Browsing Institutt for geologi by Issue Date
DSpace/Manakin Repository
- Home
- Fakultet for naturvitenskap og teknologi
- Institutt for geologi
- Browsing Institutt for geologi by Issue Date
Browsing Institutt for geologi by Issue Date
Now showing items 1-20 of 67
Next Page-
Johannessen, Hilde B. (Master thesis; Mastergradsoppgave, 14-Jun-2006)[+][-]
Abstract: The Malangenfjord, with its deep sill and good hydrological communication with the Norwegian Sea, has been the site for a high resolution paleoclimatic investigation. By using benthic foraminifera and stable isotopes from a marine sediment core, this study will reconstruct the changes in inflow of warm Atlantic Water at a high-latitude setting.
Radiocarbon dating has give ages between 8000 – 1500 cal. yrs BP. The benthic δ18O values increases from 1.8‰ to 3‰ in the period from 8 to 1.5 cal. kyr yr BP. Interpretations indicate that this isotopic enrichment reflects a drop in the bottom water temperature from 10°C to 5.5°C, the latter being around 1.5°C colder than the modern temperature in the Malangenfjord. Additional data was retrieved from Ingøydjupet in the southern Barents Sea, in order to investigate the paleoclimatic changes in the North Cape Current. This record ranging from 15000 – 0 cal. yrs BP, has to tolerate a low resolution and a highly uncertain age model compared to the record from the Malangenfjord. Nevertheless it displays a deglacial unstable period, thermal optimum and a later enrichment in the benthic δ18O values from 2.8‰ to 3.6‰. The preliminary interpretation suggests a late Holocene cooling with bottom water temperatures dropping from 6°C to 2.5°C, the latter being 1.5°C colder than modern temperature for the area. The study gives evidence for a long-term cooling with rapid changes superimposed on the general trend. The overall cooling trend correlates with the decreasing insolation at 70°N and isotopic data from the North GRIP ice core project. Several cold events could be interpreted as periods with reduced inflow of Atlantic Water, and vice versa for warmer events.URI: http://hdl.handle.net/10037/1345 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (6.250Mb) -
Stordal, Sigurd (Master thesis; Mastergradsoppgave, May-2007)[+][-]
Abstract: Det er fremsatt flere teorier når det gjelder hvordan klorholdig amfibol dannes, men inntil nå har det ikke lykkes å få indikert disse ved hjelp av eksperimenter. I denne oppgaven er hypotesen til Kullerud (1996) om underskudd av fluid som årsak til dannelse av klorholdig amfibol sjekket, ved å tilsette forskjellige fluid (NaCl + H2O) og (HCl i 37 % løsning), samt underskudd (1 wt%) og overskudd (4 og 8 wt%) av fluid i forsøk med pulver av gabbroanorthositt under høyt P og T. Det ble dannet klorholdig amfibol i noen av forsøkene, men disse er i stor grad NaCa amfibol i motsetning til det som er kjent fra naturen der de fleste er Ca amfibol, og det er derfor noen avvik i forholdene Cl vs Na, K, Fe og Mg i forhold til naturlig forekommende amfibol. Det er blandt annet ikke funnet noen positiv korrelasjon mellom K og Cl i amfibol dannet i dette forsøket. Det er også kjørt forsøk ved flere forskjellige temperaturer for å se om temperatur er en variabel når det gjelder Cl i amfibol. Dette ble gjort for å se om Cl innhold i amfibol kan brukes til termobarometri, og også om Cl innhold i amfibol kan gi en pekepinn på fluidsammensetningen til fluidet som var tilstedet da amfibolen ble dannet. Eksperimentene ble gjort ved Petrologisk laboratorium ved Universitetet i Tromsø, og det ble brukt ett finmalt pulver av en gabbro anorthositt fra Flakstadøy. Description: Dette er en hovedoppgave URI: http://hdl.handle.net/10037/1041 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (3.670Mb) -
Øiesvold, Marte Beate (Master thesis; Mastergradsoppgave, May-2007)[+][-]
Abstract: Formålet med oppgaven er å gjøre en systematisk petrografisk og petrologisk undersøkelse av en mafisk linse med omgivende granat-glimmerskifer/marmor innen Tromsødekket. Den mafiske linsa har opprinnelig sannsynlig vært en basaltisk gang/sill som har blitt metamorfosert under eklogittfacies. Lokaliteten er blottlagt i ei veiskjæring ved universitetet i Tromsø (UiT). Den valgte mafiske linsa har en tilnærmet udeformert kjerne, og graden av deformasjon og hydrering tiltar mot marginene mot de omgivende sterkt folierte skifere og marmorer. Den mafiske linsa har også en gjennomskjærende felsisk gang som er deformert. Lokaliteten er derfor godt egnet til å se på den gradvise endringen fra massiv og retrogradert eklogitt (høytrykksgranulitt) via ulike retrograderingsstadier til sterkt foliert og rekrystallisert amfibolitt. Datering av den gjennomskjærende felsiske gangen vil kunne gi informasjon om når retrograderingen skjedde. Tromsødekket utgjør den øverste delen av øverste allokton i de Skandinaviske kaledonidene. Under Tromsødekket ligger Skattøra migmatittkompleks, som tilhører Nakkedal dekkekompleks, disse er tektonisk separert av en stor skyveforkastning. Resultatene er basert på dateringer og metamorf utvikling. Proterozoiske aldre på henholdsvis 1105,0 ± 8,6 (Grenvillisk/Svekonorvegisk alder) og 1513,6 ± 3,1 Ma er antatt å representere provenansalder for metasedimentene, og de kan ha blitt termalt påvirket samtidig som intrusjon av den magmatiske gangen/sillen rundt 493 Ma. Avsetningsalderen på sedimentene må da være i tidsrommet 