landscape at different levels, showing how natural features are intertwined with the rock art, telling the stories in the rocks. The studies suggest that the cracking landscapes of rock art included natural elements from the tiniest crack to the wider landscape. Several places, the rock art are deliberately placed in relation to the miniature landscape of the rock surface and an argument is put forward that the rock art act as geographical references to the hunter-fisher-gatherer landscape from the deliberate choice of the rock art site to the placing of the rock art on the actual rock surface. Moving back in time to the Stone Age, reconstructing lost relations of landscape, an interdisciplinary approach is advocated, where rock art are discussed in relation to circumpolar ethnographic sources to shed light to Stone Age hunter-fisher-gatherer landscapes, and geology is applied to visualize the lost relations of Stone Age hunter-fisher-gatherer landscapes in time and place. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2741 |
| Abstract: | Avhandlingen ”Tap av ektefelle i eldre år: Sorg og mestring. En sosiologisk analyse” bygger på dybdeintervju med 20 hjemmeboende eldre enker og enkemenn mellom 68 og 94 år i Tromsø kommune. Gjertsen har for det første sett på hvordan eldre opplever å bli alene og hvordan de reagerer på tapet. Hun har også sett på hvordan forhold knyttet til et evt. sykeleie forut for dødsfallet og situasjonen rundt dødsleiet, kan ha stor betydning for hvordan de etterlatte opplever og takler ektefellens død. For det andre har hun undersøkt hvilke mestringsmåter eldre benytter for å hanskes med de følelsesmessige og praktiske utfordringene som tapet av ektefellen resulterer i. Med andre ord – hvordan mestres tapet? Studien viser bl.a. at eldre etterlatte jevnt over har et rikt repertoar av atferdsmessige, emosjonelle og kognitive mestringsstrategier som de mer eller mindre bevisst tar i bruk for å takle tapet. Gjertsen har for det tredje drøftet ulike forhold som er av betydning for eldres mestring av tap av ektefelle. Her tar hun bl.a. opp individuelle forhold, som bl.a. personlighet og helse, og forhold i omgivelsene. Studien understreker at eldre enker og enkemenns forhold til familie, venner og det offentlige hjelpeapparatet, ikke minst hjemmetjenesten, er av stor betydning for hvordan de mestrer tapet, både i tiden like etter dødsfallet og videre i alenetilværelsen. I avhandlingen ses også tap av ektefelle i eldre år i et kjønnsperspektiv. Studien viser at eldre menn og kvinner opplever til dels ulike utfordringer etter at ektefellen dør og takler disse på noe forskjellige måter. Samtidig understreker Gjertsen at det er behov for å se på hvordan ulike grupper eldre enker og enkemenn opplever og mestrer å bli alene, bl.a. ut fra deres helsemessige tilstand. Hun drøfter også hvem som er best ”rustet” til å mestre tap av ektefelle. Det overordnede formålet med avhandlingen har vært å belyse og gi en dypere forståelse for eldre etterlattes taps- og mestringserfaringer, slik de utspiller seg i samspill med omgivelsene. Den teoretiske forankringen ligger dels i virksomhetsteori, dels i teorier om sorg og mestring. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3112 |
| Abstract: | Gjennom til sammen fem analyser fra byene Kirkenes, Narvik og Kiruna utforsker avhandlingen prosesser der stedsmeninger konstitueres og rekonstitueres. Basert på en forståelse av sted som åpent og produsert innenfor en utvidet geografi, benyttes meningsproduktive prosesser som inntak til situerte analyser som gir kunnskap om orden og uorden, motsetninger og forhandlinger, samt begrensninger og potensialer som inngår i kontinuerlige genereringer av meningssystem som følger og driver stedenes utvikling. Det å rette forskningsmessig oppmerksomhet mot stedet er begrunnet både i en forståelse av samfunn som tilsier at alle sosiale prosesser kan identifiseres empirisk til steder og i et ønske om å få fram geografisk spesifikke fortellinger fra samtiden. Bruken av stedsmeninger som forskningsinntak er motivert av samfunnsmessige utviklingstrekk som indikerer at den mening stedet har og gir løftes opp på den offentlige dagsordenen. Avhandlingen søker verken å dokumentere framveksten av en slik offentlig dagsorden eller forklare den, men å bidra til en mer nyansert forståelse av de meningsproduktive sammenhengene slike innsatser virker inn på, er forankret i og betinget av. Avhandlingsarbeidet kobler