Denne oppgaven er et forsøk på å beskrive utvikling og struktur innen jordbruket i et fjorddistrikt i Finnmark på 1800-tallet. Oppgaven er et forsøk på å konkretisere hva jordbruket (åkerdrift, fedrift) betydde for menneskene som levde her på 1800-tallet. Konklusjonen er at jordbruket i Alta og Talvik dekket opp til 1/3 del av det daglige kaloribehovet i Alta og Talvik på 1860-tallet
Prosjektet er basert på erfaringspedagogikk med målsetting om at elevene skal utvikle
sosiologisk fantasi. Prosjektet gjennomføres i to 9.klasser på en stor byskole i Tromsø tre uker i 1981 og tar utgangspunkt i 2. verdenskrig. Etter hvert blir det klart at nåtida må med for å skape en subjektiv forankring hos elevene. Det siste skal motvirke instrumentalisme i læringsprosessen. Utgangspunktet er elevenes egne tanker om krig, litterære tekster om primært 2. verdenskrig, intervju med slektninger som har opplevd krigen, kopi av avisartikler fra 2. verdenskrig, og tegneserier om krig. I tillegg får elevene se film og høre musikk. I en slik kontekst vil det være en fare for at litterære tekster blir redusert til illustrasjoner av historiske hendelser. I dette tilfellet er det påfallende at de fleste tekstene har et konnotasjonsfelt med forbindelse til elevenes egensituasjon og til deres egne erfaringer.
Analysen av prosjektet viser at det er vanskelig å innføre en ny type pedagogikk i bare deler av skolehverdagen for elevene. En mer aktiv elevrolle krever at elevene får bestemme mer, men lærerne vil ikke uten videre gi fra seg deler av styringa. Konklusjonen er at endringer innen undervisningssystemet går sakte. Det er svært vanskelig å lage en type grønne øyer, til det er man for avhengig av helheten.
Oppgaven har som mål å belyse arbeiderkvinners hverdag på det ensidige industristedet Sulitjelma (Sulis), og endringer i perioden 1900 til 1930. Fire kvinnegrupper er valgt ut: kokkene, skeiderskene, hushjelpene og husmødrene. Skeiderskenes arbeidsoppgave var å skille malmklumpene ut fra gråsteinen som kom ut av gruva.
Arbeiderkvinnenes arbeid og livsvilkår blir sett i relieff til endringene i samfunnet generelt og det lokale samfunnet spesielt. De største endringene skjedde for skeiderskene, som hadde sitt arbeid i selve produksjonen. Kvinnene med oppgaver innen omsorg og renhold, hadde mer stabile forhold rundt seg. Bedre boligstandard var viktige endringer her.
Kvinnenes hverdag blir også sammenlignet med hverdagen i småsamfunn i regionen ellers, fiskerbondesamfunn. Forholdene på det moderne industristedet ble etter hvert på mange områder betydelig bedre enn på ”landet”.
Et tredje og siste perspektiv på kvinnenes hverdagsliv, er deres situasjon i klassesamfunnet. Kvinnene opplevde ulikheter, men ikke i den grad at de tok til motoffensiv. ”Alle hadde det jo på samme måte”, så da ble det ikke så opprørende. Men det var store klasseforskjeller i samfunnet.
Det er i stor grad brukt muntlige kilder for å kommer nær arbeiderkvinnene. Stilen i oppgaven er da også slik at enkeltindividene slipper fram. Temaene er fra hverdagslivet, både når det for eksempel gjelder politisk deltakelse og mer intime forhold i forbindelse med sykdom.
Programmet Biblio ble utviklet med Dbase II. Det var i bruk i noen fådelte skoler i 3-4 år, men ble fort "gammeldags" da den programvare det bygget på gikk ut av bruk. En fullstendig beskrivelse av Biblio med struktur og kode er tilgjengelig.
