Avhandlingen drøfter handel på kysten i et maritimarkeologisk perspetiv. Det blir redegjort for en undersøkelse ved Nærøy, (Njarðøy) i Ytre Namdal i Nord Trøndelag. Lokaliteten heter ”Martnasundet”. Skriflige kilder forteller at stedet var åsted for sesongvise markedsdager på 1600-1800 tallet.
Problemstillingene er tredelt, der den ene tar for seg maritimarkeologi som metode anvendt i forskning på handel ved kysten. Det blir redegjort for en utgravning av kulturlag under vann, og i tillegg registrering og beskrivelse av landskap og kulturminner sett i relasjon til handelsplassen. Videre blir maritimarkeologi som forskningsstrategi presentert og diskutert. Det blir lansert og drøftet ulike kategorier kulturminner på kysten og deres relevans for forskning på maritim handel og transport. Spesielt blir sammenhenger mellom kultur, immaterielle kulturminner og landskap på kysten tatt opp til diskusjon.
Problemstilling 2 spør om mulig årsaker til at en handelsplass på kysten etableres. Det blir diskutert mulige dateringer ut fra materiale fra undersøkelsene, samt hvilke funksjon en slik handelsplass hadde i senmiddelalder. Videre blir det fokusert på kirkens rolle i handelsvirksomheten. Handelsplassen blir forsøkt sett i sammenheng med en tilpasning til markedsfiske og værbosetning i området, lokalitetens beliggenhet i landskapet, samt kirkens rolle som samlingssted. Det blir konkludert med at maritimarkeologisk metode og forskningsstrategi bidrar med økt kunnskap om lokaliteter der størstedelen av aktivitetene har foregått ved eller på sjøen.
82 nausttufter på Vestvågøy ble detaljregistrert. Ved hjelp
av C14 dateringer, nausttuftenes morfologi, indre lengde og
bredde, nærhet til andre strukturer og høyde over gresskant
og blæretang ble naustenes datering og hvilke båter de kan ha
rommet sannsynliggjort. En gjennomgang av bruksområdene til
båtene som naustene kan ha rommet, viser at materialet fra
folkevandringstid- merovingertid og til nyere tid viser stor
grad av sammenfall. Med andre ord er det liten forskjell i
båttypene fra før og etter den tidligere antatte starten på
sesongfiske i vikingtid. Dette indikerer at et storfiske kan
ha startet allerede i folkevandringstid- merovingertid.
Antagelsen bygger både på det store antallet nausttufter fra denne tid av og de båttypene naustene kan ha rommet. Typer
fra seksrorings størrelse og større settes i forbindelse med
vinterfiske. Båter av byrdings størrelse vitner om frakt av
varer langs kysten og har muliggjort frakt av marine
produkter vekk fra landsdelen.
Egne utgravinger i 4 nausttufter samt resultater fra
tidligere gravninger viser at naustene i Nord-Norge i
jernalderen hadde en særegen konstruksjon. Tykke kulturlag i
naustene viser at de kan ha blitt brukt som bolig eller en
form for rorbuer under sesongfiskeriene.
Description:
Dette er tredje versjon av forfatterens hovedoppgave fra 1997. Andre utgave foreligger som Stensilserie B, nr. 49, fra Institutt for Arkeologi, Universitetet i Tromsø i 1998.
I følgje kulturminnelova er eit kulturminne "alle spor etter mennesklig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til". Oppgåva vil dermed drøfte ulike meiningsinnhald som kulturminna vert gjevne og korleis desse vert nytta.
Oppgåva er avgrensa geografisk til Ulstein kommune med omeign i Møre og Romsdal. Materialet vart produsert gjennom ustrukturerte intervju og arkivsøk i både arkeologiske arkiv og ulike aviser.
Drøftingane går særskilt inn på tre saker som vert nytta som døme.
I det første dømet står ein ovanfor ei sterk og spanande forteljing som det er vanskeleg å knyte til noko særskilt kulturminne og kulturmiljø. Her syner ein korleis forteljinga frå vikingtid vert nytta for å få folk til å identifisere seg med nasjonale verdiar.
Det andre dømer syner striden kring eit nyare tids kulturminne, d.v.s. ei sjøbud. Dei som vil rive ho og dei som vil verne sjøbuda har forskjellig syn på kultur. Argumenta som vert nytta kan ein finne igjen frå kulturminnevernet, der dei som vil rive meiner sjøbuda har litan "antikvarisk" verdi, medan dei som vil verne ho framhevar korleis sjøbuda har vore nytta og kva ein kan lære av dei som har arbeidd her tidlegare.