Masseys begrepsliggjøringer av stedet som relasjonelt, materielt og dynamisk med Foucaults forståelse av makt som et meningsproduktivt aspekt ved relasjoner. Via en slik kobling, og basert på kvalitative intervjuundersøkelser og dokumentstudier, utforsker studiene maktaspekt ved stedlige utviklingsprosesser, slik de utfolder seg relasjonelt. Det relasjonelle fokuset retter oppmerksomheten mot interaksjonsprosesser der meninger konstitueres og rekonstitueres, innenfor forhandlinger og gjennom brytninger. Mer enn å avsløre mulig undertrykkelse, ligger den analytiske verdien ved en slik perspektivering i måten den søker bak asymmetriske relasjoner og til prosesser der mening skapes. Tilnærmingsmåten legger til rette for å utforske stedlig kompleksitet gjennom fokuseringen på prosesser der motsetninger og det uavklarte uttrykkes og der historiske sammenfall, motstand og potensiale for endring kommer til syne. Slik trekkes teppet også til side for å se ordnende kunnskapssystem som kontingente produkt og ikke nødvendige utfall av historiens gang. |
| Description: | The papers of the thesis are not available in Munin:
1. Viken, A., Granås, B. and Nyseth, T.: 'Kirkenes: an industrial site reinvented as a border town', Acta Borealia, 25(1) (2008), pp. 22-44, available at http://dx.doi.org/10.1080/08003830802302869 2. Granås, B. og Nyseth, T.: ‘Place and transport. Particularities of a town and its mobilities’, in Bærenholdt, J. O. and Granås, B. (red.) ‘Mobility and Place. Enacting Northern European Peripheries’,Ashgate (2008). 3. Granås, B.: ‘Constructing the unique – communicating the extreme. Dynamics of place marketing ‘ in Nyseth, T. og Viken, A. (red.) ‘Place Reinvention. Northern Perspectives’, Ashgate (2009). 4. Granås, B.: ‘A mining town or a town with a mine? Industrialisation processes and institutional negotiations of place meanings’ (manuscript) 5. Granås, B.: ‘Ambiguous place meanings. Living with the industrially marked town in Kiruna, Sweden’, forthcoming paper in Geografiska Annaler: Series B, Human Geography |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4358 |
| Abstract: | Gjennom til sammen fem analyser fra byene Kirkenes, Narvik og Kiruna utforsker avhandlingen prosesser der stedsmeninger konstitueres og rekonstitueres. Basert på en forståelse av sted som åpent og produsert innenfor en utvidet geografi, benyttes meningsproduktive prosesser som inntak til situerte analyser som gir kunnskap om orden og uorden, motsetninger og forhandlinger, samt begrensninger og potensialer som inngår i kontinuerlige genereringer av meningssystem som følger og driver stedenes utvikling. Det å rette forskningsmessig oppmerksomhet mot stedet er begrunnet både i en forståelse av samfunn som tilsier at alle sosiale prosesser kan identifiseres empirisk til steder og i et ønske om å få fram geografisk spesifikke fortellinger fra samtiden. Bruken av stedsmeninger som forskningsinntak er motivert av samfunnsmessige utviklingstrekk som indikerer at den mening stedet har og gir løftes opp på den offentlige dagsordenen. Avhandlingen søker verken å dokumentere framveksten av en slik offentlig dagsorden eller forklare den, men å bidra til en mer nyansert forståelse av de meningsproduktive sammenhengene slike innsatser virker inn på, er forankret i og betinget av. Avhandlingsarbeidet kobler Masseys begrepsliggjøringer av stedet som relasjonelt, materielt og dynamisk med Foucaults forståelse av makt som et meningsproduktivt aspekt ved relasjoner. Via en slik kobling, og basert på kvalitative intervjuundersøkelser og dokumentstudier, utforsker studiene maktaspekt ved stedlige utviklingsprosesser, slik de utfolder seg relasjonelt. Det relasjonelle fokuset retter oppmerksomheten mot interaksjonsprosesser der meninger konstitueres og rekonstitueres, innenfor forhandlinger og gjennom brytninger. Mer enn å avsløre mulig undertrykkelse, ligger den analytiske verdien ved en slik perspektivering i måten den søker bak asymmetriske relasjoner og til prosesser der mening skapes. Tilnærmingsmåten legger til rette for å utforske stedlig kompleksitet gjennom fokuseringen på prosesser der motsetninger og det uavklarte uttrykkes og der historiske sammenfall, motstand og potensiale for endring kommer til syne. Slik trekkes teppet også til side for å se ordnende kunnskapssystem som kontingente produkt og ikke nødvendige utfall av historiens gang. |
| Description: | The papers of the thesis are not available in Munin:
