Fortelling i et klinisk møte. En interaksjonistisk studie

Abstract

Fortellinger konstrueres som et samarbeid mellom deltakere i samhandlingssituasjoner, og det er ikke uvanlig at pasienter utvikler fortellinger i møter med fagutøvere, for eksempel psykomotoriske fysioterapeuter. Interaksjonistiske forståelser av fortelling har imidlertid fått lite oppmerksomhet innenfor norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF), og hvordan fortellinger utvikles i kliniske møter mellom pasient og fysioterapeut er ikke problematisert. På denne bakgrunn rettes oppmerksomheten i denne studien mot samhandlingens betingelser og betydning for pasientens fortelling.

Det empiriske utgangspunktet for oppgaven er et videoopptak av en førstegangskonsultasjon mellom en psykomotorisk fysioterapeut og en pasient. Studien har fulgt utviklingen av pasientens fortelling om sin sykdom gjennom samhandlingen med fysioterapeuten, og diskutert fortellingens betydning for pasientens muligheter for deltakelse og endring. Observasjon er brukt som metode, og både den kroppslige og verbale interaksjonens betydning for pasientens fortelling har vært gjenstand for analyse. Oppgaven er forankret i teoretiske perspektiver på kommunikasjon som en sosial aktivitet, en interaksjonistisk forståelse av narrativitet, samt innsikter fra kroppsfenomenologi og nærliggende fagtradisjoner. Studien føyer seg slik inn i en hermeneutisk fortolkende tradisjon.

Av materialet kommer det frem at samhandlingen setter premissene for utviklingen av fortellingen i møtet, og at fysioterapeuten som fagutøver har mest innflytelse over prosessen ved å åpne eller lukke for mulighetene for pasientens fortelling. Når kroppen danner utgangspunktet for samhandlingen fremmes kroppslig fremfor narrativ meningsskaping og erfaringskonstituering, og betingelsene for fortelling endres. Pasientens fortelling om sin sykdom gir et innblikk i hennes forståelse av sykdommen og henne selv, og når nye kroppslige erfaringer kommer i konflikt med fortellingen hennes settes selvforståelsen på spill. NPMF anbefaler langsom omstilling og endring i et tempo pasienten makter, med utgangspunkt i tema som er relevante og håndterbare for den enkelte. En tilnærming hvor nye kroppslige erfaringer knyttes til erfaringsnære begreper kan dermed gi pasienten anledning til å utvikle nye forståelser av seg selv og sin sykdom, fremfor å fastholde et narrativ som hindrer endring og deltakelse.