| Abstract: | The dissertation investigates how Russian children acquire the category of grammatical gender in their mother tongue. The focus of the study is on several specific classes of nouns whose gender is usually derived from their semantic rather than their morphological properties, e.g. papa ‘daddy’. Previously, such nouns have been found to be problematic for children acquiring various languages. This dissertation presents the results of acquisition experiments with 37 Russian-speaking children and provides novel evidence suggesting that between the ages of 2½ and 6 the children are rather sensitive to the noun’s form. Special attention in the dissertation is paid to the asymmetries in children’s agreement production with various classes of nouns. The detailed analysis of the experimental results reveals that children distinguish classes of nouns and that primary linguistic data play an important role in this process. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2247 |
| Abstract: | The thesis deals with one particular way of deriving perfective verbs in Russian, namely,
prefixation. Prefixes are interesting not only because they turn imperfective verbs into
perfectives, but also because they reveal dependencies between two different types of
predicational structure, on the one hand, and the connection of event quantification with
the event and argument shape, on the other. The type of prefix simultaneously depends on the type of imperfective it attaches to and affects the syntactic distribution and the argument structure of its host verb. There are two types of prefix studied in the dissertation: lexical and superlexical. Lexical prefixes (LPs) merge in the extended prepositional structure as heads of PathP and attach to lexical verbs. Superlexical prefixes (SLPs) usually operate as quantifiers that apply at the level of VP. Lexical prefixes readily attach to transitive and unaccusative verbs, whereas unergative verbs serve as better hosts for superlexical prefixes. In fact, just a handful of LPs occur on unergative verbs and no PP complements can follow them. The reason for such a peculiar behavior of unergatives is mysterious, since nothing in the two predicational structures (VP and PP) would preclude them from combining with each other. At the same time, it is not immediately clear what factor is crucial in selecting a type of prefixation: the argument structure or the aspectual characteristic of an imperfecticve verb. Motion verbs seem to provide the answer. Directed and non-directed motion verbs convey two clear imperfective readings, progressive and pluractional, respectively. In addition, when intransitive, directed motion verbs represent the unaccusative argument structure; non-directed motion verbs the unergative argument structure. Lexical prefixes attach to directed motion verbs and do not attach to non-directed motion verbs. Superlexical prefixes display reverse distribution. To find out what underlies such a neat split, the investigation of Path arguments of motion verbs has been undertaken. The conclusion reached as a result of this investigation is: non-directed motion verbs, in particular, and unergatives in general contain conflated material from the prepositional structure. As the conflated material is PathP, there is no room for the merge of lexical prefixes. However, when it comes to superlexical prefixation, the aspectual characteristics of the verb come to the foreground. In this thesis just two superlexicals are considered: accumulative na- and distributive pere-. Both prefixes select for the particular event shape, so that the event can be measured: cumulative or pluractional. The arguments of the verb are used by the prefix-quantifier as a measure scale (with na-) or as a coverset defining the cardinality of the pluractional event (with pere-). The discussion of these two prefixes closes the dissertation, but a number of questions related to the interrelation between the verb, the prefix and the internal argument are still left open for further research. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/904 |
| Abstract: | I en tid hvor vi ser et fragmentert og sammensatt trusselbilde og hvor vi samtidig er vitne til et
mer ”framoverlent” Russland, er det avgjørende å føre en nyansert offentlig debatt om det
norske forsvaret sin rolle. Spørsmålet en bør stille seg er: Hva forsvarer Norge? Det norske forsvaret trenger legitimitet i møte med en ny virkelighet. Ambisjonen i avhandlingen er å analysere ulike begrunnelser for den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken i perioden 1999-2006.
Avhandlingen er empiridrevet og belyser norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i perioden 1999 til 2006. Dette er en periode hvor det norske forsvaret dimensjoneres for en ny virkelighet og vi er vitne til en overgang fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Gjennom en eklektisk teoribruk beskrives og analyseres tre overordnede tilnærminger til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk de seneste år. Forsvaret finner sin legitimitet innenfor tre begrunnelseskomplekser: forsvar av ideelle verdier, allianseforpliktelsen og forsvar av territoriell suverenitet og suverene rettigheter. En sentral innsikt er at statssikkerheten fortsatt utgjør det bærende elementet i rettferdiggjøringen av det norske forsvaret. I avhandlingen blir det argumentert for at nordområdenes gjeninntreden i norsk sikkerhetspolitikk understreker at statssikkerheten fortsatt er mest sentral, når norsk sikkerhetspolitikk skal begrunnes. |
| Description: | Artiklene i avhandlingen er ikke tilgjengelige i Munin som følge av utgivers restriksjoner:
1. Rottem, Svein V: "Hva forsvarer vi? Tre tilnærminger til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk", Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift (2005), Vol. 21, nr. 4: 334-360 (Universitetsforlaget). Tilgjengelig i Idunn 2. Rottem, Svein V: "Forsvarets mål og strategi: sikkerhet for hvem?", Internasjonal Politikk (2007), Vol. 65, nr. 1: 39-61 (Universitetsforlaget). Sjekk tilgjengelighet 3. Rottem, Svein V: "The Ambivalent Ally – Norway in the New NATO", Contemporary Security Policy (2007), Vol. 28, nr. 3: 619-638 (Taylor and Francis). Tilgjengelig her: http://dx.doi.org/10.1080/13523260701738131 4. Rottem, Svein V: "Forsvaret i nord – avskrekking og beroligelse", Tidsskrift for Samfunnsforskning (2007), Vol 48, nr. 1: 63-90 (Universitetsforlaget). Tilgjengelig i Idunn |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2792 |
| Abstract: | Avhandlingsarbeidet har vært en del av forskningsprosjektet ”Arkitektur i Nord-Norge” som hadde som mål å fokusere på områder som ikke tidligere hadde vært forsket på i særlig grad – som f.eks. byplanleggingen på 1800-tallet. Et hovedspørsmål har vært hvilken betydning bygningsloven av 1845 fikk for utviklingen. Loven innførte et reguleringsprinsipp der bebyggelsen skulle deles inn i rettvinklede kvartaler – altså et slags sjakkbrettmønster. Hvordan ble dette forstått av borgere og embetsmenn i Bodø og Hammerfest? De hadde vel klart å organisere byene sine greit før denne loven kom?
Avhandlingens utgangspunkt er byenes fysiske formene, altså hvordan bygninger var plassert i forhold til gater og plasser. Men de fysiske restene er det få av i dag på grunn av bombingen av Bodø og brenningen av Hammerfest under andre verdenskrig. Arbeidet har derfor måtte dreie seg mye om å rekonstruere et bilde av 1800-tallets byer ved hjelp av skriftlige kilder, fotografier, kart og tegninger. Dette er utgangspunktet for en analyse av prosessene som lå bak organiseringen av gater, plasser og hus etter at staten etablerte Hammerfest i 1789 og Bodø i 1816 og frem til omkring 1900. I løpet av 1800-tallet utvikles lovverket for byregulering med bygningsloven av 1845 som en milepæl. Men analysen konkluderer blant annet med at den eldre organiseringsmåten (fra før 1845) speiles i reguleringsplanene som strengt tatt bare skulle speile bygningsloven. De nye reguleringsprinsippene ble altså ikke umiddelbart forstått. Loven representerte nemlig en omfattende modernisering som forutsatte nye måter å tenke om tid og rom på. Mot slutten av 1800-tallet påvirkes byreguleringens praksis av generelle samfunnsendringer og utvikles også uavhengig av bygningslovens paragrafer. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2105 |
| Abstract: | Gegenstand der vorliegenden Arbeit ist die deutsche Doppelobjektkonstruktion mit nominal realisierten Akkusativ- und Dativobjekten. Diese Konstruktion zeichnet sich dadurch aus, dass die Objekte in den beiden Abfolgen Dat > Akk und Akk > Dat auftreten können. In dieser Arbeit wird dafür argumentiert, dass die syntaktische Basisabfolge immer Akk > Dat ist und dass zwei Faktoren – Belebtheit und Fokus – eine Umstellung der Objekte auslösen können. Diese Annahme ist das Ergebnis einer Korpusuntersuchung. Das zugrunde gelegte Korpus enthält insgesamt 2195 aus 62 unterschiedlichen Werken exzerpierte Sätze mit zwei nominalen Objekten. Die Grundlage der Korpusuntersuchung bilden 688 aus dem Gesamtkorpus zufällig ausgewählte Doppelobjektkonstruktionen – 344 mit Dat > Akk-Abfolge und 344 mit Akk > Dat-Abfolge. Die Untersuchung dieser Belege legt den Schluss nahe, dass die oben beschriebene Abfolgevariation auf eine Interaktion der Faktoren Kasus, Belebtheit und Fokus zurückzuführen ist. Die Einsicht, dass der Faktor Kasus die Abfolge Akk > Dat begünstigt, ist aus