Urban lov og bylovgivning i Norge og Tyskland i middelalderen fram til år 1400

Abstract

I forbindelse med den vidtspennende re-urbaniseringsprosessen som preget middelalderens Europa i århundrene etter 900-tallet, vokste urban rettsforfatning og bylovgivning fram til å bli en betydningsfull del av byenes sammensatte bilde. Som et resultat av den akselererte sentraliseringsbølgen ble byene rettslig skilt ut fra sine landlige omgivelser som politisk definerte enheter med avgrenset byområde. På tvers av kontinentet etablerte det seg administrative myndigheter i bykjernene, mens samfunnsaktuelt lovverk tok til å bli nedfelt i egne allmenngyldige rettsprotokoller og lovbøker. Riktignok hadde slike regelsett og styringsorganer ulike forutsetninger fra region til region og fra by til by, men likevel kan paralleller trekkes mellom de mangfoldige byene i Italia i sør, via de sentral- og vesteuropeiske områdene, til Skandinavia i nord. For flertallet av middelalderens byer var denne rettsutviklende tendensen forbundet med nye juridiske utfordringer i stadig mer innfløkte bysamfunn. Den generelle ekspansjonen i byliv og bynæringer skapte i så måte et presserende behov for et funksjonelt rettssystem. Norske og tyske byer tok del i denne omfattende bevegelsen, og innen det 13. århundre eksisterte det i begge regioner byer med administrative styringsorganer og urban lov. Denne oppgaven er en komparativ studie på de norske og tyske politisk-legale prosessene i middelalderen.