Now showing items 1-20 of 79
Next Page| Abstract: | Arkeologiske analyser av kjønn og rom ender ofte opp i binære opposisjoner, og gir et lignende bilde av forholdet mellom kjønnene selv om de beskriver totalt ulike samfunn. Utgangspunktet for oppgaven var at valg av analogislutninger på ulike nivåer har betydning for dette resultatet. For å komme fram til hvilken betydning analogislutninger har på ulike nivåer i en analyse, og konsekvensen av dette for fremstillingen av kjønn og rom, er oppgaven delt i to deler. Den første delen er teoretisk og metodisk drøftende, mens den andre tar opp konkrete eksempler på analyser av kjønn og rom. I del en gis først en kort bakgrunn for mitt forskningsperspektiv og troen på at vi må endre vitenskapen og metodene for at vi skal få en bedre kjønnet fremstilling av forhistorien. Deretter gjøres rede for debatten omkring analogibruk i arkeologiske analyser av kjønn og rom. Til slutt i del en diskuteres forholdet mellom samfunnsteorier og analogier, med utgangspunkt i strukturalisme og praksisteori. I del to sammenlignes fire utvalgte postprosessuelle arkeologiske analyser. Det blir undersøkt hvordan analogier blir brukt og spiller inn på ulike nivåer. I slutten av oppgaven diskuteres to problemer som dukket opp underveis, nemlig sirkelslutninger og anvendeligheten av de teoretiske rammene. Det viste seg i den komparative studien av fire analyser av kjønn og rom, at sirkelslutninger er et stort problem. Man bruker for eksempel strukturalistiske analogier for å støtte opp under en strukturalistisk utgangsposisjon. Den teoretiske utgangsposisjonen som i seg selv heller ikke er fri fra analogier får en dominerende betydning for videre valg av analogier. Disse blir i sin tur bare brukt til å bevise den samme utgangsposisjonen. Med bakgrunn i feministisk vitenskapskritikk diskuteres til slutt noen forslag for endring til en mer refleksiv og mangfoldig analogibruk. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/115 |
| Abstract: | Hovedmålsetningen med oppgaven er å se på synsfeltanalyse som metode i forbindelse med arkeologisk materiale. Først fastlegges et teoretisk utgangspunkt for anvendelsen av metoden både i forhold til hva et landskap er eller kan være og i forhold til hvordan synsfeltanalysen formes av våre målsetninger og det materialet vi ønsker å benytte. Her fokuseres på hypertekst som en metafor både for landskap og for vitensproduksjon. Videre tar oppgaven opp GIS som verktøy og viser hvordan verktøyet setter grenser vi må følge, og hvordan de mål vi setter oss for en analyse også begrenses av verktøyets rigide regler og grenser. Deretter demonstreres hvordan en synsfeltanalyse utformet med hypertekstuelle landskap som basis vil kunne gjennomføres, og erfaringer med metoden drøftes. Området som er valgt ut er den sørligste delen av Kvaløya, og materialet som blir benyttet er gravrøyser tradisjonelt datert til jernalder, samt yngre steinalders boplasser. En analyse i liten skala er valgt som eksempel for å forsøke å vise hvordan GIS generelt og synsfeltanalyser spesielt utgjør et spennende, givende og kanskje også farlig redskap i en arkeologisk forskningssammenheng. GIS utgjør ikke noe enhetlig verktøy - det kan heller sees på som en samling differensierte redskap. Nettopp differensieringen i ulike redskap gjør at GIS kan være et vanskelig verktøy å få et grep om, og nettopp i dette ligger en del farlige elementet: en bruk av avanserte analyseredskaper uten et visst grep om hvordan disse fungerer og kan knyttes sammen med vårt teoretiske rammeverk kan potensielt legge en ellers interessant analyse død. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/102 |
