| Abstract: | Norge har jurisdiksjon overfor utenlandske fiskefartøyer. Utenlandske fiskefartøyer står for et betydelig fiske i havområdene utenfor Norge. Norges kompetanse til å håndheve forvaltningsregler for dette fisket varierer i de ulike sonene. Hovedspørsmålet som diskuteres er hvilken folkerettslig håndhevelseskompetanse Norge har overfor utenlandske fiskefartøyer. Norge som kyststat har interesse i at forvaltnings- og bevaringsreguleringer for fiskeressursene etterleves. Etterlevelse har en nær sammenheng med håndhevelse. En viss grad av håndhevelse er nødvendig for at fiskere skal overholde regelverket. Spørsmålene er hvilke reguleringer Norge kan håndheve, og hvilken kontroll- og sanksjonsmyndighet Norge har overfor brudd på reglene. Disse problemstillingene drøftes for de ulike relevante havområdene utenfor Norge: De tre 200-milssonene (Norges økonomiske sone (NØS), fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard), Gråsonen (det omstridte havområdet der Norges og Russlands økonomiske soner overlapper hverandre) og de to områdene med åpent hav som ligger opp til Norges 200-milssoner: Smutthullet i Barentshavet og Smutthavet i Norskehavet. Analysene tar utgangspunkt i internasjonale avtaler. Men også materiale som generelle rettsprinsipper, folkerettspraksis og anmodninger fra FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, er brukt som argumentkilder i diskusjonene. I 200-milssonene har Norge en tilnærmet suveren adgang til å regulere fisket og håndheve reglene. I Gråsonen, hvor deler av sonen ellers ville vært omfattet av den suverene kompetansen i 200-milssonen, gjelder et særlig regime. Norge har ikke adgang til å fastsette ensidige bevarings- og forvaltningstiltak for utenlandsk fiske. Det reguleres av Gråsoneavtalen med Russland. Gråsoneavtalen begrense håndhevelseskompetansen, ved at Norge ikke har adgang til å håndheve regelverket overfor fartøyer som fisker med russisk lisens. I Smutthavet og Smutthullet er utgangspunktet eksklusiv jurisdiksjon til flaggstaten. Stater som fisker her, har imidlertid en plikt til å samarbeide for å sikre bevaring av ressursene. De aktuelle samarbeidsorganene er NEAFC (North-East Atlantic Fisheries Commission) og NORUFI (Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon). Gjennom deltakelse i disse organene har Norge innflytelse på utformingen av forvaltnings- og bevaringstiltak i de åpne havområdene. Norge har også adgang til å foreta visse håndhevelsestiltak i disse områdene. Denne kompetansen er imidlertid begrenset, noe som til en viss grad motvirkes ved at Norge har suverenitet over sine havner. Havnestatsjurisdiksjonen kan benyttes for å fremme bevaringstiltak i Smutthullet og Smutthavet. For eksempel kan det innføres et forbud mot å lande fangst som er tatt i strid med gjeldende bevaringsregler. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3636 |
| Abstract: | Formålet med oppgaven vil være å gjøre rede for hvilke unge uføre som har rett til garantert tilleggspensjon i medhold av folketrygdloven § 3 -21, og hvem som faller utenfor etter lovendringen i 1997. Videre er formålet med oppgaven å gjøre rede for beregningen av garanterte tilleggspensjon, og vise forskjellen mellom en pensjon som ytes til unge uføre som faller inn under garanti ordningen og de som faller utenfor. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5143 |
| Abstract: | Oppgaven handler om strl. § 201 a og tar for seg vilkår for straff og anvendelse av bestemmelsen i praksis, da særlig i forhold til politiprovokasjon. I tillegg blir det foretatt en rettspolitisk vurdering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4728 |
| Abstract: | This master thesis has the aim to establish what factors can be identified as relevant in order to achieve a delimitation between the territorial seas of the Netherlands and Germany in accordance with Article 15 of the United Nations Convention on the Law of the Sea. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5124 |
| Abstract: | Lov 21. desember 1979 om jordskifte gir virkemidler for å endre eiendommer eller bruken av eiendommene og tilhørende rettigheter. Avhandlingen er rettet mot § 2 bokstavene a og g som gir hjemmel til oppløsning og deling av sameie. Det foretas en fremstilling jordskifteoverrettspraksis hvor samtlige av avgjørelser vedrørende § 2 bokstavene a og g gjennomgås. Formålet med avhandlingen er å avdekke hvilke vurderinger jordskifteoverretten foretar i henhold til om et sameie skal oppløses. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4986 |
| Abstract: | Aksjeloven og allmennaksjeloven hjemler rett til innløsning i en rekke ulike tilfeller. Når aksjer skal innløses etter noen av de nevnte bestemmelsene, må de verdsettes. Hvilke verdsettelsesprinsipper som da skal anvendes, har vært omstridt. Hovedspørsmålet er om aksjene skal verdsettes med utgangspunkt i aksjenes omsetningsverdi eller den forholdsmessige andelen av selskapets underliggende verdier. I oppgaven er det, på bakgrunn av relevante rettskilder, forsøkt redegjort for hvilket av disse to verdsettelsesprinsippene som skal anvendes i de ulike innløsningssituasjonene etter aksjeloven og allmennaksjeloven. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1499 |
| Abstract: | Politiprovokasjon er når politiet ved infiltrasjon eller bruk av personer påvirker straffbare handlinger som andre foretar. Metoden blir hyppigst anvendt i etterforskningen av narkotikalovbrudd. Reglene om politiprovokasjon er ulovfestede, og utviklet gjennom Høyesterettspraksis. Utfordringen oppstår når man skal balansere hensynet til kriminalitetsbekjempelse på den ene side, og rettssikkerhetshensyn på den andre side. Oppgaven redegjør for de hensyn som ligger bak de begrensninger Høyesterett har satt i provokasjonsadgangen, hvilke vilkår som må være oppfylt for at provokasjonen skal være lovlig og hva virkningen av vilkårsbrudd er. Avslutningsvis sammenlignes de norske regler med EMK, før det drøftes hvorvidt de norske reglene bør lovfestes. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2815 |
| Abstract: | Avhandlingen er en rettsdogmatisk analyse av tvl. § 15-8 amicus curiae. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1779 |
| Abstract: | Først en gjennomgang av reglene for økonomiske soner, i forhold til hva som kan reguleres og hvordan adgang er til å føre kontroll med områdene. Starte med den generelle framveksten av økonomiske soner, og reguleringen av disse. Etter dette er etableringen av den norske økonomiske sonen er en naturlig konsekvens. Dermed en gjennomgang av reglene for den norske økonomiske sonen, med et hovedfokus på betydningen for reguleringen av fisket i sonen. Med de økonomiske sonene etablert blir konflikten mellom Norge og Russland om hvor grensen skal gå i Barentshavet aktuell. En nærmere gjennomgang av denne konflikten er derfor neste steg i oppgaven. Under dette behandles partenes påstander, hvordan forholdet er til Havrettskonvensjonen og rettspraksis på området. Etter dette et fokus på hvordan konflikten kan løses etter internasjonal rett og partenes mulighet til å inngå midlertidige avtaler for området. Som siste del i oppgaven gås det nærmere inn på Gråsoneavtalens betydning for partenes økonomiske soner i Barentshavet. Først en del generelle forhold rundt avtalen. Deretter en gjennomgang av avtalens regulering av området som refereres til som Gråsonen, fra et funksjonelt synspunkt. Til slutt framtiden for avtalen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1500 |
| Abstract: | Avhandligen redegjør for innholdet av bankenes frarådningsplikt i finansavtaleloven § 47. Videre blir det vurdert om den har oppfylt sitt formål om å hindre uheldige låneopptak. Vurderingen er gjort på bakgrunn av undersøkelser hos flere bankrådgivere, samt Kredittilsynets rapporter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1898 |
| Abstract: | Reglene om anonym vitneførsel i straffesaker ble utformet som et tiltak i bekjempelsen av grov og alvorlig organisert kriminalitet i Norge. Oppgaven illustrerer både det samfunnsmessige og rettslige behovet for anonym vitneførsel. På bakgrunn av rettssikkerhetsmessige betenkeligheter knyttet til bruk av anonyme vitner er anvendelsesområdet gjort snevert. Under etterforskning av straffesaker kan både informasjon fra politiets informanter og kilder, og forklaring avgitt av såkalte tilfeldighetsvitner, på nærmere vilkår hemmeligholdes. Under hovedforhandling og rettslig avhør under etterforskning kan vitneforklaring fra tilfeldighetsvitner og polititjenestemenn som driver skjult etterforskning, på nærmere vilkår avgis anonymt. Oppgaven gir et innblikk i rettslige konsekvenser som oppstår ved å tillate anonym vitneførsel, samt at forholdet til EMK art. 6. belyses. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1780 |
| Abstract: | Oppgaven beskriver kravene til innholdet i en tiltalebeslutning og hvilken adgang påtalemyndigheten og retten har til å endre denne. Det legges særlig vekt på identitetsspørsmålet om hva som menes med "forhold" i de aktuelle bestemmelser. Begrepet "forhold" avgrenses ut fra en faktisk og en rettslig vurdering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2816 |
| Abstract: | International trade presupposes access to the domestic markets of other states. In order to ensure access to foreign markets, WTO members negotiate and bind tariffs for goods and market access commitments for services. The legal consequence of binding these commitments is that WTO members may not raise market access barriers beyond the bound level. Yet, consolidating the commitments does not tie the hands of members, as one might expect: Several WTO provisions permit members to modify or withdraw their commitments without violating their WTO obligations. While modification is primarily based on renegotiation, the prominent aspect of the provision is that a member wishing to deviate from its commitments may do so, even if it is unable to secure permission from members affected by the modification. This aspect, which I refer to as ‘unilateral modification’ is the topic of the thesis.