Boka er en institusjonssosiologisk studie av en anstalt i Stavanger kommune. Undersøkelsen bygger på protokoller og journaler fra anstalten, offentlige dokumenter, avisartikler og intervjuer med sentrale aktører.
Undersøkelsens formål er å vise hvordan ulike prinsipper for behandling av sosial nød nedfeller seg i en konkret organisasjon. Det er særlig lagt vekt på å vise hvorledes "omsorg" og "kontroll" søkes kombinert i ett program for behandling av sosiale avvik.
Et annet formål med studien er å gi en analyse av ulike betingelser for endringer i et sosialpolitisk tiltak. En av hovedkonklusjonene i det foreliggende arbeid er at de ideologiske grunntrekkene har vært de samme gjennom hele anstaltens eksistens, til tross for at det samtidig har skjedd store endringer på det sosialpolitiske området nasjonalt og internasjonalt.
Gruppen av innsatte har samtidig endret seg betydelig over tid. Dette tyder på at anstalten har hatt stor evne til å ta fatt på nye kontrolloppgaver etter som definisjonen av problempanoramaet i samfunnet endret seg. Det samme program er benyttet til å behandle en rekke ulike samfunnsmessige avvik og nødstilstander. Slik framstår anstalten som både uforanderlig og fleksibel.
Undersøkelsen avsluttes med å reise spørsmål om de funksjoner som ble ivaretatt av den anstalten som her er beskrevet, nå er overlatt andre og mer moderne sosial-politiske ordninger.
Description:
Den elektroniske versjonen kan i detaljer avvike fra den originale, trykte boken.
I språkvitskapen er stadnamngransking ein gammal fagdisiplin. Hovudtyngda av arbeidet innom disiplinen har lege på tolking av stadnamn. Tolking av stadnamn er likevel berre ein av mange tilnærmingsmåtar til stadnamngranskinga. I fleirspråklige område kjem det til nye dimensjonar ved stadnamna som namnegranskaren må ta omsyn til. I dette arbeidet er føremålet å greie ut ymse sider ved stadnamn som er brukte på norsk i to område i Nord-Troms med nesten lik språkhistorisk bakgrunn.
Disse forelesningene ble i ulike varianter brukt en del av studiet Informatikk I (10 vt) etter den gamle rammeplanen av 1985. Som verktøy ble Turbo Pascal versjon 3.0, 5.0, 5.5, 7.0 og senere versjon 1.0 og 1.5 for Windows brukt.
Turbo Pascal fra Borland i USA var i sin tid et banebrytende programmeringsverktøy som gjorde det mulig å utvikle profesjonell programvare på en liten PC, noe som før den tid for det meste var forbeholdt større datasystemer.
Hovudoppgåva ”- Kjærleiken gjev oss eit andlet” drøftar poesiromanen Bror sorg av Hanne Aga, ut frå eit psykoanalytisk og narratologisk perspektiv. Teoretisk kviler analysen på den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan sine teoriar, ei fortolking av klassisk freudianisme basert på strukturalisme og post-strukturalisme. Dei narratologiske omgrepa i analysen er henta hos den franske litteraturteoretikaren Gérard Genette.
Boka inneheld korte tekstar med poetiske drag, og står fram som ei forteljing gjennom at det kan påvisast ei utvikling gjennom tekstane, ikkje berre ein tematisk samanheng. Her er og eit gitt persongalleri med ein tydeleg hovudperson. I boka speglast ein imaginær skriveprosess, der hovudpersonen i boka er identisk med den imaginære forteljaren. Historia i boka skildrar eit kjærleiksforhold mellom bror og søster, åtskiljing, samanbrot og framveksten av nytt språk og ein klår identitet hos hovudpersonen. Hovudpersonen blir gjennom ein analytisk, terapeutisk samtale brakt frå samanbrot og ein psykotisk tilstand tilbake til ein samanheng der ho kan huske, forstå, og sjå seg sjølv som eit individ åtskild frå andre. Historia blir fortalt på ein måte som kombinerer element frå ulike typar tekst, og forteljinga skiftar raskt mellom oppleving, refleksjon, skildrande innslag og poetiske ytringar.
