| Abstract: | Oppgavens formål er å kartlegge forekomsten av vold mot kvinner i hjemmet i Harstad kommune. For å belyse temaet har jeg sammenlignet data mellom kvinner og menn, relatert data til ulike aldersgrupper, ulike ukedager, hvor på kroppen offeret blir skadet, eventuell ruspåvirkning, alvorlighet av skade og antall innleggelser i sykehus og i tillegg sett på hvem voldsutøveren er. Jeg er spesielt interessert i å se på forekomst av mishandling, dersom det er mulig. Hovedinformasjonskilde er skaderegisteret ved UNN avdeling Harstad, perioden 1994 – 2006. I tillegg har jeg benyttet artikler fra Tidsskrift for Den norske legeforening og MEDLINE, artikler og tabeller fra Statistisk Sentralbyrå, SSB, samt krisesentrenes rapport fra 2008. Viktigste funn i studien er at kvinner utsettes for en svært høy andel voldsskader i hjemmet, sammenlignet med menn, som hovedsaklig utsettes for vold utenfor hjemmet. Menn får de fleste voldsskadene i alderen 10-29 år, mens kvinner er mest utsatt i alderen 20-59 år. Det er i følge andre studier en klar relasjon mellom rus og vold, uten at dette trer klart frem i min studie. Hovedlokalisasjonen på kroppen for skade er hode og ekstremiteter for begge kjønn. Fredag til søndag har høyest hyppighet av voldsskader, også dette likt mellom kjønnene. Kvinner kjenner i stor grad personen som utøver vold, mens menn i større grad blir offer for vold fra ukjente. Denne observerte kjønnsforskjellen er i ferd med å bli mindre. De skadene som er registrert av skaderegisteret i Harstad fordeler seg over de to laveste av seks mulige trinn på ”alvorlighetsskalaen”. Svært få voldsskader fører til innleggelse. Hovedkonklusjonen er at kvinner sammenlignet med menn opplever signifikant mer av sine voldsskader i hjemmet i forhold til utenfor hjemmet. Kvinner kjenner i større grad den som utøver vold mot dem. Helgedager og ruspåvirkning er viktige risikofaktorer, alder er av mer begrenset betydning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2239 |
| Abstract: | Fødsel er en fysiologisk prosess som medfører en hemodynamisk belastning hos den fødende. Hvordan hemodynamiske parametre forandres under fødsel er ikke godt nok kartlagt. Resultatene fra tidligere studier varierer avhengig av hvilke metoder man har anvendt for undersøkelsen. Mange invasive metoder har vært benyttet, og disse kan i seg selv medføre endringer i maternell hemodynamikk. Hensikten med dette studiet var å kartlegge effekten av en fødsel på maternell hemodynamikk ved hjelp av impedance cardiografi (ICG) – en ikke-invasiv og brukervennlig metode som ikke vil påvirke kvinnens sirkulasjon. Vår nullhypotese (H0) var at fødselen hos friske kvinner ikke har signifikant effekt på maternell hemodynamikk. METODE : Det var 33 kvinner ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), Tromsø, som deltok i forskningsprosjektet. Studiet var et ikke-intervensjonelt tverrsnittstudie. Studiet ble utført i november/desember 2008 og juni 2009. Inklusjonskriteriene var kvinner over 18 år med lav-risiko graviditet som fødte mellom uke 37 og uke 42. Vi brukte et ICG apparat for å utføre målingene ved 4 ulike faser av fødselen. Vi sammenlignet hemodynamiske parametre i de forskjellige fasene i fødselen, for å undersøke effekten av fødsel på den maternelle sirkulasjonen. I tillegg har vi sammenlignet resultatene hos pasientene som hadde epidural analgesi med de som ikke hadde det. RESULTATER: Sammenligningen av resultatene fra målingene i de ulike fasene viste ingen signifikant forskjell i hemodynamiske parametre som hjertefrekvens, blodtrykk, slagvolum, hjerteminuttvolum, systemisk vaskulær motstand og indekser for hjertets kontraktilitet. Da vi kontrollerte for om det var noen forskjell mellom de som fikk epidural og de som ikke fikk epidural, fant vi heller ingen signifikant forskjell på de hemodynamiske parametrene. KONKLUSJON: Studiet viste at fødsel ikke har statistisk signifikant effekt på maternell hemodynamikk, målt ved impedance cardiografi. Anvendelse av epidural hadde ikke effekt på de hemodynamiske parametrene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3577 |
