Implementering av havbruk til havs - Kan havbruk ut til territorialgrensen øke næringens arealtilgang?

Abstract

Temaet for denne oppgaven er om arealknapphet og sameksistensutfordringer i kystsonen kan løses gjennom ordningen med utviklingstillatelser, nærmere bestemt ved bruk av åpen teknologi for havbruk til havs som utnytter Norges naturgitte fortrinn i sjø. Formålet er å se om implementering av havbruk innenfor territorialgrensen kan være løsningen på arealknapphet i kystsonen, og reelt bidra til arealtilgang for næringen i nye områder. Ordningen ble innført på bakgrunn av regjeringens vekstvisjon mot 2030 og 2050, i tillegg til næringens miljøutfordringer og samfunnets krav til mer bærekraftige løsninger.

Ved å bruke ressursbasert teori har vi ansett sjøareal som næringens viktigste ressurs som danner varige konkurransefortrinn i et globalt marked, og undersøkt hvordan bedrifter allokerer sine interne ressurser for å respondere på muligheter i omgivelsene. Oppgaven har også sett på hvordan tilgangen på nøkkelressursen styres av forvaltningsregimet i bedriftenes omgivelser, og hvordan regimet bidrar til at sjøareal blir en begrenset, men verdifull ressurs. Gjennom case-studie ble det valgt ut fire utviklingsprosjekter: Havfarm 1, Havfarm 2, Ocean Farm 1 og Smart Fishfarm, og vi har undersøkt hvordan prosjektene tar sikte på å løse utfordringene med det de anser som egnet teknologi, og som dermed kan bidra til en bærekraftig utvikling av havbruksnæringen. Teknologiutviklingen kan potensielt være kilde til både strategiske og konkurransemessige fortrinn nasjonalt, men også globalt.

Våre funn viser at ordningen med utviklingstillatelser har ført til radikale innovasjoner i norsk havbruksnæring. Teknologier for havbruk til havs vil kunne bidra til å bedre sameksistens for næringen dersom de lykkes i formålet om å løse en eller flere av næringens utfordringer. Oppgavens funn indikerer at de nye teknologiene potensielt kan bidra til å redusere presset på kystsonen, men for at miljøutfordringene i kystsonen skal løses med dagens lokalitetsstruktur må det benyttes driftsformer som reduserer miljøutfordringene. Oppgaven har belyst at staten som innovatør har ført til en større forutsigbarhet i en innovasjonsprosess som vanligvis er preget av høy usikkerhet og risiko, men fremhever behovet for et forvaltningsregime som avsetter, tildeler og forvalter areal for havbruksnæringen utenfor kystsoneplanenes virkeområde (1 nautiske mil utenfor grunnlinjen) – et regime som sørger for at utfordringene i kystsonen ikke forflyttes til nye områder.