Now showing items 1-20 of 162
Next Page| Abstract: | Når ble Nord-Norge et fraflyttingsområde? I hvilken utstrekning flyttet folk internt i kommunene, fra kommune til kommune, fra fylke til fylke, inn og ut av landsdelen? Endret flyttestrømmene retning over tid? Hvem var henholdsvis innflytterne, utflytterne og de bofaste? Hva var hovedårsakene til at folk flyttet? Denne avhandlinga søker svar på disse spørsmålene ut fra datamateriale fra Troms fylke i annen halvdel av 1800-tallet. Materialet er i hovedsak folketellinger bearbeidet ved Registreringssentral for historiske data. Analysene viser at inntil ca 1880 var Nord-Norge i hovedsak et område hvor folketallet vokste pga innflytting. Etter den økonomiske krisa på den tid, har antall utflyttere stadig vært større enn antall tilflyttere. Etter 1865 hadde selv de nykoloniserte områdene i Indre Troms utflyttingsoverskudd. Når folketallet allikevel vokste noe mer enn landsgjennomsnittet, skyldtes det først og fremst store fødselskull, men også relativt lite emigrasjon herfra til Amerika. Fram til denne perioden hadde flyttestrømmen mest gått nordover, men nå snudde den i og med at strømmen av søringer tørket ut. Samtidig flyttet tromsværingene heller sørover enn til Finnmark. Arbeid på anlegg i Nordland, i håndverk, industri og tjeneste sørpå trakk mot slutten av hundreåret flere ut av fylket enn de tradisjonelle flyttemålene i fiskeridistriktene i Finnmark. Et flertall blant flytterne var unge kvinner på jakt etter arbeid, ofte som tjenere. Både for menn og kvinner var flytting et ledd i strevet for å etablere seg med eget levebrød og egen familie. Mange arvet en del av foreldrenes gård og kombinerte jordbruk med fiske. For dem var det viktig å bare flytte korte avstander og holde seg i nærheten av hjemstedet, mens de ventet på sin part. Andre satset på de nye mulighetene i sekundær- og tertiærnæringene. Det betydde oftest flytting over lengre avstander til byer og tettsteder. Samene inngikk sjelden i den sistnevnte gruppa, de beholdt oftere sin tradisjonelle tilknytning til primærnæringene og sto mer fremmede overfor de nye byyrkene. Avhandlinga er den første norske som har flytting i historisk tid som sitt hovedtema. Det er i tillegg den første som studerer et helt fylke ut fra data på individnivå, hvor det også er mulig å finne utflytterne på sine nye bosteder. For å kunne følge menneskene fra folketelling til folketelling er det utviklet spesielle edb-programmer. Avhandlinga ble skrevet med støtte fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. |
| Description: | Doktoranden er knyttet til Registreringssentral for historiske data |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1390 |
| Abstract: | Towards the end of the 1980's, the stock of Atlantic-Norwegian cod collapsed. The 'cod crisis' caught most people by surprise, maybe because the fisheries of the region had been taken for granted; people have 'always' fished in North Norway and it seemed almost absurd that they should suddenly be cut off from this activity. In different ways, the crisis - and all the consequences it had - invited reflection over the cultural, economic and social significance of the fisheries of North Norway. Even though this thesis focuses on a few selected consequences of the crisis, it must be considered such a reflection. Specifically, I reflect over the management consequences of the crisis by discussing the relationship between the economic behavior of fishermen in one community in North Norway and the management of cod. In this fashion, I intend to identify and formulate some of the behavioral traits of current resource use. I have formulated the project in this fashion because I think that such a perspective can complement some of the other discussions that can be found among social scientists who are interested in the use of natural resources |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4022 |
