Bakgrunn: Hjertesykdom er en viktig årsak til hjerneinfarkt, og embolier fra hjertet er assosiert med større hjerneinfarkt og dermed dårligere prognose. Formålet med denne oppgaven var å undersøke omfanget av kardial utredning og sekundærprofylaktisk antitrombotisk behandling hos hjerneinfarktpasienter innlagt ved nevrologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i perioden mai 2009 til mai 2010.
Materiale og metode: Det ble gjort en retrospektiv studie med gjennomgang av elektronisk journal med registrering av følgende data: forekomst av kjent hjertesykdom og pågående antitrombotisk behandling før innleggelse, registrering av puls, bilyd over hjertet, EKG, telemetri, transtorakal og transøsofageal ekkokardiografi under sykehusoppholdet, samt antitrombotisk behandling ved utskrivelse.
Resultater: Totalt 243 personer ble inkludert, 113 kvinner (46%) og 130 menn. Gjennomsnittsalder hos kvinner var 75 år (range 18-102), hos menn 69 år (range 25-96). De fleste pasientene fikk utført EKG (99%). Totalt 42% av pasientene som ikke hadde kjent atrieflimmer ved innkomst fikk utført transtorakal ekkokardiografi. Andelen var høyest hos de yngste pasientene (73% hos menn < 55 år, 82% hos kvinner <55 år) og falt med økende alder. Hos 14% av pasientene fant vi journalopplysninger på at det var gjort telemetri. Sannsynlig kardial embolikilde ble påvist hos 68 pasienter (31%), 32 av disse pasientene (47%) var behandlet med warfarin ved utskrivelse, 9 (13%) med platehemmer i monoterapi og 20 (29%) med kombinasjonsbehandling med to platehemmere. Hos 21 pasienter (9%) forelå ingen opplysninger om antitrombotisk behandling ved utskrivelse. Totalt 29 av 51 (57%) pasienter med atrieflimmer var behandlet med warfarin ved utskrivelse.
Fortolkning: Andelen som fikk utført telemetri var lav, men det er sannsynlig at mangelfull dokumentasjon i elektronisk journal delvis kan forklare dette. Mindre enn halvparten av pasienter uten kjent atrieflimmer fikk utført ekkokardiografi. Andelen som ble behandlet med peroral antikoagulasjon blant pasienter med atrieflimmer var lavere enn forventet ut fra nasjonale retningslinjer.
Adenosin, nicorandil og isofluran har hver for seg vist å ha kardioprotektive egenskaper. I denne studien ønsker vi å finne ut om adenosin, nicorandil og isofluran gitt sammen gir en additiv effekt. Vi skal på bakgrunn av dette kombinere de ulike medikamentene for å finne ut om de potenserer hverandre og sammen gir en større beskyttelse av rottehjertet enn hva de ville gjort hver for seg.
Metode: Eksperimentene ble gjennomført etter Langendorff-metoden og var i regi av avdeling for medisinsk fysiologi og kirurgisk avdeling på UiT. Forsøkene fordelte seg over en periode på ett år; sommer 2007, høst 2007 og sommer 2008. Det ble brukt totalt 94 rotter. Hoveddelen av forsøkene ble utført på Wistar-rotter med gjennomsnittlig vekt på 279 gram (SD ± 31,5g). Anestesi ble administrert intraperitonealt i form av pentobarbital 50mg/kg og tromboseprofylakse med heparin 1000 IE/kg. Rottene ble randomisert til tre ulike protokoller. Hver protokoll bestod av en stabiliseringsfase etterfulgt av global ischemi og reperfusjon. Varigheten av periodene var avhengig av protokoll. Farmakologisk postkondisjonering med nicorandil og adenosin (pilotstudie): Kontroller (n=8 hannrotter, n=6 hunnrotter), adenosin og nicorandil (n=7 hannrotter, n=7 hunnrotter). Farmakologisk prekondisjonering med nicorandil og adenosin: Kontroller (n=12), nicorandil og adenosin (n=9), nicorandil (n=8), adenosin (n=8), og en gruppe postkondisjonering nicorandil og adenosin (n=4). Farmakologisk prekondisjonering med isofluran, nicorandil og adenosin: Kontroller (n=6), nicorandil, isofluran og adenosin (n=6), nicorandil (n=6) og isofluran (n=7).
