Administrasjonskostnader for ulike formuleringer av rituksimab og trastuzumab i norske helseforetak. En kvalitativ studie

Abstract

Introduksjon: Kreftklinikken ved Oslo Universitetssykehus (OUS) har estimert administrasjonskostnader for intravenøs infusjon (IV) og subkutan injeksjon (SC) og Sykehusinnkjøp LIS har brukt disse estimatene for å vise at bruk av IV framfor SC av rituksimab og trastuzmab vil være mer kostnadseffektivt. Det er ukjent om disse estimatene er representative for andre helseforetak. Hensikt: Det primære målet er å undersøke om administrasjonskostnader fra OUS er representative for andre helseforetak. De sekundære målene er å undersøke om helseforetakene har kapasitet til å administrere et økt antall IV uten organisatoriske endringer, og om sykehusapotekene har kapasitet til å møte det økte produksjonsvolumet av IV. I tillegg ønsker vi å beskrive sykehusapotekenes kostnadsmodell for å produsere en IV. Metode: Oppgaven er basert på kvalitativ metode og består av tre deler: intervju med representant for OUS for å kartlegge metoden for kostnadsberegning, intervju med representant for hovedkontoret for Sykehusapotekene Helseforetakene (SAHF) for å kartlegge arbeidskostnader ved produksjon av IV, og en spørreundersøkelse sendt til alle helseforetak for å få deres vurderinger av kostnadsestimatene fra OUS. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd og transkribert. Transkripsjon fra intervju og besvarelser fra spørreskjema ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering (STK). Resultater: Ingen andre helseforetak har egen infusjonsenhet for kreftlegemidler tilsvarende den OUS har, men respondentene mente likevel at kostnadsestimatene fra OUS var representative selv om beregningene ikke var transparente. Ifølge alle helseforetakene er det ingenting unikt med administrasjon av IV eller SC trastuzumab som gjør at det skiller seg fra administrasjon av andre kreftlegemidler. Derimot mener et helseforetak at rituksimab krever merarbeid under administrasjon av IV, som gjør det mer kostbart sammenlignet med administrasjon av IV av andre kreftlegemidler. OUS har valgt ulike metoder for å beregne administrasjonskostnader for IV og SC, og beregningene for SC er svært forenklet. Noen helseforetak må utføre organisatoriske tiltak for å administrere et økt antall IV. Sykehusapotekene (SA) i Helse Sør-Øst har små forskjeller i arbeidspris, men økt volum av IV-bestillinger kan føre til at SA må utføre tiltak for å øke kapasitet. Det er usikkert i hvilken grad dette vil påvirke arbeidsprisen. SAHF ønsket ikke at arbeidspriser skulle publiseres i denne oppgaven. Konklusjon: Mangel på transparens og vanskeligheter med å forstå OUS sine beregninger kompromitterer gyldighet av helseforetakenes vurderinger om at OUS sine administrasjonskostnader for IV og SC rituksimab og trastuzumab er representative. Noen helseforetak må utføre organisatoriske tiltak for å kunne administrere et økt antall IV, og det er usikkert om besparelser i legemiddelkostnader vil overveie påløpte kostnader. Det er mulig at sykehusapotek må utføre organisatoriske tiltak for å produsere et økt antall IV, som muligens gir økt arbeidspris. Dette kan føre til større variasjoner i administrasjonskostnader mellom helseforetak på nasjonalt nivå. Videre studier bør utføres med simulering av kostnader supplert med en bottom-up-analyse.