Det tredje dømet fokuserer på eit automatisk freda kulturminne. Her ser ein på kva meiningsinnhald ei gravrøys vert gjeve og kvar segn og myte kan kome frå. Noko av meiningsinnhaldet som vert knytt til gravrøysa kan ein gjenkjenne som a) tidlegare tiders vitskap b) korleis landskapet vart nytta i området for fleire generasjonar sidan.
Oppgåva syner at kulturminne vert gjeve eit meiningsinnhald og verdiar som til dels er annleis enn det arkeologar legg i dei same kulturminna. Kulturminne og miljøa dei inngår i, er ikkje berre eit vitskapleg materiale, men og ein del av levande menneske sine minne og stridsemne, og bør forvaltast deretter.
Oppgaven ser på utviklingen av norsk mellomalderarkeologi med utgangspunkt i perioden etter 1950.
Det er særlig arkeologisk feltarbeid, metodebruken og teoretiske betraktninger i forbindelse med utgravingene som diskuteres.
Utgravingene ved Bryggen i Bergen (1955-1968), Folkebibliotekstomta i Trondheim (1973-1986) og Storvågan i Kabelvåg (1976-2001) trekkes fram som konkrete eksempler på utgravinger av komplekse kulturlag fra mellomalderen, og når det gjelder metodebruken er det særlig stratigrafisk utgraving og dokumentasjon som vektlegges.
Kleppe, Jan Ingolf(Master thesis; Mastergradsoppgave, 31-May-2001)
[+]
[-]
Abstract:
Hovedmålsetningen med oppgaven er å se på synsfeltanalyse som metode i forbindelse med arkeologisk materiale. Først fastlegges et teoretisk utgangspunkt for anvendelsen av metoden både i forhold til hva et landskap er eller kan være og i forhold til hvordan synsfeltanalysen formes av våre målsetninger og det materialet vi ønsker å benytte. Her fokuseres på hypertekst som en metafor både for landskap og for vitensproduksjon.
Videre tar oppgaven opp GIS som verktøy og viser hvordan verktøyet setter grenser vi må følge, og hvordan de mål vi setter oss for en analyse også begrenses av verktøyets rigide regler og grenser. Deretter demonstreres hvordan en synsfeltanalyse utformet med hypertekstuelle landskap som basis vil kunne gjennomføres, og erfaringer med metoden drøftes.
Området som er valgt ut er den sørligste delen av Kvaløya, og materialet som blir benyttet er gravrøyser tradisjonelt datert til jernalder, samt yngre steinalders boplasser. En analyse i liten skala er valgt som eksempel for å forsøke å vise hvordan GIS generelt og synsfeltanalyser spesielt utgjør et spennende, givende og kanskje også farlig redskap i en arkeologisk forskningssammenheng.
GIS utgjør ikke noe enhetlig verktøy - det kan heller sees på som en samling differensierte redskap. Nettopp differensieringen i ulike redskap gjør at GIS kan være et vanskelig verktøy å få et grep om, og nettopp i dette ligger en del farlige elementet: en bruk av avanserte analyseredskaper uten et visst grep om hvordan disse fungerer og kan knyttes sammen med vårt teoretiske rammeverk kan potensielt legge en ellers interessant analyse død.
DNA analyse er en av de nyeste metodene som er tatt i bruk innen arkeologisk forskning. Denne avhandlingen er tenkt å fungere som et hjelpemiddel både for arkeologer og genetikere som er interessert i emnet. Håpet er at begge parter her vil finne interessant og tankevekkende informasjon, og at noen potensielle misforståelser dermed kan ryddes av veien. Det blir i avhandligen først gjort rede for hva DNA og gener er for noe. Deretter blir det redegjort for store deler av det arbeid som internasjonalt er gjort innen feltet. Diskusjonsdelen tar først for seg noen av de begrensningene som er inbefattet med bruk av metoden i arkeologisk sammenheng.
Stikkord her er etnisitet, identitet og forskjellen mellom biologiske og sosiale relasjoner. Deretter blir det sett på noen av de mest åpenbare mulighetene som metoden tilbyr arkeologisk forskning. Stikkord her er analyse av brente bein, molekylær kjønnsbestemmelse, molekylær slektskapsanalyse og sykdomsstudier. Det blir også gitt en summarisk oversikt over norsk arkeologisk skjelettmateriale, samt noen eksempler på materiale som kan være egnet for DNA analyser for å belyse problemstillinger i norsk arkeologisk sammenheng.
Innledningen til oppgaven omfatter, i tillegg til oppgavens problemstillinger og disposisjon, en presentasjon av skoltesamene og deres tradisjonelle sosiale organisasjon og økonomiske ervervsform, samt en kort gjennomgang av de nasjonalpolitiske forhold som påvirket de samiske samfunnene i grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland i senere historisk tid.
