En inkluderende samlingsstund

Abstract

Samlingsstunden, en stund i barnehagen hvor alle samles, en fellesskapssituasjon som ofte består av alle barna og voksne fra samme avdeling. Samlingsstunden kan praktiseres på mange ulike måter fra barnehage til barnehage, og innholdet kan være svært ulikt. Felles for enhver samlingsstund er at det er en fellesskapsaktivitet og at det er et av barnehagens allmennpedagogiske tilbud. Felles for alle allmennpedagogiske tilbud er, som Rammeplan for barnehagen sier (Utdanningsrektoratet, 2017b), at alle barn uansett forutsetninger og behov, skal oppleve likeverdig inkludering. Anne Eriksen og Bjarne Isaksen (2020) er redaktører for boken «Kunsten å samles», som utforsker og problematiserer samlingsstunden. I boken kan man lese at det ikke fins noen fasit på hva en samlingsstund er eller hvordan den legges opp og gjennomføres. Det skrives at det er en fordel at den har en helhet og en sammenheng, og at man har tenkt over innhold, virkemidler og oppbygging. Videre kan man lese ut av boken at det fins bøker om praktiske tips til innhold og oppbygging, men lite som utfordrer den tradisjonelle forståelsen rundt en samlingsstund. I nyere tid kan den ofte fremstå som mer tradisjonsbærende enn nyskapende, og kan preges både av å være bundet opp mot fastsatte rutiner og som et strukturerende element i arbeidshverdagen for de voksne (Eriksen & Isaksen, 2020). Eriksen og Isaksen (2020) sier at samlingsstunden har lang tradisjon i norske barnehager og er en aktivitet som i stor grad inngår i barnehagehverdagen. Under arbeidet med boken sin fant de ut at man må tilbake til 1996 for å finne spor av samlingsstunden i rammeplan for barnehager, som da knyttet samlingsstunden til utviklingen av gruppefølelse og det å gjøre noe sammen. Og samles er en bevist handling om å være sammen. I en samlingsstund samles man rundt en aktivitet og et felles fokus. Et fokus som blant annet skal bidra til at barn får uttrykke seg og får nye opplevelser og erkjennelser (Eriksen & Isaksen, 2020). En barnegruppe består av mange ulike barn med ulike behov og forutsetninger. Rammeplanen for barnehager er tydelig på at alle barn skal være likeverdig inkludert i barnehagens allmennpedagogiske tilbud (Utdanningsrektoratet, 2017b). Selv om alle er samlet i et felleskap, er det ikke ensbetydende med at alle er likeverdig inkludert gjennom hele samlingsstunden. Barnehageansatte må være bevist hvem samlingsstunden er tilrettelagt for, når en barnegruppe består av mange ulike barn med ulike behov og forutsetninger (Figenschou, 2020). Hvilke holdninger og perspektiver de voksne har i sin grunnlagstenkning når de tilpasser fellesskapsaktivitet, for den mangfoldige barnegruppen, er avgjørende for hvordan tilretteleggingen utføres (Groven, 2013). I alle samfunn og til alle tider vil det finnes en mangfoldig gruppe av barn med særskilte behov, og det er samfunnets ansvar og gi de et inkluderende og likeverdig liv på lik linje med alle andre (Sjøvik, 2007). Berit Groven (2013) har et tilbakeblikk i sin bok, Spesialpedagogen i endringstider, på hvordan samfunnets ansvar for og perspektiv på barn med særskilte behov utviklet seg fra og med 1800-tallet. Et slikt historisk tilbakeblikk kan gi nødvendige refleksjoner over hvilke holdninger og perspektiver som preger tilrettelegging og inkludering i dag. De første spesialskolene i Norge kom på 1800-tallet, og spesialpedagogikkens felt har utviklet seg gjennom tidene siden. Spesialskolene var starten på en positiv tankegang om hjelpe de (som de da ble kalt) «fortapte barna» (barn med ulike særskilte behov). Men det var også, den gang, et tiltak for å «beskytte» de øvrige borgerne, fra de fortapte barna. Tanken om å hjelpe de fortapte barna og samtidig verne de øvrige borgerne var preget av godhet den gang, men dog så individ fokusert. Individ fokuset, eller individperspektivet, dreide seg om at disse barna ikke klarte å tilpasse seg til samfunnet, eller om å måtte prøve å tilpasse seg samfunnet og omgivelsenes krav til funksjon. Barna i spesialskolene ble ivaretatt etter datidens normer, men var helt eller delvis ekskludert fra resten av samfunnet. På 1960-70 taller fikk vi et paradigmeskifte. Bl.a. så vokste erkjennelsen av barns rett til likeverdig opplæring mer og mer fram. Samfunnet og systemet skulle møte ulike barns ulike behov, og et systemperspektiv ble motsatsen til individperspektivet. Samfunnet måtte endres for at alle mennesker, uavhengig av sine behov og forutsetninger, skulle oppleve likeverdig inkludering (Groven, 2013). I 1994 skrev Norge sammen med 92 andre nasjoner, under på Salamancaerklæringen, som blant annet representerer samfunnets ansvar for å tilrettelegge for at alle barn