1000-500 Ma. Opptreden av rekrystalliserte symplektitter og stedvis høyt Si-innhold i phengitt tyder på at de mafiske bergartene sannsynligvis har vært eklogitter. De mafiske bergartene viser en overpreging av amfibolittfacies. Det antas at den felsiske gangen er dannet ved oppsmelting av de omliggende metapelittene. Gangen kan ha blitt inturdert under amfibolittfacies metamorfosen ved 447,7 ± 0,5 Ma eller muligens rundt 460 Ma. Granatene i de mafiske bergartene har en prograd vekstsonering og har vokst under økende trykk og temperatur. P-T estimatene viser at både amfibolittfacies metamorfosen og den partielle oppsmeltingen i den mafiske linsa er dannet under samme P-T forhold på 1,15 ± 0,11 GPa og 690 ± 40 °C. Metapelittene viser P-T estimat på 1,15 ± 0,15 GPa ved 710 ± 30 °C og ned til 610 ± 30 °C ved samme trykk (1,1 ± 0,15 GPa). Dette kan tolkes som at den kjemiske ekvilibreringen i noen prøver fortsatte ettersom temperaturen avtok etter at de kjemiske systemene hadde ”frosset” i de andre bergartene. URI: http://hdl.handle.net/10037/1140 File(s) in this item: 1
Thesis.pdf (6.694Mb) -
Pettersen, Trine Wanja (Master thesis; Mastergradsoppgave, Jun-2007)[+][-]
Abstract: Vannøya, den nordligste delen av Vest Troms Gneisregion, består av (i) arkeiske (2885 + 20 Ma) tonalittiske gneiser og palaeo-proterozoiske mafiske ganger (2.4Ga), (ii) metasedimentære bergarter (Vannagruppen) med avsetnings-kontakt til de tonalittiske gneisene og trolig derivert fra dem, og (iii) en intrusiv laggang av gabbrodioritt i metasedimentene (2.2 Ga). Vannagruppen kan deles inn i to formasjoner: Tinnvatnformasjonen som består av arkosiske sand- og siltsteiner og Bukkheiaformasjonen med pelittiske skifre og arkosiske kvarts- og kalkrike sand- og siltsteiner i veksling. Til tross for regionalmetamorfose (lav-middel grønnskifer) og lokalt omfattende deformasjon, har de sedimentære bergartene godt bevarte sedimentære strukturer. Det har tidligere vært antatt at Vannagruppen representerer sen-prekambriske/ kambriske sedimentære avsetninger på det Fennoskandiske skjold. Nye U-Pb-dateringer av zirkon i de tre hovedenhetene viser at de sedimentære bergartene har en avsetnings-alder på maksimum 2.4 Ga og minimum 2.2 Ga. Den lagdelte Vannagruppen, inkludert alle kontakter til gabbrodioritten, er skråstilt, stedvis invertert, og til dels komplekst foldet og kuttet av flere sett med kløv og semiduktile skjærsoner. Type og intensitet av deformasjon ser ut til å være kontrollert av bergartenes kompetanse. De viktigste deformasjons-strukturene i sedimentene er NØ-strykende, asymmetrisk opprette og til dels overbikkede folder (F1), akseplanfoliasjon (S1), steilt NV-stupende F2-folder med lokaliserte, oftest sinistrale skjærsoner og kløv (S2) utviklet skrått på S1 og nær flankene til tette F1-folder, samt flere sett med kryssende kløv, S3. I gabbrodioritten finner man igjen de samme planstrukturene (S1-S3) som steile duktile skjærsoner. Selv om alderen på deformasjon og metamorfose er ukjent, er det nærliggende å anta at dette skjedde under den svekofenniske orogenesen (1.80-1,75 Ga). Det bygger blant annet på likheter med andre deformasjonssoner i Vest-Troms gneisregionen. Følgende tektoniske modell foreslås: Initiert NV-SØ kompresjon som genererte F1-folder og S1-planstrukturer, etterfulgt av skrå kompresjon og sinistral lateral bevegelse med dannelse av F2-, S2-, og S3-strukturer. Assosiasjonen av strukturer og deres interne relasjoner indikerer at disse hendelsene kan ha foregått samtidig. Description: Triklin transpresjon URI: http://hdl.handle.net/10037/1066 File(s) in this item: 1
Thesis.pdf (3.963Mb) -
Vogt, Helge Alexander (Master thesis; Mastergradsoppgave, 16-Aug-2007)[+][-]
Abstract: Kolluviale vifter er en utbredt landskapsform i Nordnorske fjell, men er lite studert. Det er utført geomorfologiske og sedimentologiske undersøkelser av tre kolluviale vifter i Storfjord og Signaldalen, Troms. Under siste istids maksimum var området dekket av is. Studieområdet ble deglasiert mellom 9800- 9300 år BP, og denne perioden regnes som starttidspunktet for vifteutbyggingen. Sedimentasjonsraten var trolig størst i en tidlig fase. Aktiviteten av massebevegelsesprosesser er størst under paraglasiale forhold som følge av ustabilitet i fjellene på grunn av en hurtig landhevning, stor tilgang på løsmasser og mangel på stabiliserende vegetasjon i fjell og skråninger. Stratigrafiske undersøkelser av viften under Mannfjellet indikerer hurtigere sedimentasjonsrate i tidligere postglasial tid. Den kolluviale viften ved Indre Berg i Storfjord viser en moderat gradient. Viften er dominert av debrisflow som avsetningsprosess. Den kolluviale viften under Otertind i Signaldalen er en mer sammensatt vifte, der ulike prosesser dominerer på forskjellige deler av viften. Den kolluviale viften under Otertind har en veldig bratt overflate. Snøskred er en avsettende prosess på hele vifteområdet, og på den sentrale delen av viften er det snøskred og steinsprang som dominerer. På kantene av viften er debrisflow den dominerende prosessen. Den kolluviale viften under Mannfjellet er også en vifte sammensatt av ulike prosesser. I de øvre delene av viften dominerer debrisflow, mens lengre ned vises en overgang mot hyperkonsentrerte strømmer. De hyperkonsentrerte strømmene går så videre mot fluviale prosesser når vanninnholdet øker sammenlignet med sedimentinnholdet i