| Abstract: | Innledningen til oppgaven omfatter, i tillegg til oppgavens problemstillinger og disposisjon, en presentasjon av skoltesamene og deres tradisjonelle sosiale organisasjon og økonomiske ervervsform, samt en kort gjennomgang av de nasjonalpolitiske forhold som påvirket de samiske samfunnene i grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland i senere historisk tid. I kapittel 2 diskuteres spørsmålet om bakgrunnen for at etnografiske analogier kom til å bli ansett som nyttige for å forstå forhistoriske samfunn. Det blir presentert ulike definisjoner av analogier, samt ulike metodiske tilnærminger til etnografi. Kapittel 3 omfatter et kildekritisk blikk på etnografi som tekst, med spesiell oppmerksomhet på 'litterære' og 'retoriske' trekk ved etnografien; deriblant etnografiske "formasjonsprosesser"; dvs. de tekstuelle konvensjonene som ligger bak konstruksjonen og fortolkningen av etnografiske beretninger. Kapittel 4 omfatter en gjennomgang av utvalgte arkeologiske arbeider fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til idag. Målet med kapittelet er å forsøke, gjennom konkrete eksempler, og vise hvordan samisk etnografi utgjør en integrert og betydelig del av grunnlaget for arkeologens tolkninger. Kapittelet omfatter også et samlet blikk på hvilke etno-historiske kilder som benyttes som grunnlag for analogislutninger, samt en oppsummering av begrunnelser som angis for bruk av det etnografiske materialet. På slutten behandles spørsmålet om det kan spores noen generelle trekk i bruken av analogier og om det har funnet sted noen endringer over tid. Kapittel 5 tar utgangspunkt i etnografien, og omfatter først en generell del om metoder for analyse av historisk-etnografiske tekster. Dernest gis en kort oversikt over eksisterende etno-historisk materiale som inneholder opplysninger om samiske forhold, samt noen kildekritiske bemerkninger til dette materialet. Hoveddelen av kapittelet omfatter en gjennomgang av et utvalg av etno-historiske kilder, som daterer seg fra omkring slutten av 1500-tallet til første halvdel av 1900-tallet. Hovedvekten er lagt på opplysninger om samiske bosetningsmønstre og sosial organisasjon. Dette fordi disse dataene i størst grad har blitt brukt til å foreta komparasjoner og trekke analogislutninger i arkeologiske arbeider. En grunnleggende forutsetning for bruken av samisk etnografi som en del av bevisførselen i arkeologiske analyser, er en antakelse om kulturell kontinuitet innenfor visse segmenter av det samiske samfunnet; dvs. innenfor de østsamiske samfunnene. Det forutsettes at skoltesamene vedlikeholdt sin jeger-fisker livsstil lenger enn noe annet samisk samfunn. Kapittel 6 omfatter en diskusjon omkring antakelsen om kulturell kontinuitet og -isolasjon i skoltesamiske samfunn. Første del tar for seg påstandene om kontinuitet som finnes i etnografisk og arkeologisk litteratur. Hoveddelen av kapittelet inneholder en gjennomgang av faktorer som kan tilsi at skoltesamenes samfunnsorganisasjon og økonomi neppe har vært mindre utsatt for religiøs, økonomisk og geopolitisk påvirkning enn samene i vest. Her behandles temaene kloster og kristning, handel, laksefiske og skattlegging. Oppgavens siste del, kapittel 7, har som mål å fortelle historien bak etnografien. Dette er historien om mesterberetningen: om dens skaper og dens "virkningshistorie". Her settes søkelyset på Vainö Tanner (1881-1948) og betydningen hans verk "Skolt-Lapparna" fra 1929 har fått for forståelsen av skoltesamisk kultur i samtid og ettertid, både innenfor en vitenskapelig kontekst og i videre samfunnsmessig sammenheng. Oppgaven forsøker i første rekke å vise hvordan arkeologiske tolkninger ikke bare bygger på analyser av forhistorisk materiale, men at også historiske og etnografiske tekster danner et betydelig grunnlag for forskernes og samfunnets oppfatning og forståelse av forhistoriske samfunn. En annen viktig målsetning er å synliggjøre forbindelseslinjene mellom vitenskapelige tekster og deres sosiale kontekst. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/88 |
