| Abstract: | Stadig er det fokus på å forbedre undervisningen på skolen. Det brukes mye tid, energi og ressurser på å utvikle skolen. Men det blir ingen utvikling om ikke lærerne er aktivt engasjert i prosjektet. I dette arbeidet forskes det på læreres læring i et skoleutviklingsprosjekt, ved en skole som arbeider med utvikling og forbedring av læringsmiljøet. Resultatene fra dette forskningsarbeidet viser at først når lærerne selv opplever at de ”eier” prosjektet, og ser en verdi i å søke mot felles mål og visjoner, blir det framdrift i arbeidet. Kunnskap om å lære på arbeidsplassen og om å organisere situasjoner hvor denne læringen kan støttes, er viktig både for den enkelte deltakeren og for skolen som organisasjon. Avhandlingen konkluderer bl.a. med at den typen kunnskap kan være et viktig element i etter- og videreutdanning av lærere. Avhandlingen viser at lærernes engasjement er en veldig viktig faktor i skoleutviklingsarbeidet. Prosessen frem til at det nye blir en naturlig del av hverdagen kan være lang og kjennetegnet av store svingninger. Både elever og lærere må lære i dagligdagen i skolen. Kunnskap om dette er nødvendig både for den enkelte læreren, for skolenes arbeidsteam og for lærernes læring på arbeidsplassen slik at mulighetene for tiltak innenfor eget handlingsrom økes. Aksjonsforskning Aksjonsforskning er en strategi i Madsens arbeid. Hun har vært veileder og deltakende observatør i et prosjekt på Fjellfjord skole, en liten fådelt skole i Nord-Norge. Utviklingsprosjektet på skolen var organisert som et aksjonslæringsprosjekt hvor både lærere, rektor og hun som forsker har innflytelse på hva prosjektet skal fokusere på. Kommunikasjon mellom deltakerne er viktig i et slikt prosjekt, og ett av funnene i forskningen viser at kommunikasjonsmåte kan være avgjørende for prosessen. Vi opplevde at lærere ble fortere og mer engasjerte i samtalene når vi brukte en fortellende form, fremfor en mer tradisjonell formidling av observasjoner. Det var også lettere å kommunisere på tvers av yrkesgrensene og skape mer likeverdig kommunikasjon med bruk av fortellinger. Vi har gjennomført et aksjonsforskningsprosjekt hvor både Fjellfjord skole som deltakende skolen og forskningsmiljøet har hatt gjensidig nytte av arbeidet. Det har vært et konkret utviklingsarbeid på skolen, samtidig som det har kommet fram kunnskap om faktorer som kan ha betydning i det å oppnå resultat i skoleutviklingsarbeid. Likevel må man erkjenne at det fremdeles er mye som kan og kanskje bør forskes på. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1637 |
| Abstract: | Avhandlingens tema er menneskers erfaringer i rehabiliteringsprosesser. Den handler om mennesker som strever med å gjenvinne et liv på nye premisser etter at de har blitt alvorlig skadet. Deltakerne er en kvinne og fem menn i utkant-Norge i alderen 20 til 40 år. Skadene har ført til ulike grader av lammelser og tap av sensitivitet nedenfor skadestedet. Datainnsamlingen er foretatt gjennom intervjuer og nærobservasjoner. Samtalene er sentrert om deltakernes daglige erfaringer med kropp, relasjoner, rom og tid. Sentrale profesjonelle aktører i den enkeltes rehabiliteringsprosjekt ble intervjuet om deres erfaringer med de aktuelle rehabiliteringsprosesser. Datainnsamlingen foregikk gjennom fire faser i en periode på to år. Analysen av informantenes erfaringer er foretatt i et fenomenologisk livsverdenperspektiv. Som teori anvendes Maurice Merleau-Pontys og Medard Boss’ perspektiv på den levde kroppen som et utgangspunkt for menneskers livserfaringer. Rehabilitering presenteres som relasjonell, og samhandlingen mellom tjenestenes utøvere og mottakere står fram som et kjernepunkt i rehabiliteringsprosesser. Samarbeidet mellom de profesjonelle aktørene blir også diskutert. Selv om rehabilitering er et prioritert område i Norge, har fagutøvere p.g.a. kommunenes økonomiske situasjon, begrensede muligheter til å tilegne seg kunnskap gjennom spesifikke kurs på området. Avhandlingen får fram lite eller intet samarbeids mellom de profesjonelle aktørene. Likeledes kommer det fram at de profesjonelles kommunikasjons- og samspillkompetanse er av avgjørende betydning for å kunne bistå tjenestemottakeren i hans eller hennes strev med å gjenoppbygge livet. Individuell plan blir framhevet som en viktig ressurs for samarbeid, og et verktøy for kommunikasjon og organisering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1408 |
