| Abstract: | Bakgrunn: Overvektsepidemien skrider frem og rammer stadig flere over hele verden. Verdens helseorganisasjon har innsett alvoret og laget en plan for å forebygge livsstilssykdommer. Det norske Helse- og omsorgsdepartementet har pålagt helseregionene å etablere behandlingstilbud for pasienter med helseproblemer som følge av uttalt overvekt og fedme, og Senter for sykelig overvekt ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø, er opprettet som respons til dette. Formålet med oppgaven: - Å skaffe en oversikt over hvorvidt kriteriene for henvisning er oppfylt i det første pasientmaterialet fra Senter for sykelig overvekt. - Å kartlegge forekomst av komorbiditet i deltakergruppen og vurdere effekt av tiltak hos oppfølgingsgruppen. Grunnleggende framgangsmåte: Det ble registrert antropometriske mål og blodprøver hos 295 pasienter som ble tatt inn til primærvurdering ved Senter for sykelig overvekt i registreringsperioden. Nye blodprøver ble tatt etter 6-12 måneder oppfølging og nye vektmålinger ble utført etter 3, 6 og 12 måneder for 42 pasienter som fikk tverrfaglig poliklinisk behandling. Viktigste funn: I hele deltakergruppen (n=295) var gjennomsnittlig BMI 42.8 ved første konsultasjon. 69.2% av deltakerne hadde BMI over 40 og av disse hadde 53.9% kjent komorbiditet. 6.1% hadde BMI under 35. Oppfølgingsgruppen (n=42) oppnådde et gjennomsnittlig vekttap på 15.1 kg etter tolv måneder (p=0.008) Dette tilsvarer en reduksjon i gjennomsnittlig vekt på 12.2%. Det ble observert en reduksjon i gjennomsnittlig BMI fra 43.4 ved oppstart til 38.5 etter livsstilsintervensjon. Blodprøver etter behandling viste signifikant reduserte verdier for serum triglycerider, glukose og C-peptid. Hovedkonklusjoner: Konservativ behandling av sykelig overvekt i form av livsstilsintervensjon gir reduksjon i vekt og komorbiditet. Dette er også bekreftet i tidligere studier. Majoriteten av henviste pasienter fyller nasjonale kriterier for behandling av sykelig overvekt i spesialisthelsetjenesten. Bariatrisk kirurgi er i dag en etablert og dokumentert behandlingsform hos pasienter med sykelig overvekt, men ikke alle ønsker, eller fyller kriteriene for, bariatrisk kirurgi. Med sterkt økende overvekt blant befolkningen er det av vesentlig betydning å dokumentere effekt av livsstilsintervensjon. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3732 |
| Abstract: | I denne oppgaven har vi gjort rede for hva diagnosen schizofreni innebærer. Schizofreni er en alvorlig sykdom som rammer mange unge mennesker. Det er blitt skrevet om de typiske symptomene ved sykdommen, hvilke hovedgrupper de schizofrene pasientene kan deles inn i, hvordan noen kan rammes av kognitiv svikt, diagnostikk av schizofreni, behandling av sykdommen og hva prodromalfasen innebærer. Vi har også satt oss inn i de juridiske rammene for bruk av tvang i psykiatrien i Norge, og fordypet oss i forskningsartikler som omhandler emnene schizofreni, bruk av tvang i psykiatrien og det etiske aspektet rundt tvangsbruk. Til slutt har vi foretatt en etisk diskusjon angående bruk av tvang på schizofrene pasienter. I et etisk synspunkt kan vi konkludere med at tvangsbehandling er nødvendig i enkelte tilfeller, fordi helsen til den schizofrene og menneskene rundt må prioriteres foran pasientens autonomi. Det er også slik at en i enkelte tilfeller må anta at sykdommen er årsaken til at pasienten motsetter seg livsnødvendig behandling. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4524 |