| Description: | Dette er en magistergradsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3320 |
| Abstract: | DNA analyse er en av de nyeste metodene som er tatt i bruk innen arkeologisk forskning. Denne avhandlingen er tenkt å fungere som et hjelpemiddel både for arkeologer og genetikere som er interessert i emnet. Håpet er at begge parter her vil finne interessant og tankevekkende informasjon, og at noen potensielle misforståelser dermed kan ryddes av veien. Det blir i avhandligen først gjort rede for hva DNA og gener er for noe. Deretter blir det redegjort for store deler av det arbeid som internasjonalt er gjort innen feltet. Diskusjonsdelen tar først for seg noen av de begrensningene som er inbefattet med bruk av metoden i arkeologisk sammenheng. Stikkord her er etnisitet, identitet og forskjellen mellom biologiske og sosiale relasjoner. Deretter blir det sett på noen av de mest åpenbare mulighetene som metoden tilbyr arkeologisk forskning. Stikkord her er analyse av brente bein, molekylær kjønnsbestemmelse, molekylær slektskapsanalyse og sykdomsstudier. Det blir også gitt en summarisk oversikt over norsk arkeologisk skjelettmateriale, samt noen eksempler på materiale som kan være egnet for DNA analyser for å belyse problemstillinger i norsk arkeologisk sammenheng. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/116 |
| Abstract: | Oppgaven tar for seg asbestkeramikk fra en enkelt lokalitet på Slettnes i Finnmark. Hoveddelen er en visuell analyse av keramikken, som belyser variasjoner og sammenhenger i materialet. Denne analysen brukes så for å kartlegge mønster i teknologi, praksis og romlig spredning, for dermed å se hvilke rolle keramikken har i en lokal kontekst. Dette sees i lys av teknologisk stil og chaîne opératoire og det legges frem forslag om hvordan keramikken er produsert, brukt og deponert, og hvilke teknologiske variasjoner og valg som kan ha inngått i disse prosessene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1929 |
| Abstract: | Amtmannsnes II er et av mange bergkunstfelt (helleristninger) som finnes i Alta og dateres til ca. 2200 f. Kr. - 800 f. Kr. Ristningene på Amtmannsnes II er spesielle i forhold til de øvrige ristninger i Alta. Verken noen av de eldre eller yngre ristninger innenfor dette området består av såpass mange og spesielle menneskefigurer slik som på Amtmannsnes II. Innenfor dette feltet finnes over 500 figurer av abstrakt karakter. Her er også påvist figurer av ulike dyr, slik som elg og hjortedyr. I tillegg finnes et par motiv av det som minner om laks. Enkelte vanskelig bestembare arter forekommer også. En siste gruppe er såkalte nonfigurative motiv. Eksempler på dette er lange sikksakk-linjer og andre geometriske motiv, som ofte knyttes til sjamaners særpregete visjoner. Feltet gir et tilsynelatende kaotisk inntrykk, ettersom flere figurer er hogd over og sammenblandet med andre motiv. Feltet har ikke vært gjenstand for omfattende studier og publisert materiale har i stor grad fokusert på de enkelte motiv uten å lete etter strukturelle mønster eller en intensjonell sammensetning av motivene. En ensidig fokus på enkelte motiv har etter hvert etablert tolkninger som tilsier at bergkunsten på Amtmannsnes II er spor etter sjamanisme. Motivene har blitt til emblemer på sjamanistisk praksis. Gjennom hovedoppgaven undersøkes grunnlaget for denne utstrakte kopling mellom sjamanisme og bergkunst på Amtmannsnes. Begreper omkring sjamanisme gjennomgås både på generelt og spesifikt grunnlag. Jeg kommer frem til at koplingen mellom bergkunst og sjamanisme hovedsakelig bygger på nevropsykologiske undersøkelser av menneskers erfaring av abstrakte lysende fenomen under tilstander av endret bevissthet, en bevissthet som er et viktig element tilknyttet sjamaners ekstatiske sjelereiser. I tillegg finnes etnografisk materiale som påviser en sammenhengen mellom sjamanisme og tilvirkning av bergkunst. Dette foregår i rituelle