| Abstract: | Samandrag Formålet med oppgåva er å gjennomføre ein studie som måler kvaliteten på oppfølginga som dei Hiv-positive pasientane får på UNN ved å sjå på korleis sjukdomsutviklinga til pasientane har vore og kva behandling dei har fått. I tillegg blir ein del statistiske og demografiske data om pasientpopulasjonen samla og presentert som eit heile, det er fyrste gongen denne type opplysningar blir samla og systematisert. Prosjektet vart gjennomført som ein kvantitativ studie der opplysningar vart samla inn frå journalane til alle HIV-positive pasientar som har vore innom infeksjonsmedisinsk poliklinikk på UNN, Tromsø. Materialet bestod av 143 pasientar. 70 % av dei er ikkje fødde i Noreg, innvandrarar frå Afrika utgjer den største gruppa. I motsetning til på landsbasis kor 31% er homofilt smitta, utgjer homofile bare 5% av dei hiv-positive pasientane i Nord-Noreg. 102 pasientar hadde fått antiretroviral behandling. Nytter ein kvalitetsindikatorar henta frå eit kvalitetsregister i Sverige, konkluderer denne studien med at oppfølginga dei hiv-positive pasientane får på UNN er god. Effekten deira av medikamentell behandling derimot ikkje tilfredsstillande. Den viktigaste årsaka til det ser ut til å vere dårlig medikamentetterleving, for å betre denne må behandlarar og pleiarar jobbe meir pedagogisk med pasientane for å motivere dei og auke kunnskapen deira om medikamenta. Resistens mot antivirale medikament og kombinasjonen av resistens og dårlig medikamentetterleving er og årsak til at nokre pasientar ikkje har venta effekt av behandlinga. Hos 11 pasientar er det påvist resistens mot antivirale medikament. 45% av pasientane som står på antiretroviral behandling har ein eller har ein hatt høve til å utføre resistensbestemming, likevel har det ikkje blitt gjort. Her kunne ein tenkje seg mange pasientar ville ha betre effekt av medisinane sine om ein gjorde fleire resistensbestemmingar. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2333 |
| Abstract: | I Nord-Norge har ICD-behandling vært et behandlingsalternativ siden 1997. Vi har gått gjennom journaldata for alle 167 pasientene som har fått denne behandlingen ved UNN. ICD står for Implantable Cardioverter Defibrillator. En ICD er en implanterbar enhet som fungerer både som hjertedefibrillator og pacemaker. Denne behandlingen ble, for ti år siden, gitt sekundærprofylaktisk til pasienter som var blitt vellykket gjenopplivet etter en episode med ventrikkelflimmer. De siste ti årene har imidlertid flere store randomiserte studier konkludert med økt overlevelse ved flere kardiologiske lidelser. Dette har endret behandlingskriteriene, slik at denne behandlingen i dag tilbys pasienter med blant annet ventrikkeltachykardier og redusert hjertefunksjon. ICD behandling er svært kostbart, noe som trolig er hovedårsak til at det fremdeles er en langt mer restriktiv bruk i Norge sammenliknet med for eksempel USA. Gjennomgangen av tallene for Nord-Norge viser at stadig økende antall pasienter årlig får innlagt ICD, og at Nord-Norge her holder godt følge med resten av landet. De som får ICDbehandling er hovedsakelig menn med tidligere kjent alvorlig hjertesykdom, og som har hatt episoder med ventrikkelarytmier. De siste årene er det imidlertid en tendens til at behandlingen i stadig økende grad gis primærprofylaktisk. I takt med varighet av oppfølgingen, øker også andel av pasienter som har hatt adekvate arytmiterminerende behandling fra sin ICD. Kun en liten andel har uhensiktsmessige innslag, og det er få alvorlige komplikasjoner av behandlingen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1304 |
| Abstract: | Insidensen av livmorhalskreft i regionen er blant verdens høyeste. Kontinentet er hardt rammet av HIV/AIDS, og da denne sykdommen medfører smitte av andre og flere typer onkogene HPV, samt raskere progresjon av dysplasi, vanskeliggjør dette arbeidet med å få ned nye krefttilfeller. Videre viser studier generelt manglende kunnskap om livmorhalskreft i befolkningen, også blant velutdannende og urbane kvinner. Det mangler også kunnskap om screeningmuligheter. Dette gjelder også for helsepersonell. På den andre siden finnes få eller ingen organiserte screeningprogram, og der behandling kan tilbys er denne ofte inadekvat. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3746 |