| Abstract: | Avhandlingen består av en historiografisk og en realhistorisk del. Den historiografiske delen inneholder en analyse av de ulike fortolkningene av tatere og sigøynere i Vest-Europa fra 1400-tallet og opp til vår tid. Sentralt i denne delen er en kritisk gjennomgang av den sosio-økonomiske fortolkningsmodellen som har forstått taterne som en innenlandsk gruppe som har fått sitt særpreg gjennom en tilværelse i samfunnets ytterkanter. Gruppedannelsen blir forklart som et resultat av sosiale utstøtingsmekanismer, særlig knyttet til former for yrkesutøvelse som var sosialt stigmatiserende og til kriminalitet. I Norden har den sosio-økonomiske fortolkningsmodellen støttet seg på de genealogiske undersøkelsene til H.P. Hansen (Danmark), Kaspar Flekstad (Norge) og Adam Heymowski (Sverige). Mange seinere forskere har unnlatt å gå empirien og argumentasjonen til disse forskerne nærmere etter i sømmene. En del av argumentasjonen virker i dag nærmest kuriøs. Det dreier seg blant annet om den sterke vektleggingen av nordiske navneformer som et bevis på nordisk opprinnelse og om en form for sigøynerstereotypier som ser bort fra kulturelle endringsprosesser. Avhandlingens konklusjon er at de rent sosio-økonomiske fortolkningene ikke er tilstrekkelige til å forklare tatergruppas særpreg. Nyere genealogiske undersøkelser viser at taterne er en gruppe med en klar historisk kontinuitet. Det er ikke dekning for å hevde at taterbetegnelsen har skiftet betydning eller at den utelukkende har blitt brukt som en stigmatiserende merkelapp for omstreifere generelt. Avhandlingens del II er en analyse av gruppebetegnelser, økonomisk tilpasning og gruppeidentitet basert på kildestudier. En gjennomgang av nordiske rettssaker fra 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet viser at myndighetene forsto taterne som en særgruppe basert på avstamningskriterier og oppfatninger om utenlandsk opprinnelse. Gjennom disse rettssakene får vi også et innblikk i taternes egenforståelse. Taternes gruppeidentitet var knyttet til oppfatninger om felles avstamning. I forhør identifiserte de seg selv som tatere eller ”zigenare” og vektla at de var ”født af tattersche folk” eller ”af zigenisk extraction”. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3399 |
| Abstract: | This thesis tries to determine the principles that govern affix ordering in Kîîtharaka, an SVO Bantu language spoken in Kenya. The thesis starts by determining the base hierarchy of affixes by using semantic scope. Thus if an affix A scopes over an affix B, A asymmetrically c-commands B in the phrasal structure configuration. The thesis then tries to investigate how the affixes in the base hierarchy are re-ordered to produce the surface string. It is shown that in order to get the surface string, a constituent containing the verb root undergoes phrasal movement past an affix in a mixture of cyclic and roll-up movement. This movement mechanism, which I refer to as dragging movement, is shown to be strikingly similar to the mechanism that derives the typological variation in the ordering of demonstrative, numeral and adjective in the extended projection of the noun (Cinque 2005). The thesis therefore shows that the ordering of the affixes in the extended projection of the verb phrase in Kîîtharaka and the ordering of modifiers in the extended projection of the noun phrase fall under the same generalization. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1720 |
| Abstract: | Nord som kulturelt avvik og kulturell essens: 1800-tallets kulturelle forestillinger om nordlig geografi og nordlige folk er svært mangetydige, og spenner fra nedlatende forakt via romantisk eksotisering til sterk idealisering. Avhandlinga Borealisme og kulturnasjonalisme. Bilder av nord i norsk og russisk folkeminnegransking 1830-1920 ble levert i mars 2010, og forsvares for graden ph.d. 26. november samme år. Utgangspunktet for avhandlinga var et ønske om å drøfte hvordan og i hvilken grad 1800-tallets folkeminnegranskere gjennom sin faglige virksomhet skapte bilder av nordområdene og deres kulturelle og etniske mangfold, som over tid har nedfelt seg i norsk og russisk nasjonal mytologi og som har bidratt til å definere nordområdene og deres plass i det nasjonale fellesskapet. Begrepet borealisme viser til folkeminnegranskernes forståelsesrammer i møte med folk og kulturer i nord og deres speiling av det nasjonale i det nordlige. Borealismen utgjorde slik del av den bredere kulturnasjonalismen som preget det folkloristiske fagfeltet gjennom 1800-tallet. Både nordmenn og russere har tradisjon for å forstå seg selv som nordlige folk, med en nærmest medfødt evne til å mestre snø, kulde og karrig arktisk natur, og vi finner en parallell når det gjelder idealiseringen av slike nordlige karakteristika innenfor de framvoksende nasjonale fellesskapene i Norge og Russland gjennom 1800-tallet. Denne avhandlinga viser imidlertid at folkeminnegranskerne, som hadde en sentral rolle i skapingen av de nasjonale nordlighetsforestillingene, i svært ulik grad knyttet disse forestillingene til de to landenes nordligste deler: Mens norske folklorister i hovedsak skapte et bilde av det nordlige Norge som en eksotisk periferi uten videre betydning for det nasjonale kulturelle fellesskapet, tegnet russiske folkeminnegranskere et bilde av nord som reliktområde for en autentisk og velbevart russisk kulturarv. Langs Kvitsjøens kyster mente man å finne en levende folkekultur av nasjonal betydning, ikke ulik det norske folklorister avdekket på det sentrale Østlandet. I forlengelsen av dette ble det russiske nord innlemmet som et sentralt område innenfor det russiske nasjonale fellesskapet, mens det norske nord i langt større grad ble marginalisert innenfor tidas overordna diskurs om hva som utgjorde det genuint norske. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2825 |
| Abstract: | Avhandlingen belyser samhandling mellom sykehus og legekontor, og undersøker hvordan samhandlingsbetingelsene endres ved overgang fra papir- til elektronisk utveksling. Samhandling rundt henvisninger og epikriser anvendes som eksempel og illustrasjon for undersøkelsen. Avhandlinga viser at sykehuslegene gjennom sin spesialiserte kunnskapstilnærming ofte dokumenterer ”for innvortes bruk”. Jo mer organfokusert sykehusmedisinen er, jo større er avstanden til allmennmedisinens breddetilnærming. De kirugiske fagene etablerer seg lengst unna allmennmedisinen, mens noen fag (for eksempel indremedisin) kommuniserer bedre – fordi de ”likner på allmennmedisin” i sin faglige innretning. Et regulerende prinsipp for samhandlingstilbøyeligheten er et ”kunnskapens statushierarki”. De mer entydige og handlingsorienterte fagene plasserer seg øverst, mens det diffuse som kjennetegner de medisinske sykehusfagene og allmennmedisinen plasserer seg nede i hierarkiet. Innholdsmessige svakheter i medisinsk dokumentasjon som utveksles kan tilbakeføres til slike særtrekk. I preges feltet av samhandlingsbarrierer knyttet til ”dokumentasjonens statushierarki”, blant annet ved tendenser til nedprioritering av dokumentasjonsarbeid til fordel for direkte pasientarbeid. For eksempel vises dette gjennom tendenser til å delegere dokumentasjonsarbeid på sykehuset til leger i utdanningsstillinger – og der poliklinikk genererer mye papirarbeid som ”minner om legekontor”. Veksten i polikliniske konsultasjoner bidrar til en økning av dokumentasjon som ikke holder faglig mål sett fra allmennlegens ståsted (for eksempel innholdet i epikriser). Bedre innholdskvalitet fordrer større gjensidig forståelse for mottakers informasjonsbehov. Avhandlinga konkluderer med at framtidige forbedringstiltak må gjennomføres på arenaer som reduserer betydningen faglige hierarkier. For eksempel i regi av den såkalte Praksiskonsulent-ordningen der allmennleger hospiterer på sykehusavdelinger, og der ambulerende sykehusleger og allmennleger møtes, for eksempel i ”Distriktsmedisinske sentre” (DMS). |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1232 |
| Abstract: | I denne avhandlinga undersøkes ulike faktorer eller formasjonsprosesser som gjør seg gjeldende når et kulturminne identifiseres og registreres. Valg av klassifikasjonssystemer, arkiv- og databasesystemer, tilskriving av verdi, lovverk og forvaltningsstruktur er alle faktorer som står i et dynamisk forhold til hverandre og som påvirker kulturminnene og kunnskapsproduksjonen om dem. Med dette utgangspunktet undersøkes gjennom avhandlingas fire artikler: kulturminne-registrering som praksis, relasjonen mellom de fysiske kulturminnene og opplysningene om dem som tilflyter arkiv og databaser, møtet mellom arkeologi og lokal tradisjonell kunnskap samt lovverkets konsekvenser for forvaltningen av kulturminner. Kulturminneregistrering som praksis, kan karakteriseres som en dynamikk mellom arkeologens erfaring med landskapet og landskapet som tilbyder av muligheter (affordances) både for næringsutøvelse og rituelle praksiser. Klassifikasjonssystemer og kategorier er en forutsetning for kulturminneregistrering samtidig som det kan være til hinder for å erkjenne anomalier. Inspirert av Bruno Latours begrep "sirkulerende referanse" blir det i avhandlinga påvist brudd og misrepresentasjoner mellom opplysninger som ble nedtegnet da kulturminnene ble registrert og det som framgår av den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden. Videre viser avhandlinga at lokal kunnskap både kan være en ressurs i kulturminneregistrering samtidig som arkeologenes særlige etterspørsel etter opplysninger om bestemte kulturminnetyper, kan komme til å virke styrende på lokale oppfatninger om kulturminneverdi. Kulturminneloven i Norge gir et sterkt vern til automatisk fredete kulturminner og den flytende 100-årsgrensa for automatisk fredning av samiske kulturminner vil på sikt kunne by på forvaltningsmessige utfordringer etter hvert som antallet samiske kulturminner forventes å øke. Disse utfordringene kan sees som en følge av at kulturminnenes verdi vanligvis vurderes ut fra et nytteperspektiv. Kulturminnene forventes å skulle bidra til styrking av identitet samt være en kilde til kunnskap om vår fortid. Alternativt foreslås det at kulturminner også kan tillegges en egenverdi som begrunnes i omsorg og respekt for våre materielle omgivelser. Et slikt perspektiv vil også ha relevans for og innflytelse på kulturminneregistrering og på hvordan kulturminneopplysninger behandles og forvaltes i dagens arkiv og databasesystemer. |
| Description: | Papers 1,3 and 4 of this thesis are not available in Munin: 1. Myrvoll, E. R.: 'Kulturminneregistrering og taus kunnskap. Artikkelen er i prosess og godkjent for oversendelse til fagfellevurdering i antologien Å lage kulturminner : om hvordan kulturarv formes, forstås og forvaltes' (manuscript) 3. Myrvoll, E. R.: 'Når arkeologi møter lokal kunnskap : etiske implikasjoner', Nordisk Museologi (2010), nr 1, pp.78-95. Abstract available at http://www.nordiskmuseologi.org/Summaries/Abstracts101.html 4. Myrvoll, M., A. Thuestad, E. R Myrvoll og I. M. Holm-Olsen: 'Unpredictable consequences of Sámi Self-Determination : rethinking the legal protection of Sámi Cultural Heritage in Norway', Arctic Review on Law and Politics (2012), vol.4, no.1, pp.30-50. Abstract available at http://akademiskweb.com/index.asp?id=145408 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4606 |
| Abstract: | Denne avhandlingen er en studie av religiøsitet og tro i et samisk lokalsamfunn i dag, og er resultat av åtte måneders feltopphold i Måsske i Tysfjord. “Det eneste vi har byttet ut, er øverste guderekke”, uttalte en kvinne i lokalsamfunnet. Hun brukte et bilde fra den samiske tromma for å forklare hvordan samisk tro og virkelighets-forståelse har utviklet seg etter religionsskiftet og kristendommen fikk rotfeste blant folk. Den religiøse og trosmessige virkelighet er et vidt område som berører nesten alle av livets sider. Ved å bruke Berger og Luckmann’s (2000 [1966]) og Geertz’ (1993a [1973]) perspektiver på hvordan virkeligheten etableres og vedlikeholdes, ser jeg på ulike aspekter ved tro. Jeg undersøker i hvilken forstand kontinuitet og brudd preger folks virkelighetsforståelse, avgrenset til religiøsitet og tro, og noen av de konsekvenser dette har for livet i dag. Pietistisk kristendom står sterkt i lokalsamfunnet, og den læstadianske førstefødte forsamlings troslære og verdigrunnlag preger livet. Forsamlingshuset er sentrum i det kristne fellesskapet. Livet og virkeligheten består imidlertid av mer enn forsamlingshuset. Virkelighetsforståelsen inneholder også folkereligiøse aspekter som åpner for dimensjoner som ikke uten videre oppleves og erfares i dagliglivet, men som like fullt eksisterer og som folk må lære å mestre. Dette kan være erfaringer knyttet til død eller underjordiske. Helse er også et felt som krever mestringsevne, og bruk av tradisjonell medisin inngår i folks strategier for det gode liv. Kontinuitet kommer til uttrykk gjennom folkereligiøse aspekter som videreføres innenfor den kristne virkelighetsforståelsen. Kristendommens gud er imidlertid overordnet alle forhold, synlige som usynlige, og det er ved hjelp av tro og gudsordet at mennesket mestrer livet. Brudd uttrykkes gjennom et religionsskifte på kollektivt plan og et trosskifte på individuelt plan. Både kristendom og folkereligiøsitet vedlikeholdes og videreføres i muntlig form; den kristne troslæra i predikantenes prekener og folkereligiøsiteten gjennom fortellinger i ulike sosiale sammenhenger. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2967 |
| Abstract: | Siktemålet med avhandlingen har vært å presentere nylesninger av Hamsuns tre romaner Pan (1894), Markens Grøde (1917) og Landstrykere (1927) med utgangpunkt i Mikhail Bakhtins kronotopbegrep. Sentralt innenfor alle tre romanene stod en dominerende naturskildring med røtter i idyllbegrepet, slik Mikhail Bakhtin fremla det i essayet Forms of Time and of the Chronotope in the Novel. En hypotese som ble undersøkt, var hvorvidt naturrommet fungerte som arena for karakterenes ulike selvrealiseringsprosjekter. På grunn av kronotopbegrepets omfattende karakter har romanenes sentrale steder, med deres tids- og verdimessige implikasjoner, blitt kommentert og drøftet. Kronotopbegrepet har vist hvordan karakterenes handlinger og samhandlinger ikke bare er basert på karakterenes individuelle egenskaper, men også på de steds- og tidsforhod som de er en del av. Den knute av tid, sted og verdier som jeg har latt kronotopbegrepet representere, har dannet bakgrunn for analysen av de komplekse karakterforholdene i de aktuelle romanene. Analysene har vist hvordan et sted kan romme flere kronotoper, slik at karakterenes kronotopiske tilknytning er mer komplisert enn hva deres stedlige plassering skulle tilsi. Kronotopbegrepet bidro både til å identifisere det naturrommet som idyllen sprang ut av, samtidig som det var et viktig grep for karakteranalysen. I motsetning til Bakhtins stabile idyllkonstruksjon, var idyllene i Hamsuns tre romaner preget av ustabilitet. Naturrommet rommer muligheter for individuell utfoldelse, og er sentralt innenfor alle de tre mannlige protagonistene Thomas Glahn, Isak og Edevarts prosjekter. For de kvinnelige karakterene var naturrommets selvrealiserende karakter imidlertid av mer begrenset art, og innenfor Augusts pikareske prosjekt i Landstrykere hadde idyllkronotopen ingen plass. I Landstrykere var likevel nærværet av henholdsvis idyll- og pikareskkronotopen viktig å undersøke, fordi disse to kronotopenes tilstedeværelse kunne forklare den hyppig kommenterte todelingen av romanen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2095 |
| Abstract: | The aim of the study was to find out how input and interaction influence language learning. Two groups of students learning Finnish as a second language in Norway were compared in the study: 5 simultaneous bilinguals in Norwegian and Finnish (BL-group), and 5 Norwegian students learning Finnish in a traditional language class (L2-group). The knowledge of Finnish verbs was investigated using different language tasks. A questionnaire was used to identify the use of Finnish outside of school.