sammenhenger. Problemer med dette er at ekstatiske erfaringer preget av endret bevissthet ikke nødvendigvis er en eksklusivt sjamanistisk praksis. Andre rituelle handlinger er i stor grad også underlagt erfaring av ekstatiske element, også kalt transe. Forskning på bergkunst og sjamanisme har i stor grad dreid seg om å identifisere trekk ved bergkunsten som kan være spor etter ekstatiske erfaringer, uten gjennomgå en eventuell bakgrunn for at en slik praksis anses som nødvendig. Jeg avviser ikke sjamanisme knyttet opp mot bergkunsten på Amtmannsnes, men videreutvikler en mulig bakgrunn for at bergkunsten på Amtmannsnes uttrykkes slik den gjør. En slik bakgrunn finner jeg i sesongvise endringer i henhold til menneskenes omgivelser. Jeg støtter meg til etnografisk materiale som viser at praksis i forbindelse med sesongvise ofringer engang var et vanlig element hos mennesker i arktiske strøk. Erfaring av overgangsfaser er her et viktig element, der rituelle handlinger, som også innbefatter sjamanisme, sees som en vekselvirkende prosess mellom ytre natur og indre erfaring. Overgangsfaser i den ytre natur kategoriseres og uttrykkes gjennom kroppslige metaforer, der kroppens vekslende tilstander og prosesser sidestilles med prosesser i den ytre natur. Dette er begrepsdannelse, i betydning av at mennesket ut fra individuell erfaring danner seg kunnskap om mer generelle sammenhenger. Jeg betrakter fra dette Amtmannsnes som personaliserte metaforiske uttrykk speilende årets vekst og fall. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/89 |
| Abstract: | Images of seals from the Magdalenian site Gönnersdorf in the Central Rhineland has raised questions concerning the nature of the relation between people living in the interior landscape and coastal elements, represented by the depictions of seals. The location of the site more than 450 kilometres from the Late Pleistocene seashore of the North Atlantic Ocean has made these finds somewhat enigmatic. In this thesis I have argued that the representation of seals at Gönnersdorf must have been made by someone who did actually see the animal, since the animal, at least in one of the representations (Pl-163), was executed with strikingly high level of detail and exactness in proportions. Traditionally, engraved plaquettes have been perceived as ‘Palaeolithic art’, a term which I have argued has strong connotations to modern fine art. These connotations are the reason why emphasis and interpretations have been mainly based on the Franco-Cantabrian cave paintings. Another popular approach is one that has perceived animal representations as ecofacts, rather than artefacts (Bosinski & Bosinski 1991), using visual imagery for reconstructing past environments. In this thesis I have argued that both these approaches need to be abandoned. I have stressed that we rather should not understand the motifs as seals per se, nor should the objects be categorically approached as ‘art’. I have advocated an understanding of these objects as a type of material culture, namely ‘engraved plaquette’. These are made by people in certain situations for certain reasons, and must consequently be understood in the context of which they were made and used. Evaluated against the context of the site and the possibilities and challenges offered by the changing environments of the Late Pleistocene, I suggest that the practice of engraving images to plaquettes should be perceived as a means for communication that was used in strategies for maintenance, negotiation and justification of social structures as well as for exchanging and integrating new information. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/467 |
