Ideen om å være som de andre. En studie av utformingen av Norsk Toppfotball sin Akademiklassifisering

Abstract

Har du vært en av de som har stått igjen å sett at noen andre har tatt med seg seirene hjem? Da har kanskje du hatt et ønske om å være som de? I denne oppgaven skal vi se på hvordan norsk fotball har et ønske om å være som de andre. De som internasjonalt høstet suksess og viser til gode resultater. I Norge er det derimot rettet kritikk mot hvordan det norske fotballsystemet er bygd opp og at vi ikke er gode nok.

Vi skal i denne oppgaven følge reisen til en ide som skulle gjøre norsk fotball bedre gjennom arbeidet til ei arbeidsgruppe i Norsk Toppfotball. Arbeidsgruppa skulle jobbe med å hente best praksis fra ulike land. Denne best praksisen ble gjort om slik at den skulle passe inn i et norsk system. Reisen startet med hvordan veien fram til det ble nedsatt ei arbeidsgruppe var og hvordan de skulle jobbe. Så reise ideen videre når arbeidsgruppa reiste ut til ulike land for å hente ut best praksis. Når de kom hjem oversatte de sine funn slik at de ville pass inn i norske forhold, før arbeidsgruppa til slutt stod igjen med en Akademiklassifisering som bestod av 10 hovedpunkter og 143 underpunkter. For å belyse ideens reise vil jeg bruke Czarniawska og Joerges (1996) sin teori om hvordan en ide reiser og Røvik (2007) sin teori om dekontekstualisering og kontekstualisering.

Avslutningsvis vil det bli belyst enkelte utfordringer som er ved Akademiklassifiseringen. En av utfordringene er noe jeg har valgt å kalle for foreldrefrivillighetsparadokset, som forteller hvordan frivillige foreldre er de som skal skape grunnlaget for de neste fotballtalentene. Vi skal se på hvordan det har vært rettet kritikk mot Akademiklassifiseringen for å legge opp til å støvsuge mindre klubber for talenter. Vi skal se hvor viktig det er å være gode uten ball for å lykkes i det enkle spillet fotball.