The thesis examines unilateral modification of WTO commitments from different perspectives and different methods: Normative law, dogmatic legal interpretation, comparative methods and the political economy of law. After introducing the topic, the thesis examines, from a de lege ferenda perspective, if and to what degree WTO members should be allowed to unilaterally modify their commitments. Several principles do not support unilateral modifications, while others do. Some principles do not per se determine whether unilateral modifications should be permitted, but govern how unilateral modifications should be done and at what price such modification should come. Having established the object and purpose of permitting unilateral modifications, the main provisions condoning such behavior, GATT Art. XXVIII and GATS Art. XXI, are subjected to dogmatic legal interpretation as provided by the WTO Dispute Settlement Understanding Art. 3.2. The interpretation reveals that unilateral modification is an absolute right, which cannot be curtailed. However, certain procedural requirements must be met before a member unilaterally modifies its commitments, and unilateral modification does not come without a price – certain affected members are given a right to retaliate. Retaliation is not only a remedy for the intra-contractual permissible behavior of unilateral modification; it is also a remedy against breach of WTO obligations. This raises questions on the relationship between unilateral modification and WTO dispute settlement. The thesis looks at similarities and differences between the remedies and consequences thereof, in addition to issues of non-violation complaints and whether a WTO member may unilaterally modify a commitment in a disputed setting. The existence of provisions allowing WTO members to unilaterally modify their commitments has given rise to questions as to whether WTO obligations, in general, and WTO commitments, in particular, are legally binding. The thesis examines the unilateral modification provisions in light of a debate between ‘rebalancing’ and ‘compliance’ schools of thought, concerning the object and purpose of enforcement of WTO rules and the legal bindingness of dispute settlement reports (and ultimately WTO rules). It is argued that WTO members are not only bound by WTO obligations but also by their given commitments. Rather than diminishing the binding nature of commitments, the provisions allowing unilateral modification confirm their binding nature. |
| Description: | This master's thesis was done at Europa-Institut, Universität des Saarlandes, as part of the candidate's master's degree from Faculty of Law, University of Tromsø. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2551 |
| Abstract: | A major problem for all indigenous peoples who live under the legal rule of a majority population is that their legal culture is often based on oral traditions, which suffer because of the text-based legal culture of the majority population. After a brief historic review of the relations between the Saami and the Norwegians, the author discusses the significance of Saami customary law and other elements of Saami legal thinking. The author discusses whether traditional elements from Saami culture could be of relevance in future court cases by analyzing the use of analogous material in a ruling from the Canadian Supreme Court. In the main part of the article, the author discusses whether or not important rulings from the Norwegian Supreme Court concerning the Saami have taken Saami legal thinking in consideration. The author concludes that the recent Supreme Court rulings in the Selbu and Svartskog cases mark a new age for the significance of Saami legal thinking, and their cultural heritage. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/507 |
| Abstract: | Oppgaven er en redegjørelse for innholdet i straffeloven § 276a (1) om korrupsjon. Sentralt i oppgaven er en analyse av utilbørlighetsstandarden og øvrige vilkår i bestemmelsen. Forholdet til lovkravet i EMK art. 7 og legalitetsprinsippet i Grl. § 96 behandles også. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1781 |