| Abstract: | Guatemala er et av landene med høyest andel av feilernærte barn i Latin-Amerika. Målet med denne oppgaven var å finne ut hvordan situasjonen var i San Miguel Ixtahuacan, i det sørvestlige Guatemala. Studien var designet som en kombinasjon av kvalitative intervjuer, innsamling av kvantitativt tallmateriale og litteratursøk. Vi hadde et utvalg på 200 barn mellom 0 til 5 år, hvor det viste seg at 22 % var undervektige etter World Health Organization sine standarder. Dette tallet er usikkert når man sammenligner med tidligere studier. Vi har også belyst svakheter ved å bruke alder og vekt som et antropometrisk mål på ernæringsstatus. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1309 |
| Abstract: | Status epilepticus (SE) er en nevrologisk akuttsituasjon definert som vedvarende eller gjentatte epileptiske anfall med varighet over 30 minutter uten rekonvalens av bevissthet mellom anfallene. SE skilles av praktiske grunner videre i konvulsiv SE (KSE) med krampeanfall og non-konvulsiv SE (NKSE) med absenser, eller fokale anfall med og uten bevissthetsendring. Førstnevnte er spesielt alvorlig og potensielt livstruende og skal dermed behandles aggressivt etter fastlagt skjema. I Norge har behandlingen av KSE gjennom flere år bestått av diazepam innen 5 minutter og fos-fenytoin innen 20–30 minutter. Dersom tilstanden vedvarer legges pasienten vanligvis i tiopentalnarkose innen 60 minutter. Pasienten har gått over i refraktær SE (RSE). Barnelegeforeningens Akuttveileder inneholder en kvalitetssikret behandlingsprotokoll som tar for seg behandling av SE. En slik prosedyreprotokoll er med på å sikre gode rutiner og kontinuitet i behandlingen. Med vår oppgave ønsket vi å kartlegge hvilke prosedyreprotokoller som eksisterer ved landets barneavdelinger og hvorvidt en slik protokoll brukes i behandlingstilnærmingen av KSE og NKSE. Er dette i tråd med erfaringer gjort internasjonalt? |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3995 |
| Abstract: | Formålet med denne undersøkelsen var å se på tre viktige emnefelt i medisinstudiet i Norge. Tyngdepunkt i undervisningen, veiledning/tilbakemelding og selvopplevde ferdigheter ved siste studieår. Dette er spesielt interessant i Tromsø hvor det nå foregår en revisjon av studieplan. Det ble sendt ut mail med invitasjon og link til spørreundersøkelse til studenter ved Universitet i Tromsø, NTNU og Universitetet i Bergen. Undersøkelsen genererte 90 svar totalt. Flesteparten av studentene mente hovedtyngden i undervisning på sykehus var å se pasienter, mens hovedtyngden i allmennpraksis var å samtale med pasienter. Over 70 % av studentene sier de har fått for lite tilbakemelding under studiet. Av disse var det flere av studentene som svarte sjelden eller aldri. Det er forskjeller mellom fakultetene her, der Tromsø kommer bedre ut enn de andre. Dette ser ikke ut til å ha endret seg vesentlig siden en tilsvarende undersøkelse ble gjort i 2006. Hele 30 % mener de i ganske liten grad har oppnådd de forventede praktiske ferdighetene i løpet av studiet. Svarene viser samme tendens som ble funnet i 2006, noe som gir grunnlag til å tro at svarene sannsynligvis avspeiler en generell tendens. Dette tyder på at det fortsatt er behov for revisjon og forbedringer av medisinstudiet i Norge. Det ser ut til at den pågående studierevisjonen i Tromsø tar de nåværende problemene på alvor og er på riktig vei. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3728 |
