A major problem for all indigenous peoples who live under the legal rule of a majority population
is that their legal culture is often based on oral traditions, which suffer because of the text-based
legal culture of the majority population. After a brief historic review of the relations between the
Saami and the Norwegians, the author discusses the significance of Saami customary law and
other elements of Saami legal thinking. The author discusses whether traditional elements from
Saami culture could be of relevance in future court cases by analyzing the use of analogous material
in a ruling from the Canadian Supreme Court. In the main part of the article, the author discusses
whether or not important rulings from the Norwegian Supreme Court concerning the Saami
have taken Saami legal thinking in consideration. The author concludes that the recent Supreme
Court rulings in the Selbu and Svartskog cases mark a new age for the significance of Saami legal
thinking, and their cultural heritage.
The main duty for an ordinary court of law is to settle litigation. The main duty of the land consolidation
court, by contrast, concerns land consolidation or severance, which are common terms for
processes for improving property structures. The differences in the duties of the two courts have resulted
in differences in procedural requirements.
This article presents an analysis of differences and similarities in the legal use and significance of
procedural requirements. The special features in the land consolidation court such as the requirement
to improve property structures, the use of means which can improve the situation, the guarantee
against losses, and legal indistinctness will be examined.
The article also examines what the term “legal interest” implies in the two different procedures.
In connection with the current process of change in the Reindeer Husbandry Act, The Reindeer Husbandry
Legal Committe makes several proposals that bear on the formal competence of the Land
Consolidation Court. According to the proposal, the Court will be allowed to examine rules related to
defining reindeer husbandry districts, to prescribe rules related to the use of pastures, and formulate
rules related to numbers of reindeers.
The proposal gives the Land Consolidation Court a re-examination or appeal function of decisions
made by an administrative body, modelled on section 33 in the last subsection of the Land Consolidation
Act. The competence is manly limited to weighing the reasonableness of the rules or considering
whether they conflict with rights acquired due to special legal considerations, most probably
use since time immemorial, rights acquired by consuetude, or the like.
The proposal outlines several challenges for the Land Consolidation Court: How to find the share ratio
before re-examining prescribed rules, how to define rights acquired due to prescriptions or use
since time immemorial, and how to elevate the factual competence among the Land consolidation
judges.
I en rekke rettstvister der reindriftssamenes interesser har kommet i konflikt med grunneiernes jordbruksinteresser, har reinbeiterettighetene blitt betraktet som en form for vikende rett eller tålt bruk. Jordskifterettene er gitt en særlig
kompetanse til å behandle rettsutgreiing og bruksordning i reinbeiteområder, noe som gir grunnlag for å rette fokus på avgjørelsene i jordskifterettene og i ankebehandlingen av jordskiftesaker. En nylig avsluttet jordskiftesak om beiteordning på Reinøya i Troms danner grunnlag for drøftinger om det foreligger endringer i oppfatningen av reindriftssamenes arealrettigheter der disse kommer i konflikt med grunneiernes jordbruksinteresser.
Description:
Dette er forfatterens endelige versjon av artikkelen, og den kan avvike fra den trykte utgaven. This is the author's final version of the paper, and it can differ from the printed version.
The Finnmark Act was recently approved in the parliament by a clear majority. A half-century discussion
concerning land rights of the Saami people has culminated in an Act concerning the «right to
land and water» in Finnmark County. The legislative history of the Act covers approximately 25
years, and started when the Saami Law committee was appointed in autumn 1980.
In this paper the author examines this legislative history, emphasizing the main changes in the
adopted act in relation the disputed bill to the parliament in spring 2003 (Ot.prp. nr. 53 (2002-2003).
Pursuant to the Act, a land commission and special tribunal will be established that will clarify
and settle land rights questions. The author observes that the land consolidation court, as proposed
by the Saami Law committee, is not given any place in the Act.
Finally, the author remarks that the changes from the bill of 2003, up to the adoption of the Act in
June this year, have led to an act which is a major step forward in giving the people in Finnmark
County rights to their natural resources and common land. The Act also represents strong support
for the land rights of the Saami people.
In civil procedure the primary aim of the court is to settle lawsuits. In the land consolidation court
procedure, by contrast, the main aim of the court concerns resolving indistinct boundaries and improving
property structures. These differences have resulted in different forms of legal decisions in
the two court systems.
The article gives an overview of similarities and differences between the two procedures. Furthermore,
the article presents an analysis of the legal decisions in the land consolidation courts with emphasis
on the amendment of the Land Consolidation Act of 1998. By way of conclusion the article discusses
some consequences of this amendment with a focus on the relationship between the three legal
forms of regulating decisions, settling decisions and judgements.
The appeal system is not examined specifically. However, some examples of the appeal system within
the land consolidation court system are given to illustrate intentional and non-intentional effects of
the 1998 amendment.
Synet på reindriftssamenes arealrettigheter har variert opp gjennom tiden. Det samme har synet på i hvilken grad disse rettighetene kunne være gjenstand for behandling etter jordskifterettslige prinsipper. I dette foredraget vil jeg se på hvordan samenes arealrettigheter er blitt vurdert ut fra hvordan de er behandlet i jord-skiftesaker i det sørsamiske området. Gjennomgangen vil også kunne si noe om det varierende syn på jordskifte-rettens kompetanse i slike saker. I flere saker på 1900-tallet må en kunne si at jordskifterettene har behandlet reindriftssamenes rettigheter på en innskrenkende og uheldig måte. Slik har det ikke alltid vært. Sentralt i denne sammenheng står den såkalte ”finnelinja”, en beiterettsgrense fastsatt som en overenskomst under en utskiftning i 1873 og stadfestet 10 år senere. Saken kan stå som eksempel på at reindriftssamenes rettigheter ble sett på som reelle rettigheter i privat, felleseid utmark, og at de ble behandlet på linje med andre rettshavere. I 1883 ble det også gitt regler om skadeerstatning som bør være gjenstand for oppmerksomhet. Under forutsetning av at reinen ble forsvarlig voktet, ble reglene basert på en ordning med delt ansvar mellom oppsittere og reineiere for beite-skade. ”Finnelinja” fikk betydning også utover utskiftningene i 1873 og 1883. I sørsamisk sammenheng er den blitt referert til som eksempel på en ordning som burde vært gjort gjeldende i andre områder, bl.a. ved Aursunden på 1930-tallet. Likeledes ble overenskomsten brakt fram som dokumentasjon på at samene hadde særrettigheter i Brekken sameie, da de ble dratt inn i et nytt jordskifte på 1960-tallet. Og da de fire år senere vant Brekken-saken, tilla Høyesterett ”finnelinja” avgjørende vekt, Rt 1968 s. 394. I dag da utmarksslåtter ikke blir høstet av bufe-holderne, har ikke ”finnelinja” lenger praktisk betydning som beiterettsgrense. Rettslig sett må den absolutt sies å ha aktualitet, da den nedfeller et prinsipp om at reindriftssamenes rettigheter må betraktes på linje med bufe-holdernes rettigheter i utmarka, og ikke som en vikende rett. Overenskomsten viser også at reindriftsutøvere, under forutsetning at deres rettigheter blir akseptert og forstått, kan oppnå gevinst i form av mer tjenlige bruks- og beiteforhold gjennom bruksordning etter jordskifterettslige prinsipper. Det må kunne slås fast at det var en politisk, og ikke rettslig begrunnelse for at reindriftssamenes rettigheter på 1900-tallet ikke lenger ble betraktet på linje med andre tinglige rettigheter. Når en i dag har et annet syn på reindriftssamenes arealrettigheter, bør så vel erstatningsreglene i reindriftsloven av 1978, som bruksordnings- og kravkompetansereglene i jordskifteloven av 1979 gjennomgås med tanke på revisjon.
I rettstvister der reindriftssamenes interesser har kommet i konflikt med grunneiernes jordbruksinteresser, har reindriften ofte måttet vike. En nylig avsluttet rettstvist om beiteordning på Reinøya i Troms, som er behandlet i så vel jordskifterett, lagmannsrett, Høyesteretts kjæremålsutvalg og jordskifteoverretten, danner grunnlag for drøftingen av status til reindriftssamenes beiterett der disse kommer i konflikt med grunneiers interesser.
Avhandlingen behandler en del av spørsmålene rundt domstolens forhold til partenes prosesshandlinger i sivile saker. Det spørres for det første hvorvidt retten har en adgang til å drive materiell prosessledelse. Spørsmålet søkes besvart ved en gjennomgang av de sentrale hensyn med særlig fokus på hovedhensynene, nemlig hensynet til en materielt riktig avgjørelse og hensynet til rettens nøytralitet og uavhengighet. Deretter drøftes det om retten i særlige tilfeller kan ha en plikt til å drive materiell prosessledelse.
I rettstvister der reindriftssamenes
interesser har kommet i konflikt med
grunneiernes jordbruksinteresser,
har reinbeiterettighetene ofte blitt
betraktet som en form for tålt bruk.
En nylig sluttet sak om beiteordning
på Reinøya i Troms danner grunnlag
for drøftingen av oppfatningen av
reindriftssamenes beiterettigheter,
der disse kommer i konflikt med
grunneiernes interesser.
Forvaltningens virkemidler for samfunnsmessig styring kan ha ulik form og bygge på ulikt rettskildegrunnlag. Tema for denne oppgaven er forvaltningens adgang til å foreta rettslige beslutninger og faktiske handlinger på nødrettsgrunnlag, med særlig vekt på oppfyllelsen av legalitetsprinsippets krav til rettskildefundament ved slike forvaltningstiltak.