The groups differed regarding the amount of verbs that they knew and the organization of verbs in their vocabularies. Organization was investigated in terms of word frequency, semantics and conjugation. Frequent verbs in Finnish were, with some exceptions, rarely used in the L2-group, but often in the BL-group. Because only few cognitive and modal verbs were used in the L2-group, the students also produced few verb string constructions, but such verbs and constructions were common in the BL-group. The students in the L2-group only knew some of the verb conjugations in Finnish, whereas the BL-group was able to use important verb categories such as tense. Input was a factor in learning verbs for both groups. Modified input in the text book used in the L2-group partly explained their knowledge of Finnish verbs. The BL-group knew the frequently used Finnish verbs well, including the modal verbs, because such verbs are common in everyday language use. Interaction with Finnish speakers explained the differences between the individual informants in the BL-group. The bilingual informant who used Finnish the least was the most like the classroom learners. This result was interpreted to mean that one’s knowledge of language emerges from experiences with language use, as usage-based models of language suggest. Results of the study demonstrated that the development of language skills in traditional language classes is a slow process; bilingualism, on the other hand, is an effective way to learn languages. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2109 |
| Abstract: | Organisasjoner bruker i økende grad tid og ressurser på overføring av ideer/kunnskap om god organisasjon og ledelse. Ideene foreskriver nye og mer effektive måter å lede organisatoriske forhold på. I den sammenheng er spørsmålet om hva som skal til for å lykkes med overføringen noe som opptar mange. Det skyldes blant annet at evnen til å omforme og tilpasse relevant kunnskap til egen organisasjon, framstår som et viktig konkurransefortrinn. I avhandlingen tas det utgangspunkt i overføringen av balansert målstyring (BM) i en landsdelsdekkende sparebank. BM er et styringsverktøy der man utvikler parametrer og måler innsats innenfor fire strategiske aktivitetsområder, henholdsvis finans, kunder, læring og utvikling, og forretningsprosesser. Gjennom kontinuerlig fokus på resultatmåling, er intensjonen å realisere bedriftens strategiske valg. Overføringen studeres over en periode på fire år, og det benyttes en casestudie design med utstrakt bruk av intervjuer, dokumentstudier, deltakende observasjon og skriving av loggbøker. Fordi balansert målstyring ikke er et fysisk objekt men en omformbar immateriell idé, antas det at overføringen best kan forstås som en oversettelsesprosess. Gjennom utvikling og anvendelse av ulike analytiske tilnærminger til kunnskapsoverføring som oversettelse, tar studien sikte på å gi en detaljert forståelse av hvordan de lokale oversettelsesprosessene i banken foregår. Dette gir grunnlag for å utlede et sett med nye betingelser for å lykkes med kunnskapsoverføring, som har å gjøre med oversettelseskompetanse. Disse er betingelser som er knyttet til trekk ved ideen/kunnskapen som skal overføres, trekk ved praksis der overføringen skjer, trekk ved organisasjonens oversettelseskapasitet, samt trekk ved de artefakter/fysiske objekter som er sentrale i forbindelse med overføringen. Studien konkluderer med en rekke forslag til hvordan organisasjoner kan utvikle sin oversettelseskompetanse for å handtere de fire ovennevnte faktorene som har blitt identifisert i oversettelsesprosessene, og som antas å ha betydning for forståelsen av resultatet av overføringen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1794 |
| Abstract: | Undersøkelsens geografiske ramme er Lofotkommunene Vestvågøy og Vågan samt Nord-Troms kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Nordreisa, Skjervøy og Kvænangen. Kildemateriale fra disse områdene, lokalhistoriske og vitenskapelige artikler og bøker, lovverk og arkivmateriale, kulturstier samt museer er gjort til gjenstand for analyse. I tillegg ble det foretatt en serie med dybdeintervjuer. Undersøkelsen avdekket at arkeologifaget var åpent for både amatører og lokale forestillinger i sin eldste fase. I løpet av 1970-tallet startet imidlertid en prosess som fikk de lokale og akademiske forhistoriene til å skille vei. En kulturreising i kjølvannet av EF-debatten gjorde at historielag ble dannet og årbøker gitt ut. I løpet av 1990-tallet ble også en rekke lokale kulturstier og private museer skapt. Det fremtredende elementet i de lokale historiene er at de er selvopplevde og nær i tid. Historiene er også preget av å fremstå som øyenvitneskildringer og har andre verdenskrig, skog- og gruvedrift som hovedtema. Over tid, og særlig fra 1970-tallet av, ble stadig flere arkeologer utdannet og den vitenskapelige skrivemåten mer rendyrket. Denne utviklingen har også påvirket kulturminnelovverket og forvaltningen av dette. Gjennom tillitsmannsordningen til landsdelsmuseet var enkelte personer uten fagutdanning en integrert del av forvaltningen. Ordningen ble imidlertid avskaffet, og fylkeskommunene overtok deler av ansvaret for kulturminneloven i 1990. Personer uten fagutdanning er imidlertid ikke uten innflytelse på forvaltningen siden politiske rammeverk har praktiske konsekvenser for lovverket og utøvelse av vern. Denne utviklingen kombinert med et voksende byråkrati og manglende ressurser har imidlertid gjort at forskning og forvaltning har økt avstanden til samfunnet rundt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/476 |