1. Viken, A., Granås, B. and Nyseth, T.: 'Kirkenes: an industrial site reinvented as a border town', Acta Borealia, 25(1) (2008), pp. 22-44, available at http://dx.doi.org/10.1080/08003830802302869 2. Granås, B. og Nyseth, T.: ‘Place and transport. Particularities of a town and its mobilities’, in Bærenholdt, J. O. and Granås, B. (red.) ‘Mobility and Place. Enacting Northern European Peripheries’,Ashgate (2008). 3. Granås, B.: ‘Constructing the unique – communicating the extreme. Dynamics of place marketing ‘ in Nyseth, T. og Viken, A. (red.) ‘Place Reinvention. Northern Perspectives’, Ashgate (2009). 4. Granås, B.: ‘A mining town or a town with a mine? Industrialisation processes and institutional negotiations of place meanings’ (manuscript) 5. Granås, B.: ‘Ambiguous place meanings. Living with the industrially marked town in Kiruna, Sweden’, forthcoming paper in Geografiska Annaler: Series B, Human Geography |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4358 |
| Abstract: | Alle de formuleringer, program og forventninger som er knyttet til livslang læring stiller individ, institusjoner og samfunn overfor en rekke utfordringer. Etablerte holdninger, strukturer og forståelse av læring settes på prøve. Dette gjelder ikke minst for høgre utdanning. Hvordan skal universitet og høgskoler møte visjonene om det lærende samfunn i praksis, dvs. når man skal omsette retorikken til realiteter? Innebærer det mer av det gamle, eller forutsetter det et utviklings- og endringsforløp som utfordrer selve grunnstrukturene og de grunnleggende perspektiv om høgre utdannings fremtidige rolle? Det er i dette som er grunnlaget for avhandlingen. Målet har vært å identifisere fleksibel utdanning som et (stadig viktigere) delfelt i norsk, høgre utdanning og avklare de perspektiver, den virksomhet, de erfaringer og de utfordringer høgre utdanning står overfor på dette området. Dette er gjort i tre deler. I del I er visjoner og forventninger til fleksibel utdanning presentert på tre plan; dels ut fra livslang læring som ideologi, dels ut fra en visjon om høgre utdannings rolle i det lærende samfunn og dels ut fra mer konkrete forventninger gitt av utdanningsbyråkrater og politikere. I tillegg er det i denne delen dokumentert, i den grad det er mulig, hvilket aktivitetsnivå universitet og høgskoler faktisk har hatt på dette området fra midten av 1970-tallet. I del II er det synliggjort hvordan høgre utdanning har møtt fleksibel utdanning ved å knytte det til bruk av IKT, i dette tilfellet satellittbasert fjernundervisning og regional utvikling. Oppsummert viser den komparative analysen av en rekke eksterne utdanningstiltak, med utgangspunkt i NORNET – prosjektet midt på 1990- tallet, hvordan høgre utdanning har forsøkt å løse sin oppgave i et regionalt utdanningsperspektiv. Analysene synliggjør også en rekke av de utfordringer høgre utdanningsinstitusjonene står overfor, både direkte og indirekte, både internt og eksternt, om fleksibel utdanning skal tas på alvor som integrert del av norsk, høgre utdanning. I del III er noen av de utfordringer som er angitt i de to foregående delene, tatt opp til analyse og diskusjon. Mens de to andre delene har forholdt seg konkret til fleksibel utdanning som oppgave og tiltak, legger denne siste delen opp til en mer grunnleggende og prinsipiell drøfting av forhold ved undervisning, teknologi og organisasjon. I hovedsak fremgår det at tematikken, og analysene, er like relevant for såkalt ordinær undervisning som for fleksibel utdanning. Et viktig poeng i del III har vært å synliggjøre at fleksibel utdanning og ordinær utdanning må forstås som to sider ved samme basisoppgave. En analyse av og diskusjon om fleksibel utdanning er derfor også er en diskusjon om utviklingen av høgre utdanning i årene framover. Det har derfor vært viktig å sette fleksibel utdanning inn i en mer helhetlig og prinsipiell drøfting av universitet og høgskoler |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/288 |
| Abstract: | Avhandlingen presenterer, praktiserer og gir en teoretisk begrunnelse for en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk som er utviklet av Anniken Greve og Rolf Gaasland i fellesskap, den såkalte Textpraxis-metodikken. Metodikken er utformet med henblikk på å kunne være et felles verktøy for alle som vil tolke litterære tekster, og den er utformet slik at den skal kunne anvendes overfor tekster som tilhører alle de tre litterære hovedsjangrene (episke, lyriske og dramatiske tekster).
Den teoretiske diskusjonen i avhandlingen har tildels vitenskapsteoretisk, tildels litteraturteoretisk karakter. Den vitenskapsteoretiske diskusjonen tar utgangspunkt i den såkalte teori- og metodepluralismen i faget, og spør om denne pluralismen er en indikasjon på at faget ikke trenger en metodikk som den foreslåtte. Avhandlingen konkluderer med at avvisningen av behovet for en slik metodikk hviler på et utilstrekkelig oppgjør med enhetsvitenskapsideologiens metodesyn. Den mer spesifikt litteraturteoretiske diskusjonen sikter mot å begrunne og forsvare det synet på litteratur som ligger til grunn for metodikken, nemlig at den litterære teksten er en kommunikativ handling med et anliggende og en holdning til sitt anliggende som det er fortolkerens oppgave å identifisere og respondere på. I disse delene av avhandlingen diskuteres dette synet på litteratur opp mot en rekke litteraturteoretiske oppfatninger som antas å stå sterkt i moderne litteraturvitenskap, knyttet til bl. a. formbegrepet, intensjonsspørsmålet, statusen til parafrasen og spørsmålet om litterariteten. Avhandlingen argumenterer for en større nøysomhet i inndragningen av filosofiske begreper i den litteraturvitenskapelige tolkningsaktiviteten, og advarer mot at vi lukker den faglige praksisen omkring bestemte filosofiske premisser som fagets aktører ikke fører en kritisk samtale om. |
| Description: | Dette er en dr.philos. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2063 |
| Abstract: | Diese Dissertation verfolgt zwei Ziele: Zum einen sollen zentrale Eigenschaften des Begriffsapparates der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrtsstaatsforschung analysiert werden. Die Analysemethode ist dabei eine systemtheoretische Methode. Zum anderen sollen die Analyseresultate mit Hilfe und im Lichte der Systemtheorie Niklas Luhmann’s reformuliert werden. In beiden Fällen steht die Frage nach der Konstruktion und dem Verhältnis von Wohlfahrtsstaat und Gesellschaft im Zentrum. In der Literatur wird gemeinhin die sozialwissenschaftliche Wohlfahrtsstaatsforschung als ein unübersichtliches und resonanzfreudiges interdisziplinäres Forschungsgebiet beschrieben. Als eigenes Forschungsobjekt betrachtet beschreiben und interpretieren Sozialwissenschaftler jedoch allenfalls die unterschiedlichen theoretischen Strömungen. Demgegenüber widmet sich diese Arbeit der kommunikationstheoretischen Analyse dieses Forschungsgebietes. Im Zentrum steht hierbei die Analyse der kommunikativen Möglichkeitsbedingungen (Selbstreferenz). Die Forschungshypothese lautet, dass diese Möglichkeitsbedingungen nicht nur auf gesellschaftstheoretischen Verkürzungen aufbauen, sondern auch kommunikative Hybridität aufweisen. Während mit ersterem Sachverhalt die Tatsache beschrieben wird, dass der Begriffsapparat asymmetrisch konstruiert ist, so beschreibt kommunikative Hybridität den Umstand, dass sich dieses Forschungsgebiet zu mehreren Systemreferenzen verhält. Im Gesamtergebnis beeinflusst dies stark die Kommunikationsform. Die Analyse der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrtsstaatsforschung nutzt das gesamte Spektrum systemtheoretischer Analysemethoden aus: Form-, Medien-, Semantik-, System- und Kopplungsanalyse. Diese Analysestrategien ermöglichen eine kommunikations- und differenzierungstheoretische Beschreibung der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrts-staatsforschung. Die Ergebnisse bestätigen die Eingangshypothese. Neben der Asymmetrie im Begriffsapparat kann neben der wissenschaftlichen Kommunikationsform ein reflexionstheoretisches Verhältnis zu genuin politischer Semantik nachgewiesen werden. Im zweiten Teil der Arbeit wird der analysierten Perspektive eine gesellschaftstheoretische Perspektive auf Wohlfahrtsstaat und Gesellschaft entgegengestellt. Neben der Wohlfahrtsstaatlichkeit der Gesellschaft bietet diese Perspektive auch Raum und Platz für die Beschreibung der Gesellschaftlichkeit des Wohlfahrtsstaates. Mit Hilfe der Theorie funktionaler Differenzierung können so die zum Teil widersprüchlichen/paradoxen Aspekte der Begriffsapparatur der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrtsstaatsforschung integriert werden. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1714 |
