R2P i Sikkerhetsrådets klype - nødvendig, men problematisk

Abstract

Artikkelen handler om den internasjonale dimensjonen ved ansvaret for å beskytte befolkninger mot forbrytelser av massivt omfang: folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og fordrivelse på etnisk grunnlag. Denne dimensjonen forvaltes av FNs sikkerhetsråd og aktiveres når det nasjonale ansvaret, som er det primære, ikke fungerer. Beskyttelsesansvaret (R2P) ble vedtatt ved konsensus som del av slutterklæringen fra FNs verdenstoppmøte i 2005. Forankringen av den internasjonale dimensjonen i Sikkerhetsrådet var nødvendig for å gjøre konsensus mulig. Det var imidlertid ikke oppskriften på enkel iverksettelse. Artikkelen drøfter årsaker til iverksettingsproblemene gjennom fokus på politikinnholdet, på Sikkerhetsrådets sammensetning og karaktertrekk, samt på de iverksettende aktørene og deres relasjon til beslutningstakerne. Analytisk drar den veksler på en klassisk iverksettingsstudie og teoretisk innsikt i hvordan komplekse organisasjoner opptrer.

The article discusses the international dimension of the responsibility to protect (R2P) populations from mass-atrocities: genocide, crimes against humanity, war crimes and ethnic cleansing. It activates when states, the primary protectors, manifestly fail to provide protection. The UN World Summit adopted R2P in 2005, with the international dimension anchored in the UN Security Council, a prerequisite to obtain consensus. Yet, it was not a receipt for smooth implementation. The article discusses why implementation through the Security Council is problematic, by focusing on the content of the policy, how the Security Council is composed and how it functions, and on the implementing actors and their relations to the decision makers. Analytically, the article draws upon a classic study of implementation and theoretical insights about how complex organizations operate.