massestrømmen. Den kolluviale viften under Mannfjellet er en veldig slak vifte, spesielt i nedre del. Denne representerer en overgang mot en alluvial vifte. Kolluviale vifter dominert av hurtige massebevegelsesprosesser gir brattere overflate, men debrisflow gir mer moderate gradienter, mens vannrike massestrømmer gir slake vifter. Debrisflow i området startes ved en kritsk kombinasjon av tre faktorer, tilstedeværelse av løsmasser, gradient over 27° og tilførsel av vann (nedbør/smeltevann). Bevegelsesmønsteret og avsetningene til en debrisflow er sterkt påvirket av terrengets topografi, og avsetter sedimenter avhengig av forandringer i gradienter. Aktiviteten på viftene er påvirket av klimaforandringer, og det har vært en økning i aktiviter de siste 50 år, med den kraftigste økningen de siste 15 årene. Dette kan skyldes et mildere og fuktigere klima med hyppigere tilfeller med intense nedbørsperioder. URI: http://hdl.handle.net/10037/1145 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (16.42Mb) -
Baeten, Nicole Jeanne (Master thesis; Mastergradsoppgave, Nov-2007)[+][-]
Abstract: Three sediment cores, swath multibeam bathymetry data and high-resolution seismic data from Billefjorden, Svalbard have been analysed for a better understanding of the Late Weichselian and Holocene glacier activity as well as sedimentary process and glacigenic deposits in the fjord. The data reveal that glacial linear features were generated in the central part of Billefjorden while it was filled with ice draining the Svalbard-Barents Sea ice sheet during the Last Glacial. A till in the bottom of a sediment core from the central part of the fjord is inferred to have been deposited before the ice front retreated into Billefjorden around 11230 cal. years BP. An overlying glacimarine unit deposited between c. 11230 and 11200 cal. years BP indicates that the glacier retreated from central parts of the fjord to the fjord head in approximately 30 years. Annual recessional moraines deposited during this period suggest that the glacier front retreated approximately 330 m/ year at the end of the last Glacial. High concentration of shells, low amounts of IRD and XRD results indicate a Holocene climatic optimum between c. 11200 – 7930 cal. years BP in which Nordenskiöldbreen was most likely much smaller than it is at present. XRD results and comparatively high amounts of IRD point to a complex pattern of ice rafting between c. 7930 and 3230 cal. BP. IRD deposited before c. 5470 cal. years BP was most likely transported by sea ice, whereas IRD after 5470 cal. years points towards a growth of Nordenskiöldbreen. The time after c. 3230 is mainly characterised by suppressed rafting of sea ice and icebergs because of the possible presence of multi-year shorefast sea ice during the Neoglacial maximum. Glacial lineations on a bedrock terrace in the inner fjord were formed during a Neoglacial advance of Nordenskiöldbreen. Iceberg ploughmarks and recessional moraines were most likely generated during the retreat after the maximum Neoglacial extent of Nordenskiöldbreen. Mass-transport activity in Billefjorden probably occurred throughout the entire Holocene. There might haven been an increased mass-transport activity shortly after the deglaciation of the fjord, because high rates of isostatic uplift might have caused seismic activity. Other triggering mechanisms include the development of oversteepened slopes by high sediment supply and the pushing of sediments at the grounding line of the glacier. Pockmarks in the central part of the fjord were most likely generated by the seepage of thermogenic gas along the Billefjorden fault zone. URI: http://hdl.handle.net/10037/1274 File(s) in this item: 1
Thesis.pdf (42.43Mb) -
Skirbekk, Kari (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Nov-2007)[+][-]
Abstract: Sedimentkjerne NP05-11-21GC fra Kongsfjordrenna vest for Spitsbergen er analysert for å kartlegge utviklingen av paleomiljø de siste ~11 800 år. Analysene er basert på undersøkelser av bentiske foraminiferer og sedimentologiske egenskaper. Kjernen er 5,15 meter lang og 104 prøver er analysert med hensyn på fauna, droppstein og kornfordeling. Sedimentenes fysiske egenskaper er målt ved hjelp av en Multi-Sensor Core Logger, og røntgenbilder er studert. Kjernens kronologi er basert på 10 radiokarbondateringer, og viser at sedimentasjonsraten varierer mellom 27 og 158 cm/tusen år. Sokkelområdet vest for Spitsbergen har vist seg å være sensitiv for endringer i Vest Spitsbergenstrømmens intensitet. Sedimentene i kjerne NP0511-21GC er avsatt i et distalt glasimarint miljø, med en varierende påvirkning fra atlantiske vannmasser og is. Et kaldt og sjøispåvirket miljø i yngre dryas etterfølges av en tostegs bedring av klima i tidlig holosen. Klimabedringen avbrytes av en nedkjøling under den preboreale svingning 11 300 kalenderår før nåtid, hvor kalde lavsaline vannmasser dominerer, og sjøisdekke hindrer avsetning av droppstein over lokaliteten. En gradvis bedring av klima gjennom tidlig holosen kulminerer i et klimatisk optimum om lag 9000 kalenderår før nåtid. En gradvis nedkjøling observeres gjennom midt-holosen overgangsperiode. Høy påvirkning fra isbreer registreres etter 4000 kalenderår i før nåtid, i sen holosen, hvor mye droppstein avsettes på lokaliteten. De generelle trekkene i klimautviklingen er i overensstemmelse med andre proksidata fra Svalbards margin og de Nordiske hav. Innstrømmingen av atlantisk vann i Kongsfjordrenna følger i stor grad endringer i Vest Spitsbergenstrømmen. URI: http://hdl.handle.net/10037/1272 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (8.150Mb) -