| Abstract: | Prosjektorganisering er en arbeidsform som representerer et alternativ til den tradisjonelle linjeorganisasjonen. Ved å avgrense oppgaver som skal utføres innenfor en spesiell tidsramme, er hensikten å øke organisasjoners evne til fornyelse. De siste tiårene har denne organisasjonsformen hatt en rask og omfattende spredning til ulike typer organisasjoner uavhengig av størrelse eller sektor. Avhandlingen dreier seg om kommunale utviklingsprosjekter, og er en kvalitativ og komparativ studie av tre prosjekter som er fulgt over en periode på tre år. Data er innhentet gjennom observasjoner, intervjuer, skriftlige kilder og lydopptak. Studien bidrar til innsikt i hva som skjer i praksis når aktører deltar i, og styrer, komplekse prosjektforløp i samhandling med omgivelsene. Dernest viser analysen hvilke forhold ved de tre prosjekteksemplene som kan bidra til å forstå variasjoner i prosjektforløp og -utfall. I studien anvendes ulike organisasjonsteoretiske perspektiver for å få frem sentrale kontekstuelle trekk ved de tre prosjektene. Studien viser at det var til dels store forskjeller mellom prosjektene med hensyn til forløp og opplevd resultat. I den komparative analysen ble det avdekket en rekke kritiske faktorer som påvirket utfall. Mulighetene for å lykkes ble langt på vei avgjort av prosjektenes grad av interne forankring og eksterne støtte i en tidlig fase av prosjektforløpet. Stikkord: Prosjektledelse, prosjektorganisering, kommunale utviklingsprosjekter, komparativ analyse |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4674 |
| Abstract: | Avhandlingen er en studie av effekter over to år med systematisk begrepsundervisning (BU) av fem barn tilmeldt Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste for lærevansker på målområder som angår læreforutsetninger, fagfunksjonering og testresultater. Med læreforutsetninger forstås i avhandlingen (1) språklig bevisstgjorte grunnleggende begrepssystemer (GBS – dvs. Farge, form, stilling, størrelse, antall etc.) og tilhørende enkeltbegreper, samt (2) ferdighet i å utføre analytisk koding, dvs. barnas kompetanse i å styre sin oppmerksomhetsinnretning ved hjelp av GBS mot likheter og forskjeller som angår det de skal lære om. Fagfunksjonering som målområde fokuserer mot barnas prestasjoner i lesing/skriving og matematikk, mens testresultater refererer til barnas prestasjoner på testene WISC-R, Raven fargede matriser, Bender Motor Gestalt Test og ITPA/delteten verbal expression. Den empiriske studien ble i hovedsak gjennomført i årene 1998–2000(2001) og datainn-samlingen ble foretatt via intervju, spørreskjema, observasjon og dokumentlesing. I tillegg kom testing med formelle tester m.m. Det ble samlet inn kvalitative data i form av beskrivelser/utsagn og kvantitative data i form av tallstørrelser og forholdsvurderinger. Ved studiens begynnelse høsten 1998 befant to av barna seg på andre årstrinn og de øvrige tre på tredje årstrinn. Som nevnt står effekter av systematisk begrepsundervisning (BU) i fokus i den foreliggende tiltaksstudien. Denne form for begrepsundervisning bygger på Magne Nyborgs teoretiske og empiriske arbeider. Dette siste for øvrig også i nær samarbeid med flere kollegaer. Nyborg (1927–1996) utviklet i sin tid en omfattende teori om læring (og undervisning). Svært sammenfattet kan Nyborgs teori betegnes som en teori hvor læring som faktor i utviklingen står sentralt, og der grunnleggende språk- og begrepslæring samt språkets betydning for etterfølgende læring fremheves; især gjelder dette språkets betydning for prosesser som koding i persepsjonen, korttidsminne, tenkning, språkets betydning for valg av handling og handlingsutførelser og – i vid forstand – språkets betydning for personlighetsutviklingen. I teorien inngår også betraktninger om og forslag til pedagogiske tilretteleggelser som nettopp sikter mot å bidra til barn og unges tilegnelse av språklige læreforutsetninger og positive ledsagende emosjonelle og motivasjonelle erfaringer (i forhold til læringssituasjoner) Nyborgs modell for begrepsundervisning, BU-modellen, kan betegnes som den sentrale didaktiske modellen. I tillegg kommer modellen for ferdighetsopplæring og GBS-Modellen (en ordnet oversikt over