| Abstract: | Doktorgradsavhandlingen omhandler kvinners frykt for seksuell vold, og hvordan denne frykten skapes og opprettholdes. Avhandlingen tar utgangspunkt i norske kvinners hverdagserfaringer, og baserer seg i all hovedsak på skriftlig kildemateriale av ulik art. De situasjonene og hendelsene det fokuseres på, er de som oppleves som krenkende av kvinner. Det gjøres forsøk på å beskrive bredden i hvilke erfaringer dette kan være. Slike gjentatte krenkende erfaringer kan, argumenteres det for, bidra til en forståelse av kvinners frykt for seksuell vold, og denne fryktens implikasjoner for kvinners handlings- og bevegelsesfrihet. Hvilke strategier kvinner selv benytter i sine forhandlinger om rom, drøftes også. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/659 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/286 |
| Abstract: | The study maps the development of a new class of adverbs in English, i.e. 'stative physical adverbs' of the type -ly, e.g. redly and massively. Such adverbs are claimed to be ungrammatical; however, the data show that this is no longer the case, but that English has changed with regard to this point of the grammar. The study includes an analysis of the linguistic context in which the corpus adverbs occur. Elements of this analysis are used in an attempt at explaining the change. The phenomenon is explained in terms of a need to simplify the grammar and is also regarded as a product of the adverbialization process that has been affecting the language for several hundred years. The study also discusses the 'orientation' (or 'scope') of physical adverbs, where it emerges that they may be oriented to, i.e. modify, a number of different elements. The discussion shows clearly how insufficient - not to say misleading - the traditional definition of adverbs is. In Modern English adverbs must be said to be highly multifunctional rather than simply verbmodifying. Other important issues are principles of adverbial classification, the relationship between idiolects and the language 'as a whole', and morphological productivity. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/292 |
| Abstract: | Arkeologiske typologier er alltid basert på bare en del av et større materiale. I vår søken etter distinkte egenskaper trekkes det unike eller sjeldne gjerne fram som det spesielle som kjennetegner en ”type”. I avhandlingen analyseres den faktiske variasjonen innenfor Tidlig nordlig kamkeramikk (TNKK) opp mot den etablerte morfologiske forståelsen av den såkalte Säräisniemi 1-keramikken (Sär 1). Hovedfokus er på materialet fra Finnmark (Varanger), og keramikken herfra sammenlignes med tidlig finsk og russisk kamkeramikk. Etableringen og vedlikeholdelsen av ”Sär 1” som en egen type vurderes i lys av forskningshistoriske og fagpolitiske betingelser. De nye analysene av keramikken, vurderinger av det tilhørende steinmaterialet og bosettingsmønster, samt nye dateringer som gir den en tidsramme mellom ca. 5300 f.Kr. og 4100 f.Kr., danner grunnlag for drøftinger av keramikken sosio-kulturelle kontekst og rolle. I denne diskusjonen vurderes relevansen av fenomenene etnisitet og territorialitet for å forstå overgangen fra eldre til yngre steinalder i nordre Fennoskandia. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/284 |
