Kan kjernestabilitetstrening i stående påvirke balansen for personer med MS

Abstract

Bakgrunn: Multippel sklerose (MS) er en imunmediert demyeliniserende sykdom, og er den vanligste nevrologiske lidelsen blant unge voksne i Norge. Sykdommen kjennetegnes ved en inflammasjon av hvit eller grå substans i hjernen eller langs ryggmargen og kan føre til en demyelinisering av nervene, samt skade på selve aksonet. Dette kan føre til nedsatt signalføring gjennom nervene. Personer med MS opplever ofte nedsatt balanse og har høyere fallrisiko enn friske personer. Fysioterapi og trening av balanse og kjernestabilitet har tidligere vist å ha positiv effekt på balansen for personer med MS. Hensikten med studien var å se om en intervensjon der all trening av kjerne foregår i stående stilling kan ha effekt på balansen til personer med moderat MS. Metode: For å undersøke problemstillingen ble det brukt Single Subject Experimental Design (SSED), med et ABAA design. A er faser uten intervensjon og B er faser med intervensjon. Det var to deltakere i studien der en person hadde relapsing-remitting MS og en hadde primær progressiv MS. Ingen brukte hjelpemidler under gange til vanlig. Funksjonsnivået til deltakerne var forskjellig, der deltaker 1 hadde 3,5 EDSS score og deltaker 2 hadde 6,5 EDSS score. Effektmålene i studien var Trunk Impairment Scale Norsk versjon, mini-BESTest og timed 25-foot walk test. Det ble gjennomført seks baselinemålinger, fem målinger under intervensjon for deltaker 1 og fire for deltaker 2, tre målinger i første oppfølgingsfase og tre i andre oppfølgingsfase. I tillegg ble det fylt ut selvrapporteringsskjema der deltaker og behandlende fysioterapeut evaluerte endringer av balanse hver uke under intervensjonen. Intervensjonen besto av opp til 60 minutters trening, inkludert 10-15 minutter med oppvarming. Treningen hadde fokus på å aktivere kjernemuskulatur i stående sammen med bevegelse av over-, eller under ekstremiteten. Resultat: Deltaker 2 hadde signifikant effekt på Trunk Impairment Test Norsk Versjon og på mini-BESTest. Delelementet som hadde signifikant endring i mini-BESTest var dynamisk gange. Deltaker 2 og behandlende fysioterapeuts opplevelse av hans endringer, samsvarte med de signifikante endringene. Deltaker 1, som ikke hadde signifikante endringer, opplevde stor bedring ved selvrapportert balanse, noe som ikke samsvarte med testene. Konklusjon: Det var sprikende resultater mellom de to deltakerne. Studien viser at trening av kjernestabilitet kan bedre balansen hos personer med MS. Resultatene kan ikke generaliseres og mer sensitive tester bør vurderes for personer med høyt funksjonsnivå.