Show simple item record

dc.contributor.advisorFagerström, Lisbeth M.
dc.contributor.authorTofthagen, Randi
dc.date.accessioned2018-05-31T11:02:33Z
dc.date.available2018-05-31T11:02:33Z
dc.date.issued2018-05-11
dc.description.abstractThe overall aim of this dissertation was to expand understanding of the recovery from direct self-harm for adult persons who self-harm through three partial studies. Study I included a theoretical evolutionary concept analysis to clarify the content of the concept self-harm as delineated to the disciplines of medicine and nursing. Studies II and III were interview studies. In study II, mental health nurses’ experiences of caring for adult inpatients who self-harm during an acute phase were explored using manifest and latent content analyses. In study III, the aim was to explore, describe and understand former patients’ experiences of recovery from self-harm, and a phenomenological hermeneutical approach was used in the analysis of data. A compilation of the findings from the three partial studies resulted in the following. Persons who self-harm have their own personal self-harm “rhythm”, with different intervals and degree of severity. Persons who self-harm can use several different self- harm methods simultaneously. Before an acknowledged turning point persons who self- harm live with a self-destructive self-harm pattern, where a recovery process is not a personal goal. For some, there may be an absence of a verbal language with which to express their suffering and this can contribute to a prolonged recovery process. Mental health nurses have different approaches to whether patients should be allowed to self- harm or not while in care; some allowed patients to self-harm while others stopped patients’ self-harm behavior through various forms of coercive methods. All serious self-harm was stopped. After persons who self-harm acknowledged a turning point and chose life and/or contact with close relatives, they became motivated to receive professional help and start the individual learning processes toward recovery from self-harm. A personal recovery process was begun where they learned to recognize personal stress, what it was that triggered their self-harm, how to distract themselves, and how to master their own basic needs such as sleeping sufficiently, eating nutritious food and/or engaging in physical activity. The mental health nurses motivated each patient to engage in a dialogue about the patient’s situation, including which signals are experienced prior to a self-harm act. The nurses encouraged patients to learn how to distract themselves from self-harm situations through individual activities. The nurses sought to promote hope for recovery by strengthening patients’ self-image. The implication for mental health nurses is that they should chart the scope of a person’s self-harm over time, to see when an increase in the self-harm behavior is needed to sustain the experienced reduction in tension, including increased risk for suicide. At the same time, nurses should also understand that persons who self-harm may be struggling to maintain dignity and control of their self-harm behavior. One central implication for each nurse is the question of how he/she can guide the patient to recovery, both prior to and after the patient’s acknowledged turning point. Prior to a turning point, recovery is not a personal goal for the person who self-harms. After the turning point, the person is motivated to receive professional help as a start to the personal recovery process.en_US
dc.description.abstractAvhandlingens hovedhensikt er å øke forståelsen av recovery prosessen fra direkte selvskade hos voksne mennesker gjennom tre del-studier: En teoretisk evolusjonær begrepsanalyse for å tydeliggjøre innholdet i begrepet selvskade avgrenset til fagområdene medisin og sykepleievitenskap. To intervjustudium ble gjennomført: I den første intervjustudien utforskes spesialsykepleiere sin erfaring med utøvelse av sykepleie til voksne pasienter som selvskader i akutt fase. I dette del-studiet anvendes manifest og latent innholdsanalyse av data. I det andre intervjustudien er hensikten å utforske, beskrive og forstå tidligere pasienters recovery erfaringer fra selvskade. I dette del-studiet anvendes en fenomenologisk-hermeneutisk analyse av data. En sammenstilling av funn fra de tre delstudier resulterte i følgende hovedfunn: Personer som skader seg selv har sitt eget personlige selvskademønster med ulike intervall mellom selvskadesituasjoner og med ulik alvorlighetsgrad. Personer som selvskader kan bruke flere selvskademetoder samtidig. Tiden før personen erkjenner et vendepunkt fra å selvskade, lever han/hun med selvdestruktive selvskademønstre hvor en recovery prosess ikke er et personlig mål. Flere personer har ikke et språk for å kunne uttrykke sin lidelse og dette kan også bidra til at personen erfarer en forlenget recovery prosess. Når pasienten ønsket å selvskade i klinikk hadde spesialsykepleierne ulike tilnærming til det; Noen lot pasienten få skade seg i klinikken, mens andre stoppet selvskadeadferd med bruk av ulike tvangsmidler. All alvorlig selvskade ble stoppet. Etter at personen erkjenner et vendepunkt og velger livet og/eller kontakt med nære relasjoner, blir de motivert til å motta profesjonell hjelp og starte en individuell læringsprosess mot recovery fra selvskade. En personlig recovery prosess der de lærer å gjenkjenne personlig stress, hva som trigger dem til å skade seg selv, lærer å avlede seg selv fra å selvskade og mestre egne grunnleggende behov som å sove nok, spise ernæringsrik kost og være i fysisk aktivitet. Spesialsykepleiere motiverer hver pasient til å delta i en dialog om sin situasjon og hvilke signaler pasienten erfarer før selvskadesituasjonen. De oppmuntret den enkelte pasient til å sette ord på selvskadesituasjonen. Spesialsykepleierne bidrar til å lære pasientene hvordan de kan avlede seg selv fra selvskadesituasjoner med egne individuelle aktiviteter. Sykepleierne søker å fremme håp om recovery ved å styrke pasientens selvbilde. Å selvskade kan for personen innebære å ha psykisk smerte/lidelse, skade på kroppen. sosial skam, isolasjon og eksistensiell smerte. Dette samtidig som at hun/han erfarer at å skade seg selv på kroppen kan gi lindring av psykisk smerte/lidelse i et kort tidsrom - men også at å selvskade over tid av mange må økes og/eller endres for å oppnå samme opplevde lindring noe som kan medføre avhengighet av selvskadeadferden. Implikasjoner for sykepleieren er å kartlegge når personen må øke nivå av selvskadeadferd for å få samme erfarte spenningsreduksjon med økt suicidfare. Dette samtidig som personen kjemper med å ivareta sin verdighet og kontroll på selvskadeadferden. En sentral implikasjon for sykepleieren er hvordan hun/han kan veilede personen før og etter pasientens erkjente vendepunkt. Før vendepunktet er ikke recovery et er personlig mål for personen. Etter et vendepunkt er personen motivert for å motta profesjonell hjelp med ønske om en være i personlig recocery prosess.en_US
dc.description.doctoraltypeph.d.en_US
dc.description.popularabstractPRESSEMELDING Å skade seg selv nesten til døde for så å velge livet. Bedring fra selvskade før og etter et personlig vendepunkt. Spesialsykepleier og høgskolelektor Randi Tofthagen disputerer ved Universitetet i Tromsø - Det arktiske Universitet i Norge med avhandlingen; Recovery fra selvskade. En kvalitativ studie. Dato: Sted: Klokkeslett: Avhandlingens hovedhensikt er å øke forståelsen av recovery (bedring) fra direkte selvskade hos voksne mennesker gjennom tre del studier: En teoretisk evolusjonær begrepsanalyse for å tydeliggjøre innholdet i begrepet selvskade avgrenset til fagområdene medisin og sykepleievitenskap. To intervjustudier ble så gjennomført: I den første intervjustudien utforskes spesialsykepleiere sin erfaring med utøvelse av sykepleie til voksne pasienter som selvskader i akutt fase. I det andre intervjustudien er hensikten å utforske, beskrive og forstå tidligere pasienters recovery erfaringer fra å selvskade. En sammenstilling av funn fra alle tre delstudier resulterte i følgende: Personer som skader seg selv har sitt eget personlige selvskademønster med ulike intervall mellom selvskadesituasjoner og med ulik alvorlighetsgrad. Personer som selvskader kan bruke flere selvskademetoder samtidig. Tiden før personen erkjenner et vendepunkt fra å selvskade, lever han/hun med selvdestruktive selvskademønstre hvor recovery ikke er et personlig mål. Flere personer har ikke et språk for å kunne uttrykke sin lidelse og dette kan også bidra til at personen erfarer en forlenget recovery prosess. Når pasienten ønsket å selvskade under innleggelse hadde spesialsykepleierne ulike tilnærming til det. Noen lot pasienten få skade seg i klinikken, mens andre stoppet selvskadeadferd med bruk av ulike tvangsmidler. All alvorlig selvskade ble stoppet. Etter at personen erkjenner et vendepunkt og velger livet og/eller kontakt med nære relasjoner, blir de motivert til å motta profesjonell hjelp og starte en individuell læringsprosess mot recovery fra selvskade. En personlig recovery prosess der de lærer å gjenkjenne personlig stress, hva som trigger dem til å skade seg selv, de lærer å avlede seg selv fra å selvskade og mestre egne grunnleggende behov som å sove nok, spise ernæringsrik kost og være i fysisk aktivitet. I denne fasen motiverer spesialsykepleiere hver pasient til å delta i en dialog om sin situasjon og hvilke signaler pasienten erfarer før selvskadesituasjonen. Spesialsykepleierne bidrar til å lære pasientene hvordan de kan avlede seg selv fra selvskadesituasjoner med egne individuelle aktiviteter. Sykepleierne søker å fremme håp om recovery ved å styrke pasientens selvbilde. En implikasjon for sykepleieren er å kartlegge når personen må øke nivå av selvskadeadferd for å få samme erfarte spenningsreduksjon med økt suicidfare. Dette samtidig som personen kjemper med å ivareta sin verdighet og kontroll på selvskadeadferden. En sentral implikasjon for sykepleieren er hvordan hun/han kan veilede personen før og etter pasientens erkjente vendepunkt mot recovery. Dette er sentralt siden pasienten før vendepunktet ikke har recovery som et personlig mål, men etter erkjent vendepunkt er motivert for å motta profesjonell hjelp med ønske om en være i personlig recocery prosess.en_US
dc.description.sponsorshipLovisenberg Diakonale høgskole Norsk sykepleieforbunden_US
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/10037/12810
dc.language.isoengen_US
dc.publisherUiT The Arctic University of Norwayen_US
dc.publisherUiT Norges arktiske universiteten_US
dc.rights.accessRightsopenAccessen_US
dc.rights.holderCopyright 2018 The Author(s)
dc.subject.courseIDDOKTOR-003
dc.subjectVDP::Medisinske Fag: 700::Helsefag: 800::Samfunnsmedisin, sosialmedisin: 801en_US
dc.subjectVDP::Medical disciplines: 700::Health sciences: 800::Community medicine, Social medicine: 801en_US
dc.titleRecovery from self-harm. A qualitative study.en_US
dc.typeDoctoral thesisen_US
dc.typeDoktorgradsavhandlingen_US


File(s) in this item

Thumbnail
Thumbnail
Thumbnail
Thumbnail
Thumbnail

This item appears in the following collection(s)

Show simple item record