| Abstract: | Denne oppgaven retter søkelyset mot helleristninger på flyttblokker i Vest-Finnmark og Nord-Troms. De ulikheter som framkommer gjennom helleristninger laget på flyttblokker og berg har fått liten oppmerksomhet. Dette til tross for åpenbare forskjeller i forhold til potensielle ristningsflaters fremtreden, størrelse og synlighet. Jeg ønsker å få en forståelse av ristningene på de løse steinene og studere likheter og forskjeller i forhold til Altaristningene. Hovedproblemstillingen i oppgaven har vært å forstå valget av løse steiner som geologisk-materiell kontekst for helleristninger på lokaliteter utenfor Alta. Hvorfor har man på disse lokalitetene systematisk valgt å lage ristninger på steiner – også i de tilfeller der egnete bergflater har vært nært tilgjengelig? Kan de ”mikro-topografiske” kontrastene mellom stein og berg være noe av forklaringen? For å løse problemstillingen er det flere forhold som har vært nødvendig å undersøke. Som for eksempel en diskusjon av steinenes kronologi ved bruk av strandlinjedatering som primær metode, og en analyse av materialet. Studien viser til interessante og viktige variasjoner i forhold til helleristninger som er laget på fast fjell, og det er tydelig at helleristningene på de løse steinene har hatt en annen betydning enn de på fast fjell. I lys av blant annet etnografisk materiale er det argumentert for at plasseringen av steinene, i vannkanten og nært bosetningen, kan ha hatt en rituell og spesiell betydning for de forhistoriske samfunnene. Dette til tross for at de uttrykker likheter til Alta når man ser på utformingen av blant annet motivene. Denne likheten blant ristningene kan forklares ved at man var en del av den samme kultur og har vært opptatt av de samme sosiale aspekter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1037 |
| Abstract: | Forskning på graver fra jernalder og tidlig middelalder er ikke noe nytt felt i arkeologien. I nordnorsk sammenheng har gjerne forskningsinnsatsen på området vært rettet mot enten det samiske eller det norrøne materialet. Dette dualistiske bildet har også preget forståelsen av datidens etniske forhold og gravenes kulturelle tilskrivelse. I denne oppgaven stiller jeg spørsmål ved det dualistiske synet og argumenterer for at de kulturelle grupperingene ikke har vært så adskilte, men både har hatt utstrakt kontakt og påvirket hverandre. Materialet som står i fokus er såkalte ”blandede graver”. Med det menes graver som ikke uten videre lar seg etnisk plassere, men bærer med seg elementer fra både samisk og norrøn gravskikk. Jeg har her ikke bare vektlagt gjenstandsmaterialet, men også sett på beliggenhet, morfologi og likbehandling. Fokus er lagt på Nord-Norge i tidrommet romertid til og med tidlig middelalder. Som sammenligning har også antatt karakteristiske trekk ved samisk og norrøn gravskikk blitt diskutert. Gjennomgangen viser imidlertid at disse ikke er så særegne, men oppviser parallelle og overlappende tradisjoner. Det interessante er ikke bare å konstatere at kulturelt blandede graver forekommer, men også å se på hva de kan være uttrykk for. Sammensatte graver kommer til utrykk på varierende måter. Jeg argumenterer her for at måten de kommer til syne på ikke er tilfeldig, men bunner i forhold der det materielle har en sentral og grunnleggende rolle for vår kulturelle forståelse. Som følge av kulturmøter og samhandling med andre grupper, kan både materielle trekk og kulturell forståelse være overskridende. Avslutningsvis konkluderer jeg derfor med at et skarpt skille mellom samisk og norrøn kultur ikke reflekterer landsdelens totale samfunnsbilde i jernalder og tidlig middelalder. De etniske forhold har i dette tidsrommet vært mer nyanserte og mangesidige, og hatt rom for hybride grupperinger. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1038 |
| Abstract: | Oppgaven er utformet som en rekke mer eller mindre frittstående kapitler, hvor jeg nærmer meg temaet reindriftssamisk landskapsbruk og landskapsforståelse fra forskjellige innfallsvinkler. Annet kapittel er en teoretisk tilnærming til reindriftslandskapet. Jeg ser på reindriftslandskap som en materiell helhet som forbinder og har forbundet mennesker og rein, en helhet som også rommer sporene etter tidligere reindrift. Jeg tar for meg reindriftssamiske begreper om tid og rom og argumenterer for at reinen og reinbeitelandet primært bør forstås som sosiale fenomener. Med dette mener jeg noe som inngår i reindriftssamiske praksiser og erkjennelsesprosesser og danner grunnlag for reindriftssamisk identitet. Herfra går jeg i tredje kapittel over til en kritikk av samfunnsvitenskapelige framstillinger av reindrifta som fangstsamfunnets motsetning. Jeg ser på det teoretiske og empiriske grunnlaget for bruddtenkningen i forhold til fangst- og reindriftssamfunn og påpeker med utgangspunkt i Rounala- og Tornesamene historiske og kulturelle sammenhenger. Jeg forsøker også dekonstruere den stereotype asosiale reindriftsrasjonaliteten, som har blitt lagt til grunn for teorier rundt reindriftssamisk landskapsbruk. I fjerde kapittel gir jeg en introduksjon til den fjell-/reindriftssamiske siidaen. Jeg tar kort for meg eiendomsforhold, kjønnsrelasjoner og reindriftssamiske autoritetsposisjoner. Med siidaen som referanseramme analyserer jeg i femte kapittel det hellige landskapet: siidaens offerplasser og hellige fjell. Jeg prøver å gjøre meg noen begreper om hva sieidi og hellige fjell er og har betydd for menns og kvin-ners forhold til og ferdsel i landskapet. I det sjette og siste kapitlet tar jeg for meg et konkret reindriftslandskap: sommerlandet Stuoranjárga. Jeg ser på reinens bruk av området og på siidaene og sporene de har etterlatt seg, fysisk og i folks minner. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/110 |
| Abstract: | Byggeskikken i Nord-Norge i middelalderen var dominert fram til 1500- og 1600-tallet av jord, torv og stein som byggematerialer. Jeg argumenterer for at trehuset har vært i bruk i Nord-Norge alt i tidlig- og høymiddelalder, men i en begrenset grad. Diskuterer også om de stratigrafiske lagenes tykkelse kan si noe om hvilke byggematerialer som er brukt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1749 |
| Description: | Dette er en hovedfagsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3353 |
| Description: | Dette er en magistergradsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3315 |
| Description: | Dette er en hovedfagsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2356 |
| Abstract: | Oppgaven tar for seg gryteskår av kleberstein fra en middelaldertuft som ble gravd ut i 1999-2002. Oppgaven består delvis av en typebestemmelse av gryteskårene, en romanalyse med utgangspunkt i klebersteinsmaterialet og en undersøkelse av matskorper på noen av gryteskårene. Resultatene viser at det på Borg har blitt brukt kartyper som tidligere er kjent fra Vestlandet. Ved hjelp av klebersteins materialet har det også vært mulig å påvise flere rom i lang huset på Borg III. Matskorpe analysene viste et variert kosthold bestående av bla. fisk, forskjellige typer animalsk kjøtt, flere kornslag, erter og syrnede meieriprodukter |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/92 |
| Abstract: | I årene mellom 1983 og 1989 ble det største langhuset fra jernalderen i Skandinavia avdekket. Resultatene fra denne utgravningen ble utgitt 14 år etter endt utgravning i en publikasjon på 309 sider. I denne oppgaven gjennomgås utgravningene, materialet og tolkningene fra Borg I som det presenteres i publikasjonen, med en sammenligning fra materialet i Topografisk Arkiv ved TMU. Gjennomgangen viser at det er en del uoverensstemmelser mellom disse kildene, og at kun 1/3 av det arkeologiske materialet fra Borg I er presentert og tolket i publikasjonen. Det største spørsmålet knyttet til dette er hvorfor størstedelen av materialet er utelatt, og videre hva dette materialet består av. Mine undersøkelser viser at det utolkede materialet kan gi ytterlige kunnskap om lokaliteten, og at det er flere historier ved Borg enn det som fremgår av publikasjonen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4311 |
| Abstract: | Denne avhandlingen er en undersøkelse av hvordan gravskikk har inngått i reproduksjon og endring av sosial struktur, eksemplifisert gjennom gravmaterialet fra de sein-mesolittiske samfunnene i Sør-Skandinavia. Det teoretiske grunnlaget for denne undersøkelsen utgjøres av en kritisk dialektisk tilnærming. Fundamentet for denne tilnærmingen er en oppfattelse av samfunnssystemer som bestående av av sosiale relasjoner som er i konstant endring. Et gjennomgående trekk ved de sør-skandinaviske gravene er at de har en nær lokaliseringsmessig relasjon til bosetninger. Dette tyder på at det har vært en sterk interaksjon mellom levende og døde i denne perioden. Årsakene til dette kan søkes i den større situasjonen de sein-mesolittiske samfunnene befant seg i. I lys av denne kan integreringen av de døde i de levendes verden forstås som resultat av et stort behov for arenaer og virkemidler for forhandling og utforming av sosiale relasjoner. Gravene oppviser dessuten en variasjon på mange plan, både i sammensetning av befolkningen på gravfeltet, orientering og lokalisering av de enkelte graver på gravfeltet, posisjonering av den døde, gjenstander som ble lagt i grava, og i de rituelle handlinger som har blitt utført før, under og etter gravleggelsen. Denne variasjonen kan forstås som uttrykk for at gravene og gravritualene har vært viktige medier for ulike gruppers forsøk på å påvirke relasjoner og samfunnsmessig utvikling. Tilstedeværelsen av konflikter og motsetninger mellom flere sosiale kategorier resulterte i en mangesidig utforming og anvendelse av de døde. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/105 |
| Abstract: | Edelmetalldepotene i Nord-Norge fra vikingtid og tidlig middelalder (eller sølvskattene, som de ofte kalles) blir her analysert utfra innhold, sammensetning og plassering i landskapet. Det konkluderes med at flere av de 28 nordnorske funnene som er inkludert i undersøkelsen bør dateres til tidlig middelalder fordi de inneholder østlige gjenstander som har fått en slik sen datering gjennom andre funn. Funnstedene vurderes og settes i sammenheng med fysiske og kognitive grenser i landskapet, eventuelt veifar. Nedleggelsene av sølv og gull i vikingtid og middelalder settes i sammenheng med en utbredt depotpraksis som kan være knyttet til en eldre gudinnekult. Variasjonene i depotene ses som uttrykk for en regional og lokal artikulering av denne praksisen i henhold til stedets øvrige kulturelle normer og tradisjoner. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/109 |
| Abstract: | Sakshaug kirke er ei steinkirke fra middelalderen. Kirka ligger i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Bygningshistorien til kirka har vært lite utforsket tidligere, og det har vært uklart om det var koret eller skipet som ble bygd først, og videre når kor og skip ble bygd. Et stort problem med tidligere forskning, er at det har vært lite eller ingen bevissthet på hva som kan gi informasjon om bygningshistorien og hvordan. Av den grunn ble det først redegjort nærmere for dette. Deretter ble det foretatt en bygningsarkeologisk undersøkelse av kirka. Alle kilder som kunne gi informasjon om bygningshistorien ble trukket inn. Det ble klart at koret og en liten del av skipet ble bygd på begynnelsen av 1100-tallet. Skipet ble gjort ferdig ca. 1160-1180. Videre ble koret modernisert med gotiske detaljer på begynnelsen av 1200-tallet. På slutten av 1700-tallet ble det funnet en innskrift som fortalte at kirka ble vigslet i 1184, noe som må bety at hele kirka sto ferdig og ble vigslet da. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1162 |
Now showing items 1-20 of 79
Next Page
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no