Knudsen, Stian (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Nov-2007)[+][-]
Abstract: Vest-Troms Gneisregion består av antatt arkeiske til palaeoproterozoiske, magmatiske, metamorfe og suprakrustale bergarter i oppdelte blokker. Vanna, dvs. lengst nord i komplekset består av i) arkeiske (2885 ± 20 Ma) tonalittiske gneiser og palaeoproterozoiske mafiske ganger (2403 ± 3 Ma), (ii) metasedimentære bergarter med diskonform primær avsetningskontakt til de tonalittiske gneisene. (iii) metasedimentære bergarter er intrudert av en laggang av dioritt (2.2 Ga) som sammen er foldet og deformert. Disse aldersdateringene viser at de metasedimentære bergartene har en avsetningsalder på mellom 2.4 Ga og 2.2 Ga. De metasedimentære bergartene er delt inn i to formasjoner. Tinnvatnformasjonen som består av arkosesandstein og siltstein, og Bukkheiaformasjonen, som består av en veksling av kvarts- og karbonatrik sand og siltstein med lag av leirstein. Området har lokalt gjennomgått omfattende deformasjon. På tross av dette er primære strukturer som lagdeling, traukrysskikt, bølgerifler, synerese sprekker, load cast og intraformasjonalt konglomerat, godt bevart i de metasedimentære bergartene. Vannagruppens lagdelte metasedimentære bergarter er omfattende foldet og stedvis invertert. Også kontaktsonen til dioritten er skråstilt og foldet. Vannagruppen og dioritten er kuttet av flere sett med kløv og semi-duktile skjærsoner. De viktigste deformasjonsstrukturene i de metasedimentære bergartene er asymmetriske og til dels overbikkede SØ-vergerende folder (F1) med subvertikal foldeakse mot NØ og akseplanfoliasjon (S1), steilere NØ-stupende folder (F2) med sinistrale skjærsoner og kløv (S2) som lokalt kutter primær lagning, samt steile V-stupende folder (F3) med lokaliserte, vanligvis sinistrale skjærsoner og kløv (S3) utviklet skrått på S1 og nær flankene til F1-folder. Ut fra bergartenes litologi og kompetanse kan man dele området inn i soner med høy, middels og lav grad av strain (formforandring). Høyest grad av strain finner man i leirskifrene. Plagioklas i dioritten har lokalt og i varierende grad blitt omvandlet til epidot. I dioritten finner man igjen de samme planstrukturene (S1-S2-S3) som steile duktile skjærsoner. Diorittskjærsoner (S1-S2) på Fakkodden har en foliert matriks av hovedsakelig albitt og flak av magnesiohornblende og porfyroklaster av albitt og relikt aktinolitt. Dette viser flere generasjoner amfibol med prograd metamorfose der porfyroklastrandsoner og amfibolflak viser høyest temperaturestimat beregnet til epidot-amfibolittfacies. En tektonisk utvikingsmodell foreslås for Vannagruppens bergarter og dioritten: (D1) begynnende NV-SØ rettet kompresjon med dannelse av F1-folder og S1-planstrukturer, (D2) skrå kompresjon og sinistral bevegelse med dannelse av F2-folder og kuttende S2-planstrukturer, (D3) sinistral bevegelse genererer lokale F3-folder med S3-planstrukturer. Med bakgrunn i strukturenes interne relasjoner er det er foreslått at disse strukturer kan ha skjedd progressivt i en flerfasemodell. Xenolitt i diorittskjærsone inneholder omkring 70 % kvarts som viser deformasjon med mosaikkstruktur. Xenolitten med en lavere kompetanse enn dioritt kan således si å være avgjørende for lokaliseringen av deformasjon. URI: http://hdl.handle.net/10037/1273 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (38.64Mb) -
von Garnier, Christophe; Stunitz, Holger; Decker, Michael; Battegay, Edouard; Zeller, Andreas (Journal article; Tidsskriftartikkel, 2008)[+][-]
-
Janocko, Michal (Master thesis; Mastergradsoppgave, 22-Feb-2008)[+][-]
Abstract: The pinch-out geometry of large sandbodies, such as fluvial or turbiditic palaeochannel margins and deltaic sand wedges, is of a crucial importance to the evaluation of many stratigraphic hydrocarbon traps and can generally be recognized in extensive outcrops or high-resolution seismic sections. Far more difficult to recognize and model are the digitate, feather-edge pinchouts of successions composed of sheet-like sandstone beds, such as turbidite lobes or shore-derived mid-shelf tempestites, where the individual beds may peter out at highly varied basinward distances. Both turbidites and tempestites are expected to pinch out seawards, but their actual thinning rates and pinchout geometries are little-known and unpredictable. Can the lateral variation of sheet-like bed characteristics be empirically defined? In the present pilot study, more than 3750 closely-spaced (2-10 m lateral spacing) measurements of the lateral thickness changes in 146 turbidite and tempestite beds have been collected over lateral outcrop distances of up to 640 m. Turbidites have been measured in the Miocene Marnoso Arenacea Formation of the Northern Apennines, Italy, and the Late Cretaceous Akveren Formation of the Central Pontides, north-central Turkey, with supplementary smaller datasets from the Eocene Kusuri Formation of the Central Pontides and the Miocene Monte Fumaiolo Formation of the Northern Apennines. Tempestites have been measured in the late Miocene Karpuzçay Formation in the Manavgat Basin of Central Taurides, south-western Turkey. The