Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorSørgaard, Kristine Orestad
dc.date.accessioned2006-09-06T09:24:43Z
dc.date.available2006-09-06T09:24:43Z
dc.date.issued2001-12-08
dc.description.abstractI denne oppgaven har jeg forsøkt å se nærmere på den forskjellen som eksisterer mellom en velutviklet, sofistikert arkeologisk ontologi og en mindre utviklet, til dels ureflektert arkeologisk metodologi. Arkeologer har gjennom flere år systematisk foretatt en nedprioritering av metodiske spørsmål til fordel for utvikling av ny og spennende teori. Denne utviklingen har selvsagt vært prisverdig, men til liten nytte så lenge teorier og begrep ikke gjøres tilgjengelig for forskning, det vil si, så lenge de befinner seg utenfor vitenskapens nedslagsfelt. Hovedpåstanden i denne oppgaven er at arkeologenes skepsis mot metode har sitt opphav i paradigmeteorien til Thomas Kuhn. Gjennom denne teorien har arkeologer fått en ide om at vitenskapen består av klart adskilte tradisjoner (paradigmer) med liten grad av kontinuitet og overlapp. Paradigmeteorien gjør det legitimt å praktisere en slags utestengende tenkning hvor vitenskapen enten er vitenskapelig, positivistisk og metodefiksert eller humanistisk, subjekti-vistisk og metodefiendtlig. Paradigmeteorien bygger på en tradisjonell antakelse om at vitenskapen representerer noe enhetlig og universelt. Jeg har forsøkt å vise at alle slike forsøk på å definere vitenskapen enhetlig hittil har slått feil. Vitenskapen er ikke enten/eller, den er både/og. Den består av både politiske, sosiale og rasjonelle aspekter. Beskrivelser av vitenskapen må derfor lages på en så åpen og inkluderende måte som mulig. Det vil si, de må ta høyde for det nyanserte, mangesidige og fragmenterte i vitenskap og forskning. En slik åpen og pluralistisk vitenskap lar seg ikke entydig beskrive som et klart definert, inkommensurabelt paradigme, men beveger seg i skjæringspunktet mellom flere forskjellige paradigmer og forskningstradisjoner. Det er grunnen til at jeg har argumentert for en ny definisjon av paradigmer som delvis kommensurable posisjoner, ettersom en slik definisjon ikke bare tar hensyn til divergerende, men også overlappende trekk og tendenser i forholdet mellom paradigmer i arkeologi. Ved å anvende et åpent paradigmebegrep, kan arkeologer bevare sin egen «humanistiske» ontologi samtidig som de tar til seg en mer «vitenskapelig» metodologi.en
dc.format.extent11488443 bytes
dc.format.mimetypeapplication/pdf
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/10037/106
dc.identifier.urnURN:NBN:no-uit_munin_31
dc.language.isonoben
dc.publisherUniversitetet i Tromsøen
dc.publisherUniversity of Tromsøen
dc.rights.accessRightsopenAccess
dc.rights.holderCopyright 2001 The Author(s)
dc.subjectVDP::Humaniora: 000::Arkeologi: 090en
dc.subjectArkeologien
dc.subjectTverrfagligheten
dc.subjectPostmodernismeen
dc.subjectVitenskapsfilosofien
dc.subjectGrunnlagsproblemen
dc.subjectMetodeen
dc.titleParadigmer og forskningstradisjoner i arkeologi. Om kommunikasjon og flyt på tvers av faglige grenseren
dc.typeMaster thesisen
dc.typeMastergradsoppgavenor


Tilhørende fil(er)

Thumbnail
Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel