| Abstract: | Målet er å analysere nytten av den kunstige sfinkterprotesen ved kirurgisk behandling av urininkontinens. Den kunstige sfinkterprotesen ble introdusert på 70-tallet og har blitt annerkjent som det mest effektive og oftest brukte kirurgiske alternativet for behandling av alvorlig inkontinens. Oppgaven inkluderer totalt 31 pasienter som fikk installert urininkontinensprotese ved Universitetssykehuset i Nord-Norge i perioden 1977 til 2010. Median oppfølgingstid er 91(3-305) måneder. Pasientjournalen til samtlige er gjennomgått for komplikasjoner, total overlevelse av protesen og nytte for pasient. Et anonymisert evalueringsskjema ble utsendt til pasientene for å vurdere deres tilfredshet med protesen. 17 av 31 pasienter har hatt behov for revisjon på grunn av komplikasjoner. Total overlevelse av protesen hos disse pasientene er median 24 måneder. Prosentvis nytte av protesen for 31 pasienter er median 75% av total oppfølgingstid. Det ble registrert stor subjektiv bedring og høy grad av total fornøydhet hos de pasienter som returnerte evalueringsskjemaet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3994 |
| Abstract: | Tradisjonell behandling av diabetes mellitus type 2 gir kjente bivirkninger og kan være vanskelig. Inkretin-analoger, en ny klasse medikamenter har nokså nylig blitt godkjent som supplerende eller alternativ behandling. Denne oppgaven er en litteraturstudie som gjennomgår virkninger og bivirkninger av inkretin-analoger. Studien tar utgangspunkt i 4 publiserte oversiktsartikler med meta-analyser av randomiserte klinisk kontrollerte studier (RCT) med inkretin-analog som intervensjon, og med blodsukker, blodtrykk, vekt, bivirkninger og/eller harde endepunkter (sykdom/død) som endepunkter. Det gjennomgående resultatet i RCT-studiene og meta-analysene viser at GLP-1 analogen Exenatide har gunstige effekter på de intermediære endepunktene blodsukker, vekt og blodtrykk i behandlingen av DM2. Det er antydet effekt på harde endepunkter, men nåværende studier er for korte og tar heller ikke for seg harde endepunkter, og funnene er derfor noe usikre. Denne litteraturgjennomgangen har vist at GLP-1-analoger redder museliv, reduserer fastende blodsukker og HbA1c, reduserer kroppsvekt og muligens har en liten blodtrykksreduserende effekt. Medikamentene kan ha plagsomme gastrointestinale bivirkninger, men utfra studier med opptil 2 års varighet, så er de trygge. Effekten på harde endepunkter er foreløpig uavklart, da studier planlagt for slike endepunkter enda ikke er ferdige. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4510 |
| Abstract: | I 2004 ble det vedtatt at det ikke var behov for å etablere et undervisningstilbud for sjette års medisinerstudenter i Bodø, til tross for økt opptak av medisinerstudenter ved UiT. Et gradvis økende kapasitetsproblem ved UNN førte likevel til at et samarbeid med NLSH ble diskutert. I 2009, etter en rekke utfordringer, startet de første medisinerstudentene på sjette studieår i Bodø. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3764 |
| Abstract: | Postoperativ komplikasjon i form av mediastinitt etter åpen hjertekirurgi er et fryktet utfall med høy mortalitet. En effektiv behandlingsform er bløtdelsplastikk, med bruk av omentum majus, musculus pecotralis eller både oment og muskulatur. Vi har ønsket å studere langtidseffektene av slik behandling hos alle gjenlevende Tromsøpasienter som gjennomgikk en slik behandling fra 1998-2010. Ved journalgjennomgang og utsendelse av spørreundersøkelse til pasientene. Oppfølgingen var i gjennomsnittlig 6,31 år etter operasjonen, og svarprosenten var 93 % på spørreundersøkelsen. Femti prosent av de som svarte opplevde å ha ustabil brystkasse. På numerisk skala for gradering av smerte rapporterte 11 pasienter at de ikke hadde smerter. Av de responderende med smerter og/eller ustabil brystkasse, fikk 75 % ingen form for behandling for plagene sine. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4525 |