Sätzen gewonnen, in denen offensichtlich Kasus der einzige die Objektabfolge beeinflussende Faktor ist. Der Einfluss des Faktors Belebtheit auf die Objektabfolge manifestiert sich darin, dass in Sätzen mit einem belebten und einem unbelebten Objekt das belebte Objekt vor dem unbelebten Objekt steht, wenn Kasus und Belebtheit die einzigen auf die Objektabfolge Einfluss ausübenden Faktoren sind. In Fällen, in denen die Objektabfolge zusätzlich vom Faktor Fokus beeinflusst wird, geht das nicht-fokussierte Objekt dem fokussierten Objekt voran. Zur Erklärung der Daten wird eine optimalitätstheoretische Analyse erarbeitet. Es wird eine aus den drei Beschränkungen Kasus, Belebtheit und Fokus bestehende Beschränkungshierarchie ermittelt, die 677 der 688 analysierten Belege als optimale Kandidaten ausweist. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3377 |
| Abstract: | Målet med denne doktorgradsstudien var å få økt kunnskap om hva slags potensial internettbaserte selvhjelpsgrupper kan ha som rehabiliteringstilbud til kvinner som er behandlet for brystkreft. Som del av studien ble det etablert en selvhjelpsgruppe for brystkreftopererte på Internett. Dette foregikk i regi av Kreftforeningen og Nasjonalt Senter for Telemedisin. Selvhjelpsgruppen var tilgjengelig fra slutten av oktober 2003 til og med februar 2005. 40 brystkreftopererte kvinner i ulik alder og stadium av sykdommen valgte å delta. Data ble samlet inn ved hjelp av spørreskjema, deltakende observasjon av aktiviteten i gruppen og åpne intervjuer av et utvalg deltakere. Det ble skrevet ca 1100 innlegg, og kvinner med spredning framstod som de mest aktive brukerne av tilbudet. Studien bidrar til å bekrefte at deltakelse i en selvhjelpsgruppe på Internett kan ha stor betydning for kvinner som er behandlet for brystkreft. Materialet reiser imidlertid også kritiske spørsmål til hvilke forventninger vi kan ha til slike tilbud. Et hovedargument i denne studien er at arbeidet med å mestre det livstruende aspektet ved kreft bidro til at gruppen ikke ble ”utnyttet” som antatt i de mest radikale anslagene og at mange valgte å forlate gruppen. Et videre argument et at kvinner med brystkreft ofte har omfattende omsorgsoppgaver og er yrkeskvinner, og at ønsket om å fungere i disse rollene kan bli begrensende for deres engasjement i selvhjelpsgrupper. I tillegg til å rette et kritisk søkelys på antatte endringer i pasientrollen, tilsier erfaringene fra denne studien at det også er nødvendig å ha fokus på organisering av internettbaserte selvhjelpsgrupper i det videre arbeidet med å kartlegge potensialet i disse. For eksempel reiser studien spørsmål om det er nødvendig å definere målgruppen for tilbudet klarere enn det som ble gjort her. Et videre spørsmål er om det også bør inkluderes en mer aktiv ledelse av slike grupper enn det vi la opp til i denne studien. |
| Description: | Paper 2 and paper 4 of the thesis are published in revised versions: Paper 2: Sandaunet, AG. "A space for suffering? Communicating breast cancer in an online self-help context", Qualitative Health Research, Vol. 18, No. 12, 1631-1641 (2008). Final draft post refereeing available at http://hdl.handle.net/10037/2334. Published version available at publisher's site: http://dx.doi.org/10.1177/1049732308327076 Paper 4, published with revised title: Marianne Trondsen and Anne-Grete Sandaunet, "The dual role of the action researcher", Evaluation and Program Planning, Volume 32, Issue 1, February 2009, Pages 13-20. Final draft post refereeing available at http://hdl.handle.net/10037/1728. Published version available at publisher's site: http://dx.doi.org/10.1016/j.evalprogplan.2008.09.005 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1731 |
| Abstract: | Saxi har undersøkt hvordan overgang fra formannskapsprinsipp til det parlamentariske prinsipp har påvirket politikkutforming, maktfordeling og den offentlige debatten i kommunesektoren. Avhandlingen består av fire artikler, der effekter av det parlamentariske styringssystemet i fylkeskommunene i Nordland, Hedmark, Nord-Trøndelag og Troms, samt byene Oslo og Bergen sammenlignes. Avhandlingen viser at det ikke er blitt mer majoritetsstyre i storbyene, slik man forventet. Derimot viser analysen av fylkene med parlamentarisme at politikkutformingen har fått et majoritetspreg. Her er da også opposisjonen frustrert over sin manglende innflytelse. En studie av avisenes presentasjon av Nordland fylkeskommune viser at det ikke ble skrevet mer om fylkeskommunen eller om fylkespolitikk etter overgangen til parlamentarisme. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2379 |
| Abstract: | Ausgangspunkt dieser biographischen Studie ist die Wissenschaftliche Selbstbiographie des heute weitgehend vergessenen deutsch-jüdischen Historikers Alfred Stern, der den größten Teil seines akademischen Lebens in Zürich verbrachte.