| Abstract: | Undersøkelsens geografiske ramme er Lofotkommunene Vestvågøy og Vågan samt Nord-Troms kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Nordreisa, Skjervøy og Kvænangen. Kildemateriale fra disse områdene, lokalhistoriske og vitenskapelige artikler og bøker, lovverk og arkivmateriale, kulturstier samt museer er gjort til gjenstand for analyse. I tillegg ble det foretatt en serie med dybdeintervjuer. Undersøkelsen avdekket at arkeologifaget var åpent for både amatører og lokale forestillinger i sin eldste fase. I løpet av 1970-tallet startet imidlertid en prosess som fikk de lokale og akademiske forhistoriene til å skille vei. En kulturreising i kjølvannet av EF-debatten gjorde at historielag ble dannet og årbøker gitt ut. I løpet av 1990-tallet ble også en rekke lokale kulturstier og private museer skapt. Det fremtredende elementet i de lokale historiene er at de er selvopplevde og nær i tid. Historiene er også preget av å fremstå som øyenvitneskildringer og har andre verdenskrig, skog- og gruvedrift som hovedtema. Over tid, og særlig fra 1970-tallet av, ble stadig flere arkeologer utdannet og den vitenskapelige skrivemåten mer rendyrket. Denne utviklingen har også påvirket kulturminnelovverket og forvaltningen av dette. Gjennom tillitsmannsordningen til landsdelsmuseet var enkelte personer uten fagutdanning en integrert del av forvaltningen. Ordningen ble imidlertid avskaffet, og fylkeskommunene overtok deler av ansvaret for kulturminneloven i 1990. Personer uten fagutdanning er imidlertid ikke uten innflytelse på forvaltningen siden politiske rammeverk har praktiske konsekvenser for lovverket og utøvelse av vern. Denne utviklingen kombinert med et voksende byråkrati og manglende ressurser har imidlertid gjort at forskning og forvaltning har økt avstanden til samfunnet rundt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/476 |
| Abstract: | Avhandlingen bygger på en studie i sykepleiens praksis. Hensikten med studien var å sette fokus på daglig praksiskunnskap i sykepleien. Dette på bakgrunn av at sykepleierutdanningen siden 1970 tallet har gjennomgått flere reformer som kort sagt kan sies å ha resultert i kortere praksisperioder og innføring av et mer vitenskapelig kunnskapsparadigme. Det som her løftes frem er sykepleiekunnskap slik den viser seg i daglig sykepleiepraksis. Avhandlingens utgangspunkt var følgende spørsmål; kan praksiskunnskaper som innbefatter fortrolighet og ferdighet i sykepleier – pasientsituasjoner, etterspores i praksis? Videre stilles det spørsmål ved om denne praksiskunnskapen kan sies å være usynlig og taus for utenforstående, men likevel synlig og forståelig for de som er deltakere i denne praksisen. Avhandlingen forsøker å sette ord og begreper på en kunnskapsdimensjon som i mange sammenhenger betegnes som taus og/eller personlig kunnskap. Avhandlingen bygger på deltakende observasjon av sykepleiere i daglig arbeid og kvalitative forskningsintervju av sykepleierne i etterkant av slike observasjonsdager. I analysen av materialet trer fire grunnleggende strukturer i daglig sykepleiekunnskap frem. Disse er å kjenne pasienter, å leve med pasienter, å se pasienter og å sense pasienter. De fire strukturene vises frem ved hjelp av skisser som er konstruert på bakgrunn av feltnotater og intervjumateriell. De fire strukturene drøftes videre i et kunnskapsteoretisk perspektiv der perspektiver fra filosofene Heidegger og Wittgenstein er inspirasjonskilder. På bakgrunn av denne drøftingen fremstilles en skisse av den daglige sykepleiekunnskapen som bevegelig handlingskunnskap. Bevegelig handlingskunnskap i sykepleie kan sees som en tilstedeværelse der man er og gjør samtidig. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1225 |
| Abstract: | Doktoravhandlinga diskuterer konsekvenser av den teoretiske utviklinga i arkeologien med vekt på den kontrovers som den teoretisk orienterte postprosessualismen skapte i 1980-årene. Den analytiske tilnærminga tar utgangspunkt i Michel Foucaults genealogi og Bruno Latours vitenskapssosiologi med det for øye å undersøke de makt-strategiske sidene ved arkeologisk kunnskapsproduksjon. Gjennom nærlesning av utvalgte arkeologiske tekster vises det hvordan et sett av retoriske teknikker og skjulte strategier tas i bruk for å etablere faglig dominans og eksklusjon. Slike mer eller mindre taushetsbelagte virkemidler synes særlig