Innhaldet er analysert i nær samanheng med påvising av handling, forløp i tid, forteljarstemme, plassering i tid og stad. Boka er plassert i ein litteraturhistorisk samanheng, og er samanlikna med andre verk med liknande sjangerdrag og komposisjon.
Hovedproblemstilling i dette prosjektet er å se på kontinuitet og endring av kulturell egenart hos dølbefolkninga i Indre Troms (etterkommere av østnorske innvandrere og nybyggere). Disse dølene har fram til i dag beholdt sitt kulturelle særpreg gjennom mer eller mindre aktivt og bevisst kulturformidlingsarbeid, og de innehar en positiv selvidentifikasjon som kan oppfattes som prototypen på ”norskhet”; den (øst)norske bondekulturen. Oppgaven beskriver og analyserer ulike aspekter ved dølakulturen som slektskap, endogami, språk/dialekt, religion, økonomisk og økologisk tilpasning osv. I tillegg til antropologisk teori og metode, benyttes både en historisk og sosiolingvistisk tilnærmingsmåte for å forklare vedlikehold av kultur og identitet samt de endringsprosessene som har funnet sted. Viktige hovedtema er: dølakultur som bondekultur, haugianismen som religiøst og ideologisk uttrykk, dialekt som identitetsmarkør, etterkrigsgenerasjonens handtering av nye opportunitetssituasjoner, endringer i forhold til jakt, fangst og fiske og reifisering av kultur og tradisjon spesielt uttrykt gjennom jubileumsfeiringer, slektstreff og andre markeringer. I tillegg kommer et komparativt perspektiv der dølene blir sammenliknet og kontrastert til andre nordnorske befolkningskategorier som nordlendinger, samer og kvener.
Hvilke endringer foregikk i fiskerinæringen i Finnmark under den tyske okkupasjonen når det gjelder fangstmengder, deltakelse i fisket, teknologi og økonomiske forhold? Det er hovedspørsmålet i denne oppgaven. Oppgaven består av sju kapitler, som viser utviklingen i fiskerinæringen i fylket i mellomkrigsårene, den tyske og norske fiskeripolitikken i krigsårene, utvikling i fangstmengder og deltakelse i fisket i de forskjellige fiskeriene i Finnmark, den økonomiske utviklingen, endringer i fiksekjøper- og tilvirkerledd – og endelig den tyske filetfabrikken i Hammerfest.
At Norge ble okkupert, måtte nødvendigvis føre til store forandringer for fiskerinæringen. Omtrent 90 prosent av de norske fiskefangstene gikk til eksport, og krigsutbruddet førte til at den normale eksporten opphørte. Oppgaven viser hvordan de økonomiske endringene i krigsårene dels var knyttet til okkupasjonsmaktens målrettede politikk for å utnytte norske fiskeressurser til sine formål, og dels til hvordan endringene har sammenheng med krigshandlingene og den militære oppbyggingen i Finnmark. Den tyske fiskeripolitikken overfor Norge gikk ut på å få kontroll over størst mulig del av de norske fiskeressursene. Denne politikken var delvis styrt av umiddelbare forsyningshensyn, men tyskerne hadde også et mer langsiktig perspektiv. Norsk fiskerinæring skulle innlemmes i die Großraumwirtschaft, som var den planlagte nyordningen av Europa under tysk ledelse. Sammenlignet med perioden før den andre verdenskrig ble fisk og fiskevarer også mer vanlig i norske husholdninger.
