Barn og unge med atferdsproblemer : politiets og barnevernets roller og samarbeid etatene imellom

Abstract

Temaet i oppgaven var å se på hvilken myndighet politiet og barnevernet, sammen og hver for seg, har til å gripe inn overfor og til å hjelpe barn og unge med atferdsproblemer. Politi og barneverntjeneste får på to ulike måter kjennskap til barnets atferdsproblemer. Mens politiet møter barnet ute i det offentlige rom etter å ha begått en straffbar handling, møter barneverntjenesten barnet i hjemmet. Politiet møter et barn som ved første øyekast virker tøff og usårbar på utsiden, og som står alene. Barneverntjenesten møter barnet som en del av en familie, og de vet at barnet trenger hjelp. Mens politiet skal beskytte samfunnet mot dette barnet, skal barneverntjenesten hjelpe barnet til å kunne overleve i dagens tøffe samfunn. Selve lovbruddet vil for barneverntjenesten bare være en følge av en rekke hendelser som igjen er et resultat av hele livssituasjonen til barnet. De to etatene har derfor to totalt forskjellige utgangspunkter; barneverntjenesten jobber med familieproblemer, mens politiet jobber med kriminalitet. Man ser at de godt kunne jobbet uavhengig av hverandre. Oppgaven behandler først hvordan barnevern og politi arbeider hver for seg, før den behandler ulike samarbeidsmåter; for eksempel har politiet en etterforskningsplikt overfor barn under 15 år, men barna kan ikke straffes. Derimot har politiet adgang til å overføre saken til barnevernet som kan ta hånd om barnet. Oppgaven behandler hvordan lovverket hindrer og fremmer samarbeid, og ser også nærmere på hvordan Tromsø sitt politi og barnevern har valgt å tolke lovene.