anvendt i faser med motsetninger og kontorvers, og det vises til postprosessualismen som eksempel gjennom dens måte å legitimere sin teoretiske form for arkeologi. Arbeider av Michael Shanks og Christopher Tilley står her sentralt. Avhandlinga viser videre hvordan postprosessualismen slik også skapte grunnlag for en teoretisk ”dilettantisme” i arkeologien, der det å bringe inn nye teorier/filosofier i seg sjøl blei gjort legitimt, uavhengig av å diskutere fundamentale motsetninger og arkeologisk relevans. Denne ”dilettantismen” har i særlig grad gjort seg gjeldende i deler av skandinavisk/svensk arkeologi, der det å finne sin egen filosof har framstått nærmest som et mantra i visse miljøer. Til grunn for her står særlig analyse av arbeider av Johan Hegardt, Lise Nordenborg Myhre, Håkan Karlsson og Michel Notelid. Definisjoner som ”archaeology is what archaeologist do” er uttrykk for tendensen i disse arbeidene, men ”å gjøre” definerer ikke hva arkeologi ”er”. Avhandlinga konkluderer med det tilsynelatende opplagte at man ikke kan unndra seg fagets historiske betingelser skapt ved overgangen til 1800-tallet, gitt det faktum at arkeologi ”er” en egen disiplin til forskjell fra for eksempel filosofi. Hva arkeologi er, må derfor nødvendigvis relatere seg til materielle levninger, kulturhistoriske prosesser og det lange tidsperspektivet, men også det teoretiske, sosiale og faghistoriske grunnlaget for denne disiplinen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/285 |
| Abstract: | Avhandlingen ”Tap av ektefelle i eldre år: Sorg og mestring. En sosiologisk analyse” bygger på dybdeintervju med 20 hjemmeboende eldre enker og enkemenn mellom 68 og 94 år i Tromsø kommune. Gjertsen har for det første sett på hvordan eldre opplever å bli alene og hvordan de reagerer på tapet. Hun har også sett på hvordan forhold knyttet til et evt. sykeleie forut for dødsfallet og situasjonen rundt dødsleiet, kan ha stor betydning for hvordan de etterlatte opplever og takler ektefellens død. For det andre har hun undersøkt hvilke mestringsmåter eldre benytter for å hanskes med de følelsesmessige og praktiske utfordringene som tapet av ektefellen resulterer i. Med andre ord – hvordan mestres tapet? Studien viser bl.a. at eldre etterlatte jevnt over har et rikt repertoar av atferdsmessige, emosjonelle og kognitive mestringsstrategier som de mer eller mindre bevisst tar i bruk for å takle tapet. Gjertsen har for det tredje drøftet ulike forhold som er av betydning for eldres mestring av tap av ektefelle. Her tar hun bl.a. opp individuelle forhold, som bl.a. personlighet og helse, og forhold i omgivelsene. Studien understreker at eldre enker og enkemenns forhold til familie, venner og det offentlige hjelpeapparatet, ikke minst hjemmetjenesten, er av stor betydning for hvordan de mestrer tapet, både i tiden like etter dødsfallet og videre i alenetilværelsen. I avhandlingen ses også tap av ektefelle i eldre år i et kjønnsperspektiv. Studien viser at eldre menn og kvinner opplever til dels ulike utfordringer etter at ektefellen dør og takler disse på noe forskjellige måter. Samtidig understreker Gjertsen at det er behov for å se på hvordan ulike grupper eldre enker og enkemenn opplever og mestrer å bli alene, bl.a. ut fra deres helsemessige tilstand. Hun drøfter også hvem som er best ”rustet” til å mestre tap av ektefelle. Det overordnede formålet med avhandlingen har vært å belyse og gi en dypere forståelse for eldre etterlattes taps- og mestringserfaringer, slik de utspiller seg i samspill med omgivelsene. Den teoretiske forankringen ligger dels i virksomhetsteori, dels i teorier om sorg og mestring. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3112 |