I tråd med den tyske fiskeripolitikken ble det etablert flere tyskeide frossenfiskfabrikker i Norge, blant annet på Fuglenes i Hammerfest. Den baserte seg på ferskt råstoff som var ført til Hammerfest med føringsfartøyer gjennom innkjøpsorganisasjonen Fischeinkaufgemeinschaft Norwegen. For fiskekjøperleddet i Finnmark medførte endringene at mange i stor grad sluttet å produsere tørrfisk og saltfisk. Istedenfor gikk de nå over til å pakke iset, ferskt råstoff som ble fraktet til den store filetfabrikken i Hammerfest. Arbeidskraften ved denne fabrikken var i hovedsak tvangsutskrevne kvinner fra Ukraina.
Store endringer skjedde også med fiskerne. Mange forvant ut av yrket, og tok seg arbeid i land, fordi knapphet på drivstoff, redskaper, agn og andre problemer vanskeliggjorde det å være fisker. Men for dem som fortsatte å fiske, økte fiskeprisene betydelig. Enkelte fiskere fikk også økte inntekter gjennom fraktfart. I stor grad kvittet fiskerne seg med sine gjeldsbyrder som en følge av de økonomiske endringene.
Fangstmengdene totalt gikk ned i fisket i Finnmark i krigsårene. Innen fiskeriene i vinterhalvåret forsvant de tilreisende fremmedfiskerne. Sommerfisket tok seg imidlertid opp, fordi det nå ble muligheter for å få avsetning på seifangstene. Årsaken til dette var at sei nå ble anvendt som råstoff til filetproduksjonen.
Flere av endringene i fiskerinæringen i Finnmark peker framover mot etterkrigsårenes modernisering. På det økonomiske området førte okkupasjonstiden fiskerne ut av mellomkrigstidens fattigdom. Det ble innført moderne fryseteknologi. Dessuten fikk fiskernes salgslag sitt gjennombrudd. Samtidig er det sterke elementer av brudd mellom krigstid og etterkrigstid, ikke minst på grunn av nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms fra og med høsten 1944.
Hovedoppgaven er en komparativ dokumentstudie av offentlige politiske utredninger fra henholdsvis 1970-tallet og 1990-tallet. De offentlige dokumentene omhandler attføring som sosialt hjelpetiltak. Hovedsiktemålet med oppgaven har vært å vise at det skjedde et perspektivskifte i sosialpolitikken i løpet av dette tidsrommet. Dette perspektiv-skiftet
innebærer en endring i hvordan sosiale hjelpebehov forklares og bedømmes.
I oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i hvordan to sosiologiske perspektiver og modeller inngår i de politiske dokumentene for å forklare sosiale hjelpebehov. Analysen viser at modellene kan ses som et uttrykk for den statlige velferdsideologien, og forstått som ”sosiologiske forklaringsmodeller” har de endret innhold fra å forklare sosiale hjelpebehov med henvisning til omgivelsesfaktorer på 1970-tallet, til idag å vektlegge individuelle
forhold. Det vil si en endring fra "årsaksforklaring" til "ansvarsforklaring" som begrunnelse
for sosialpolitiske tiltak. Jeg har forsøkt å vise at en slik endring kan oppfattes som et forsøk på å redusere de voksende overføringene til trygdeytelser.
Fokus i oppgaven har vært på det som oppfattes som den statlige velferdsideologiens "avgrensnings-funksjon". I denne tilnærmingen ligger det forutsetninger om at ethvert sosialt hjelpetiltak som ikke skal omfatte hele befolkningen, må ha innebygget mekanismer
for å skille de med legitime krav om understøttelse fra de som ikke har et slik krav. Oppgaven vil sannsynliggjøre at forholdet mellom samfunnets verdiskaping og størrelsene på de statlige overføringene har resultert i en statlig "spare-ideologi". Hensynet til verdiskapingen, og derved til opprettholdelsen av arbeids-etikken i samfunnet, har blitt mer synlig idag enn på 1970-tallet. Store overføringer og lav verdiskaping (høy arbeidsledighet), medfører at sosiale hjelpebehov i større grad forklares med henvisning til den enkeltes ansvar.