grunnleggende begrepssystemer, opptil 18–26 GBS – alt etter hvordan disse grupperes). Ut fra prinsippene i BU-modellen ble de aktuelle barn i studien (1) undervist slik at de på en språklig bevisstgjort måte lærte utvalgte GBS og tilhørende begreper. I tillegg ble de (2) øvd i å utføre analytisk koding ut fra GBS. Som et tredje punkt (3) anvendt lærer GBS som redskaper for sin undervisning i norsk og matematikk så vel som på andre fagområder. For især to av barnas vedkommende ble det lagt opp til å innhente erfaringer med BU gjennomført i en kombinasjon av spesialundervisning og ordinær undervisning med tanke på å bidra til inklusjon. Dette ble gjennomført ved hjelp av et nærmere beskrevet tre-trinns opplegg. I avhandlingens teoridel redegjøres det grundig for Nyborgs teori om læring så vel som for de didaktiske modellene. Videre gjennomføres det en sammenligning mellom læringsteorien og andre syn på informasjonsprossessering, bl.a. vis a vis Baddeleys modell for arbeidsminne/ working memory fra 2000. Nyborg modell for begrepsundervisning sammenlignes også, på sin side, med tre andre faseinndelte modeller for henholdsvis begrepstilegnelse og begrepsundervisning. I avhandlingens teoridel inngår også omtale av Nyborgs syn på intelligens som sammenholdes med intelligens slik begrepet forstås i et konsensusperspektiv i lys av internasjonal forskning på området. Resultatene som oppnås på de tre målområdene kan under ett betegnes som klart positive. Det at de fleste resultatene i større eller mindre grad også vurderes som (delvise) positive effekter av BU-tiltaket, betyr allikevel ikke at en kan trekke absolutte konklusjoner i den forstand at det dreier seg om håndfaste bevis på kausal sammenheng. I stedet bør de mer nøkternt samlet sett kunne betraktes som forholdsvis klare indikasjoner på en slik sammenheng. Ytre validitet eller generalisering diskuteres i lys av analytisk eller skjønnsmessig generalisering som prinsipp. Innholdet i tiltaksstudien dokumenteres gjennom omfattende kasusbeskrivelser av gjennomføringen av BU overfor hvert av barna. På denne måten legges det til rette for replikasjoner eller etterprøvinger av tiltaket og de funn som fremkommer i lys av læringsteorien. Samtidig er kasusbeskrivelsene så omfattende at det ligger godt tilrette for leserens/brukerens egen generalisering, dvs. kasusbeskrivelser er så omfattende at eventuelle lesere gis muligheter til selv å vurdere om tiltaket og funnene også kan være relevante i forhold til egne aktuelle elever. Siste kapittel inneholder et grundig forslag til igangsetting og gjennomføring av tilpasset opplæring i form av BU på ulike nivåer i grunnskolen med tanke på å forebygge samt redusere lærevansker av språklig og motivasjonell art hos barn og unge. I tillegg settes frem forslag til videre forskning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/582 |
| Abstract: | Avhandlingen skriver fram forståelser av samisk samtidskunst. Første kapittel peker på utfordringer som tradisjonell, vestlig kunsthistorie og urfolksmetodologi byr på i møte med samisk kunst. Konklusjonen er at for å skrive fram forståelser for samisk samtidskunst som et kunsthistorisk felt, må det gjøres fra heterogene perspektiver. Dette innebærer å skrive fram ny empiri, kontekstualisere empirien innenfor kunsthistoriske forståelser og samtidig dekonstruere diskurser og metoder i den tradisjonelle, vestlige kunsthistorien. Det dekonstruktive verktøyet avhandlingen vil eksperimentere med befinner seg innenfor Gilles Deleuze og Félix Guattaris filosofi og tankeunivers. Kapittel 2 stiller spørsmålet om deres teori om den mindre litteraturen, omskrevet til en mindre kunst, kan få fram det kritiske potensial i samisk kunst og samtidig være et dekonstruktivt redskap i forhold til kunsthistorien. Kriteriene for en mindre litteratur, eller en mindre kunst, er at den deterritorialiserer den store kunstens språk gjennom fluktlinjer skapt av energi, til et mindre språk. Den har en politisk latens og uttrykker seg kollektivt. Et viktig prinsipp i urfolksmetodologien er at all forskning skal skje i samarbeid med og tilbakeføres til urfolksgruppa det forskes i. Ut fra dette prinsippet baserer tredje kapittel seg på dialoger med de fire