Nicorandil og adenosin ble administrert i Krebs og Henseleit- buffer i konsentrasjoner på henholdsvis 0,1mmol/l og 1,2 mmol/l . Isoflurandosering: 4% med en air-flow på 700ml/min som innledningsdose. Vedlikeholdsdosen var på 2,5% med en air-flow på rundt 450ml/min og ble tilført i 30 minutter.
Konklusjon: Infarktstørrelse: Studien farmakologisk prekondisjonering med nicorandil og adenosin: Nicorandil og adenosin 7,4% infarkt mot kontroller 24,1% ( p-verdi= 1,0*10-5, korrigert= 4,0*10-5). Adenosin 10,5% infarkt (p-verdi= 0,001, korrigert= 0,004) og nicorandil 14,3% ( p-verdi= 0,002, korrigert= 0,008).
Studien farmakologisk prekondisjonering med isofluran, nicorandil og adenosin: Isofluran, nicorandil og adenosin hadde 8,8% infarkt (p-verdi 0,005) mot kontroller 31,2%. Nicorandil 19,2% infarkt (p-verdi= 0,06). Isofluran 21,2% infarkt (p-verdi=0,10). Vi har vist at det i rottehjerter er en additiv effekt av å tilsette nicorandil og adenosin til isofluran ved bruk av infarktstørrelse som endepunkt.
Formål:
Tvillingsvangerskap medfører hyppigere plager og komplikasjoner for mor, og økt sykelighet og dødelighet for barna. Tvillingfødsler har også økt frekvens av akutte keisersnitt sammenlignet med enkeltfødsler. Hensikten med studien, var å kartlegge alle tvillingfødslene ved Kvinneklinikken Nordlandssykehuset i en to års periode, med beskrivelse av de som endte med akutt keisersnitt. I tillegg ønsket vi å sammenligne indikasjonene oppgitt i operasjonsbeskrivelsene med diagnosekodene i epikrisene, som en kvalitetssikring for avdelingen.
Materiale og metode
Materialet omfatter alle tvillinggravide som ble forløst ved akutt keisersnitt ved Kvinneklinikken Nordlanssykehuset i 2009 og 2010. Pasientenes navn og fødselsdato ble identifisert ved gjennomgang av fødeprotokoller for den aktuelle periode. I DIPS (elektronisk datajournal) ble indikasjoner for keisersnittet og faktorer om mor, svangerskapet, fødselsforløpet og barna hentet ut, hovedsakelig gjennom operasjonsbeskrivelse og epikrise. Inklusjonskriteriet for journalgjennomgang var tvillingfødsler som endte med akutt keisersnitt.
Resultater og fortolkning
Antall tvillingfødsler i studieperioden ble funnet til 58. 16 av disse endte med akutt keisersnitt. Vi fant en total keisersnittsfrekvens på 36,2 %, og dermed en relativt høy forekomst av vaginale fødsler, hele 63,8 %.
Når det gjelder sammenligning av indikasjonskodingen oppgitt i operasjonsbeskrivelsene med koder i epikrisene, og det ble funnet høy grad av samsvar.
Asfyksi hos fullbårne nyfødte er en sjelden tilstand, men med høy morbiditet og mortalitet hos de som rammes. Sekveler forekommer i form av cerebral parese, mental retardasjon, blindhet/døvhet og epilepsi. Risikofødsler bør derfor selekteres til kvinneklinikker og større fødeavdelinger, med nødvendige kompetanse i beredskap for optimal behandling. Asfyktiske barn som blir født i distriktene hentes av ambulansefly med barnelege og neonatalsykepleier (kuvøseteamet) og fraktes til Nyfødt intensiv(NI)/UNN. Vi har gjennomført en kvalitetsundersøkelse ved hjelp av journaler ved UNN for perioden 1994-2005 samt data fra Medisinsk Fødselsregister (MFR) for samme periode for å avdekke om insidensen av alvorlig fødsels-asfyksi hos fullbårne i Troms og Finnmark er økende, og om det er noen fødeinstitusjoner som har relativt høyere insidens enn andre. Dessuten har vi studert de medisinske konsekvenser av asfyksi.
Undersøkelsen har ikke gitt grunnlag for å konkludere med en generelt økende asfyksiinsidens. Det er heller ingen av de mindre fødeinstitusjonene som skiller seg ut med en større asfyksiinsidens enn de andre institusjonene (gjennomsnittlig asfyksiinsidens er 0,1 % på fødestuene (se vedlegg 1, tabell 9)). UNN har en asfyksiinsidens på 1,3 % av fullbårne nyfødte (se vedlegg 1, tabell 9). Når det gjelder asfyksi hos fullbårne ser det dermed ut til at den eksisterende svangerskaps- og fødselsomsorgen i Troms og Finnmark fungerer tilfredsstillende, både med hensyn til selektering av risikofødsler til KK/UNN og overflytting/transport til NI/UNN ved hjelp av kuvøseteamet.
Studien er en retrospektiv undersøkelse pasienter med ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) som fikk kirurgisk behandling for sin sykdom ved Universitetssykehuset i Nord-Norge i Tromsø i perioden 1996 til 2003.
Hjerte-karsykdom er for begge kjønn ledende årsak til død i Norge. Menn har en høyere risiko for hjerteinfarkt og død i alle aldersgrupper. Først i de eldste aldersgrupper utjevnes kjønnsforskjellen. På kardiologisk laboratorium ved UNN, har alle angiografiundersøkelser av pasienter i helseregionen vært registrert siden 2005. I dette materialet har jeg sett på kjønnsforskjeller i om koronarsykdom oppdages elektivt eller ved øyeblikkelighjelpsundersøkelse (ø-hjelp) og endring av dette over tid, om det er kjønnsforskjeller i sannsynlighet for funn og om det er kjønnsforskjeller i risikoprofil til de med påviste stenoser ved undersøkelsen.
Dette er altså en prospektiv studie av klinisk praksis. 18804 av 20033 undersøkelser utført mellom 2005 og 2010 oppfylte kriteriene satt for inklusjon. Gjennom hele perioden er det for begge kjønn flere som får påvist sykdom ved ø-hjelpsundersøkelse enn elektivt. Påvisningsmåte avhenger i liten grad av antallet utførte elektive undersøkelser. Yngre, røykende pasienter uten blodtrykksbehandling, statinbehandling eller påvist perifer karsykdom har økt risiko for å få påvist sykdom ved øyeblikkelighjelpsundersøkelse. Overraskende har ikke-røykere 25% høyere risiko for ø-hjelpspåvisning enn tidligere-røykere.
Det er vanskelig å selektere pasientgruppen med nytte av elektiv koronar angiografi, dette gjenspeiles i det høye antallet som har normale koronarkar. Særlig gjelder dette for kvinner. Det er gjennom perioden en høyere forekomst av funn blant menn enn kvinner. Det er for begge kjønn en reduksjon i antallet som får påvist stenose og en økning i andelen med veggforandringer. Andelen med normale koronarkar er stabilt. Det å være eldre mann som røyker, har diabetes, bruker statin-, og blodtrykksbehandling gir alt økt uavhengig risiko for å få påvist stenose. Perifer karsykdom er kun en risikofaktor hos kvinner.
