Egenbehandling i Norsk Psykomotorisk Fysioterapi Så lite og så mye: En intervjustudie om fysioterapeuters erfaringer fra egenbehandling

Abstract

SAMMENDRAG

20 timer egenbehandling er et obligatorisk kompetansekrav for å kunne heve A9- takst, som psykomotorisk fysioterapeut. Alle terapeuter som har gått i egenbehandling, har en unik historie å fortelle om sine erfaringer.

Bakgrunn: Formålet med denne studien har vært å belyse hvilke erfaringer fysioterapeuter gjør seg i egenbehandling innafor Norsk Psykomotorisk Fysioterapi. Lite er dokumentert om egenbehandling i praksis. Målet med studien har derfor vært å frembringe ny kunnskap om egenbehandling i praksis.

Metode: Denne studien har et kvalitativt forskningsdesign. Studiens empiriske materiale er forankra i fire semi-strukturerte forskningsintervju. Utvalget består av fire fysioterapeuter. Temaanalyse er brukt som metode i analysen av datamaterialet.

Sammenfatning av resultater: Resultatene viser at deltakerne har like- men også relativt varierte erfaringer med egenbehandling. I analysen av materialet fremkommer tre hovedtemaer som diskuteres i lys av relevant teori: Psykomotorisk fysioterapi i flere varianter? Roller – hvem er vi for hverandre? Og erfarte potensialer i egenbehandling.

Diskusjon: En tendens som tegner seg er at det ser ut til at det er et sprik i hva deltakerne opplever at PMF er- i praksis. Deltakerne har erfaringer, som peker mot en mindre tydelig og ensarta praksis, sammenligna med beskrivelser av faget i litteraturen. Det synliggjøres også en tendens- at deltakerne opplever manglende dialog om- og en tydelig avklaring av roller. og dette skaper usikkerhet. I diskusjon av resultatene har jeg i lys av teori om PMF, taus kunnskap og profesjonskunnskap, forsøkt å problematisere hvordan variasjoner i deltakerens erfaringer med egenbehandling, legitimerer spørsmål om egenbehandling favner NFFs intensjon om hva egenbehandlingen skal være. Videre diskuterer jeg om egenbehandling i praksis er det fagfeltet ønsker- slik egenbehandling opprinnelig var tenkt å være. Studien konkluderer med at det ytterligere er behov for å utforske egenbehandling i praksis . Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, egenbehandling, variasjoner, roller, potensial, NFF.

ABSTRACT

Background: The mainpurpose of this study was to elucidate physiotherapists experiences with psychomotor physiotherapy called «egenbehandling». Twenty sessions of «Egenbehandling»/ self-treatment is mandatory for physiotherapists to conduct, when they study to become psychomotor physiotherapist. The aim of the study is to generate new knowledge about how «egenbehandling» is experienced in the clinical field.

Methods: The study has a qualitive approach. Semi-structured interviews with four physiotherapists has been used as method in collection of empirical data. The material has been analyzed using theme analysis ad Thaagard.

Summary of results: Three main-themes can be seen in the analysis of data: What is psychomotor therapy? Roles- who am I in treatment? The potentials of «egenbehandling»/ self-treatment. The participants seem to have quite different experiences with psychomotor therapy in practice. What they experience seems to differ from the descriptions of the NPMP- tradition, found in litterature. The participants quite often feel insecure about their role in therapy. This confusion affects the dynamics of the treatment.

Discussion: It seems like the variations of experiences can be linked to both demands for the therapists in clinical practice and a lack of common understanding- what the intention of self- treatment is ment to be.

Keywords: Psychomotor therapy, self- treatment, variations, roles, potential, NFF.