| Abstract: | Avhandlingen utforsker hvordan bruk av videokonferanse som teknologisk verktøy muliggjør læring og utvikling av kunnskap, når allmennleger og spesialister utveksler informasjon og kunnskap om pasienter. Læringsforståelsen bygger på det sosiokulturelle perspektivet, med fokus på sosial interaksjon, og kulturhistorisk aktivitetsteori, med fokus på objektorientert aktivitet. I avhandlingen vektlegges individuelle og institusjonelle aspekter ved læringsprosessen, der samtalen er det sentrale bindeleddet. Det empiriske materialet utgjør i hovedsak videoopptak av allmennleger og spesialister som samarbeider ved bruk av videokonferanse. Ved å analysere interaksjonen har fokuset vært rettet mot hvordan allmennlegene og spesialistene forhandler seg fram til en forståelse for behandlingen. Videoopptakene er supplert med intervjuer. Studien viser at de medisinske samtalene fungerer som et middel for meningsdannelse og kunnskapsutvikling mellom allmennlegene og spesialistene. Konsultasjoner er en prosess med vekselvis informasjon, spørsmål og anbefalninger om behandling, og effekter av behandling. Kunnskap konstrueres ved å lukke kunnskapsåpningen mellom de kunnskapskildene som allmennlegen og spesialisten besitter, og den kunnskapen de trenger for å løse et medisinsk problem. Konstruksjon av kunnskap foregår som en sosial prosess, der vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap utveksles. Spenningene mellom kunnskapsformene og den nye måten å utføre behandling på, dreier seg om å etablere en delt forståelse mellom disse kunnskapsformene. Denne konstruksjonen skaper muligheter for læring i daglig arbeid. Vekselvirkningen, mellom institusjonell setting og individuell meningsdannelse, er en aktivitet som foregår som en prosess, som både er en del av øyeblikket, og en del av historisk utviklede praksiser. Denne avhandlingen har studert stabiliseringen av denne historisk nye arbeidspraksisen for behandling av pasienter. Nøkkelord: Pedagogikk, sosiokulturell teori, kulturhistorisk aktivitetsteori, interaksjonsanalyse, læring, kunnskapsutvikling, medisinske samtaler, videokonferanse |
| Description: | Papers number 1 and 2 of the thesis are not available in Munin: 1. Nilsen, L. L & Moen, A: 'Teleconsultation- Collaborative work and opportunities for learning across organizational boundaries', Journal of Telemedicine and Telecare (2008) 14, 377-380. Available at http://dx.doi.org/10.1258/jtt.2008.007012 2. Nilsen, L. L, & Ludvigsen, S. R.: 'Collaborative work and medical talk : Opportunities for learning through knowledge sharing', Communication & Medicine (2010) Volume 7(2) 143–153. Available at http://dx.doi.org/10.1558/cam.v7i2.143 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3584 |
| Abstract: | Avhandlingen er en samfunnsvitenskapelig analyse av tidlige resultater av implementeringen fiskeriforvaltningsreformene i Sør Afrika og Mozambique. Forvaltningsreformene var del av landenes overordnede demokratiseringsprosesser i kjølvannet av hhv avskaffelse av apartheid i 1994 og slutten på borgerkrigen i 1992. Et av målene for forvaltningsreformene var sosioøkonomisk utvikling for fattige fiskersamfunn, og et viktig virkemiddel skulle være økt brukergruppedeltakelse både i beslutnings- og gjennomføringsfasene. Dette var et ambisiøst prosjekt, i og med at historisk sett var det svært lite rom for politisk deltakelse og organisering for folk flest, og dermed var det lite erfaring å bygge på. Et hovedfokus i avhandlingen er hvordan interne maktforhold i fiskerorganisasjoner påvirket prosessene og potensialet for økt medbestemmelse og innflytelse. Den påpeker betydningen av å ta høyde for lokale maktstrukturer og enkeltaktørers interesse i forvaltningssystemenes utforming og implementering. Hvis ikke, er forvaltningsreformer tilbøyelig til å mislykkes når man sammenlikner med de opprinnelige målene og gode hensiktene. Avhandlingen viser at til tross for at en viktig målgruppe for reformene var de fattigste fiskerne, var lokale makteliter best posisjonert til å delta i prosessene for å implementere forvaltningsreformene og nyttiggjøre seg mulighetene som følger med. Både i fiskerorganisasjoner og på myndighetsnivå var det mangelfulle systemer for kontroll, ansvarliggjøring, og sanksjonering dersom prosessene tok feil vending. Til tross for at en stor målgruppe (de fattigste fiskerne) i liten grad evnet å nyttiggjøre seg mulighetene som kunne bidra til deres sosioøkonomiske utvikling, skjedde det en betydelig bevisstgjøring og læringseffekt for fiskerne og deres organisasjoner. Slike erfaringer er viktige byggesteiner i samfunn i overgang til demokrati. Over tid kan dette erfaringsgrunnlaget bidra til at fattige, marginaliserte grupper i større grad kan påvirke beslutningsprosessene, og dermed bidra til å definere betingelsene for egen utvikling. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/988 |