får likeverdig og tilfredsstillende opplæring (United Nations Educational Scientific and Cultural Organization, 1994). I dag har vi kommet langt, men det jobbes fremdeles med å implementere perspektiver og kunnskaper om en barnehager og en skole som skal tilrettelegge for at absolutt alle barn skal føle likeverdig inklusjon. United Nations educatoinal scientific and cultural organization Norge, har blant annet en strategi fra 2018-2021 om å «sikre inkluderende og rettferdig utdanning av god kvalitet og fremme muligheter for relevant livslang læring for alle, innen 2030» (United Nations Educatoinal Scientific and Cultural Organization, 2018). Det kom en nye likeverdreform i mars 2021, som presiserer samfunnets ansvar for å tilrettelegge for at alle mennesker skal oppleve likeverd og inkludering, uavhengig av deres forutsetninger og behov (Helse- og omsorgsdepartementet, 2021). Når det gjelder barnehagen, kom det blant annet ny Rammeplan for barnehager i 2017 hvor især siste ledd i kapittel 7: «Tilrettelegging av det allmennpedagogiske tilbudet for barn som trenger ekstra støtte» har søkelys på tilrettelegging, inkludering og likeverd for alle barn (Utdanningsrektoratet, 2017b). I dag sier loven, ved barnehageloven §31 og §37 at barn med særskilte behov har rett til spesialpedagogisk hjelp, hvor kommunene plikter å tilrettelegge for disse barna, og §33 sier at pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) skal bistå barnehagen med blant annet å tilrettelegge barnehagetilbudet (Barnehageloven, 2005). Barnehageloven ved §39 sier at barn som har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon skal få bruke egnede og nødvendige kommunikasjons- former og midler i barnehagen (Barnehageloven, 2005). Alle barn i barnehagen, uavhengig av deres forutsetninger og behov, skal ha et likeverdig utbytte av barnehagens allmennpedagogiske tilbud (Utdanningsrektoratet, 2017b), og samlingsstunden er et slikt tilbud. Regional ordning for kompetanseutvikling (ReKomp) har utviklet en kompetansestrategi som skal bidra til at barnehager utvikler sin pedagogiske praksis gjennom barnehagebasert kompetanseutvikling. Den er et av flere virkemidler som skal sikre at alle barn får et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet (Utdanningsrektoratet, 2018). Inkludering og mestring er begreper som er sterkt knyttet til denne strategien, og også begreper som er sterkst knyttet til samlingsstunden. Barn som er inkludert får et bedre grunnlag for å mestre, og barn som mestrer føler mer delaktighet og tilhørighet (Sjøvik, 2007). Et prosjekt kalt «inkludert på alvor» forsker blant annet på hva det er som skal til for at inkludering faktisk skjer, helt på ordentlig (Caspersen, Buland, Hermstad, & Røe, 2020). En liten del av prosjektet presenteres i kapittel 5, men bare overskriften i studie deres skaper undring om begrepet inkludering, alene, er for komplekst. Termen inkludering på alvor må presiseres i denne forskningen, for at inkludering faktisk skal forsøkes og realiseres. Det kan reises spørsmål om det er for lett å tenke at inkludering eksempelvis bare betyr å være en del av et felleskap. Hvert eneste barn trenger ikke nødvendigvis føle inklusjon bare fordi hen er en del av et felleskap som samlingsstunden er. Felleskap er bare et av mange begreper som kommer inn under inkluderingsbegrepet, som i grunn er et mangetydig begrep (Arnesen, 2019). For å gi barn likeverdig inkludering i samlingsstunden, må den tilpasses den mangfoldige barnegruppa. Men også tilretteleggings begrepet kan forstås på ulike måter, ut ifra hvilke perspektiv som ligger til grunn hos barnehageansatte. En dyp begrepsforståelse for, og kunnskap om hva tilrettelegging og inkludering innebærer er nødvendig (Arnesen, 2019). Kompetanseutviklingen nevnt lenger opp, er en kompetansestrategi som skal foregå fra 2018-2022. Den heter Kompetanse for fremtidens barnehage og skal gjelde alle aktører i barnehagesektoren. Satsningen skal bidra til å styrke barnehageansattes kompetanse i å tilrettelegge for et godt miljø for alle barn. I hele fylke denne studien angår, heter satsingen Ansattes relasjonskompetanse for en inkluderende barnehage (Statsforvalterne, 2019). Kompetansestrategien skal også bidra til å støtte implementering av den nye rammeplanen for barnehager (Regjeringen, 2017; Utdanningsrektoratet, 2017a). Spesielt relevant for denne studien er siste ledd i kapittel 7, som nevnt tidligere. Kort oppsummert har alle barn rett til å oppleve likeverdig inkludering i samlingsstunden, og det er barnehagens oppgave og tilrettelegge for dette, både ved å ta hensyn til barnets behov og forutsetninger, men også ved å se på barnehagens evne til å gjøre endringer og tilpasninger.