Det kommunale handlingsrommet i det grønne skiftet. En komparativ analyse av drivere i det kommunale grønne skiftet

Abstract

Følgende problemstilling ligger til grunn for denne studien: hva er ‘driverne’ i det kommunale grønne skiftet? Med andre ord, hva gjør at noen kommuner har lagt inn en større innsats i det grønne skiftet enn andre? Formålet har vært å synliggjøre hvilke grep som kan sikre en jevn innsats i det grønne skiftet blant kommunene i Norge - og implisitt: hvordan Norge kan oppfylle sine forpliktelser under Parisavtalen? Storparten av utslipp i ikke-kvotepliktig sektor ligger tross alt på det kommunale og lokale nivået. Problemstillingen er særs aktuell og interessant – man kan knapt lese et dokument fra offentlige organer som ikke har en omtale dedikert til den globale klima- og miljøutfordringen.

Denne kvalitative studien bygger på informantintervjuer med en representant fra KS og ti kommuneansatte fordelt på 9 kommuner. Til grunn for studien ligger også en tekstanalyse av kommunenes klimaplaner og en bred litteraturgjennomgang av forskningen på feltet. Helene Amundsens teorem om ‘samfunnets resiliens’ har hatt et sentralt fokus, og jeg har ‘oversatt’ dimensjonene i konseptet til drivere i det kommunale grønne skiftet. Videre har studien brukt kvalitativ komparativ analyse (QCA), som har muliggjort et synlig fokus på drivere som betingelser for kommunal innsats i det grønne skiftet.

Et sentralt funn er at kommunene i stor grad er avhengige av driverne for å legge ned en innsats i det grønne skiftet. QCA-analysen indikerer at driveren ‘institusjoner og service’ og ‘nettverk’ er de mest konsekvente driverne i empirien i denne oppgaven. Dette er et viktig funn da institusjonalisering og nettverksbygging, sammen med hensynet til den lokale konteksten, er ansett som grunnleggende for omstilling. Samtidig observeres en utvikling der driveren i stor grad er klimaproblemet i seg selv, og manifesteringen gjennom Parisavtalen og Klimaforliket. Denne driveren er sterk og ‘tilgjengelig’ for alle. Studien konkluderer med at handlingsrommet til kommunene er stort, og i større grad bør være et fokusområde for regjeringen med sikte på substansiell realisering av det grønne skiftet.