| Abstract: | Jeg undersøker lipid- og ferritinnivåene blant ungdomsskoleelever, 13-14 år, i Kirkenes, Øst-Finnmark, og sammenlikner med tidligere funn i samme fylke, som har høy mortalitet av hjerte- og karsykdommer, samt høyt kolesterolnivå. Oppgaven tar sikte på å undersøke om nivået av disse variablene har endret seg over en periode på 15-20 år, i tråd med kolesterolnivået blant voksne i Finnmark. Det gjøres en enkel kostholds- og livsstilsundersøkelse for å prøve å relatere disse til funn i blod. Man fant at totalkolesterolet var minket, i tråd med nivået for voksne i Finnmark. Vedr ferritinnivået var det færre med lave/nesten tomme jernlagre enn tidligere. Videre fant man at det fortsatt er tradisjonelle risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer, spesielt når det gjelder lavt inntak av fisk og lite fysisk aktivitet. Det var tidligere 12 % med BMI > 28, som indikerer overvekt/fedme, mens det ikke var noen deltakere i denne undersøkelsen med en så høy BMI. Antall med totalkolesterol>5,2 mmol/L, som anses som høyt i denne årsklassen, har minket, fra 25 % på begynnelsen av 1990- tallet til 6,9 % i denne undersøkelsen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4557 |
| Description: | Forfatteren har byttet etternavn til Ingebrigtsen i ettertid |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/817 |
| Abstract: | Introduksjon: Det er i dag stort fokus på hvordan midlene i helse-Norge brukes. Man leter etter nye muligheter for innsparing, samtidig som det ikke skal gå på bekostning av sikkerheten og kvaliteten på tjenester. Man ønsket i denne undersøkelsen å kartlegge muligheten for å korte ned den preoperative liggetiden i avdeling for gastroenterologisk kirurgi ved å identifisere inneliggende pasienter som kunne bodd på hotell preoperativt. Metode: Alle elektivt innlagte pasienter som var meldt til avdelingen i god til før innleggelse (1,5- 2 uker) i en periode på 4 uker ble inkludert i studien. Dette utgjorde 53 innleggelser. Ved hjelp av pasientintervjuer og gjennomgang av pasientjournaler ble blant annet pasientenes funksjonsstatus kartlagt, samt om de benyttet pasienthotell eller lå i avdelingen i preoperativ fase. Det ble også registrert om pasientene under samme innleggelse ble utredet i forkant av behandling. Resultater: Gjennomsnittelig preoperativ liggetid var 1,75 døgn. En stor andel av pasientene var selvhjulpne (51 %), men til tross for dette ble pasienthotellet lite brukt. Man fant likevel at det er lite å spare på å flytte selvhjulpne pasienter ut a avdelingen i preoperativ fase, kun rundt 150 liggedøgn i avdelingen hvert år, eller i underkant av en halv seng. 35 % av pasientene utredes mens de er inneliggende i avdelingen. Denne gruppen har i gjennomsnitt 1,6 flere preoperative liggedøgn i avdelingen enn de pasientene som ikke ble utredet under oppholdet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1308 |
| Abstract: | Coronar bypasskirurgi sikter mot å bedre overlevelse og livskvalitet ved coronarsykdom. Et godt behandlingsresultat avhenger av at bypassene effektivt forsyner myocard med blod. Formålet med denne oppgaven er å se om visse intravasalt administrerte vasoaktive medikamenter har innvirkning på bestandigheten til radialis- og venegraft. Oppgaven er en delstudie av Rabagast-studien, og er gjennomført som en observasjonsstudie. 119 pasienter ble operert ved Universitetssykehuset Nord-Norge i perioden 2001- 2003. 