Bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming. I hvilket omfang gir norsk lov hjemmel til bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede, og hvilke grenser setter EMK artikkel 8 for bruk av tvang og makt?

Abstract

Det er cirka 20 000 personer i Norge som har diagnosen psykisk utviklingshemming, tilsvarende 0,45% av befolkningen. Fra år 2000 til 2014 har antallet personer med tvangsvedtak økt fra henholdsvis 178 til 1289. Dette tilsvarer en stor andel mennesker som har fått fattet vedtak som griper inn i deres selvbestemmelsesrett. I en skyggerapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, pekes det på flere utfordringer ved bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming. Det vises til at bruken av tvang og makt har økt vesentlig siden 2000, paradoksalt nok samtidig med at adgangen til bruk av tvang og makt i lovverket er blitt ytterligere skjerpet.

Når man bruker tvang og makt som et middel for å nå et mål mot en person som motsetter seg dette tiltaket, griper dette inn i grunnleggende menneskerettigheter som alle har. Jeg ønsker å belyse hvorfor vi tillater dette, på hvilke vilkår og hvordan rettssikkerheten ivaretas.

Avhandlingen problematiserer bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming gitt i deres private hjem, opp mot retten til respekt for privatliv og sitt hjem etter EMK art. 8.