Da skjønte jeg at nå smeller det snart: Voksne som opplevde vold i barndommen ser tilbake

Abstract

Denne artikkelen undersøker hvordan voksne ser tilbake på sine opplevelser med å håndtere vold som de ble utsatt for av sine omsorgspersoner i oppveksten. Artikkelen bygger på kvalitative intervjuer med syv voksne i alderen 18 til 60 år som alle har vokst opp i hjem der en av omsorgspersonene gjentatte ganger har utøvd vold mot dem og andre i familien. Narrativ teori og sosiokulturell teori er benyttet som teoretiske perspektiver i analysen. Narrativ teori tar utgangspunkt i at mennesker skaper mening og sammenheng gjennom fortellinger, og perspektivet kan hjelpe oss til å forstå mer om deres opplevelser og forståelser av volden de opplevde som barn. Sosiokulturell teori handler om å forstå læring som noe som skjer i en sosial og kulturell kontekst. Begrepet «kontrakter» benyttes i sosiokulturell teori og handler om underforståtte avtaler som utvikles mellom mennesker. Ved å anvende dette begrepet er det også mulig å få øye på kontrakter mellom deltakerne som barn, den som utøvde vold, og andre i familien.

Deltakerne beskrev hvordan de som barn fant måter å forhindre omsorgspersonen fra å utøve vold mot dem selv eller andre i familien på. Etter at en voldsepisode hadde funnet sted, var det en underforstått enighet om ikke å snakke om det som hadde skjedd. Dette ble en måte å normalisere situasjonen og reetablere vanlig hverdag på. Til tross for at det kunne gå lang tid mellom voldsepisodene, beskriver de som deltok i undersøkelsen hvordan de daglig kjente på uro for vold, og forsøk på å hindre dette fra å skje ble en del av hverdagslivet.

I møte med barn og familier der vold utøves, kan profesjonsutøvere komme til å konsentrere oppmerksomheten rundt de enkelte voldsepisodene. En slik tilnærming kan overse at vold i hjemmet griper inn i barns hverdagsliv og gjør dem utrygge og vare for stemninger, også i de periodene der vold ikke forekommer. Vold i hjemmet endrer barns oppvekstbetingelser og griper inn i deres liv, også når vold ikke lenger er en del av deres hverdagsliv.

This article is based on qualitative interviews with seven adults from the age of 18 to 60 years who grew up with domestic violence. The adults described a sensitivity against the caregiver who was violent, and how they tried to prevent violence in several ways. When violence could not be prevented, the interviews contain descriptions of efforts to help the family to get reestablish ‘normal’ everyday life. Children who grow up with domestic violence try out different ways of preventing violence form occurring and to normalize the situation by pretending it never happened in the aftermath of a violent episode. The sensitivity many children develop may continue for years, also when the violence no longer occurs. To better help children and families exposed to domestic violence, it is vital to acknowledge the way violence alters children's feelings of safety and that they may need help and support also when violence no longer is a part of their everyday lives.