spatial direction of bed thinning relative to the palaeocurrent direction has been taken into account. The datasets show that both turbidites and tempestites have a log-normal thickness frequency distribution, a trend that has been also commonly reported from bed-to-bed thickness measurements of vertical successions. In terms of an exceedence frequency plot with logarithmic scales, the log-normal distribution can be approximated by straight-line segments, which means that the bed thicknesses are self-similar (fractal) within their particular ranges. The statistical method of least-square regression has been used to identify lateral bed-thinning trends, which appear to be consistent for each genetic category of beds, but dependent upon the bed thickness range – as the downflow bed thinning rate apparently changes significantly with the bed thickness. Assuming the bed segments measured in outcrop sections represent downflow-thinning segments of unconfined (non-ponded) basin-plain turbidites and shelf tempestites, their thinning rates can be stacked together according to the local bed-thickness ranges to represent the pinchout geometry of a whole single bed. The stacking of local trends into a laterally continuous bulk trend seems to be justified by the fact that the thinner bed segments are finer-grained and composed of proportionally thinner divisions. The synthetic bulk trend appears to be a concave-upward function that flattens exponentially in the downflow direction. The range-related trend equations allow the pinchout distance of every bed in a turbiditic or tempesitic succession encountered in a well to be predicted and the net spatial pinch-out of a given bed succession to be modelled. However, the trend equations are considered to be tentative, as they require veritication on a wider database. In addition, the statistical analysis revealed occurrence of bed-top undulations in both turbidites and tempestites, which are subtle to gentle and are visually unrecognizable in outcrop sections. Fourier analysis indicates statistically significant, cyclic waveform components in these undulations, with wavelengths of up to 300 m and amplitudes from a few centimetres to 60 cm. The tops of thinner beds have less pronounced and more irregular subtle undulations. The origin of the bed-top undulations is unknown, but there are several wave-like hydrualic phenomena, such as internal waves, to which they may possibly owe their formation. URI: http://hdl.handle.net/10037/1356 File(s) in this item: 2
Janocko_Errata.pdf (126.6Kb)thesis.pdf (26.89Mb) -
Mattingsdal, Rune (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-May-2008)[+][-]
Abstract: Formålet med oppgaven har vært å gi en geomorfologisk analyse av havbunnen og grunne begravde flater i de glasigene sedimentene i området rundt Nordkappbanken i det sørvestlige Barentshavet for å øke vår kunnskap om deglasiasjonen i dette området. Datagrunnlaget har vært fem 3D-seismiske datasett i kombinasjon med et tett nett av regional 2D-seismikk. Oppgaven viser at havbunnen i det sørvestlige Barentshav er sterkt preget av pløyespor fra isfjell. Disse pløyesporene er brukt til å rekonstruere havstrømmene under deglasiasjonen, og viser at den dominerende havstrømmen i det sørvestlige Barentshavet var fra vest-nordvest mot øst-sørøst. På havbunnen er det også funnet ryggformer dannet ved at store isfjell har skjøvet opp sedimenter. Slike former er tidligere ikke beskrevet i litteraturen. Subglasiale smeltevannskanaler og tunneldaler viser at det har vært et stort subglasialt dreneringssystem med store mengder smeltevann i studieområdet. Nordkappbanken er en avsetning som består av Nordkappbanken bueformede rygg, som er tolket til å være dannet som en stor morenebanke ved en grunningslinje fra is som har kommet ut fra Djuprenna, og av Nordkappbanken sedimentære kile, som for det meste trolig består av glasimarine sedimenter fra isen som dannet den bueformede ryggen. Isdekkets plassering ved dannelsen av Nordkappbanken er deretter rekonstruert. URI: http://hdl.handle.net/10037/1438 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (13.87Mb) -
Frantzen, Jon Hermann Pilskog (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Nov-2008)[+][-]
Abstract: The Vestnesa Ridge is a 100 km long and ≈3 km wide sediment drift NW of the Svalbard Margin deposited on young oceanic crust. The crest of the Vestnesa Ridge is pierced by 133 pockmarks, where the orientation and elongation is controlled mainly by processes such as positioning of faulting, creeping of sediments or similar down-slope processes. High resolution single seismic reflection data together with chirp data across these pock-marks allowed connecting the potential fluid flow pathways in the sub seabed such as acoustic chimneys and faults to the pockmarks at the seabed. The acoustic datasets encompass very high resolution swath bathymetry data gridded to 15m together with very resolution chirp data. A cross cutting BSR (bottom- simulating reflection) exists in the study area defining the base of the GHSZ (Gas hydrate stability zone), that becomes shallower towards the spreading zone due to increases in heat flow. The GHSZ overlays an approx. 150 m thick layer with en-hanced amplitude reflections suggesting considerable amounts of free gas beneath the GHSZ. Due to reduced permeability in hydrated sediments, gas apparently migrates below the GHSZ along the flanks of Vestnesa Ridge upwards towards the crest. Here the pressure builds up as it get trapped below the GHSZ. Acoustic chimneys connects to the seabed pockmarks and pierce through the GHSZ providing a pressure valve for the free gas zone directly beneath the BSR and possibly for the deep acoustic turbidity zone, where gas may accumulate. Suggested source regions of fluid flow encompass both a depth window for thermogenic gas and a shallow temperature window for biogenic gas. URI: http://hdl.handle.net/10037/1734 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (9.392Mb) -