I kapittel 2 diskuteres spørsmålet om bakgrunnen for at etnografiske analogier kom til å bli ansett som nyttige for å forstå forhistoriske samfunn. Det blir presentert ulike definisjoner av analogier, samt ulike metodiske tilnærminger til etnografi.
Kapittel 3 omfatter et kildekritisk blikk på etnografi som tekst, med spesiell oppmerksomhet på 'litterære' og 'retoriske' trekk ved etnografien; deriblant etnografiske "formasjonsprosesser"; dvs. de tekstuelle konvensjonene som ligger bak konstruksjonen og fortolkningen av etnografiske beretninger.
Kapittel 4 omfatter en gjennomgang av utvalgte arkeologiske arbeider fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til idag. Målet med kapittelet er å forsøke, gjennom konkrete eksempler, og vise hvordan samisk etnografi utgjør en integrert og betydelig del av grunnlaget for arkeologens tolkninger. Kapittelet omfatter også et samlet blikk på hvilke etno-historiske kilder som benyttes som grunnlag for analogislutninger, samt en oppsummering av begrunnelser som angis for bruk av det etnografiske materialet. På slutten behandles spørsmålet om det kan spores noen generelle trekk i bruken av analogier og om det har funnet sted noen endringer over tid.
Kapittel 5 tar utgangspunkt i etnografien, og omfatter først en generell del om metoder for analyse av historisk-etnografiske tekster. Dernest gis en kort oversikt over eksisterende etno-historisk materiale som inneholder opplysninger om samiske forhold, samt noen kildekritiske bemerkninger til dette materialet. Hoveddelen av kapittelet omfatter en gjennomgang av et utvalg av etno-historiske kilder, som daterer seg fra omkring slutten av 1500-tallet til første halvdel av 1900-tallet. Hovedvekten er lagt på opplysninger om samiske bosetningsmønstre og sosial organisasjon. Dette fordi disse dataene i størst grad har blitt brukt til å foreta komparasjoner og trekke analogislutninger i arkeologiske arbeider.
En grunnleggende forutsetning for bruken av samisk etnografi som en del av bevisførselen i arkeologiske analyser, er en antakelse om kulturell kontinuitet innenfor visse segmenter av det samiske samfunnet; dvs. innenfor de østsamiske samfunnene. Det forutsettes at skoltesamene vedlikeholdt sin jeger-fisker livsstil lenger enn noe annet samisk samfunn. Kapittel 6 omfatter en diskusjon omkring antakelsen om kulturell kontinuitet og -isolasjon i skoltesamiske samfunn. Første del tar for seg påstandene om kontinuitet som finnes i etnografisk og arkeologisk litteratur. Hoveddelen av kapittelet inneholder en gjennomgang av faktorer som kan tilsi at skoltesamenes samfunnsorganisasjon og økonomi neppe har vært mindre utsatt for religiøs, økonomisk og geopolitisk påvirkning enn samene i vest. Her behandles temaene kloster og kristning, handel, laksefiske og skattlegging.
Oppgavens siste del, kapittel 7, har som mål å fortelle historien bak etnografien. Dette er historien om mesterberetningen: om dens skaper og dens "virkningshistorie". Her settes søkelyset på Vainö Tanner (1881-1948) og betydningen hans verk "Skolt-Lapparna" fra 1929 har fått for forståelsen av skoltesamisk kultur i samtid og ettertid, både innenfor en vitenskapelig kontekst og i videre samfunnsmessig sammenheng.
Oppgaven forsøker i første rekke å vise hvordan arkeologiske tolkninger ikke bare bygger på analyser av forhistorisk materiale, men at også historiske og etnografiske tekster danner et betydelig grunnlag for forskernes og samfunnets oppfatning og forståelse av forhistoriske samfunn. En annen viktig målsetning er å synliggjøre forbindelseslinjene mellom vitenskapelige tekster og deres sosiale kontekst.
Ovale spenner ble brukt i merovinger- og vikingtiden. De er en integrert del av den norrøne kvinnedrakta ettersom de holdt selekjolen sammen. Denne praktiske funksjonen ekskluderer ikke muligheten for at spennene kan ha hatt en videre funksjon i en sosial sammenheng. De ovale spennene er en informasjonskilde til kunnskap om kvinnene som brukte dem.¨
Oppgaven baseres på empiriske undersøkelser og analyser av ovale spenner ved Tromsø museum, Vitenskapsmuseet i Trondheim og Oldsaksamlingen i Oslo. Alle spennene er funnet i Nord-Norge eller Trøndelag. Spennenes distribusjon, materialkostnader, tilgjengelighet, håndverksmessig kvalitet og funnkontekst danner grunnlaget for en oppdeling av spennetypene i to grupper; velstående og høystatus. Funnkonteksten tilsier at de ovale spennene kan relateres til overgangsfaser knyttet til voksne kvinner, spesielt ekteskap. Symbolisme fungerer på flere plan samtidig. Innad i det norrøne samfunnet har trolig signalisert kvinnens sivilstand og velstand. Utad har de i kombinasjon med kvinnedrakta markert kvinnens etniske tilhørighet.
