Legeutdanning i og for distriktene

Abstract

Med medisinstudiet i Tromsø som utgangspunkt belyser vi den internasjonale utviklingen av distriktsorienterte legeutdanninger fra 1960-tallet og fram til i dag. Basert på ulike perspektiver; universitetenes, studentenes, lærernes, pasientenes og befolkningens perspektiver, framlegges erfaringer med å anvende distriktene og kommunehelsetjenesten som undervisningsarena i legers grunnutdanning. De distriktsorienterte modellene har vist seg nyttige for å rekruttere leger til distrikter og underpriviligerte områder – og for å bidra til mer likeverdig helsetjeneste for befolkninger i disse områdene. Dessuten er modellene vel tilpasset framtidens kompetanseutfordringer med økte krav til samhandling og overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten.