Helsefremming på sykehjem for de eldste eldre

Abstract

De aller eldste utgjør ca. 4,3 prosent av befolkningen i Norge. De fleste ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Det gjelder alle eldre uansett etnisk tilhørighet. Likevel havner de fleste eldre på sykehjem når de blir skrøpelige og/eller får Alzheimers sykdom eller annen kognitiv svikt. Hva skal til for å forebygge og fremme helse og trivsel på sykehjem? Og hvordan opplever de eldste eldre fra samiske miljøer å komme på sykehjem? Hva skal til for å fremme helse og trivsel for denne grup pen? Tradisjonen i de samiske og etniske minoritetsmiljøene har vært at de eldre har blitt tatt vare på av familien når de blir gamle, skrøpelige og/eller glemske. I dag må gamle samer flytte på sykehjem fordi det er færre til å ta seg av dem når de blir skrøpelige. Dette essayet handler om samiske Heikka på 91 år som flytter på sykehjem. Heikka aksepterer at han ikke er i stand til å bo hjemme lenger. Hver gang han får besøke hjemgården, kvikner han til. Han kaster gåstolen og går uten besvær. Fortellingen om Heikka skjer via datteren Mia. Hun forteller om den tiden faren er på sykehjemmet og hvordan hun bidrar til kontinuitet i farens liv ved at hun tar han hjem til gården, kulturlandskapet og det samisklæstadianske miljøet som gir han gode opplevelser, og som opprettholder og styrker hans samiske identitet.