Weibull, Wiktor Waldemar (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Nov-2008)[+][-]
Abstract: The Nyegga area is located at the north-eastern escarpment of the large Storegga Slide on the south of the Vøring plateau. The region has long been a natural laboratory for shallow fluid flow investigations, mainly due to the large number of fluid flow expressions found on the bathymetric and seismic data, and the possibility to investigate the relationship between fluid flow, gas hydrate formation and slope stability. The seafloor at Nyegga is marked by hundreds of small depressions and mounds. These are in turn the upper termination of semi-circular zones of low amplitude, upbended or downbended reflections called acoustic chimneys or pipes. These chimneys terminate also at different stratigraphic horizons below the seafloor and have been interpreted as episodic fluid flow expulsion features. Underlying Eocene-Oligocene polygonal fault systems are suspected of being a long term source of fluids to the shallow subsurface sediments, while Tertiary domes are suspected to be possible leakage areas for thermogenic fluids. The area is characterized by the presence of free gas trapped beneath a seal of gas hydrates as indicated by a bottom simulating reflector (BSR). In this study 287 pockmarks, 23 mounds and 441 acoustic chimneys were investigated using high resolution swath bathymetry and 3D seismic data. The data allowed mapping and quantification of several parameters of seabed and subseabed expressions of fluid flow. The results showed that the pockmarks and mounds at Nyegga are not directly related to the polygonal fault system, but instead are product of blowout events originating from two locally overpressured shallow reservoirs overlying the polygonal fault system. Indications of fluid migration starting from the base of the polygonal faults system were found, but these fluids are most likely being distributed by the shallow reservoirs. The blowout events are the result of hydraulic fracturing starting mainly from structural crests or updip pinchouts within free gas-accumulation zones beneath the base of the gas hydrate stability zone or from traps beneath glacigenic debris flow deposits. Quantification of the pockmarks, mounds and acoustic chimneys showed that the largest pockmarks and mounds are found overlying structural closures and traps with presumably highest overpressure within the free gas zones, indicating a relationship between their size and the degree of overpressure. Pockmarks, mounds and acoustic chimneys are mainly elongated features and in some areas their orientation was found to be parallel to the free gas trapping structures in the subsurface. This is an indication that the orientation of pockmarks and mounds in these areas is inherited from the acoustic chimneys and hence from the axis of hydraulic fracturing. URI: http://hdl.handle.net/10037/1677 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (14.64Mb) -
Gjerløw, Eirik (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Nov-2008)[+][-]
Abstract: Formålet med denne oppgaven er å gjøre petrologiske og petrografiske undersøkelser av en mafisk linse på Sandøya i vest-Troms for å rekonstruere metamorfe trykk og temperaturforhold, samt å gjøre dateringer for å utrede alderen på metamorfosen(e). Linsa ligge blottlagt ved havet ved Mjølvika på Sandøya. Kjernen er tilnærmet udeformert og består av en en massiv granatførende bergart med en grønn grunnmasse. Graden av deformasjon og hydrering tiltar mot marginene mot de båndede gneisene som omgir linsa. Den mafiske linsa er også kuttet av en liten felsisk gang, dateringer av denne gangen vil kunne gi minimumsalder på den mafiske linsa. Resultatene er basert på dateringer og metamorf utvikling Aldre på 1776,6 ± 1,1 Ma, 1774,4 ± 1,7, 1777 ± 12 Ma tolkes til å representere granulittfacies metamorfose og intrusjon av den kuttende felsiske gangen og det antaes at denne gangen er dannet ved partiell oppsmelting av omkringliggende bergarter. Ut fra strukturer og mineralkjemiske analyser tolkes det til at det er minst 5 forskjellige faser av metamorfose: Stadium 1 er høytrykks granulittfacies med trykk og temperaturforhold på 715-922 ºC og 1,1-1,43 Gpa. Stadium 2 er granulittfacies med trykk og temperaturverdier på 710-715 ºC og 0,51-0,92 GPa. Stadium 3 er grønnskiferfacies. Stadium 4 er amfibolittfacies med trykk og temperaturverdier på 595-660 ºC og 0,17-0,62 Gpa. Stadium 5 er grønnskiferfacies. URI: http://hdl.handle.net/10037/1657 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (20.95Mb) -
Trulssen, Mads Fremming (Master thesis; Mastergradsoppgave, 04-Dec-2008)[+][-]