| Abstract: | Avhandlingen omhandler den rett partene har til å kreve husleien tilpasset «gjengs leie», jf. husll. § 4-3. Dette utgjør en av husleielovens to adganger til å justere husleien i et løpende leieforhold. Begrepet «gjengs leie» er nytt i husleieloven, og avviker fra innholdet i «markedsleien». Hovedfokuset har vært å foreta en gjennomgang av husleieloven § 4-3 de lege lata, men det er også sett på den historiske utviklingen av bestemmelsen. Avhandlingen setter videre fokus på en del praktiske sider rundt bestemmelsen, for eksempel hvordan forskjellige interesser kan ta høyde for bestemmelsen i ulike situasjoner og om en avtale om indeksregulering av husleien bør oppfattes som frafall av retten til å kreve husleien tilpasset «gjengs leie». |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2735 |
| Abstract: | CO2, international legal regime of carbon dioxide storage into the sub-seabed geological formations, 1972 London Convention, 1996 Protocol, OSPAR Convention |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3253 |
| Abstract: | The purpose of this thesis is to identify and discuss the international environmental law requirements imposed on Ghana with respect to offshore hydrocarbon activity and how Ghana has so far responded to these requirements in its national laws and practices. The study further seeks to ascertain the adequacy of these responses in the light of their legal implications. To achieve this, the international requirements are discussed under various themes; likewise Ghana's responses and the relationship between requirements and responses are identified in subsequent chapters. It was generally discovered that Ghana has made modest gains towards fulfilling its international law obligations for offshore hydrocarbon activity. It was however obvious from the findings that much more needs to be done when it comes to implementation to enable Ghana fully meet the requirements of international environmental law. The study ends by making recommendations in this regard. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5117 |
| Abstract: | Avhandlingen omhandler krav til begrunnelse når anken til lagmannsretten i sivil sak blir avskåret. At anken blir avskåret innebærer at tingrettens avgjørelse ikke vil kunne overprøves av lagmannsretten etter ordinær ankebehandling. Tingrettens dom blir derfor stående som den rettskraftige avgjørelse mellom partene, noe som også utelukker behandling i Høyesterett. Tvisteloven opererer med to former for begrensninger i adgangen til å anke dommer til lagmannsretten: Ordningen med anketillatelse, jf. tvl. § 29-13 første ledd og tvl. § 36-10 tredje ledd, og ordningen med ankesiling (nektelse), jf. tvl. § 29-13 annet ledd. Avhandlingen omhandler krav til begrunnelse når anken avskjæres etter begge fremgangsmåter. Etter lovendring i 2010 er det nå et krav om at alle silingsavgjørelser etter tvl. § 29-13 annet ledd skal begrunnes, se tvl. § 29-13 femte ledd tredje punktum. Bakgrunn for lovendring er Høyesteretts storkammeravgjørelse i Rt. 2009 s. 1118. Det nærmere krav til begrunnelsens innhold er forutsatt trukket opp i rettspraksis. Når anken avskjæres etter en fremgangsmåte med anketillatelse er det ikke et generelt krav til begrunnelse etter gjeldende rett. Jeg ønsker med denne avhandlingen å se nærmere på innholdet i det lovfestede begrunnelseskrav og bakgrunnen for at det ikke alltid er krav om begrunnelse når anken avskjæres etter anketillatelse. Hensynene en begrunnelse skal ivareta er av sentral betydning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4687 |
| Abstract: | Oppgavene er skrevet innenfor tema midlertidig ansettelse, og da med fokus på den lovfestede fireårsregelen hjemlet i arbeidsmiljøloven § 14-9 femte ledd annet punktum og den ulovfestede regelen om fast ansettelse ved varig behov, også omtalt som ”Statfjordlæren”. De to nevnte reglene begrenser den adgangen til midlertidig ansettelse som arbeidsmiljøloven gir, ved at en i utgangspunktet lovlig midlertidig ansettelse kan bli å anse som ulovlig og vedkommende arbeidstaker skal regnes som fast ansatt med stillingsvern. Den ulovfestede Statfjordlæren ble første gang presentert av Høyesterett i Rt. 1989 s. 1116, og har i senere tid blitt presisert. Regelen går i korte trekk ut på at dersom en arbeidstaker over lengre tid er ansatt i en bedrift som har et konstant og påregnelig behov for fast arbeidskraft, skal arbeidstakeren i utgangspunktet anses som fast ansatt. I 2006 trådte fireårsregelen i kraft sammen med nye arbeidsmiljølov. Bestemmelsen åpner for at arbeidstakeren som har vært ansatt mer enn fire år i sammenheng, skal regnes som fast ansatt. Oppgaven fremstiller innholdet i de to reglene, for deretter å sammenligne utvalgte punkter for å finne reglenes praktiske virkeområde. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2836 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no