Nach einem kritischen Blick auf die unterstellte oder unterschwellig behauptete Faktizität jeder (auto)biographischen Darstellung wird die Biographie Sterns unter Auswertung bislang unbekannter und nicht edierter Quellen aus seiner Autobiographie heraus entwickelt. Dabei werden unter Umgehung des teleologisch-chronologischen Grundmusters der Biographie verschiedene Themenkomplexe aufgegriffen: Schlaglichtartig werden u.a. Sterns Freundschaft mit Albert Einstein, die Berufungspraxis an deutschen und schweizerischen Universitäten, Sterns Rolle in der Treitschke-Baumgarten Kontroverse, sein Kommunikationsnetz mit anderen Wissenschaftlern, seine historiographischen Werke und seine Haltung zur preußisch-nationalen Geschichtsschreibung beleuchtet. Nicht zuletzt wird Sterns zurückhaltender, objektivistischer Stil aufgewiesen, der sein Opus magnum, die in dreißigjähriger Arbeit entstandene, zehnbändige Geschichte Europas, gegenüber den politisch engagierten und mit rasanter Polemik verfassten Werken zeitgenössischer Historiker blass und farblos erscheinen ließ. Als liberaler und europäisch denkender Historiker, als deutscher Wissenschaftler in der Schweiz und als jüdischer Akademiker wurde Stern frühzeitig an den Rand des geschichtswissenschaftlichen Kanons abgedrängt. Der Blick auf Leben und Werk dieses dreifachen Außenseiters lässt seine Gestalt vor dem Hintergrund seiner Zeit deutlich werden. |
| Description: | This is a modified version of the author's doctoral thesis (doctor philosophiae).
Published version is available at Wehrhahn Verlag |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1864 |
| Abstract: | Samarbeid er en sentral organisatorisk verdi i psykisk helsearbeid. Gjennom Opptrappingsplan for psykisk helse har tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser i løpet av de siste årene fått et betydelig løft. Et sentralt krav i denne planen har vært en langt bedre samordning av tjenester og et mer koordinert samarbeid mellom de forskjellige tjenestetilbyderne. Forutsetningene for samarbeid på tvers av organisasjoner og profesjoner blir nesten utelukkende diskutert og vurdert med utgangspunkt i legefaglige og, i mindre grad, psykologfaglige premisser. Den desidert største gruppen i psykisk helsearbeid både i kommune- og i spesialisthelsetjenesten representerer imidlertid pleie- og omsorgspersonalet. I denne undersøkelsen er samarbeid mellom organisatoriske enheter og profesjoner betraktet ut fra perspektivet til denne gruppen. Empirisk bygger undersøkelsen på en innholdsanalyse av stortingsmeldinger og en omfattende diskursanalyse av intervju. Intervjuene følger kontaktpersonene til 15 pasienter med forskjellige psykiske lidelser over en ettårs periode. Undersøkelsens sentrale funn sammenfattes i det følgende. Samarbeid har tidligere vært omtalt i forbindelse med styring og ledelse. Dette aspektet er langt på vei fraværende i nyere styringsdokumenter der begrep som samordning og tverrfaglighet dominerer. Kravet om tverrfaglig samarbeid rettes først og fremst mot pleie- og omsorgspersonalet, mens yrkesutøvere med formell behandlerstatus langt på vei er unntatt fra dette. Ansvarsgrupper og individuelle planer er de mest brukte instrumentene for å sikre samarbeid på tvers av organisasjoner og profesjoner. I de undersøkte pasientkarrierene har pleie- og omsorgspersonalet ivaretatt kontinuitet og ledelse av disse fora. I intervjuene var behandlerne omtalt som eksterne spesialister, og på denne måten diskursivt ekskludert fra et ansvar for et helhetlig tjenestetilbud til pasientene. Med et diskursanalytisk utgangspunkt avgrenses tre forskjellige handlingsorienteringer for pleie- og omsorgspersonal i psykisk helsearbeid. I en medisinsk diskurs omtaler de sitt arbeid som utførende del av en behandling som yrkesutøvere med offisiell behandlerstatus står ansvarlig for. Langt mindre framtredende er dette avhengige, utførende aspektet i en pleiediskurs. Her vektlegger respondentene en egen behandling som kjerne for sin faglige identitet. Denne behandlingen er knyttet til relativt uklare begrep om miljøterapi og nettverksarbeid. En tredje diskursiv handlingsorientering er beskrevet som en livskvalitetsdiskurs. Her omtaler respondentene behandling som et likeverdig tiltak blant flere som de koordinerer. Behandling, utført enten av behandlere eller av pleie- og omsorgspersonal, utgjør i