kunstnerne; Aage Gaup, Synnøve Persen, Stein Erik Wouthi og Kristin Tårnesvik. Fjerde kapittel omhandler verk av de fire kunstnerne. Fluktlinjer og energier som oppstår når verkene settes inn i kunsthistoriske kontekster eksperimenterer jeg med å forstå med begreper fra Deleuze og Guattaris tankeunivers. Eksperimentet viser at samisk samtidskunst ikke uten videre lar seg kategorisere innefor kunsthistoirens begreper om stil, sjanger og nasjon, men utfordrer faget som en form for indre kritikk. Eksperimentet viser også at samisk samtidskunst kan forstås som en mindre kunst, fordi det finnes både deterritorialiseringer, politisk latens og kollektive utsigelser. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2903 |
| Abstract: | Redefinering av monumentalitet har vært et av de sentrale prosjektene i arkitekturen i det tjuende århundret – enten perspektivet var historisk, sosialt, politisk eller estetisk. Under modernismen og etter andre verdenskrig ble behovet for en ny monumentalitet formulert av arkitekter og teoretikere. Hva dette “nye” består i er et vesentlig spørsmål i avhandlingen. Gjennom analyser av Tromsdalen kirke, rådhusanlegget i Mo i Rana, Lofotakvariet i Vågan og Sametingsbygningen i Karasjok identifiseres tendenser og forskyvninger i monumentalbyggeriets teori og praksis gjennom andre halvdel av 1900-tallet. Av særlig regional betydning er det at ideen om monumental arkitektur som uttrykk for en tidsånd, Zeitgeist, er i forvitring, og at monumentalitet mot slutten av århundret heller forbindes med iverksettelse av en stedsånd, genius loci. Det synes nært forbundet med en forskyvning fra det å gi verdi til alt progressivt og nyskapende til en stadig større verdsetting av historie, minner og lokal egenart. En annen tendens er at monumentalitet i denne perioden går fra å være et problematisk og negativt ladet begrep til å bli et uforbeholdent plussord. Der monumental arkitektur krevde legitimering i fellesskapet og i demokratiske verdier etter de totalitære statenes misbruk på 1930- og 1940-tallet, holdes det mot slutten av århundret stadig oftere fram som et positivt bilde på individualitet og forskjell. Istedet for å være “representasjonsarkitektur”, styrt av makthaveres behov for en sterk og entydig kommunikasjon, frigjøres monumentalarkitekturen til erindring og gjentenkning. Disse tendensene kan beskrives som en forskyvning fra sterk til svak monumentalitet. Teorier fundert i fenomenologi og semiotikk gir bredde til undersøkelsen. Disse to innfallsvinklene åpner ulike aspekter ved arkitekturen og gir mulighet for å beskrive monumentalitet både som erfaringsform og som forståelsesform. Betydningen av dette grepet blir særlig tydelig når tradisjonelt monumentale kvaliteter som fellesskapsfunksjon, varighet, storhet, representasjon og erindring skal undersøkes, kvaliteter som krever at både det kroppslige og sanselige og det tankemessige lar seg begrepsliggjøre. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1324 |
| Abstract: | En viktig bakgrunn for avhandlingen er på den ene siden den store offentlige satsingen på bruk av ny teknologi i skolen preget av politisk samstemthet, på den andre siden det store spriket mellom forventninger og resultater som flere har påvist. I den forbindelse rettes søkelyset i avhandlingen mot de sentrale grunnlagsdokumentene. En hovedhensikt har vært å kaste nytt lys over noen av de dilemmaene som omgir teknologisatsingen i skolen. Det gjøres ved å se på meningsdannelsen knyttet til bruk av ny teknologi siden datateknologien for alvor fikk innpass i den norske skolen på 1980-tallet. Med utgangspunkt i diskursanalyse dreier prosjektet seg om å se etter mønstre for begrepsbruk og argumentasjon, videreføring og brudd, om meningsdannelsen er del av samfunnsendringene og om den kan oppfattes som hegemonisk. En hovedtendens er at eleven i økende grad beskrives som den aktive i forhold til den nye teknologien, og læringsbegrepet fortrenger undervisningsbegrepet. Dette bærer bud om et læringssamfunn, om selvforandring og individuell frihet og markerer avstand til kjerneverdier i industrisamfunnet som målrettethet og kausalitet. På den annen side knyttes teknologiperspektivene til industrisamfunnet idealer om framskritt, forenkling og effektivisering. En annen markert endring er at vurderinger basert på utdanningssystemets premisser blir avløst av utenfraperspektiver. 