| Abstract: | Det eksisterer mye kunnskap om skoleutvikling og endringsprosesser. Likevel mangler det teorier og strategier som adresserer det komplekse, kaotiske og motsetningsfylte i pedagogers hverdag, inkludert i utviklingsarbeid. Skoler må i dag kunne gjøre rede for kvalitet og forbedre praksis ved behov. Samtidig savnes tradisjoner, strukturer og felles språk for dette. Denne studien retter oppmerksomhet mot det komplekse og motsetningsfylte ved å søke mer klarhet i skoleutviklingsprosessers ontologi, hva slike prosesser ”virkelig” består i og av. Det er gjennomført konseptuelle og teoretiske drøftinger av begrep, teorier og modeller. Studien presenterer et teoretisk resonnement om at alt utviklingsarbeid har til felles at endring skapes i og gjennom kommunikasjon, i vid betydning. Ettersom kommunikasjonsteori er et fragmentert felt er det ”kommunikative grunnlaget” ikke et omforent teoriperspektiv i dagens akademia. I lys av kritisk realistisk metateori rettes blikket videre mot strukturer, krefter og mekanismer i dette grunnlaget, det som får ting til å skje. Disse bestanddelene, og begrepene som anvendes for dem, kan være bidrag til kompleksitetshåndtering og felles språk i skoleutvikling og pedagogisk praksis. Utfordringen er å delta best mulig i pågående kommunikasjon. Innsikt i underliggende mekanismer kan bidra til både kontinuitet, og til endring, innovasjon og transformasjon. |
| Description: | The papers of this thesis are not available in Munin: 1. Nyhus, L.: 'Kvalitet i skolen – og det betyr …? Noen refleksjoner om kvalitetsbegrepet', I Monsen, L., Bjørnsrud, H., Nyhus, L. og Aasland, B. (red.) (2009): Kvalitet i skolen. Forskning, erfaringer og utvikling. Cappelen Akademiske forlag. Oslo. 2. Lene Nyhus and Lars Monsen: 'School Development as Communication Processes', Policy Futures in Education (2012), vol. 10(4):461-474. Available at http://dx.doi.org/10.2304/pfie.2012.10.4.461 3. Nyhus, L.: 'Refleksjon, læring og endring på ulike nivå - et metaperspektiv', I Haugsbakk, G., Haaland, Ø. og S. Dobson (red) (2011) Pedagogikk for en ny tid (s. 73-101). Hamar: Oplandske Bokforlag. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4792 |
| Abstract: | The theme of the thesis is the identity politics of the Sami movement in Finland between 1945-1990. The focus is on developments in the representational strategies of the Sami elite, which evolved from threatened Sami culture via modernising Sami to the most obvious loan from the Indigenous Peoples’ Movement, the “natural people” imagery. The political space underwent profound changes in the 1970s. The Sami elite found themselves in the institutionalised political space after the establishment of the Sami Delegation, the first of the Sami Parliaments in Nordic countries in 1973. A longer process of internationalisation, participation in the global Indigenous Peoples’ movement, resulted, among other things, to an internal division within the Sami identity politics, as the institutionalised Sami movement chose to concentrate on judicial reasoning, while the ”Independents” could use more radical ”ecologized” representational strategies. Neither of these strategies was legitimised in the minority politics of Finland. The land rights claims were sometimes ignored as encroachments to the formal equality provided by the Finnish society and the ecological reputation of the Sami under new hegemonic alternative discourse of environmentalism deteriorated fast. The use of the global rights discourse proved to be problematic in the Finnish political context. The possibility to ”guilt-trip” the national bodies was stunted by the institutionalisation, which enclosed the Sami activity to the national political frame, in its required political culture and rendered parts of the global indigenous imagery useless. The Sami in Finland can only point out to restricted successes in ”soft” issues, not in those of their interests, i.e. the land rights. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1147 |