Bakgrunn: 19. mars 1998 ble Acetylkolinesterasehemmere (KEH) godkjent på blå resept i Norge til medikamentell behandling av Alzheimers sykdom. Formålet med denne studien var å undersøke om innføringen av KEH påvirket andelen demensutredninger ved Geriatrisk poliklinikk på UNN i perioden 3 år før og 3 år etter KEH ble innført, samt undersøke om pasientene ble henvist tidligere i sykdomsforløpet i perioden etter.
Materiale og metode: Alle pasienter som fikk kognitiv svikt registrert som hoveddiagnose ved Geriatrisk poliklinikk i perioden 01.01.95 til 31.12.01 ble identifisert. Av disse ble alle med første gangs diagnose demens inkludert. Data ble samlet ved journalgjennomgang.
Resultater: Det var en signifikant høyere andel konsultasjoner med kognitiv svikt som hoveddiagnose i perioden før 19.03.98 sammenliknet med perioden etter, men andelen konsultasjoner med første gangs diagnose kognitiv svikt økte ikke. Pasientene som fikk diagnosen kognitiv svikt før 19.03.98 hadde gjennomsnittlig lavere MMS-score enn pasienter henvist senere, mens gjennomsnittlig alder i de to gruppene var lik.
Konklusjon: Innføring av KEH medførte endring av funksjon og profil ved Geriatrisk poliklinikk. Pasienter med første gangs diagnose kognitiv svikt ble henvist tidligere i sykdomsforløpet etter innføring av KEH.
Mål: Målsetningen var å undersøke forekomst og pasientkarakteristika ved sykehusinnleggelser for alvorlig traumatisk hjerneskade i Nord-Norge. Videre ønsket man å kartlegge behandlingsforløpet i form av overføringer underveis og om pasientene fikk spesialisert rehabilitering i direkte linje fra akuttavdelingen eller senere i forløpet, samt oppholdssted og funksjon 3 måneder etter skaden.
Metode: Studien er en understudie til den prospektive nasjonale multisenterstudien ”Rehabilitering ved alvorlig traumatisk hjerneskade” og inkluderer voksne pasienter (≥16 år) som innlegges ved Nevrokirurgisk avdeling ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) med alvorlig traumatisk hjerneskade, dvs. Glasgow Coma Scale 3-8 innen 24 timer etter skadetidspunkt, i årene 2009 og 2010. Pasient- og skadekarakteristika ble registrert ved tidspunkt for skade, og opplysninger om forløp samt Glasgow Outcome Scale Extended innhentet 3 måneder etter skaden fra journal eller ved telefonintervju.
Resultater: Forekomsten av sykehusinnleggelser for alvorlig traumatisk hjerneskade i Nord-Norge var 6,8/100 000 voksne innbygger. Det var 5 ganger flere menn enn kvinner. Hyppigst forekomst var i den eldste aldersgruppen og den hyppigste skadeårsaken var fall. Transportulykker var den nest vanligste skademekanismen med høyest frekvens blant unge menn.
Tjueto av 24 pasienter (52 %) ble overflyttet til UNN via lokalsykehus. Tolv av de 28 overlevende pasientene (43 %) ble overført direkte fra akuttavdeling til spesialisert rehabilitering. Totalt fikk 24 av 28 pasienter (86 %) rehabilitering, 16 av disse fikk spesialisert rehabilitering ved UNN Tromsø. Tre måneder etter skaden bodde 61 % hjemme og 29% var under rehabilitering. Gjennomsnittlig GOSE-skår etter 3 måneder var 5,5.
Konklusjon: Forekomsten av alvorlig traumatisk hjerneskade i Nord-Norge samsvarer med tidligere studier. Det synes å være behov for retningslinjer som standardiserer behandlingsforløpet etter utskriving fra akuttavdeling for at pasientene skal få et likt og mest mulig kontinuerlig behandlingstilbud.