denne diskursive sammenhengen bare en del av et sammensatt tjenestetilbud. Undersøkelsen konkluderer med at pleie- og omsorgspersonal bør ha et langt større autonomt handlingsrom i utformingen av et sammensatt og tverrfaglig tjenestetilbud. Det argumenteres at dette autonome handlingsrommet bør formuleres både som faglig rettighet og forpliktelse. De tre forskjellige diskursive handlingsorienteringene brukes som utgangspunkt for å utvikle flere organisatoriske og faglige orienteringer for framtidig samarbeid i psykisk helsearbeid, der pleie- og omsorgspersonal kan ivareta oppgavene knyttet til utformingen av tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser på en mest mulig effektiv måte. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1385 |
| Abstract: | Arkeologiske typologier er alltid basert på bare en del av et større materiale. I vår søken etter distinkte egenskaper trekkes det unike eller sjeldne gjerne fram som det spesielle som kjennetegner en ”type”. I avhandlingen analyseres den faktiske variasjonen innenfor Tidlig nordlig kamkeramikk (TNKK) opp mot den etablerte morfologiske forståelsen av den såkalte Säräisniemi 1-keramikken (Sär 1). Hovedfokus er på materialet fra Finnmark (Varanger), og keramikken herfra sammenlignes med tidlig finsk og russisk kamkeramikk. Etableringen og vedlikeholdelsen av ”Sär 1” som en egen type vurderes i lys av forskningshistoriske og fagpolitiske betingelser. De nye analysene av keramikken, vurderinger av det tilhørende steinmaterialet og bosettingsmønster, samt nye dateringer som gir den en tidsramme mellom ca. 5300 f.Kr. og 4100 f.Kr., danner grunnlag for drøftinger av keramikken sosio-kulturelle kontekst og rolle. I denne diskusjonen vurderes relevansen av fenomenene etnisitet og territorialitet for å forstå overgangen fra eldre til yngre steinalder i nordre Fennoskandia. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/284 |
| Abstract: | Christa Wolfs "Was bleibt" (i svensk oversettelse 1991 under tittelen "Vad blir kvar") står i sentrum av denne avhandlingen som undersøker dens kontekst, paratekst og tekst. Utgangspunktet for avhandlingen er observasjonen at den så kalte tysk-tyske litteraturstriden – som startet i juni 1990 i de store vesttyske avisene Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – egentlig ikke handler om teksten, men ble brukt som påskudd for å delegitimere forfatteren politisk. Ved siden av avhandlingens innledning der dens tema og oppbygning blir presentert og det blir redegjort for det teoretisk-metodiske grunnlaget, består avhandlingen av 3 kapitler som går inn på bokas kontekst (først og fremst den historisk-politiske rammen fra 1970-tallet og frem til murens fall og Tysklands gjenforening), dens paratekst (ved siden av de forskjellige bokutgivelser og omslag blir det fokusert på manuskripter til teksten, teksten i forskjellige medier og til slutt en innholdsanalyse av litteraturstriden) og tekst, før det i et avsluttende kapittel blir sett på forholdet mellom tekst og dokument. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1412 |
| Abstract: | Avhandlingen er en studie i historisk utdanningssosiologi og komparativ pedagogikk som handler om skolens utvikling fra reformasjonen (i Danmark og Norge) til midten av 1930-tallet (i Norge). Sentrale problemstillinger dreier seg om når det norske utdanningssystemet oppstod, om det var et sentralisert eller desentralisert system og hvilke prosesser som førte til systemets framvekst. Arbeidet anvender og videreutvikler Margaret Archers morfogenetiske teori om den historiske framveksten av europeiske statlige utdanningssystemer. Det inneholder en kritisk vurdering av Archers analyse av dansk-norsk skoleutvikling fra reformasjonen og fram til 1814 og presenterer momenter til en alternativ analyse basert på oppfatningen om at skolen i Danmark-Norge etter reformasjonen var dualt integrert med kirken og staten. Skoleutviklingen i Danmark-Norge på 1600-, 1700- og 1800-tallet analyseres i lys av tesen om dual integrasjon. I en videreføring av analysen til å omfatte skoleutviklingen i Norge etter 1814 konkluderes det med at det norske utdanningssystemet oppstod etter lovvedtaket av 1896 om høyere almendannende skoler og at systemet utviklet seg til et sentralisert system i perioden fra 1896 til midten av 1930-årene. Det empiriske grunnlaget for arbeidet omfatter foreliggende kirkehistoriske, politisk historiske og utdanningshistoriske studier. Avhandlingens bidrag til kunnskapsutviklingen er en videreutvikling av Archers teori på to nivå: i) en teori om en ny og ikke tidligere teoretisert morfogenetisk syklus som startet med skolens duale integrasjon med kirken og staten og ii) en modifikasjon av Archers overordnede teori om framveksten av utdanningssystemene, slik at utviklingen fra skolens integrasjon med kirken i europeisk middelalder til framveksten av utdanningssystemene kan omfatte mer enn én morfogenetisk syklus. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5156 |