| Abstract: | Avhandlingen framstiller innvandring til Norge fra ca. 900 til 1537, dvs. en periode på drøyt 600 år. Tidsperioden er avgrenset ut fra rikspolitiske hendelser. Rikssamlingen under Harald Hårfagre, som la grunnlaget for dannelsen av det norske kongeriket, begynte rundt år 900, mens 1537 var året da Kristian 3. av Danmark oppnådde full kontroll over Norge. Menneskers mobilitet i middelalderen og deres identitet knyttet til territorium og samfunn blir gjennomgått, og det blir argumentert for at begge deler var sterkere i perioden enn hva som ofte blir hevdet. Et overordnet perspektiv i avhandlingen er møtet mellom innvandrere og samfunn. Selve begrepet om innvandring forutsetter at det fins ei grense, et territorium eller et domene som noen gjør krav på - og et eksisterende samfunn å vandre inn i. En god del plass blir derfor viet til å diskutere disse begrepene, ikke minst hvilket norsk mottakersamfunn som eksisterte i begynnelsen av den behandlete perioden, dvs. fra ca. 900 og et stykke inn i høymiddelalderen. I løpet av høymiddelalderen ble det dannet en politisk enhet, et norsk kongedømme, som eksisterte som en suveren politisk enhet fram til det ble en del av en større politisk enhet, et unionelt kongedømme, fra 1397 av. Det politiske fellesskapet med de nordiske naborikene i Kalmarunionen hadde avgjørende betydning for hvordan innvandringen til Norge forløp og også for hvordan den ble oppfattet og regulert. 1397 er derfor brukt som et avgjørende periodeskille i avhandlingen. Avhandlingen er delt i to hoveddeler med et skille i 1397; henholdsvis kapitlene 2 til og med 6 og 7 til og med 9. Kapittel 9 kan i tillegg leses som en oppsummering av innvandringen til Norge gjennom hele middelalderen. Det siste kapitlet, kapittel 10, faller utenfor denne todelingen både tematisk og kronologisk. Kapitlet tar for seg Nordkalotten, inkludert de delene av dagens Nord-Norge som ikke var en integrert del av det norske kongedømmet i middelalderen. I dette området var nordmenn blant innvandrerne, og perspektivet blir derfor annerledes. På grunn av kildesituasjonen er det først og fremst nordmennenes, dvs. innvandrernes perspektiv som dominerer denne framstillingen. I de øvrige kapitlene er det også først og fremst nordmennenes oppfatning av og reaksjoner på innvandring som drøftes, men da som innfødte som møtte innvandrere. Kapitlene innenfor hver hoveddel er inndelt tematisk. Det første omhandler trellene, en ufrivillig ”innvandring” som startet før en norsk politisk enhet var etablert. Deretter følger kapitler om islendinger og tyske kjøpmenn, utenlandske herskere og utlendinger i kongens tjeneste, geistlige og til slutt i denne delen, et oppsummerende kapittel om innvandringen til Norge og dens følger generelt fram til 1397. Perioden 1397-1537 har kapitler om unionens betydning for innvandringen til Norge, tyske og andre utenlandske kjøpmenn og håndverkere, samt, som alt nevnt, et kapittel som blant annet med utgangspunkt i utlendingers oppfatning av Norge summerer opp hvordan det norske samfunnet i middelalderen var formet av innvandring. Til slutt kommer da det omtalte kapitlet om innvandringen til Nordkalotten i løpet av middelalderen. |
| Description: | Dette er en del av Opsahls doktoravhandling. Avhandlingens hoveddel er utgitt som bok og er ikke gjort tilgjengelig elektronisk: Del I. 900-1537, i Knut Kjeldstadli (red.), Norsk innvandringshistorie bd. 1, I kongenes tid 900-1814, Oslo 2003 (Pax forlag), s. 21-223. ISBN 82-530-2542-4 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1063 |
| Abstract: | Many debt-ridden sub-Saharan African countries, including Ghana, adopted the International Monetary Fund’s and the World Bank’s neoliberal market-based structural adjustment programmes (SAPs) to fine-tune their economies in the early 1980s. The policy aim was to restructure production capacities in order to improve trade, improve growth and improve debt-servicing capabilities, as well as foster an overall institutional framework characterized by free markets and strong private property rights. Ever since market efficiency has come to underlie the general practice of development. Despite claims of SAPs being mere technical tools for addressing problems endemic to national economies and enabling societal development, they involve sets of universalising cultural assumptions. Their market orientations privilege certain life ways as every economic policy is embedded within locally-situated repertoires and experiences. The agricultural sector policies particularly bring certain cultural precepts to the understanding of crop production and domestic economic behaviour, which are at variance with processes within the households that mostly cultivate cocoa for export and staple food items – such as maize, cassava and plantains – in Ghana. Households link people to the macro structures that dispense valued resources and offer new forms of opportunities, making diverse intra-household processes relevant in effective policy design and implementation. As a result, the present study examined aspects of the contemporary fall-outs of the agricultural sector policies through how Ghanaian matrilineal cocoa farm households frame rights and obligations, organize routine activities, make allocative decisions and share diverse resources among their members. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3795 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no