1980-tallet er preget av nyanserte, didaktiske vurderinger av de teknologiske løsningene. Læreren har en sentral plass og framstår som premissleverandør for teknologiutviklingen. Fra 1990-tallet blir lærerposisjonen redusert, argumentasjonen allmenngjort og didaktikken marginalisert. Læreren blir gjort til mottaker av ferdige teknologiske løsninger. Utenfraperspektivene markeres også ved at ”undervisning” og ”læring” som det sentrale begrepsparet for å beskrive de pedagogiske aktivitetene, mister sin posisjon og avløses av ”opplæring” og ”utdanning”. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2041 |
| Abstract: | Barn med sterke atferdsavvik blir kasteballer i det offentlige hjelpeapparetet. Som kasteball i systemet får barna større problemer enn de i utgangspunktet hadde. Vandringene disse ungene hadde hatt gjennom hjelpeapparatet og via altfor mange tiltak som fosterhjem og institusjoner, er slående og skremmende i forhold til det vi vet er bra for barns utvikling, nemlig at de skal vokse opp i trygge omgivelser med få, nære og varige relasjoner til voksenpersoner. Observasjonene er ikke nye og kan observeres direkte i barnas journaler. Det som er nytt i denne sammenhengen er fortellingene om hva denne vandringen - vagabonderingen - kan få av konsekvenser for den enkelte gjennom opplevd svik fra voksenpersonene, og de traumer dette kan påføre barn og unge som har hatt en oppvekst fylt av svik. For mange vil dette kunne medføre utvikling av psykoser og bipolaritet. Disse konsekvensene har profesjonene og hjelpeapparatets instanser i liten grad tatt inn over seg. Denne viten er ny for fagfeltet, selv om mange av de profesjonsutøverne jeg har møtt er smertelig klar over fenomenet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3588 |
| Abstract: | Avhandlingen handler om kontinuitet og endring i norskamerikanske menigheter i tidsrommet 1870-1917. Nordmenn etablerte mer enn 6 500 lutherske menigheter i USA. Utvalget består av seks menigheter fra Minnesota, tre urbane og tre rurale. Som hovedkilde har jeg brukt menighetenes møtereferater. Referattekstene er analysert ved bruk av tekstanalyse som diskursanalyse, sosiologisk feltanalyse og komparasjon som metode. Referatene gir et bilde av menighetene som immigrantmenigheter og deres møte med det amerikanske samfunnet. Den kulturen som oppstod som resultat av dette møtet, blir betraktet som en transnasjonal kultur, med kulturelle bånd, kulturell identitet og etnisk felleskap over nasjonsgrenser. Problemstillingen retter søkelyset mot de valg menighetene foretok for å finne seg til rette i det nye samfunnet. Både teologiske konflikter, dilemma omkring bevaring og tilpasning av den religiøse arven og den amerikanske friheten i religiøse spørsmål gjorde at menighetene måtte foreta mange valg. Analysen viser at valgene ble styrt av teologisk ståsted, rural/urban bosetting og integreringsprosessen i menighetene., og at sammenhengen mellom disse faktorene endret seg over tid. Det er kjent at de norskamerikanske kirkemiljøene var preget av konflikter. Den mest opprivende konflikten gjaldt spørsmålet om nådevalgslæren. Det er ikke like kjent at menighetene utviklet like trekk, både når det gjelder handlingsstrategier og rutiner. Fra å være miljø hvor enkeltmedlemmer i stor grad fikk sette dagsorden, viser analysen at handlingsstrategiene ble preget av tilpasning og disiplin. Det ga større ro innad og økt samarbeid utad. Denne utviklingen danner utgangspunkt for kronologi i materialet. Menighetene var fortsatt norske i undersøkelsesperioden, men handlingsstrategiene har gitt grunnlag for å dele perioden inn i en urolig, ”norsk” reetableringsfase og en rolig, ”amerikansk” tilpasningsfase. Overgang til den rolige fasen innebar en form for amerikanisering ved at menighetene tilpasset handlingsstrategier i retning av samarbeid fremfor å videreføre en norsk debatt og norske holdninger. Overgangen viser at kulturell tilpasning fant sted før språklig tilpasning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3832 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no