| Abstract: | Bakgrunn: Forekomsten av HIV er stadig økende, og i noen deler av verden er HIV et stort problem. Gjennom denne oppgaven ønsket jeg å finne ut om resistensutvikling er en realitet som skaper problemer og om det eventuelt foreligger planer over hvordan man i størst mulig grad kan unngå resistensutvikling ved behandling av HIV. Materiale og metode: Litteraturstudie. Har gjort omfattende litteratursøk i PubMed, samt brukt de nettbaserte oppslagsverkene UpToDate og felleskatalogen. Har i tillegg brukt forskjellige lærebøker som kilder. Resultater og fortolkning: Siden HIV ble oppdaget i 1983 har det vært en rivende utvikling innen antiretrovirale medikamenter og behandlingregimer for HIV. Resistensutvikling spiller en stor rolle når det kommer til valg av behandlingsregimer, og det kan ofte skape store utfordringer. Utviklingen av medikamenter foregår stadig, og selv om det stadig dukker opp nye resistensmutasjoner så har det aldri vært flere muligheter for behandling av HIV-infeksjon enn det er i dag. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3582 |
| Abstract: | Resymé Bakgrunn: Studier har vist et sprik mellom retningslinjer og praksis når det kommer til bruk av KAD [1-4]. Vi ønsket derfor å se i hvilken grad disse samsvarte ved Universitetssykehuset i Nord Norge, UNN Tromsø. Metode: En observasjonsstudie ble utført gjennom fire uker ved fire ulike avdelinger ved UNN Tromsø. Data ble innsamlet ved hjelp av spørreskjema og gjennomgang av pasientenes DIPS journaler. Resultater: 423 pasienter ble observert, av disse hadde 71 KAD og ble videre inkludert i studien. Av disse ble 33 KAD (46%) vurdert til ikke å være i henhold til retningslinjene utarbeidet ved Smittevernsenteret UNN. Det ble funnet manglende dokumentasjon av KAD på pasientenes kurve, og i DIPS-journal. Konklusjon: Det ble observert bruk av KAD på bredere grunnlag enn hva retningslinjene tilsier. Dette medfører økt risiko for helseinstitusjons ervervet urinveisinfeksjon [5], noe som også ble observert i KAD gruppen. Bruk av KAD var ikke tilstrekkelig dokumentert i pasientenes dips-journaler. Disse funnene samsvarer med lignende studier på området og tyder på at det er et behov for økt fokus på korrekt indikasjon for bruk av KAD. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4503 |
| Abstract: | Arbeidet med oppgaven har foregått som prosessevaluering av gjennomføring av Brobyggerprosjektet; et prosjekt som har vært utført i regi av Båtsfjord kommune i 2010-2012, med bedring av pasientløp og omsorg for terminale kreftpasienter i kommunen som de overordnede prosjektmål. Prosessevalueringen er gjort gjennom å følge prosessen ved gjennomføring av prosjektet fortløpende, og å evaluere gjennomføringen fra prosjekavvikling- til endepunkt, med fokus på oppnådde mål i henhold til prosjektbeskrivelse. Evalueringen er gjort med utgangspunkt i kvalitative intervju utført ved hjelp av tilsynsmetodikk, systematisert etter Demings sirkel(1-2). Formålet med prosjektanalysen er å gi svar på følgende problemstilling: Har Brobyggerprosjektet gitt styrket terminal kreftomsorg og bedre pasientløp mellom primær-og spesialisthelsetjenesten? Viktigste funn: Det er stor variasjon i oppnådde resultater på ulike plan i kommunehelsetjenesten. Det er store sprik mellom prosjektledelsens oppfatning av resultater, og faktisk dokumenterbare resultater. Underordnede kjenner i liten grad innholdet i prosjektet. Hovedkonklusjoner: Prosjektet har ikke blitt gjennomført etter prosjektplan. Prosjektmålene er i hovedsak ikke nådd, og man finner dokumentasjon på få konkrete tiltak som har blitt gjennomført i henhold til prosjektbeskrivelse. Gjennom prosjektanalyse observeres likevel generelt økt bevissthet rundt kreftomsorg, kreftpasienter og deres pårørende, blant de ansatte på alle plan i kommunehelsetjenesten. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4493 |
| Abstract: | Magesmerter er en av de vanligste plagene ved konsultasjon hos barnelege, men bare i et fåtall av tilfellene er det snakk om en organisk bakenforliggende årsak til problemet. Målet med studiet er å se på omfanget av problemene og om mulig danne en plattform for utredning og behandling av disse pasientene i allmennpraksis. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2847 |