Abstract: Lofoten utgjør en opphevet horst i forhold til omkringliggende bassenger og består hovedsakelig av prekambrisk grunnfjell. Tidligere modeller viser at landområdene og sokkelområdene utenfor Lofoten ser ut til å ha hatt en lik ekstensjonshistorie med flere faser av forkastningsbevegelser, innsynkning og oppheving gjennom mesozoikum og kenozoikum. Steile strukturer i berggrunnen danner svakhetssoner der særlig glasial erosjon med botnerosjon har medvirket til dannelsen av det typisk alpine landskapet. Studier av flybilder og bruddplan indikerer både regionale og lokale variasjoner, men har påvist fire dominerende populasjoner av bruddsett; NNØ-SSV, NØ-SV til ØNØ-VSV, VNV-ØSØ og NNV-SSØ. På bakgrunn av ulike kart fremstilt i ArcGIS er det gjort en analyse av orienterte formelemener. Ulike grupper av landformelementer har liknende orientering og kan hovedsakelig korreleres med strukturelementene og deres populasjoner. Forskjeller i landskapet mellom tre provinser ser også til en viss grad ut til å være knyttet til forskjeller i berggrunnens struktur. En modell over roterte forkastningsblokker er fremstilt basert på helning til trendlinjer og kartlagte segmenter av en paleisk overflate. Det antas at de tolkede paleiske overflatene og trendlinjene gjenspeiler eller har vært styrt av en tidligere overflate (av mulig mesozoisk alder), som opprinnelig var tilnærmet horisontal, eller hadde et svakt bølgende landskap. Noen overflater tolkes til å være rotert mot ØSØ, SSØ og SSV, altså vinkelrett på de nevnte populasjonene og gruppene, i episoder fra perm til paleogen. URI: http://hdl.handle.net/10037/1674 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (12.42Mb) -
Larsen, Tine (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Jan-2009)[+][-]
Abstract: This thesis describes a study that was carried out in the Tertiary fold-and-thrust belt of Svalbard, in the mountain range of Mediumfjellet summer 2007 and 2008. The focuses were on: i) further describing the larger structures of the Mediumfjellet, ii) analyze the fracture distribution in the limestone beds associated with the major structures in the area. Available data sets are based on photo textured Lidar scan and extensive field observations. The Mediumfjellet thrust stack is situated in the so-called central zone of the Spitsbergen fault-and-thrust belt. The mountain range displays three in-sequence thrusts (M1, M2, and M3) and one out-of-sequence thrust (G), with associated hanging wall anticlines. The anticlines are in general upright and tight, locally with overturned forelimbs, and characterized by thickening of the hinge zone and thinning of the forelimb. Lateral variations caused by oblique ramps, fault segment linkage, and lateral changes in the fold geometry and the fold plunge make the thrust system a complex deformation zone. The fracture system has been divided into three populations, namely; i) Perpendicular fractures including conjugate shear fractures and extensional fractures, ii) conjugate hybrid shear fractures, and iii) thrust fractures. Based on the systematic relationships to the fold axis, the perpendicular and hybrid fractures, are interpreted as syn-folding fractures, whereas observations of folded thrust fractures support a pre-folding event. This study thereby suggests a 2 stage kinematic fracture model, where the pre-folding thrust fractures indicate a NW-SE to N-S contraction, and the syn-folding fractures reveal NW-SW to E-W contraction. Fractures that do not fit into this model are assumed to be a result of lateral local variations or reactivation of existing fractures. When comparing the fracture intensity to the fold domains, the highest intensity is situated in the hinge zone. This implies a fold mechanism with fixed hinge folding, most commonly ascribed to fault-propagation folding or transported fault-propagation folding. Assuming good permeability for large throughgoing fractures and good porosity when there is a high intensity of short bed-terminating fractures, the study suggests a model with good fluid pathways in the forelimb near the major thrusts, and well developed short fractures in the major fold hinges, indicating the location of a possible reservoir. URI: http://hdl.handle.net/10037/1800 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (8.033Mb) -
Sanchez Borque, Jorge (Master thesis; Mastergradsoppgave, May-2009)[+][-]
Abstract: The aim of this master thesis has been to interpret the Late Cenozoic paleo-environments and the sedimentary processes in the Veslemøy High area, southwestern Barents Sea. Six seismic units and eight seismic unconformities, including the seafloor, are identified in the study area and correlated with previous work in the Sørvestnaget Basin. Submarine channels with a downslope (E-W) orientation suggest a glacimarine environment, i.e. the channels are inferred to have been formed by turbidity currents originating from glacial meltwater on the deepest reflector. On shallower reflectors, megascale glacial lineations, ridges and parts of hill-hole pairs indicate that grounded ice reached the paleo-shelf edge at least six times in the last 1.5 Ma. Moreover, two of the shallower seismic units show indications of sediment blocks that are inferred to have been subglacially eroded, transported and deposited by ice streams. The influence of the ice stream flowing from the Bjørnøyrenna in the last 330 ka is evident in the Veslemøy High; however, the origin of the ice streams is unclear on older paleo-surfaces. URI: http://hdl.handle.net/10037/1911 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (11.38Mb) -