| Abstract: | Det statseide fiskeindustriselskapet A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri (Finotro) ble etablert på begynnelsen av 1950-tallet. Avhandlingen handler om planleggingen, driften og avviklingen av Finotro. Hovedvekten er lagt på driftsfasen fra 1951 til 1986, men framstillingen går helt tilbake til 1930-årene og til de første forsøkene på å få til en omstilling i norsk fiskerinæring, fra tørr- og saltfisktilvirkning til ferske og frosne produkter. Planarbeidet under okkupasjonen er også viet stor plass. Finotros historie er tett koblet til Arbeiderpartiets fiskeri- og industripolitikk. Partiet unnfanget Finotro, tok vare på konsernet under oppveksten og bidro med omsorg og støtte i vanskelige år. Men det var også Arbeiderpartiet som skjøv problembarnet fra seg i 1986, da staten solgte statsbedriften. Avviklingen av Finotro er et tidlig eksempel i norsk historie på privatisering av statlig industri, og er således et markant skifte i retning av økonomisk liberalisering og nedbygging av en næringspolitisk aktiv stat. Et gjennomgangstema i avhandlingen er det statlige eierskapet. Hvorfor engasjerte staten ved Fiskeridepartementet seg som utbygger og eier da det skulle etableres en ny frossenfiskindustri i Finnmark og Nord-Troms etter den andre verdenskrig? Et annet spørsmål er hvordan staten opptrådte som eier, et eierskap som var kjennetegnet av en stor grad av passivitet og ansvarsfraskrivelse. Et annet tema er knyttet til Finotro som arena for organiserte interessegrupper. Ved siden av staten hadde Norges Råfisklag, Norges Fiskarlag og LO mindre eierposter i selskapet, noe som ga konsernet et sterkt korporativt preg. Hvordan var utviklingen i minoritetseiernes innflytelse fram til Finotro ble et heleid statsaksjeselskap i 1981? Teknologi og økonomi utgjør det tredje problemkomplekset. Finotro er et eksempel på at staten fungerte som entreprenør for innføring av nye produksjonsmetoder i fiskerinæringen. Finotro var også av stor betydning for at norske frosne fiskeprodukter ble en global vare. Den statseide frossenfiskindustrien var ingen økonomisk suksess. De tradisjonelle produktene saltfisk og tørrfisk oppnådde lenge langt bedre markedspriser enn frossen filet. Underskuddsdriften ble et kronisk problem, og en rekke ganger måtte Stortinget tilføre statsbedriften ekstra midler. Men til tross for elendige økonomiske resultater, oppfylte Finotro viktige samfunnsmessige målsettinger. Anleggene var en stabil mottaker av fangster fra kystflåten året rundt, og konsernet skapte også arbeid for flere hundre personer. På den måten bidro Finotro til å opprettholde bosettingen i regionen i en fase av norsk etterkrigstid som var preget av den kalde krigens trusselbilde. Finotro bidro også vesentlig til den velstandsøkningen som befolkningen i regionen opplevde etter annen verdenskrig. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4314 |
| Abstract: | Alle de formuleringer, program og forventninger som er knyttet til livslang læring stiller individ, institusjoner og samfunn overfor en rekke utfordringer. Etablerte holdninger, strukturer og forståelse av læring settes på prøve. Dette gjelder ikke minst for høgre utdanning. Hvordan skal universitet og høgskoler møte visjonene om det lærende samfunn i praksis, dvs. når man skal omsette retorikken til realiteter? Innebærer det mer av det gamle, eller forutsetter det et utviklings- og endringsforløp som utfordrer selve grunnstrukturene og de grunnleggende perspektiv om høgre utdannings fremtidige rolle? Det er i dette som er grunnlaget for avhandlingen. Målet har vært å identifisere fleksibel utdanning som et (stadig viktigere) delfelt i norsk, høgre utdanning og avklare de perspektiver, den virksomhet, de erfaringer og de utfordringer høgre utdanning står overfor på dette området. Dette er gjort i tre deler. I del I er visjoner og forventninger til fleksibel utdanning presentert på tre plan; dels ut fra livslang læring som ideologi, dels ut fra en visjon om høgre utdannings rolle i det lærende