| Abstract: | Bakgrunn: Hematologisk seksjon Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) utreder og behandler pasienter med blodsykdommer. Anemi kan oppstå både som følge av sykdommen, behandlingen eller begge. Erytrocyttransfusjoner brukes ved behandling av anemi. Dette er en ressurskrevende behandling og komplikasjoner kan oppstå. Behandling med epoetin har blitt satt fram som alternativ til erytrocyttransfusjoner. Vi ønsket å se på praksis ved erytrocyttransfusjoner ved Hematologisk seksjon, UNN, spesielt med tanke på endring i hemoglobinkonsentrasjon, dokumentasjon, komplikasjoner og kostnader. Vi studerte også indikasjon for behandling med epoetin. Materiale og metode: I denne studien har vi gjennomgått elektronisk journal for 73 pasienter som var innlagt ved Hematologisk seksjon, UNN, i perioden 01.05.06-30.04.07. Pasientene ble stratifisert i grupper etter diagnoser. Vi registrerte primært data knyttet til erytrocyttransfusjoner. I tillegg utførte vi søk i relevant litteratur. Resultater: Gjennomsnittlig antall innleggelser var 2,1, og gjennomsnittlig antall transfusjoner var 4,8. Pasientene med akutt myelogen leukemi (AML) var i gjennomsnitt innlagt 3,7 ganger og fikk 13,1 transfusjoner i studieperioden. 86,7 % av transfusjonene var dokumentert av sykepleiere, mens leger dokumenterte 60,9%. Det ble ikke registrert alvorlige komplikasjoner i forbindelse med erytrocyttransfusjoner. Fortolkning: Pasientene med AML var hyppigst innlagt og fikk flest transfusjoner. Erytrocyttransfusjoner ble oftest dokumentert av sykepleiere. Få av pasientene var egnet for epoetinbehandling. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1666 |
| Abstract: | Background: African sleeping sickness is one of the World Health Organizations (WHO) defined neglected tropical diseases. It is endemic in 36 sub-Saharan Africa countries. Even though the incidence has decreased in all these countries the last decade, the incidence of infected travelers is increasing due to increased tourism. The disease is challenging to diagnose, and is regarded as fatal if left untreated. Material and methods: This is a literature review based on systematic search in PubMed. In addition cross-section surveys were carried out in Zanzibar (Tanzania), a former HAT-endemic island (n=50) and in Kasongo (the Democratic Republic of Congo, DRC), a current HAT-infected area (n=50). Clinical experience was obtained in different health care centers and hospitals in Kinshasa (DRC) and Kasongo (DRC). We interviewed people on all levels working with HAT. E.g the health minister of Maniema, the leader of the Belgium partner (BTC-CTB) and mobile team workers in Kinshasa, and remote Kasongo. Results and principal findings: Human African trypanosomiasis (HAT) still poses a major problem in the remote and poorest parts of Africa. The lack of vaccine and prophylaxis against HAT makes it even more important with sufficient prevention and control programs. The disease is caused by the parasite of the species Trypanosoma brucei. Its vector is the tsetse fly. The disease is divided into two stages, separated by whether trypanosomes are present in the central nervous system or not. The first stage presents a fever illness. The second stage presents several of neurological symptoms, such as sleeping disorder. The clinical feature alone is insufficient to set the diagnosis, and the diagnostic tools presented today do not show enough accuracy. The treatment of late stage HAT has severe side effects. The last 60 years has only seen one new drug for HAT. We found the awareness of HAT in Zanzibar to be limited to 30%. In Kasongo 78% of the population were found to have knowledge of HAT. Among those who had knowledge, only 32% knew that the tsetse fly was the transmitter. Conclusion: As the incidence of HAT is decreasing, so is the attention. HAT may well go from being a neglected disease to an ignored disease. Thus we cannot rule out the possibility of a new outbreak. To prevent an increase of HAT, or even a new epidemic, it is of great importance to maintain the prevention and control programs. The development of more specific diagnosis and staging tools is urgent. The Holy Grail will be the development of a vaccine, though there is still a long way to go. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4534 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no