I denne oppgaven har jeg forsøkt å se nærmere på den forskjellen som eksisterer mellom en velutviklet, sofistikert arkeologisk ontologi og en mindre utviklet, til dels ureflektert arkeologisk metodologi. Arkeologer har gjennom flere år systematisk foretatt en nedprioritering av metodiske spørsmål til fordel for utvikling av ny og spennende teori. Denne utviklingen har selvsagt vært prisverdig, men til liten nytte så lenge teorier og begrep ikke gjøres tilgjengelig for forskning, det vil si, så lenge de befinner seg utenfor vitenskapens nedslagsfelt.
Hovedpåstanden i denne oppgaven er at arkeologenes skepsis mot metode har sitt opphav i paradigmeteorien til Thomas Kuhn. Gjennom denne teorien har arkeologer fått en ide om at vitenskapen består av klart adskilte tradisjoner (paradigmer) med liten grad av kontinuitet og overlapp. Paradigmeteorien gjør det legitimt å praktisere en slags utestengende tenkning hvor vitenskapen enten er vitenskapelig, positivistisk og metodefiksert eller humanistisk, subjekti-vistisk og metodefiendtlig.
Paradigmeteorien bygger på en tradisjonell antakelse om at vitenskapen representerer noe enhetlig og universelt. Jeg har forsøkt å vise at alle slike forsøk på å definere vitenskapen enhetlig hittil har slått feil. Vitenskapen er ikke enten/eller, den er både/og. Den består av både politiske, sosiale og rasjonelle aspekter. Beskrivelser av vitenskapen må derfor lages på en så åpen og inkluderende måte som mulig. Det vil si, de må ta høyde for det nyanserte, mangesidige og fragmenterte i vitenskap og forskning.
En slik åpen og pluralistisk vitenskap lar seg ikke entydig beskrive som et klart definert, inkommensurabelt paradigme, men beveger seg i skjæringspunktet mellom flere forskjellige paradigmer og forskningstradisjoner. Det er grunnen til at jeg har argumentert for en ny definisjon av paradigmer som delvis kommensurable posisjoner, ettersom en slik definisjon ikke bare tar hensyn til divergerende, men også overlappende trekk og tendenser i forholdet mellom paradigmer i arkeologi. Ved å anvende et åpent paradigmebegrep, kan arkeologer bevare sin egen «humanistiske» ontologi samtidig som de tar til seg en mer «vitenskapelig» metodologi.
Denne avhandlingen er en undersøkelse av hvordan gravskikk har inngått i reproduksjon og endring av sosial struktur, eksemplifisert gjennom gravmaterialet fra de sein-mesolittiske samfunnene i Sør-Skandinavia.
Det teoretiske grunnlaget for denne undersøkelsen utgjøres av en kritisk dialektisk tilnærming. Fundamentet for denne tilnærmingen er en oppfattelse av samfunnssystemer som bestående av av sosiale relasjoner som er i konstant endring.
Et gjennomgående trekk ved de sør-skandinaviske gravene er at de har en nær lokaliseringsmessig relasjon til bosetninger. Dette tyder på at det har vært en sterk interaksjon mellom levende og døde i denne perioden.
Årsakene til dette kan søkes i den større situasjonen de sein-mesolittiske samfunnene befant seg i. I lys av denne kan integreringen av de døde i de levendes verden forstås som resultat av et stort behov for arenaer og virkemidler for forhandling og utforming av sosiale relasjoner.
Gravene oppviser dessuten en variasjon på mange plan, både i sammensetning av befolkningen på gravfeltet, orientering og lokalisering av de enkelte graver på gravfeltet, posisjonering av den døde, gjenstander som ble lagt i grava, og i de rituelle handlinger som har blitt utført før, under og etter gravleggelsen.
Denne variasjonen kan forstås som uttrykk for at gravene og gravritualene har vært viktige medier for ulike gruppers forsøk på å påvirke relasjoner og samfunnsmessig utvikling. Tilstedeværelsen av konflikter og motsetninger mellom flere sosiale kategorier resulterte i en mangesidig utforming og anvendelse av de døde.