| Abstract: | Avhandlingen er, etter eksisterende faginndelinger, både en studie i historisk utdanningssosiologi og i komparativ pedagogikk. Den sentrale problemstillingen er hvilke vilkår og prosesser som førte til framveksten av det norske utdanningssystemet, når dette oppstod, og om det var et sentralisert eller desentralisert system. Arbeidet anvender, vurderer og modifiserer (reparerer) Margaret Archers morfogenetiske teori om den historiske framveksten av europeiske statlige utdanningssystemer fremsatt i Social Origins of Educational Systems ([1979] 2013). I etterprøvingen av Archers teori går avhandlingen helt tilbake til reformasjonen på 1500-tallet. Archer hevder at reformasjonen i Danmark ikke medførte endringer i kirkens skoledominans, men avhandlingen underbygger at skolen etter reformasjonen ble dominert både av kirken og staten. Skolen var dualt integrert med kirke og stat, ikke monointegrert med kirken, slik Archer hevder. Dermed er det identifisert en ny type morfogenetisk syklus i skolens utvikling som ikke er teoretisert av Archer. Avhandlingen analyserer skoleutviklingen i Danmark-Norge på 1600-, 1700- og 1800-tallet i lys av tesen om dual integrasjon. I en videreføring av analysen til å omfatte skoleutviklingen i Norge etter 1814 konkluderes det med at det norske utdanningssystemet oppstod etter lovvedtaket av 1896 om høyere almendannende skoler og at systemet utviklet seg til et sentralisert system i perioden fra 1896 til midten av 1930-årene. Det empiriske grunnlaget for arbeidet omfatter foreliggende kirkehistoriske, politisk historiske og utdanningshistoriske studier. Avhandlingen bidrar til kunnskapsutviklingen med en videreutvikling og en modifikasjon (reparasjon) av Archers teori: i) videreutviklingen av teorien omfatter teoretiseringen av en morfogenetisk syklus betinget i skolens duale integrasjon (fase 1) som også er en alternativ teori om skolens utvikling i Danmark etter reformasjonen fram til 1814, og ii) en modifikasjon av den overordnede teorien om framveksten av utdanningssystemene, som åpner for at skolens utvikling fra integrasjonen med kirken i europeisk middelalder til framveksten av utdanningssystemene kan ha omfattet mer enn én morfogenetisk syklus. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5208 |
| Abstract: | Tema for denne avhandlingen er desentralisert allmennlærerutdanning ved lærerutdanningsinstitusjonene i Nord-Norge 1979-2006. Avhandlingen tar utgangspunkt i de desentraliserte lærerutdanningene som kom i gang i Alta, Tromsø, Bodø og Nesna i 1979. Sentrale forskningsspørsmål er: Hvorfor og hvordan ble disse opprettet? Hvordan og hvorfor ble disse senere endret? I avhandlingen undersøkes lovgivning, beslutninger og skriftlig arkivmateriale fra involverte aktører. For å vurdere desentralisert utdanning opp mot ordinær utdanning gis en gjennomgang av norsk lærerutdanningshistorie. I avhandlingen presenteres også et teoretisk grunnlag som skal bidra til å forstå og å forklare utviklingen av de to lærerutdanninger. Teorigrunnlaget er hentet fra Margaret Archers historisk-sosiologiske arbeid, som søker å gi svar på spørsmål som: Hvorfor og hvordan vokser utdanningssystemer fram? Hvorfor og hvordan blir utdanningssystemer endret? Hvorfor har et utdanningssystem den spesielle struktur det har? Arbeidet er underbygd av kritisk realisme som vitenskapsteori. Undersøkelsen viser at desentralisert allmennlærerutdanning ble igangsatt som et alternativt tilbud med det siktemål å utdanne lærere til geografiske områder med lærermangel. Ideene om desentralisert allmennlæreutdanning, slik den ble realisert, var knyttet til stedet, i betydningen studentens hjemsted. Det ble altså etablert relasjoner mellom studenten, utdanningsinstitusjonen