samfunn og dels ut fra mer konkrete forventninger gitt av utdanningsbyråkrater og politikere. I tillegg er det i denne delen dokumentert, i den grad det er mulig, hvilket aktivitetsnivå universitet og høgskoler faktisk har hatt på dette området fra midten av 1970-tallet. I del II er det synliggjort hvordan høgre utdanning har møtt fleksibel utdanning ved å knytte det til bruk av IKT, i dette tilfellet satellittbasert fjernundervisning og regional utvikling. Oppsummert viser den komparative analysen av en rekke eksterne utdanningstiltak, med utgangspunkt i NORNET – prosjektet midt på 1990- tallet, hvordan høgre utdanning har forsøkt å løse sin oppgave i et regionalt utdanningsperspektiv. Analysene synliggjør også en rekke av de utfordringer høgre utdanningsinstitusjonene står overfor, både direkte og indirekte, både internt og eksternt, om fleksibel utdanning skal tas på alvor som integrert del av norsk, høgre utdanning. I del III er noen av de utfordringer som er angitt i de to foregående delene, tatt opp til analyse og diskusjon. Mens de to andre delene har forholdt seg konkret til fleksibel utdanning som oppgave og tiltak, legger denne siste delen opp til en mer grunnleggende og prinsipiell drøfting av forhold ved undervisning, teknologi og organisasjon. I hovedsak fremgår det at tematikken, og analysene, er like relevant for såkalt ordinær undervisning som for fleksibel utdanning. Et viktig poeng i del III har vært å synliggjøre at fleksibel utdanning og ordinær utdanning må forstås som to sider ved samme basisoppgave. En analyse av og diskusjon om fleksibel utdanning er derfor også er en diskusjon om utviklingen av høgre utdanning i årene framover. Det har derfor vært viktig å sette fleksibel utdanning inn i en mer helhetlig og prinsipiell drøfting av universitet og høgskoler |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/288 |
| Abstract: | Avhandlingen belyser samhandling mellom sykehus og legekontor, og undersøker hvordan samhandlingsbetingelsene endres ved overgang fra papir- til elektronisk utveksling. Samhandling rundt henvisninger og epikriser anvendes som eksempel og illustrasjon for undersøkelsen. Avhandlinga viser at sykehuslegene gjennom sin spesialiserte kunnskapstilnærming ofte dokumenterer ”for innvortes bruk”. Jo mer organfokusert sykehusmedisinen er, jo større er avstanden til allmennmedisinens breddetilnærming. De kirugiske fagene etablerer seg lengst unna allmennmedisinen, mens noen fag (for eksempel indremedisin) kommuniserer bedre – fordi de ”likner på allmennmedisin” i sin faglige innretning. Et regulerende prinsipp for samhandlingstilbøyeligheten er et ”kunnskapens statushierarki”. De mer entydige og handlingsorienterte fagene plasserer seg øverst, mens det diffuse som kjennetegner de medisinske sykehusfagene og allmennmedisinen plasserer seg nede i hierarkiet. Innholdsmessige svakheter i medisinsk dokumentasjon som utveksles kan tilbakeføres til slike særtrekk. I preges feltet av samhandlingsbarrierer knyttet til ”dokumentasjonens statushierarki”, blant annet ved tendenser til nedprioritering av dokumentasjonsarbeid til fordel for direkte pasientarbeid. For eksempel vises dette gjennom tendenser til å delegere dokumentasjonsarbeid på sykehuset til leger i utdanningsstillinger – og der poliklinikk genererer mye papirarbeid som ”minner om legekontor”. Veksten i polikliniske konsultasjoner bidrar til en økning av dokumentasjon som ikke holder faglig mål sett fra allmennlegens ståsted (for eksempel innholdet i epikriser). Bedre innholdskvalitet fordrer større gjensidig forståelse for mottakers informasjonsbehov. Avhandlinga konkluderer med at framtidige forbedringstiltak må gjennomføres på arenaer som reduserer betydningen faglige hierarkier. For eksempel i regi av den såkalte Praksiskonsulent-ordningen der allmennleger hospiterer på sykehusavdelinger, og der ambulerende sykehusleger og allmennleger møtes, for eksempel i ”Distriktsmedisinske sentre” (DMS). |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1232 |