| Abstract: | Malaria er en verdensomfattende sykdom som lenge har vært en av de viktigste årsakene til dødelighet i den tredje verden. Vi ønsket å få bedre kjennskap til denne sykdommen og de utfordringene den gir befolkningen i fattige deler av verden. Derfor reiste vi til Kamerun, som er godt representativt for et høyendemisk land i sentral-Afrika. Med denne oppgaven ønsket vi å se om det fantes forskjeller i behandling og forebygging av malaria i by og distrikt. Metoden vi har brukt er et litteraturstudium, samt en reise til Kamerun hvor vi selv fikk oppleve helsevesenet i landet. Der fikk vi knyttet kontakter som kunne bidra med informasjon til oppgaven. Vi var på to ulike sykehus, ett som lå sentralt i byen og ett i distriktet. Slik fikk vi anledning til å se eventuelle ulikheter. I tillegg var vi på Pasteur Instituttet, som er et anerkjent laboratorium som mottar analyseprøver fra hele landet. Vi fikk intervjue erfarne pediatere, laboratorieteknikere og annet helsepersonell. Av disse fikk vi vite fordelingen av mottatte blodprøver med spørsmål om malaria, vanligste behandlingsformer, samt tiltak for forebygging. Dette ga oss et godt grunnlag for sammenlikning med litteraturen. Resultatene viser at Quinine fortsatt er det mest brukte medikamentet både i distrikt og i by. Dette til tross for nye retningslinjer for anbefalt medikasjon av malaria med ACT. Forebygging av smitte ved hjelp av enkle tiltak er komplisert, både av økonomiske og logistiske årsaker. Hele landet rammes av en generell legemangel, og størst er mangelen i distriktene . Dette fører til at en stor andel av befolkningen ikke får oppfølging av profesjonelle helsearbeidere. Konklusjonen er at behandling og forebygging av malariasykdom sannsynligvis vil være betinget av pasientens egen økonomi, legemiddelindustriens påvirkning og helsearbeidernes faglige kunnskaper, mest enn hvor i landet pasienten bor. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2863 |
| Abstract: | Resyme Denne oppgaven har tatt for seg alle pasienter med akutt hjerteinfarkt og indikasjon for trombolyse-behandling i Kirkenes Sykehus’ nedslagsfelt i 2008. Det ble retrospektivt studert frekvens av trombolysebehandling, tidsforsinkelse og om behandling ble gitt prehospitalt eller på sykehus. Formålet var å kartlegge om prehospital trombolyse (PHT) ble gitt hvis det var indisert. Disse opplysningene ble hentet fra journal. Videre ble det samlet inn data fra ambulansepersonell ved hjelp av spørreskjema, for å kartlegge hvor mange av disse som var autorisert for PHT-behandling og deres kompetansenivå. Det ble lagt inn 22 pasienter med diagnosen ST-elevasjons hjerteinfarkt (STEMI). Av disse fikk 2 pasienter PHT, og 8 fikk intrahospital trombolyse (IHT). 12 pasienter fikk ikke trombolysebehandling. Gjennomsnittlig tid før IHT gis, etter at de kom til sykehus var 124 min. Gjennomsnittlig tid fra Akuttmedisinsk Kommunikasjonssentral ble varslet til gitt PHT-behandling ble gitt var 73 minutter. 2 pasienter som fikk IHT, hadde ingen kontraindikasjoner mot PHT, og tidsbesparelsen kunne vært betydelig ved PHT-behandling. 87 % av ambulansepersonellet som besvarte spørreskjemaene, hadde PHT-delegering. 47 % har vært med på å gi PHT-behandling Et stort flertall av ambulansepersonellet er PHT-delegert, og de er gjennomgående trygge på PHT-behandling. Disse tallene tilsier at PHT-behandling fortsatt bør kunne utføres av ambulansepersonell. Det er i tillegg oppdaget en feilkilde for tallmaterialet, fordi en uviss andel av pasientene med STEMI i Finnmark Øst fraktes direkte til Universitetssykehuset i Nord-Norge. Tallmaterialet i oppgaven er lite, og det er derfor vanskelig å trekke sikre konklusjoner angående forløp og behandlingsmønster. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2864 |
| Abstract: | Målsetting: Denne oppgaven søker å deskriptivt sammenfatte og belyse deler av dagens praksis for medikamentell behandling av barn- og unge med ADHD ved Nordlandssykehuset HF, avd BUPA. Optimalisering av dosen ved medikamentell behandling av ADHD er nødvendig for å sikre best mulig symptomlindring for den enkelte pasienten. Materiale og metode: Undersøkelsen som er foretatt i denne oppgaven baserer seg på data innhentet ved journalgjennomgang av pasienter tilknyttet NLSH-HF, avdeling BUPA med diagnosen «F90 Hyperkinetiske forstyrrelser» i tidsrommet 01.05.2012 – 31.05.2012. Variablene som ble undersøkt hos hver enkelt pasient var; Medisinering med sentralstimulerende midler og atomoksetin, med hensyn til multimedisinering og dosestørrelse i forhold til kjønn og alder. Definerte døgndoser (DDD) ble valgt brukt for å gi en felles forståelse av benyttet dose, på tvers av de aktuelle virkestoffene. Medikamentene ble gruppert som «langtidsvirkende sentralstimulerende medikamenter», «kortidsvirkende sentralstimulerende medikamenter» og «atomoksetin». Det ble inkludert 57 pasienter i denne undersøkelsen. Disse ble selektert ut ifra en liste med 148 pasienter tilknyttet NLSH, avdeling BUPA den 05.10.11. I første omgang ble listestørrelsen halvert ved at man tildelte pasientene ved listen par- og oddetall ut ifra saksnummeret i BUPdata, for så å foreta et myntkast hvor par- eller oddetallspasientene