Holbæk-Hanssen, Leif Egil (Master thesis; Mastergradsoppgave, 14-May-2009)[+][-]
Abstract: Analyser av 3D seismiske data fra Ormen Lange området på den midtnorske marginen har resultert i oppdagelsen av amplitudeanomalier som krysser diskordant opp gjennom, de sterkt polygonalt forkastede, biogene silikasedimentene i Bryggeformasjonen av Oligocen alder. Disse amplitudeanomaliene har en slående likhet med lignende amplitudeanomalier som er tolket til å være sandintrusjoner i Nordsjøen. Kartlegging av amplitudeanomaliene i Bryggeformasjonen viser at disse har en skålformet geometri med en vertikalutbredelse på over 400 meter og en samlet arealutstrekning på ca. 18 km2. Amplitudeanomaliene er tolket til å være storskala sandintrusjoner med opphav fra remobilisert sand fra reservoaret i Ormen Lange feltet. Sandintrusjonene er mest sannsynlig dannet som et resultat av oppbygging av overtrykk i forseglede sandkropper. Den postavsatte remobiliseringen av sandkroppene fører til en drastisk endring av den primære avsetningsgeometrien. I dag er sandintrusjoner av stor interesse for både forskningsmiljøer og for petroleumsindustrien. Remobilisering og injeksjon av postavsatt sand er både en respons av og en kontroll på fluid migrasjon i sedimentære bassenger og har implikasjoner for hydrokarbon reservoarer og produksjon. Det virker inn på kilde, migrasjon, felle og segl aspekter i et hydrokarbon system samt at det kan utgjøre en fare ved brønnboring. Nøkkelord: Bryggeformasjonen, sandintrusjoner, remobilisering, Ormen Lange, midtnorsk margin URI: http://hdl.handle.net/10037/1901 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (22.01Mb) -
Pless, Gustav (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-May-2009)[+][-]
Abstract: The high-resolution 3D seismic survey EL0001 allowed to document the subsurface fluid migration system and fluid accumulations within Veslemøy High, SW Barents Sea. Fluids migrate both through Cretaceous and Tertiary sediments, but also through younger glacial sediments. Veslemøy High is a structurally isolated high at the Cretaceous and Tertiary levels bounded by N-S trending west-dipping normal faults. Cretaceous to Miocene sediments that consists of deep marine shales dominate in the older part and Plio-Pleistocene successions deposited by glaciomarine processes dominate in the upper part. Fluid accumulations are identified in L. Paleocene to E. Eocene sediments, and in Pliocene to Pleistocene sediments of glacial origin. An extensive high-seismic amplitude anomaly of 790 km2 appears to occur in a fan system within the eastern section of the 3D survey extending into Tromsø Basin. High and negative seismic amplitudes indicate appreciable gas accumulations within the fan. On the seafloor the existence of pockmarks suggest that pockmark formation most likely occurred after the ice-sheet retreat and thus between 15 ka and 12.5-11.5 ka. Pockmarks may represent fluid flow events from violent eruptions associated with deglaciation processes. Some evidence exists that gas may have been generated in deeper basins. Fluids migrated into Veslemøy High primarily along Plio-Pleistocene strata from Sørvestsnaget Basin in the west and along Creataceous-Paleogene strata from Tromsø Basin in the east. As the fluids reach the apex of Veslemøy High vertical migration through giant chimneys and along normal faults dominate. It is important to note that there is no geophysical evidence for fluid migration from Cretaceous sediments that lie directly below the high. URI: http://hdl.handle.net/10037/1910 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (9.943Mb) -
Elvenes, Sigrid (Master thesis; Mastergradsoppgave, 12-Jun-2009)[+][-]
Abstract: Oppgaven beskriver og tolker storskalalandskap og geomorfologiske formelementer og prosesser på Vesterålsbanken, som er en del av norsk kontinentalsokkel mellom 68 og 70°N. Svært detaljerte batymetri- og backscatterdata (dybde og akustisk reflektans) er behandlet i GIS (geografiske informasjonssystemer), og resultatene blir presentert i form av kart. Vesterålsbanken er et område som er preget av glasiasjon selv om dynamikken i den lokale isen har vært begrenset i forhold til andre steder på sokkelen. Det interne forholdet mellom formelementer som glasiale lineasjoner dannet under hurtigstrømmende is, isfjellpløyespor, morenebanker og De Geer-morener danner grunnlaget for en enkel modell for isens dynamikk under maksimal glasiasjon og under den siste deglasiasjonen. Backscatterdata verifisert med videoopptak av havbunnen er utgangspunkt for et kart over sedimentfordelingen i et mindre område på Vesterålsbanken. Biologiske data fra ulike kilder er også trukket inn for å prøve å korrelere kartlagte bunntyper med forekomsten av kommersielt interessante fiskeslag, men dette har foreløpig ikke latt seg gjøre med de tilgjengelige dataene. Masteroppgaven har vært gjennomført i samarbeid med Norges geologiske undersøkelse (NGU) og MAREANO (marin arealdatabase for norske kyst- og havområder). URI: http://hdl.handle.net/10037/2474 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (7.199Mb)
Now showing items 1-20 of 67
Next PageSearch Munin
Browse
-
All of Munin
-
This Community
Help
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no