| Abstract: | Avhandlingen er en kvalitativ kasusstudie av de første forsøkene på å innføre mappevurdering som arbeids- og eksamensform i det praktisk-pedagogiske studiet ved Universitetet i Tromsø. Studien er en kvalitativ kasusstudie. Materialet består av intervju, spørreundersøkelser, observasjon, studentenes refleksjonslogger og forord til eksamensmappene. Materialet er samlet inn i en autentisk kontekst fra februar 2000 til juni 2002. Problemstillingen ”Hvilke konsekvenser får mappevurdering for undervisningsformer og læringsaktiviteter?” og en teoretisk grunnforståelse av mappevurdering basert på sosiokulturelle læringsteorier er utgangspunkt for studien. Studien gir et bidrag til analytisk generalisering – gjennom utdyping av teori og ved å stille nye forskningsspørsmål. Analysen gjelder mediert handling i praktisk pedagogisk utdanning med fokus på aktørene og de redskaper de benytter eller unnlater å benytte. Avhandlingen undersøker forholdet til språk som medierende redskap hos aktørene, studentene og lærerne, og den blir utviklet i en interaksjon mellom materiale, aktører og forsker. Å innføre mappevurdering på den måten det er forsøkt her, er en krevende prosess som stiller nye og store krav til aktørene. Mappevurderingens ressurser finnes særlig i relasjonen student - student. Utfordringene ligger i å utløse denne ressursen. Det krever stor grad av samarbeid mellom studenter, mellom studenter og lærer(e) og mellom lærere, en kollektiv gjennomføring som også understøtter den enkeltes utvikling. Egenvurdering og medstudentvurdering lar seg ikke innføre gjennom vedtak, men krever målbevisst arbeid over lang tid. Det vil være en krevende prosess siden dette innebærer å rokke ved innarbeidete roller for studenter og lærere. Lærerens utfordring er å tilby hjelp og støtte i den nærmeste utviklingssonen og å bidra med nødvendig stillasbygging. Anvender vi en utvidet stillasmetafor, betyr det å utvikle en dialogisk interaksjon. Dette byr på store utfordringer fordi det samtidig er sentralt at studentene skal overta en del av kontrollen med sin egen lærings- og utviklingsprosess. Tradisjonell læringskultur sitter dypt og preger både studenter og lærere, og det er vanskelig å bryte med inngrodde vaner for alle parter. Mappevurdering oppfattes generelt som en vurderingsordning som erstatter tradisjonell eksamen. Det kan den også være, men mappevurdering bør være en del av en helhetlig pedagogikk. Er den ikke det, kan ordninger som kalles mappevurdering like gjerne bety mer av det gamle i form av tradisjonelle oppgaver lagt i en mappe. Mappevurdering anbefales ikke brukt i alle mulige kontekster. Grad av vellykkethet vil avhenge av svært mange faktorer og krever for eksempel en lærergruppe som ønsker å satse på dette sammen og som går inn for en kollektiv gjennomføring. Endringer av læringskultur er komplisert, og forandringer er minst like vanskelige å gjennomføre blant lærere som blant studenter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/349 |
| Abstract: | Temaet for denne avhandlinga er bruk av resultatenheter i kommunal tjenesteproduksjon. Ordninga har på kort tid oppnådd betydelig popularitet og er i ferd med å spre seg til kommuner over hele landet. Ifølge en NIBR-undersøkelse, basert på Kommunal- og regionaldepartementets organisasjonsdatabase, kan så mange som 43% av norske kommuner ha tatt resultatenhetsmodellen i bruk, i kombinasjon med tonivåorganisering (Stigen og Vabo 2004). En kartlegging fra oktober 2002 viste at 126 norske kommuner, eller knapt 30%, hadde innført eller var i ferd med å innføre resultatenheter. Våren 2000 lå antallet bare på en tredjedel av dette (Opedal, Stigen og Laudal 2002). Dette kan i så fall bety at resultatenhetsmodellen er i ferd med å bli den dominerende organisasjonsmodellen i norske kommuner. Ei slik utvikling innebærer naturlig nok også et voksende behov for kunnskap om denne reformen. Det er derfor både praktisk viktig og teoretisk interessant å studere resultatenhetsmodellen nærmere. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4188 |