og skolen på studentenes hjemsted. I disse relasjonene lå et potensiale for utvikling av lærerkompetanse og lærerprofesjon med en klar yrkesretting av utdanningen. Det var også på studentens hjemsted at den framtidige yrkesutøvelsen var ment å skje. Flesteparten av studentene var kvinner med omsorgsansvar. Tidsmessig faller igangsettelsen sammen med ideer som kvinnefrigjøring, pedagogisk progressivisme og lokalsamfunnsorientering. Den desentraliserte allmennlærerutdanningen skulle ikke bare sikre bedre lærerdekning i områder som hadde slitt med å få kvalifiserte og stabile lærere. Den representerte også en lokalorientert pedagogikk og vektlegging av egen lærerpraksis. Den pedagogiske tenkningen omkring den desentraliserte utdanningen så for seg at denne kunne vise vei for fremtidige forbedringer i lærerutdanningen generelt. De desentraliserte tilbudene ble videreført og senere endret. Utdanningene gikk over fra å være deltidsutdanninger til å bli samlingsbaserte heltidsutdanninger. Kravet om omsorgsforpliktelser og tilhørighet i en bestemt region falt bort. Geografisk avstand kunne overkommes gjennom å anvende informasjons- og kommunikasjonsteknologi. De særegne trekk forsvant og denne alternative utdanningen skiftet etter hvert karakter og ble med få unntak mer lik den ordinære allmennlærerutdanningen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1391 |
| Abstract: | Avhandlingen undersøker team ledelse i psykiatriske sykehusavdelinger. Avdelingsledelse i norske sykehus har vært et omstridt tema de siste tiårene. Det tidligere regionssykehuset i Tromsø (RiTø nå UNN) introduserte teamledelse på avdelingsnivå i 1988, noe som representerte et brudd med hvordan avdelingsledelse hadde blitt praktisert i sykehus frem til da. Selv om praktikere og offentlige utredninger melder at denne ledelsesformen har vært suksessfull i praksis, hadde det ikke vært gjennomført studier av denne ledelsesmodellen og hvordan den påvirket resultater i forhold til andre måter å organisere ledelse på i sykehus. På bakgrunn av dette lød forskningsspørsmålet i studien: spiller teamledelse noen rolle i forhold til lederes og ansattes jobbtilfredshet og forpliktelse til organisasjonen sammenlignet med hvordan hierarkisk ledelse påvirker disse dimensjonene? Og videre, hvis teamledelse påvirker ledere og ansattes jobbtilfredshet og forpliktelse til organisasjonen, hvordan påvirker teamledelse lederes og ansattes jobbtilfredshet og forpliktlese til organisasjonen? Teamledelse er studert ved hjelp av modernistisk og konstruktivistisk tilnærming, representert ved instrumentelle og institusjonelle teorier. Ved hjelp av instrumentell teori fanges det opp hvordan teamledelse materialiserer seg i den formelle organisasjonsstrukturen og tar form som et instrument. Mens den institusjonelle tilnærmingen fanger inn hvordan teamledelse også manifesterer seg i uformelle strukturer og får meningsdannende og symbolsk betydning i organisasjonen. Kvalitative og kvantitative data er samlet inn for å besvare forskningsspørsmålet for å gjennomføre en ”most similar” case sammenligning. Analyser av disse dataene viser at teamledelse spiller en rolle i forhold til både lederes og ansattes jobbtilfredshet. Men det skal bemerkes at lederes tilfredshet er sterkere påvirket enn ansattes tilfredshet, noe som viser at teamledelse har både instrumentell og symbolsk påvirkningskraft. Lederes og ansattes forpliktelse til organisasjonen blir ikke påvirket av hvorvidt avdelingsledelse er organisert i team. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2106 |
| Abstract: | Norske relasjoner til Eritrea strekker seg tilbake til 1949. Norge ble da medlem av FNs Eritreakommisjon, og stemte for at Eritrea skulle gjenforenes med Etiopia. På slutten av 1970 – tallet kom den eritreiske frigjøringsbevegelsen i kontakt med norske aktører innenfor den politiske venstresiden og ulike humanitære organisasjoner. Etter hvert utviklet det seg relasjoner og nettverk på flere plan, i første rekke innenfor sivilsamfunnet i tilknytning til frivillige organisasjoner og solidaritetsforeninger, men etter hvert også på myndighetsnivå. I 1996, etter frigjøringen, ble Eritrea et av Norges hovedsamarbeidsland innenfor bistand, men krigen mellom Eritrea og Etiopia 1998 – 2000 og den politiske utviklingen i Eritrea førte til nedgradering av samarbeidet i 