på denne listen ble ekskludert tilfeldig. Deretter ble det foretatt en journalgjennomgang. Her ble fødselsnummeret til pasientene forsøkt matchet opp mot pasienter med F90 diagnosen i DIPS-systemet. Maksdose i DDD ble innhentet fra DIPS for hvert enkelt forskrevne medikament hos den aktuelle pasienten i 2012. Pasienter som ikke var bosatt i Bodø kommune ble ekskludert. All statistisk analyse er foretatt ved bruk av Microsoft Excel. Resultater og fortolkning: Det er ingen signifikante forskjeller mellom kjønns- og aldersgruppene vedrørende preparatvalg og multimedisinering. Dosestørrelsene av både for langtids- og kortidsvirkende sentralstimulerende midler var signifikant større hos gruppen 13 – 19 år, versus gruppen 0 – 12 år. Dosen langstidsvirkende sentralstimulerende midler hos samtlige grupper var signifikant større enn kortidsvirkende sentralstimulerende midler og atomoksetin. Kun for gruppen 13 – 19 år var dosen kortidsvirkende sentralstimulerende signifikant større enn atomoksetin. Dosen kortidsvirkende sentralstimulerende var for alle andre grupper ikke signifikant større enn dosen atomoksetin. Dosen langstidsvirkende midler (2,12±0,29 DDD, 95% KI) er for aldersgruppen 13 – 19 år foreskrevet i en dose som er større en den anbefalte maksimale anbefalte daglige dosen på 54 mg (1,8 DDD) metylphenidat/dag. Jentene i undersøkelsen får foreskrevet en dose metylfenidat (2,00±0,31 DDD, 95%KI) som tilsvarer den maksimale anbefalte dosen metylphenidat på 54 mg/dag. Atomoksetin forskrives innenfor den anbefalte dosen på 80mg/dag. Dose-respons avhengig av 2 mange individuelle faktorer, herunder nedbryting i lever, vekt, forskjeller på reseptornivå. En slik øvre begrensning av dose vil måtte sees i lys av dette, og vil for mange enkeltpasienter være provisorisk, og subjekt for den enkelte forskrivende leges kliniske vurdering. Avdelingen synes å overskride den anbefalte dosen for metylphenidat/dag for flere pasienter. Det synes å være behov for ytterlige internkontroll ved avdelingens egne rutiner, og undersøkelser av dosestørrelser av sentralstimulerende midler. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4526 |
| Abstract: | Umbilical cord blood (UCB) is a promising, increasingly used option for allogeneic stem cell transplantation. Among the beneficial features are availability, permissiveness regarding human leukocyte antigen (HLA)-matching, and low incidences of graft-versus-host disease (GVHD). A great disadvantage is the low cell number in the grafts and therefore insufficient T cell numbers to prepare for donor lymphocyte infusion (DLI). Expansion of cord blood cells in vitro has been conducted to solve this obstacle, and in this paper we present an attempt to optimize the expansion protocol used by Okas et al. for expansion of T cells for DLI. By using different culture conditions in five UCB derived T cell expansions, the results showed propitious effects of interleukin (IL)-7 and that an IL-2 concentration of 100-200 IU per ml medium induce the most effective expansion of T cells. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3749 |
| Abstract: | Gjennomgang av behandlingsresultat hos pasienter behandlet for bløtvevssarkom i retroperitoneum og bekken i løpet av en tyveårsperiode. Metode: Journalgjennomgang i UNN-arkiv etter diagnosekodesøk på relevante diagnosekoder. Resultater: 34 pasienter med primær bløtvevssarkom i retroperitoneum/bekken behandlet ved UNN i perioden 1984-2004 ble identifisert og gjennomgått. Median alder var 55 år, 6 pasienter var <18 år. Smerte var det symptom som forekom hyppigst. Leiomyosarkom var hyppigst forekommende histologisk undergruppe. Hos pasientene <18 år var rhabdomyosarkom hyppigst forekommende histologiske gruppe. 19/28 (68 %) pasienter >18 år gjennomgikk radikal kirurgi, 58 % av disse fikk recidiv, enten lokalt eller som fjernmetastase, i løpet av 5 år. 1- og 5-årsoverlevelse var i hele utvalget hhv 68 % og 38 %. Blant de radikalt opererte >18 år var 1- og 5-årsoverlevelse hhv 84 % og 53 %. Konklusjon: Kirurgi representerer den viktigste behandlingen av bløtvevssarkom i retroperitoneum og bekken, og radikal kirurgi er det eneste som kan gi håp om kurasjon. Rollen til adjuvant strålebehandling av disse svulstene er fortsatt ikke klarlagt. Rhabdomyosarkom skiller seg fra de øvrige histologske undergruppen ved å være mer kjemosensitive. Selv etter optimal behandling, etter dagens standard, er forekomsten av recidiv høy og prognosen er dårlig. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3990 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no