Bakgrunnen for et slikt perspektivvalg er at nødrettens rolle som hjemmelsgrunnlag må betraktes som en del av et større problemkompleks vedrørende grensedragningen for forvaltningens materielle kompetanse. Legalitetsprinsippets innhold og utstrekning har lenge vært gjenstand for debatt i rettslitteraturen, og selv om synspunktene her er mange og delte, er det alminnelig antatt at det eksisterer to hovedlinjer; henholdsvis en legitimitetsteori og en kompetanseteori.
På grunnlag av den teoretiske divergensen på dette punkt, blir det i avhandlingen foretatt en sammenlignende analyse av de teoretiske hovedlinjers anvendelse på spørsmålet om adgangen til å foreta offentlige nødrettsinngrep. Behandlingen av nødrettsinngrepet kan på denne måten også sees på som et bidrag til den generelle debatten rundt legalitetsprinsippets innhold og utstrekning. Det siktes her særlig til betydningen av om det i relasjon til legalitetsprinsippet må foretas en sondring mellom forvaltningens normeringshandlinger på nødrettsgrunnlag og deres faktiske nødrettsinngrep.
Samtidig som nødrettsadgangen på denne måten representerer en fraksjon av spørsmålet om maktforholdet mellom stat og individ, er det også visse forhold ved nødrettsgrunnlaget isolert sett som fortjener oppmerksomhet. Det kan blant annet stilles spørsmål om all nødrett er strafferettslig nødrett, eller om det må oppstilles et frittstående nødrettsgrunnlag for forvaltningens normeringshandlinger uavhengig av den strafferettslige nødrettsbestemmelsen.
Dette er også tema for nærmere behandling i oppgaven, og får i tilfelle også innvirkning på forholdet til de materielle hjemmelskravene for forvaltningsvirksomhet, - og i særdeleshet legalitetsprinsippet.
Avhandlingen tar for seg straffereaksjonen forvaring. Forvaring er en av tre strafferettslige særreaksjoner som trådte i kraft i januar 2002. Særreaksjonen kan gis i stedet for fengselsstraff når visse vilkår er oppfylt.
Tanken bak forvaringsinstituttet er å beskytte samfunnet mot de særlig farlige lovbryterne, og i motsetning til fengselsstraff er derfor forvaring en tidsubestemt straffereaksjon. Dette innebærer at tidsrammen for forvaringen på nærmere vilkår kan forlenges, og i teorien vare livet ut for den forvaringsdømte.
Avhandlingen går grundig inn på de materielle vilkårene for forvaring. Også prosessuelle vilkår for forvaring samt forvaringens lengde blir behandlet kort.
Rettsvitenskap. EØS-reglene om statsstøtte i forhold til offentlige tjenester. Redegjørelse for gjeldende rett. Illustrasjon: Statens forhold til hurtigruteselskapene. Sjøtransporttjenester og etterfølgende forhold (fusjon og nettolønn)
I artikkelen blir det undersøkt hvordan rettsutviklingen har påvirket reindriftssamenes adgang til å være part i jordskifte. I forarbeidet til lov nr. 8/1996 om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven, ble det uttalt at reindriftssamenes bruksrettigheter var av ”en slik karakter at de må ansees å falle utenfor jordskiftelovens bruksrettsbegrep.” Således kunne ikke slike bruksrettigheter være gjenstand for jordskifte uten at det ble gitt en særskilt lovhjemmel. Dette danner grunnlaget for dette arbeidets problemstilling, som går ut på å belyse om det ligger slike begrensninger i reindriftrettens karakter at den ikke kan være gjenstand for bruksordning etter de materielle vilkårene for jordskifte, slik andre alltidvarende bruksrettigheter kan være, jf. jskl. § 5, første ledd. Foruten begrensning som følger av at særdomstolens saklige kompetanse må være gitt i lovs form, peker dette mot at det kan ligge en begrensing i rettens karakter.
Rettspolitisk er problemstillingen motivert ut fra at det foreligger et behov for å kunne ordne reindriftssamenes bruksrettigheter gjennom en privatrettslig tilnærming. Et lovendringsarbeid initiert gjennom St.meld. nr. 28 (1991–92) En bærekraftig reindrift, hadde et slikt siktemål. Under forarbeidet ble det imidlertid lagt til grunn at reindriftsretten var av en særegen kollektiv karakter, noe som ledet til at lovendringen ikke førte fram til det forventede resultat, men i stedet satte lovformelle begrensninger i adgangen for reindriftsberettigede til å få sin beitebruk ordnet gjennom jordskifte.
I artikkelen påpekes det at lovforbereders oppfatning avvek fra så vel sedvanerettslig oppfatning som rettspraksis, noe som bør få betydning i de pågående revisjonene av så vel jordskifteloven som reindriftsloven. Kilder til belysning av problemstillingen vil primært være lovforarbeider, rettspraksis og litteratur som kan belyse sedvanerettslige oppfatninger og ulovfestede "lærestetninger". Til hjelp for det siste vil også praksis fra jordskiftedomstolene bli belyst.