| Abstract: | Avhandlingen Rom for rettferdighet – Liberale utfordringer i grenseland mellom basisstruktur og bakgrunnskultur, er en diskusjon av skillet mellom det politiske og det ikke–politiske som ligger til grunn for John Rawls’ politiske liberalisme. Hovedspørsmålet er om Rawls sin distinksjon mellom det politiske og det ikke-politiske skaper problemer for den samfunnsmessige evnen til å virkeliggjøre de kravene hans eget begrep ”rettferdighet som rimelighet” stiller til demokratisk samfunn. Rettferdighet som rimelighet krever like rettigheter, sjanselikhet og at ulik fordeling skal komme de svakeste til gode. I avhandlingen drøftes ulike konsekvenser av å begrense anvendelsen av rettferdighetsprinsippene til det politiske området i samfunnslivet. I grove trekk er konsekvensene av dette, for det første at såkalte private og sosiale relasjoner ikke blir vurderes fra et rettferdighetsperspektiv, og for det andre at teorien resulterer i et begrep om det politiske som ikke gir tilstrekkelig rom for demokratisk deliberasjon og deltakelse. Avhandlingens siste del er en drøfting av den feministiske diskusjonen om Rawls’ rettferdighetsteori. Avhandlingen konkluderer med at dersom rettferdighet som rimelighet skal realiseres, så trenger vi et mer åpent og inkluderende begrep om offentlig fornuftsbruk der grensene for det som angår rettferdighet og det som ikke gjør det er noe som selv er gjenstand for offentlig diskusjon. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/620 |
| Abstract: | The Northern Russian pragmatic particle dak presents a good case of how particles are used to structure information in informal language. It exemplifies that connectives can mark relations to concepts lacking a concrete linguistic form. The research presented here is based on a sound corpus of the dialect of Varzuga, an old Russian Pomor settlement on the White Sea coast. For the first time, prosodic analysis and recent theories on information structure and pragmatic particles were applied to describe a Russian dialectal particle. Dak can be described as a procedural marker, signalling how the information implied in the expression it is attached to relates to other accessible information. The particle is used in many different contexts and positions in the utterance, but it was found to always contribute to an utterance with the same core meaning. Dak signals an asymmetric relation between two information units, x and y, and that y is based on x. Examples of x and y are cause and consequence, condition and event and a dialect word and its explanation. X and y are often set up against alternatives. The specific content of the implied relation is determined by the context. X and y should not be understood as linguistic expressions, but as mental units, since they seldom both have a linguistic expression. Dak is always prosodically attached to the linguistic representation of x or y, or to both, and takes a fixed position relative to these expressions. Dak is compared to other particles used in the dialect, like da, tak, -to and ved’, which all give a slightly different contribution to an utterance. The thesis also contains a general description of the village of Varzuga and of its endangered dialect, and some sample texts. Sound files can be downloaded from the author’s website (http://uit.no/humfak/tilsette/95). |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/246 |
Now showing items 1-20 of 162
Next Page
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no