Erstatningsrettens omfang etter forbrukerkjøpsloven § 52 og kjøpsloven § 40, særlig om forgjeves utgifter.

Abstract

Formålet med avhandlingen er å undersøke hva som regnes som tap, og hvilke tapsposter som kan kreves erstattet med utgangspunkt i lov 21 juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (heretter forbrukerkjøpsloven eller fkjl.) § 52 og lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (heretter kjøpsloven eller kjl.) § 40.

Adgangen til å få tilkjent erstatning for utgifter som har vært forgjeves på grunn av kontraktsbrudd skal særlig undersøkes. Med forgjeves utgifter menes frivillige omkostninger som parten har pådratt seg, men som viser seg å bli unyttige som følge av den andre partens mislighold. Kontraktsparten har for eksempel pådratt seg utgiftene fordi han har stolt på at den andre parten vil oppfylle sin del av avtalen. I slike tilfeller tales det om utgifter som har en verdi for kontraktsparten inntil misligholdet inntreffer. Forgjeves utgifter kan imidlertid også være utgifter parten har pådratt seg i etterkant av den andre partens mislighold, i et forsøk på å begrense kontraktsbruddets omfang. Termene «bortkastede» eller «forspilte» utgifter er også ofte brukt om denne type utgifter, og etter min oppfatning er det ingen vesentlige forskjeller mellom disse termene.