102 ble reangiografert 2-3 år etter coronar bypassoperasjon. Kriteriet for å bli inkludert i studien var at a. radialis ble brukt som graft. Man har i noen tidligere studier fremsatt en hypotese om at risikoen for at radialisgraft gikk tett, økte dersom det var gitt vasopressorer. Vi kunne ikke konkludere med at noen av de enkelte intravasalt administrerte vasoaktive medikamentene (IAVM) som vi undersøkte var statistisk signifikant assosiert med svikt verken av radialis- eller venegraft. Heller ikke administrasjon av flere IAVM samtidig økte okklusjonsraten signifikant. Det viste seg at en vesentlig høyere andel av dem som hadde fått vasoaktivt stoff over lengre tid hadde enten okkludert vene- eller radialisbypass enn de som ikke fikk IAVM i det hele tatt. Det var en statistisk signifikant sammenheng med varigheten av administrasjonen. Vi finner altså en viss sammenheng mellom administrasjon av IAVM og graftsvikt, men de fleste tilfeller av graftokklusjon kan ikke tilskrives disse medikamentene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3761 |
| Abstract: | Venøs tromboembolisme (dyp venetrombose eller lungeemboli) rammer 1 av 1000 nordmenn hvert år. Dyp venetrombose omfatter dermed mange pasienter, og tilstanden er alvorlig med høy morbiditet og mortalitet hvis den ikke diagnostiseres og behandles. Dette medfører høye kostnader for samfunnet og den enkelte pasient, og det er derfor viktig at diagnostiseringen er så presis og pålitelig som mulig. Det blir henvist et stort antall pasienter til ultralyd med spørsmål om DVT. Dette krever betydelige ressurser, både i et tidsmessig og økonomisk perspektiv. Mange av disse henvisningene er unødvendige, og kunne vært unngått dersom det hadde vært klarere retningslinjer for rutinene for diagnostisering av pasienter med symptomer på DVT. Det er i løpet av de siste årene gjort en rekke studier som har evaluert nytten av å bruke det diagnostiske skåringssystemet Wells score og bestemmelse av plasmakonsentrasjonen av D-dimer i utredningen. Uten at dette har resultert i endret praksis, eller nedgang i antall henvisninger eller negative ultralydundersøkelser. Målet var å lage en systematisk oversikt over det store antallet artikler som omhandler diagnostisering av DVT, og til dette brukte vi studier fra 20-årsperioden 1988-2007. Vi gjorde et elektronisk søk etter artikler i primærdatabasene Medline og Embase og sammenlignet disse. I tillegg gjorde vi en retrospektiv journalgjennomgang av røntgenbeskrivelsene til alle ultralydundersøkelser med spørsmål om DVT i perioden januar 2005 til og med juni 2006. Til dette brukte vi DIPS og TRIS 2000 og IMPAX. Vi identifiserte 214 artikler hvor i alt 15 studier oppfylte våre kriterier. Vi fant at D-dimer har høy sensitivitet og negativ prediktiv verdi og er i kombinasjon med en grundig klinisk vurdering velegnet til å utelukke DVT. I vårt journalstudium fant vi 767 beskrevne ultralydundersøkelser og 72 venografiundersøkelser. Av disse pasientene fikk henholdsvis 20 % og 22 % diagnosen DVT. Hos 34 % av pasientene ble det ikke målt D-dimer før henvisning til ultralyd/venografi, og hos hele 59 % av disse kunne vi ikke finne noen åpenbar grunn til at D-dimer ble sløyfet. Konklusjonen ut fra vårt litteratur- og journalstudium blir at optimal strategi for utredning av pasienter med symptomer på DVT vil være å gjøre en systematisk klinisk vurdering av alle pasienter, etterfulgt av en D-dimer test. Resultatene av disse to undersøkelsene bør være grunnlag for om pasienten skal henvises til radiologisk undersøkelse, først og fremst ultralyd. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1276 |
| Abstract: | Innsamling av data fra legevakt i Tromsø og Trondheim ga for lite data til å påvise evt endring i antibiotikabruk før og etter de nye nasjonale retningslinjene kom høsten 2008. Oppgaven ble derfor utvidet med litteraturstudie, tverrsnittsstudie i barnehager og statistikk for å vurdere utvikling av prevalens og antibiotikaforbruk. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2862 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no