Sammenligning av beslutningsprosess vedr. Kimen kulturhus og Kulturfabrikken Sortland. Hvordan har man klart å skaffe politisk oppslutning om kulturhusideene?

Abstract

Bygging av kulturhus er et fenomen som har tatt om seg i landet vårt i de siste årene. I tider med trang kommuneøkonomi og nødvendig oppfølging av lovpålagte oppgaver, klarer enkelte kommuner likevel å skaffe seg økonomisk rom for denne type byggeprosjekter. Imponerende er det også at man klarer å skape politisk oppslutning i besluttende organer. I vårt studie av prosessene rundt Kimen kulturhus i Stjørdal og Kulturfabrikken på Sortland ser vi at realiseringen av ideer om kulturhus ligger flere tiår tilbake. Ideer trenger å modnes før de endelig kan realiseres. Dramatiske hendelser skjer underveis begge steder, hendelser som kan virke truende på den videre fremdrift og i verste fall stoppe hele prosjektet. Samtidig blir prosjektene fulgt med årvåkne øyne både fra politikere, medier og folk flest. Det store spørsmål er: Hvordan klarte man å få dette til? Hvilke krefter og motkrefter er det som settes i spill når man lanserer ideen om å bygge flotte kulturhus som egentlig ikke er en lovpålagt oppgave, og i en tid med trange kommunale budsjetter? På begge steder utspant det seg en ofte tidkrevende og komplisert beslutningsprosess. I denne prosessen fant vi trekk av de tre beslutningsmodellene: den Rasjonelle beslutningsmodellen, Forhandlingsmodellen og Garbage Can - modellen. Gjennom våre empiriske undersøkelser kunne vi registrere hvordan våre funn kunne relateres til de tre modellene. Endringer og tilpasninger ble gjort da nye utfordringer dukket opp. Motstanden mot bygging slo ut forskjellig på de to stedene. I Stjørdal opplevde vi at frontene tidlig var steile, og «stolaksjonen» klarte aldri å skape større oppslutning om byggingen enn den som allerede var der. Bortfall av hotell begge steder slo forskjellig ut. I Stjørdal ble ikke dette noe nevneverdig problem, men på Sortland ble dette noe mer dramatisk. Det planlagte hotellet på Sortland skulle være en tett integrert del av drifts- og utleiemulighetene for kulturhuset. Når dette falt bort, påførte det kommunen betydelige ekstra årlige driftsutgifter. Det endelige resultat på begge steder ble veldig bra. Begge kulturhusene er tatt i bruk – med full aktivitet på alle prosjekterte plan. For alle generasjoner er de to kulturhusene blitt en felles møteplass for kulturutfoldelse. Skepsisen har i større grad lagt seg, selv om man enda opplever bitre fronter, særlig i Stjørdal. Dette er noe vi kommer nærmere tilbake til i avslutningskapitlet.