Betydningen av CYP2D6-genotype for terapisvikt av ulike antipsykotika. En studie basert på eksisterende laboratoriedata fra farmakologiske rutineanalyser

Abstract

Hensikt: Mange antipsykotiske legemidler metaboliseres via det genetisk polymorfe enzymet CYP2D6. Hensikten med dette masterprosjektet var å undersøke i hvilken grad CYP2D6-genotype påvirker serumkonsentrasjonen og byttefrekvens av de antipsykotiske legemidlene risperidon, haloperidol, perfenazin og zuklopentiksol, som alle er CYP2D6-substrater. Metode: Pasienter med utført CYP2D6-genotyping og serumkonsentrasjonsmåling(er) av risperidon, haloperidol, perfenazin, zuklopentiksol (testgruppene) og olanzapin (negativ kontroll; ikke CYP2D6-substrat) ble inkludert retrospektivt fra labdatabasen ved Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet Sykehus, i perioden 2010-16. Tilhørende informasjon som automatisk ble hentet ut fra databasen var bl.a. dosering, alder og kjønn. For hver av de inkluderte pasientene ble det også manuelt hentet ut analysehistorikk (inkludert dato) over alle antipsykotika som hadde blitt målt ved samme laboratorium i den definerte studieperioden. Pasientene ble basert på CYP2D6-genotype kategorisert som «raske omsettere» (EM), «intermediære omsettere» (IM), «langsomme omsettere» (PM) eller «ultraraske omsettere» (UM). Det primære endepunktet ble definert som byttefrekvens (terapisviktindikator) av aktuelle antipsykotika mellom de ulike CYP2D6-subgruppene. Sekundære endepunkter ble definert som totalt antall analyserte antipsykotika og dosejustert serumkonsentrasjon (C/D ratio) hos pasienter med ulik CYP2D6-genotype. Resultater: Totalt bestod studiepopulasjonen av 1436 pasienter (målinger, n=3471). Initialt ble sammenhengen mellom pasientenes CYP2D6-genotype og serumkonsentrasjonsnivåene for de ulike antipsykotikaene undersøkt. Det ble estimert en 2,02 (p<0,001) og 7,89 (p<0,001) ganger høyere C/D-ratio av risperidon (modersubstans) hos IM og PM sammenlignet med EM. For risperidon + 9-hydroksyrisperidon ble det også observert en høyere ratio hos IM og PM sammenlignet med EM med henholdsvis 1,17 (p<0,001) og 1,34 (p<0,001) ganger. I perfenazingruppen var C/D-ratioen 2,31 (p=0,004) ganger høyere hos PM enn EM. Ingen signifikante assosisiasjoner mellom C/D-ratio og CYP2D6-genotype av haloperidol og zuklopentiksol ble observert (p>0,05). Byttefrekvens ble derfor studert videre hos risperidon og perfenazin. Det ble ikke observert signifikante forskjeller i byttefrekvens blant de studerte antipsykotiske legemidlene i relasjon til CYP2D6-genotype (p>0,05), med unntak av en undergruppe i risperidon (p=0,038) og total byttefrekvens i kontrollgruppen (p=0,034). Byttefrekvensen i testgruppene var på rundt 40-50 %, mens byttefrekvensen i kontrollgruppen lå 10-20 % lavere. Gjennomsnittlig antall antipsykotika som hadde blitt analysert i studieperioden, var signifikant høyere hos EM og IM i testgruppen (risperidon, haloperidol, perfenazin og zuklopentiksol) sammenlignet med kontrollgruppen (olanzapin) (<0,001). Konklusjon: Ingen markante sammenhenger mellom CYP2D6-genotype og byttefrekvens av de studerte antipsykotika ble funnet. Dette kan tyde på at CYP2D6-genotype ikke er en risikofaktor for terapisvikt (av antipsykotika), og det kan virke som at pasienter bytter behandling på bakgrunn av andre grunner enn CYP2D6. CYP2D6-genotype viste seg derimot å ha betydning for farmakokinetikken av risperidon, risperidon + 9-hydroksyrisperidon og perfenazin, men ikke for haloperidol og zuklopentiksol. En viktig observasjon er at generell byttefrekvens er svært høy i studiepopulasjonen, noe som tyder på at det er en vanskelig pasientgruppe å behandle.