2002. Engasjementet for Eritrea var et resultat av frivillige organisasjoners arbeid og enkeltmenneskers drivkraft. Likeledes var det eritreiske eksilsamfunnets innsats avgjørende. Eritreerne lyktes i å navigere i og knytte kontakter innenfor viktige bistandspolitiske kretser i vesten. Skandinavia, og spesielt Norge, framstod trolig som spesielt attraktive fordi her er kort vei mellom stat og sivilsamfunn. Den nære kontakten mellom representanter for norske myndigheter, frivillige organisasjoner og den eritreiske frigjøringsbevegelsen, førte i to omganger til forsøk på fredsmekling mellom Etiopia og Eritrea. I avhandlingen argumenteres det for at dette kan betegnes som en forløper for Den norske modellen, der fredsarbeid ledsages av bistand og hvor samarbeid mellom statlige myndigheter og frivillige organisasjoner står sentralt. |
| Description: | I den trykte utgaven finnes det på sidene 310-312 kart som vi ikke har fått tillatelse til å gjengi elektronisk. Det er lagt inn lenker til kartene slik at de kan sees på internett. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/598 |
| Abstract: | The present dissertation is an empirical corpus study of Russian Locative Alternation verbs, such as gruzit’ ‘load’, which appear both in the Theme-Object (load the hay onto the truck) and the Goal-Object (load the truck with hay) constructions. In addition to the semantics of the verb and the syntactic structures at stake, we study the way both of them can be modified. We show that the semantics of verbal roots should be described in terms of classifying Themes and Goals, which facilitates a more fine-grained description of verbal semantics. Our data provide evidence that in addition to the Theme-Object and the Goal-Object constructions, four adjacent constructions are pertinent to the phenomenon. We show the relations among these relevant constructions by presenting them in constructional maps that illustrate the network of constructions that is typical for each verb. As additional factors, we observe the contribution of the prefixes za-, na-, and po- and three basic modifications of constructions, which so far have not been the focus of the research on the Locative Alternation: metaphorical extensions, reduction within constructions (when one of the participants is omitted), elaboration (i.e. interaction with other constructions). A logistic regression analysis explores the statistical relationships among factors. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4483 |
| Abstract: | The thesis discusses problems related to the American Philosopher Donald Davidson’s (1917-2003) views upon beliefs, truth and error. Underlying questions are; what are the basic conditions for knowledge? What are the prerequisites for understanding other human beings? What are the conditions for emergence of beliefs that can be true or false? The thesis focuses on the role that our inherited characteristics play in understanding other human beings, and these are seen in relation to the significance of our upbringing in a speech community. Davidson’s approach takes its starting point in a thought experiment called radical interpretation. Radical interpretation is a situation where a person interprets another in order to find the meanings and beliefs of the other. The interpreter does not in advance know the other person’s language and culture; hence the “radical”. The idea is that what we can make out in such a situation tells us something about meaning and belief generally, and this will then also restrict and inform a theory of knowledge. The possibility of error is a premise for a theory of linguistically formed knowledge. The thesis inquires whether we within the Davidsonian model can give an account of error, and shows that the theory lacks resources towards an account where speaker and interpreter can go objectively wrong together. The analysis shows that this defect is due to a tension between the aim of reaching objective truth via social interaction and the fact that the idiolect is the only kind of language that the interpretational model can handle. On a metaphilosophical level the analysis of Davidson’s theory is employed to test the potential of a naturalized philosophical account of intentionality. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/599 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no