På jakt etter alfa, oppside beta og andre skjevheter. Test av investeringsstrategi i lys av adferdsøkonomiske fenomen

Abstract

Denne masteroppgaven tester om det er mulig å oppnå risikojustert meravkastning i det norske aksjemarkedet gjennom en investeringsstrategi som holder billige selskaper målt på inntjening. Oppgaven er motivert av tidligere studier som indikerer overreaksjon hos investorer og brudd på hypotesen om effisiente markeder. En konsentrert portefølje som inneholder de 10 aksjene med lavest price earnings ratio (P/E) holdes derfor i ett år før den rebalanseres etter samme kriterier. Hovedperioden som studeres består av 240 månedlige observasjoner fra 1999:3 til 2019:2. Det dannes også to underperioder, en før finanskrisen (n = 105), og en fra finanskrisen og til enden av utvalget (n = 135). Den viktigste metoden som anvendes for å måle den risikojusterte avkastningen er en Pástor Stambaugh 5-faktormodell. Modellen estimeres med minste kvadraters metode (OLS), lineær spesifisering og robuste standardfeil. Sharpe Ratio for porteføljen og hovedindeksen sammenlignes også i tillegg til beregning av Information Ratio. Hovedresultatet til oppgaven er at strategien ikke oppnår risikojustert meravkastning i hovedperioden. Dette demonstreres gjennom et ikke statistisk signifikant konstantledd i 5-faktormodellen, og en marginalt lavere Sharpe Ratio på porteføljen sammenlignet med hovedindeksen. Oppgaven anvender 5 % signifikansnivå på alle t-testene. I underperiode 1 fra 1999:3 til 2007:7 oppnår porteføljen en månedlig risikojustert meravkastning på 0,9 %, eller 11,4 % årlig. Sharpe Ratio i perioden er også betydelig høyere for porteføljen sammenlignet med hovedindeksen (0,259 mot 0,166). Samtidig forsvinner meravkastningen i underperiode 2 fra 2007:8 til 2019:2. Den statistiske programvaren R er brukt til å utføre de kvantitative analysene og fremstilling av figurer. Tabeller er laget i Word. Nøkkelord: Meravkastning, effisiens, faktormodeller, overreaksjon, P/E.